Trærne har vokst seg høye nå, da jeg var liten gutt var de kanskje bare 5 meter høye. Nå ruver de godt over 10 meter i været. Fuglene flyr ut og inn av dem hele tiden, det bor sikkert mange hundre av dem der inne. Det er varmt og fint vær i dag, sommerfuglene har til og med begynt å komme. Barna er ute og leker, løper og hopper rundt i det deilige grønne gresset. Husker da jeg var barn, jeg elsket å ha gresset mellom tærne mine. Kunne stå og se på de bare føttene mine og gresset som stakk opp i små tuster mellom tærne.

Mødrene sitter på krakkene og prater sammen, de kaster ett og annet blikk på barna med jevne mellomrom. De sitter sikkert og sladrer om en i nabolaget. Det pleide min mor å gjøre hele tiden. Det ligger et ungt par og soler seg ved siden av en liten fotballbane som noen venner av dem har laget ved hjelp av noen sko. Det er seks unge gutter og jenter som spiller fotball der. ”Boomblasteren” deres ligger ved siden av dem og dunker for harde livet. Det sitter noen gamle damer i skyggen under et tre og røyker, man ser røyken sive opp blant grenene og inn i et rede. Stakkar små fuglunger. Det er fredlig og rolig. Ingen bryr seg om stresset på jobben eller hjemme, nå skal livet nytes.

Husker dagen jeg kom løpende på gresset, gledet meg til å leke med vennene mine. Gresset var ikke så grønt den dagen, fuglene sang heller ikke. Damene som satt og pratet sammen slutter å prate med en gang. De tok tak i ungene sine og dro dem til seg. Det var ingen mor som dro meg til seg. Jeg stod der ikke så lenge, men det virket som en evighet. Det bygget seg opp en ekkel følelse inne i meg mens jeg stod der. I neste øyeblikk løp jeg, hoppet over en busk og landet på stien. Jeg løp så fort mine små ben klarte å bære meg, det var vondt å løpe på stien uten sko, men jeg klarte ikke å stoppe.

Etter at jeg hadde bodd mange år hos en person som kalte seg onkel, kom jeg tilbake til parken der gresset var grønt og fuglene sang. Det var en annen følelse nå. Jeg var sur på gresset, på trærne og på fuglene som sang. Jeg satte meg ned under et tre, og tok en røyk og en pils. Samme følelsen som jeg hadde som liten kom da plutselig tilbake, det var som om grønt gress stakk opp mellom tærne mine igjen. Jeg kom dit så ofte jeg kunne. Det var noe jeg gjorde for å finne fred og ro.

Så kom dagen jeg hadde fryktet, følelsen bare forsvant, jeg likte ikke lenger stedet mitt under treet. Jeg hatet det nå, trærne, fuglene, luften og menneskene som var der. Det var da alt kom tilbake, mamma som bare lå der, mannen som løp, mødrene som skrek og barna som gråt. Husker fortsatt smellet som kom en sen dag i august for mange år siden. Kan fortsatt kjenne lukten av kruttrøyk i nesa. Mamma bare lå der ved busken, det rant en dråpe med blod nedover et blad på busken og det traff bakken. En tåre trillet da nedover kinnet mitt og falt mot bakken. Den landet på dråpen med blod fra mor og de blandet seg på bakken. Folk har senere sagt at han bare var ute etter vesken hennes, men mor kjempet imot.

Nå mange år senere er han en respektert mann i sjøfartsnæringen. Han tar en joggetur gjennom parken hver morgen før han går på jobb. Det er han jeg venter på nå, han har passert treet mitt og er nå på stien som jeg løp på som liten gutt. Tanken på at han ikke ser meg her oppe på taket, men at jeg ser han der nede er pirrende. Jeg ligger lenge og ser på han før jeg bestemmer meg for hva som må gjøres. Fingeren min presser svakt på avtrekkeren. Et nytt smell går gjennom parken en tidlig morgen i mai. Fuglene flyr opp mot himmelen i store flokker. Mødrene tar tak i barna sine og drar dem inntil seg. De gamle damene skriker og holder rundt hverandre. Den unge gutten holder rund kjæresten sin og de som spilte fotball løper mot trærne mens jentene skriker. Midt på stien ligger det nå en mann i 50-årene. Sola varmer meg i nakken og jeg får følelsen av gresstuster mellom tærne igjen.