Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Jente og gutt - Modig og redd

Jente og gutt - Modig og redd

En fortelling skrevet på tentamen i 8. klasse.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
03.02.2004


Det var Lise sin idé. Det var hun som sa de skulle ta hver sin side av huset. Nå var hun borte, og Per var alene, alene og redd.

 

Storøya hadde vært et lite og idyllisk sted, helt til gamle Sivert døde. Der hadde han vært en selvutnevnt vaktmester. Siverts hjerteattakk og påfølgende død, førte til færre og færre besøkende på Storøya. Nå, fem år senere etter at han ble funnet livløs i sin lenestol, sitter Per og Lise på fastlandet og titter ut mot den forlatte øya. De var søsken av slekt, selv om en ikke skulle trodd det om man så dem sammen. Tidligere hadde de ofte vært og besøkt Sivert. Når de satt ute på øya og fisket, kom han alltid med matpakker til dem. I kveld skulle de ut igjen. Ikke for fiske, men for å finne ut av hva som foregikk. De hadde sett lys i vinduene fra det gamle huset til den avdøde fiskeren.

 

Det var Lise som hadde klart å overtale, den eller så hjemmekjære broren, Per. Han var nervøs og tiden gikk så altfor fort for hans del. Lise sto og trippet ved utgangsdøra. Hun var utålmodig og ville komme rakst i gang. Da Per kom – godt påkledd – åpnet hun døra, og de listet seg stille ut.


 

Det var den mest fantastiske fullmåne som lyste opp, så de fant den bortgjemte robåten, de hadde brukt så mang en gang. Så rolig, så lydløst, skjøv de båten på vannet. De hoppet oppi og var i løpet av få minutter på Storøya. Lise fortøyde båten og sammen gikk de over en liten ås. Da de så huset til Sivert gikk de raskt ned på huk.

«Om du tar den siden av huset, tar jeg den andre, sa Lise og pekte. Per nikket samtykkende med hodet, selv om han ikke likte det. Han ville ikke være alene.

 

Han gikk langs den hvitmalte husveggen. Han stoppet et øyeblikk og stirret ut i mørket før han fortsatte. Han stoppet på ny da han kom til et vindu. Skulle han våge å ta en titt? Han kikket så vidt mellom de rutete gardinene. Plutselig ble et lys inne i rommet skrudd fort på, og så av. Det lille sekundet lyset var på, la han merke til en svart skikkelse som satt i en stol. Per skvatt til og løp rundt huset for å finne Lise, men han møtte henne aldri. Han visste fra starten av at dette hadde vært en dårlig idé og den ville ikke bli noe bedre. Han løp rundt huset en gang til, og så en tredje gang, men fant henne, det gjorde han ikke. Per kastet seg ned på bakken i fortvilelse. Han så opp av hendene, som var våte av tårer, og fant ut at han lå utenfor døren til huset. Han reiste seg opp og tok motet til seg. Han banket tre ganger på døra. Den bare gled opp. Per tok ett skritt inn i det mørklagte rommet, så ett til. Da han sto så godt som midt i stua, lukket døra seg med ett brak. Øynene hans var blitt vant til mørket og han så at stua var tom! Han sto der og kjente en tåre sildre nedover kinnet hans, da han ble oppmerksom på lyd. Han satte seg ned på knærne. Det var en lav, men allikevel tydelig klikkelyd som arbeidet seg bortover husveggen. Tilslutt stoppet den ved at av vinduene og gikk over til en skraping mot glasset. Per snakket stille med seg selv, mens han stirret mot vinduet og for første gang i hele sitt liv ante han ikke hva han skulle gjøre.

 

Lise våknet brått og kjente med en gang at hodet verket. Hun løftet hodet og så mot huset. Hun forsøkte å reise seg, men beina sviktet. Hun begynte å krabbe, ustøtt, men det gikk framover. Men så ble alt tåkete, og på ny falt hun ned i det høye, stive gresset. Det føltes for henne som om hun ble løftet opp, og da hun fikk åpnet øyelokkene, så hun at hun var på vei mot huset. Hun sovnet.

 

Per skalv mer og mer. Han var reddere enn noen gang, men han var også modigere enn før. Han reiste seg, gikk med bestemte skritt mot vinduet og var klar til å trekke gardinene fra hverandre, da døren åpnet seg. Mannen som sto der bar Lise i armene. Han skvatt til da han fikk øye på Per.

«Hva gjør du her?» spurte mannen lavt.

«Jeg har lett etter søsteren min. Det er hun der» svarte Per gjennom sammenbitte tenner.

«Jeg fant henne på vei hjem fra fisketuren min, sa mannen og overså Pers aggressive uttrykk, «hvem er du, da?»

«Søsteren hennes» svarte Per, men la til fort: «Per, du da?», da han så mannens aktsomme blikk.

«Har ingen betydning» sa mannen og la Lise ned på sofaen.

«Er det du som har drevet og skremt meg i natt? Er du som satt i stolen der og tittet på meg. Hva!? Jeg vil ha et svar. Greit? Nesten ropte Per

«Nå må De roe Dem litt ned, kjære deg. Som sagt har jeg vært på fisketur. Det er vel broren min, Sivert, som har tulla med deg» sa han med ett snev av latter i stemmen.

«Er Sivert broren din?» spurte Per og satte seg på en krakk.

«Han VAR… Nå er han jo død, men det kan jo godt hende at han hjemsøker oss litt» sa mannen ironisk før han fortsatte: «Jeg synes du skal ta med deg hun her, så drar dere hjem. Klokka er mange.

 

Per var enig i det. Han ristet svakt i Lise, som våknet med det samme. Han hjalp henne opp og geleidet henne ut i nattens mørke, uten ett ord. Sammen gikk de opp en bakke. Da de var på toppen av åsen som lå ovenfor huset, kunne de se båten som lå og solte seg i måneskinnet. Akkurat da, om de hadde sett tilbake på huset ville de sett to skikkelser som tittet etter dem ut av et vindu. Den ene var den mystiske mannen. Den andre var fisker Sivert i egen person.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil