Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Jeg serSkriv ut Utskrift
Diktanalyse av 'Jeg ser' av Sigbjørn Obstfelder.
Bokmål - Analyse/tolkningForfatter:



Sigbjørn Obstfelder ble født i Stavanger 1866. Familien hadde dårlig økonomi, og flere i familien led av sinnssykdom. Han utdannet seg til maskiningeniør, og oppholdt seg i USA en periode av livet sitt. « Jeg ser » er hentet fra « Digte » som ble utgitt i 1893, og var Sigbjørn sin utgivelsesdebut. Diktene vakte oppsikt med sine rimfrie og ustrofiske oppbygging, og de er ofte preget av angstskildringer og ensomhetsfølelse.

 

« Jeg ser » er kanskje det mest kjente diktet av Sigbjørn Obstfelder. Diktet er inndelt i 9 vers hvor 1., 4., 7., og 9. er vers som inneholder 3 strofer hver. Disse strofene er observerende, registrerende og undrende. Vers 2 og 5 inneholder 2 strofer. Disse er en konklusjon på verset ovenfor, hvor leseren får et innblikk i jeg-personens filosoferende tanker. Vers 3, 6 og 8 er enlinje strofer som sier noe om været.

 

Første strofe beskriver kun verden kosmisk. Det beskriver fenomener mennesket ikke har laget, og det som er over jordoverflaten. Allerede i dette verset legger vi merke til den undertrykte angstfølelsen. Å se opp mot himlen og bare oppfatte tre ting, vil mange mene er trangsynt. Jeg-personen har lett for å se i trange baner, uten noen vei ut. Dette forbindes ofte med angst og depresjoner.

 

I det 4. verset beskrives jorda og byen mer konkret. Vi har kommet nærmere jorda, men jeg-personen står fremdeles utenfor. Vi merker mistro og forvirrelse, og det kommer frem at jeg-personen har vanskelig for å finne seg til rette i samfunnet.

 

I det 7. verset blir det gitt en beskrivelse av mennesker og dyr på jorda. Jeg-personen observer herrer, damer, og hester. Når forfatteren skriver «de ludende heste» er dette et symbol på arbeiderklassen. Klasseskillet i den gang dagens samfunn var stort, og jeg-personen ser negativt på de rike og velstående herrer, og de smilende damer. De slitne hester er arbeidsklassen generelt, som jobber og sliter for å få mat på bordet. Dette sier noe om at jeg-personen ikke kommer fra overklassen, men heller fra de mer fattige kår.

 

I det 9. verset får vi en fornem følelse av undring, og at jeg-personen ikke tilhører eller passer inn noen steder. Det konkluderes og oppsummeres over inntrykkene personen har fått av verden, og vi får vite mye om personens sinnsstemning. Ut av setningen « Jeg er vist kommet på feil klode! Her er så underligt…»kommer det tydelig fram at dette er en person i psykisk ubalanse som står utenfor vårt samfunn. Han virker helt isolert, og er forvirret over det han ser rundt seg.

 

I de tre enlinjeversene får vi vite hvordan været utvikler seg. Det begynner med en regndråpe, og vi får siden beskrevet hvordan solen forsvinner. Uværet bygger seg opp, som med hensikt er brukt for at leseren skal skjønne at noe er i ferd med å skje. Stemningen i diktet blir tristere, tyngre og mer dyster. Dette skaper dramatikk, og gir oss samtidig et bilde av jeg-personens livsangst og redsel.

 

Gjennom hele diktet er virkemiddelet gjentakelse brukt. Ved å bruke dette virkemiddelet skaper forfatteren rytme i diktet, til tross for at det ikke rimer.

 

Sigbjørn Obstfelder bruker også en del kontraster i dette diktet. Det som går mest igjen i hele diktet, er kontrasten utenfor- innenfor. Dette får han fram ved at jeg-personen står utenfor og ser inn på ting han ikke tar del i. Forfatteren bruker også kontraster mellom velstanden og arbeiderklassen i strofe.

 

I diktet er det brukt mye adjektiv som gjør at vi får en detaljert beskrivelse om hvordan verden ser ut gjennom øynene til en person med angst.

 

Temaet i diktet er angst for det ukjente, ensomhet, og forvirring. Dette kommer frem av den pessimistiske måten forfatteren formidler sine inntrykk og følelser på.

 

Obstfelders liv var på mange måter preget av uro og rastløshet, og han var til tider plaget av psykiske lidelser. Det er derfor mulig å trekke paralleller ved jeg-personen i diktet, og forfatteren. Obstfelder reist mye, så diktet kan være en slags beskrivelse av hvordan han stadig opplevde å komme til nye byer.

 

Temaet i dette diktet som er angst, fremmedfølelse og frykten for ensomheten kommer fram på en del andre bilder og tekster i heftet. Forsidebildet som kanskje er mest utpregede bildet, belyser i stor grad temaet i diktet « Jeg ser ». Jenta nærmest til høyre ville nok kjent seg igjen i diktet som beskriver hvordan det er å ikke passe inn, og hvordan det er å stå utenfor alene mens de andre har det gøy.

 

Tekstutdraget fra sjette kapittel i Torbjørn Egners bok om folk og røvere i kardemommeby, beskriver også den ensomhetfølelsen som kommer fram i diktet «Jeg ser». De tre røverne får ikke være med på festen, og må stå utenfor å se på.

 

Jeg syns også bildet og teksten på side 6 som er et utdrag av ei bok om moter skrevet av Elisabeth Wilson, belyser temaet i diktet «Jeg ser». Teksten hører til i 80-åra hvor det var folk som var «punkere». De kledde seg annerledes og hadde andre farger i håret enn vanlige folk. Dette mener mange var et uttrykk for angst og redsel for atomkrigen, og frykt for framtiden. Jeg tror at mange som var «punkere» var dette for at de ikke hørte til i noe samfunn, eller at de var utstøtt av miljøet. Disse søkte sammen, og sto på en måte utenfor resten av samfunnet. På denne måten har det sammenheng med temaet i diktet.

 

Et annet bilde som jeg syns har sammenheng med temaet i diktet, er bildet på den samme siden i temaheftet som diktet. Jenta som går nedover korridoren ser helt alene og forlatt ut. Gangen hun går i kan også virke som en lang endeløs vei fylt av problemer og angst.

 

Diktet «Jeg ser» fremstår som Obstfelder-diktet framfor noe. Formen på diktet gir uttrykk for en mystikers grublende holdning, akkurat som jeg nå sitter igjen med følelse av undring og dysterhet etter å ha lest diktet. Jeg syns diktet får frem på en utmerket måte at personer med angst har det forferdelig vondt, og at ingen bør ønske å få det slik.

JEG SER

 

Jeg ser på den hvide himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodernes hjem.

En regndråbe!

Jeg ser på de høie huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler sig. Solen blev borte.

Jeg ser på de velklædte herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser...
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt...



annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish