Jenta som gikk alene der ute i den store verdenen. Tankene surret rundt i hodet hver for seg, alle helt alene. Jenta ville leve. Hun ville ha en venn. Føle noen. Tankene kom ikke til henne før senere. Alt for sent. Skyene svermet rundt henne. Hun følte seg som en kald bris da hun nærmet seg andre. Hun levde ikke livet sitt. Hun tenkte ikke. Hun bare var der. Hun var der bare et øyeblikk. Så forsvant hun. Til lyset. Hun så det et sekund. Og så forsvant hun. Til de andre. Alle var helt stille, så beskjedne. Alle følte seg så små. Alle blir redde når de nærmer seg de som lever.

Noen kan se meg, de er redde for meg. Tenker hun. Jeg er redd for meg selv. Noen kaller meg en engel. I himmelen er det bare helt lyst. Ingen forandringer. Alle bare er her. Jeg ser folk der ”nede” som føler forandringer. Som lever. Flere folk dør hvert eneste minutt, de kommer her som jeg gjorde. Jeg ser hele min familie dør. Tid er ingen ting her. Jeg angrer. Jeg angrer på at jeg tok livet av meg selv. Jeg kunne virkelig tatt hevn, men det er for sent nå. Jeg følte meg stygg jeg hadde ingen venner, ingen som støttet meg. Jeg vet ikke hva dere kaller livet, men jeg kalte det et helvete. Jeg var bare 19 år når de fant meg med en løkke rundt halsen, med en papirlapp på siden der jeg hadde skrevet, ”Man ser som regel bare feilene i andre, men det er bare seg selv man kan klandre, og de som ser feilene i seg selv, havner som meg i dødens elv.” Nå ser jeg de som har det godt, og de som har det vondt. De som føler smerte, er ensomme. En som har det godt er aldri uten venner. Helt siden jeg var liten har jeg vært tykk og stygg. Hvis Gud er så god måtte han vel skape meg annerledes. Jeg var liksom et mobbeoffer, kom aldri videre i livet. Du så, Gud, at jeg hadde det vondt, hvorfor gjorde du ikke noe?

Hvorfor så ingen jeg kjente at jeg hadde det vondt? Jeg bare var der. Ingen la merke til at jeg var borte, etter jeg døde. Det var da jeg virkelig innså at jeg ikke betydde noe. Ja, tykkelsen har noe å si se rundt deg nå, hvem har det godt? Hvem er populære? Det er de pene. Og nå har jeg enda et svar. Det er ikke pop-idolene som gjør at de tykke føler seg stygge, det er de rundt deg, eller ”vennene” som klarer og få presset fram at en er tykk. 19 år uten en virkelig venn er en lang stund. Jeg følte ikke akkurat at foreldrene mine var en støtte, de sa jo alltid at jeg var tynn, at jeg alltid måtte legge på meg.

Jeg følte meg som en vanlig jente i barneskolen. Jeg gikk ikke alene og alt var egentlig helt greit. Det var i ungdomsskolen alt begynte, jentene var interessert i guttene og omvendt, da ble jeg litt utenfor, jeg var ikke pen nok for guttene, og da var jeg heller ikke god nok for vennene mine heller. Ingen ville gå sammen med meg. Jeg ble fryst ut. Ingen hadde sagt til direkte til meg at jeg var feit, men jeg visste det jo. Det var ikke før 10. klasse ei i klassen min kom og sa til meg i gym-timen, det er jo ikke rart at du løper sent, du er jo feit. Jeg ble  ganske såret, jeg satt helt stille resten av dagen og tenkte for meg selv. Alle har jo engang følt det sånn, og nå var det min tur. Egentlig tar jeg ikke sånne ting lett, og det gjorde jeg ikke denne gangen heller. Jeg var helt knekt. Jeg var på gråten hver kveld jeg skulle sove. Jeg sluttet og spise, men jeg ble ikke tynnere uansett var jeg gjorde. Jeg hatet meg selv. Jeg orket ikke å leve lenger.

Det alle vil på jorda er å være skjønn som en engel, her er jeg en engel, en stygg engel…