Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Vennskapets prisSkriv ut Utskrift
Sjalusi og vennskap
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Ingen sa noe. Alle var stille. Men det var ikke bare stille. Det var altfor stille. Det var så stille at man kunne høre alt. Penner som skrev, hjerner som knirket. Ark som ble skjøvet og bladd. Elever som pustet og sukket tungt.

 

Pultene stod ikke i orden. De var blitt flyttet på. Klasserommet var fullt. Det ene vinduet på den andre siden var åpent. Ute var det sol, det var varmt, og våren hadde kommet. Midt i skolegården var det to store trær. De stod der og gledet seg til sommeren. Da skulle pynte seg med sine grønne blader og vise seg frem. Nå var det ingen som la merke til dem, men om sommeren ville alle elevene skynde seg for å få sitte i nærheten, for da ville trærne gi oss skygge. Ved trærnes røtter var det sprunget ut noen blomster. Et fint tegn på at våren var på god vei. De gledet seg også til sommeren. Det gjorde alle.

 

Rett ved vinduet satt hun. Ja, der satt hun. Mens alle satt og strevde og stresset satt hun der uten bekymringer. Hun satt og skrev, så ikke opp. Hun satt der og kunne alt. Snart var hun ferdig. Noen dager etter ville hun få en sekser. Og jeg, jeg kom til å sitte her hele dagen og kom ikke til å få mer enn en treer, om ikke dårligere. Alle ville ignorere meg, og bare bry seg om henne. Fordi hun hadde fått en sekser.

 

Det hadde ikke alltid vært slik. Før var det ingen som brydde seg om hvor flink jeg var, før likte alle meg. Før var det ingen som ignorerte meg, men det var før, det. Før hun kom. ”Hei jeg heter Anja”, hadde hun sagt. ”Jeg er 16 år gammel og singel”. Da hadde alle guttene begynt å le. Singel?!, tenkte jeg. Hvorfor i all verden hadde hun sagt det? Jeg visste det fra første dag at hun kom til å ødelegge for meg. Hun var høy, slank, pen, og hadde helt utrolig fine brune øyne. Jeg var ikke stygg jeg heller. Men hun var penere. Absolutt. Hun hadde satt seg ved siden av meg, og som vanlig hadde min pult vært omsvermet av gutter. Men denne gangen var det en annen grunn. Det var ikke meg, men henne de stod der for. Det var bare helt tilfeldig at pulten min var ved siden av hennes. Til og med i gym hadde hun ødelagt for meg. Jeg hadde alltid vært den beste jenta i gymmen, men det tok hun fra meg. Hun var bedre enn meg i alt.

 

Jeg så meg rundt. Hun hadde gått, de fleste hadde gått. Jeg så på klokka. Det var bare en halv time igjen, og jeg hadde ikke fått gjort noen ting. Jeg hadde brukt all tiden til å tenke på hvordan livet mitt hadde forandret seg de siste seks månedene. Det var på tide å gjøre noe. Men hva?

 

Jeg la fra meg pennen, fòr ut. Jeg løp til busstoppet og håpte på at hun ikke hadde gått. Jeg løp alt jeg kunne, men bussen kom før meg. Nå måtte jeg legge inn den siste innspurten for å rekke bussen. Heldigvis ventet bussjåføren på meg. Jeg fortet meg inn og betalte. Jeg så meg rundt. Bussen var full av eldre folk som så stygt på meg. Sikkert fordi de måtte vente noen ekstra sekunder. ”Hva faen glaner dere på?”, spurte jeg sint. ”Drittfolk”, mumlet jeg.

 

Nå så jeg Anja. Hun satt alene og smilte. Hun smilte til meg. Men det var ikke et smil av den snille sorten. Nei, det måtte være et tegn på at hun syntes jeg var teit. ”Hvorfor gliser du så jævlig?”, spurte jeg. ”Nei, bare smiler jeg”, svarte hun, fremdeles med et smil om munnen. ”Får jeg ikke lov til å smile heller nå da?”, spurte hun spydig. Det tok kaka. Jeg begynte å skjelle henne ut. Vet ikke hvor ordene kom fra, men de bare strømmet ut. Jeg sa mye. Mye som jeg angrer på, mye hun ikke fortjente å høre. Ting som ingen kan fortjene å høre. Jeg var frekk. Jeg må ha hatet henne av hele mitt hjerte. Men hun sa ikke noe. Ingenting. Alt ble stille. Jeg så henne inn i øynene. De pene brune øynene hennes ble på en måte tåkete, og en tåre rant ned kinnet hennes og laget en våt flekk på den hvite buksa. Så kom ei tåre til, og enda ei. Det kom flere. Hun begynte å gråte. Bussen stoppet.

 

Hun reiste seg og gikk ut. Jeg fulgte etter. Vi stod der og så på hverandre et lite øyeblikk. Bussen kjørte forbi og jeg ropte til henne: ”Håper du dør!”. Nå begynte hun virkelig å gråte. Tårene rant i det hun løp bort fra meg. Hun skulle krysse veien da hun så seg over skulderen og møtte blikket mitt. Noe mer fikk hun ikke gjort.

 

Jeg satt og så på foreldrene hennes. Moren gråt, mens faren prøvde å trøste henne. Jeg kunne se at han var lei seg, at han hadde det vondt. Han hadde tårer i øynene, men tviholdt på dem, nektet å la dem gå.

 

Alt var hvitt. Veggene, gulvet, taket, sengetøyet. Til og med klærne til folkene der var hvite. Det luktet så typisk. Men gardinene var ikke bare hvite, de hadde noen grønne striper som hadde retning ned mot gulvet. Ved siden av senga stod en hvit kommode. Den hadde et lite skap underst, og to skuffer øverst. På siden var det en bordplate. På den lå det brukte sprøyter. Sprøyter uten spiss.

Hun så ut som en engel der hun lå. Det brune håret lå løst og forsiktig inntil ansiktet hennes. Øyene var lukket. Den lille munnen var også lukket. Hendene lå foldet, og dyna var bare trukket opp til livet. Det eneste tegnet på at hun var i live, var at hun pustet.

 

En mann kom bort til meg og spurte hva som hadde skjedd. Jeg så bare på ham. Fikk ikke frem et ord. Jeg kunne huske alt som hadde skjedd. Tenkte på det hele tiden. Det var som om en sakte film gjentok seg i hodet mitt om igjen og om igjen. Hun hadde løpt med tårer i øynene, hun hadde sett tilbake på meg. Jeg hadde sett bilen. Jeg så at den kom til å treffe henne. Jeg ville rope det til henne, men ordene satt fast i halsen. Bilen hadde truffet henne i knehøyde og hun hadde blitt slengt opp og over bilen. Sjåføren hadde et skremt uttrykk i ansiktet. Han hadde av all makt prøvd å bremse, men hadde ikke sjanse til å få gjort det i tide.

 

Det gikk noen dager før hun våknet. Jeg var der. Hun så på meg og smilte. Jeg skjønte ikke hvordan hun kunne smile til meg. Ikke etter alt det stygge jeg hadde sagt.

Det kom en mann med hvit frakk og fortalte at hun hadde skadet ryggrada, og at hun sikkert aldri kunne gå igjen. Jeg reiste meg i fortvilelse og løp ut. Løp hele veien ut. Løp og løp. Jeg hadde tårer i øynene. Alt dette var min feil. Hadde jeg bare ikke skjelt henne ut. Hadde jeg bare kunnet tatt meg sammen og latt være. Hun var snill, men jeg innså det for seint. Jeg hadde dømt henne etter et smil, et smil som jeg hadde oppfattet helt feil. Jeg hadde latt sjalusien ta overhånd. Hadde jeg bare ropt etter henne. Da ville hun ha kommet seg unna, og det hele hadde vært et ukjent kapittel. Tårene strømmet ut. Jeg følte meg rar, var kvalm og svimmel. Jeg pustet litt rart. Plutselig kjente jeg et kaldt og hardt underlag, og deretter ble alt svart.

 

Jeg våknet i et hvitt rom. Det var helt likt hennes. Jeg lå der bare. Gjorde ingenting. Følte ingenting heller.

Jeg fikk gå hjem etter en liten stund. Jeg hadde bare svimet av. Det hadde rett og slett blitt for mye for meg.

Hjemme følte jeg ikke for å si stort, ville heller ikke spise stort. Matlysten var bare mer eller mindre forsvunnet. Jeg ville ikke gå på skolen, var redd for at alle skulle klandre meg for det som hadde skjedd. Det var jo min feil. Min, ene og alene.

 

Det gikk timer, dager og måneder. Jeg stengte meg helt inne. Nå hadde jeg sluttet å spise helt. Følte meg svak. Eide ikke lengre krefter til noe som helst. Hver dag kom mamma og prøvde å prate med meg. Men jeg husker ikke, skjønte ikke hva hun sa. Det var uvesentlig, ikke noe som kunne hjelpe meg i det hele tatt.

 

En dag kom en mann og ringte på. Han tok meg med til det hvite stedet igjen. Der ble jeg liggende lenge. Husker ikke hva som skjedde der. Husker bare at Anja hadde vært der. Hun hadde sittet i rullestolen sin og smilt til meg. Vi hadde pratet. Pratet ut om alt som hadde skjedd. Begge unnskyldte seg, og var lei for det hele. Hun var lenge hos meg. Vi prata om alt mulig, og ordna virkelig opp. Det hele utviklet seg til at vi ble venner. Det ble et vakkert vennskap. Et livsvarig vennskap.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish