Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Amalie - Den femte "store"Skriv ut Utskrift
Særoppgave om Amalie Skrams liv og Hellemyrsfolket.
Bokmål - SæroppgaveForfatter:
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Amalie Skram - En av Norges store naturalister

 

 

Forord

 

”Jeg har aldrig skildret ondskapen, for jeg har aldrig mødt den paa min vej. Det som overfladiske og doktrinære Mennesker kalder ondskap, er for mig Nødvendigheder, Resultater. Har jeg villet noget med hva jeg har skrevet saa har det været at bringe en og anden til at forstaa, til at se og dømme mildt.”

 

Disse ord uttalte Amalie Skram til Verdens Gang for litt over hundre år siden.

Det er mye med Amalie Skram som jeg beundrer, og jeg finner ikke ord som riktig kan beskrive det jeg føler når jeg leser om henne og bøkene hennes.

 

Det har virkelig vært interessant og berikende og jobbe med denne oppgaven som jeg begynte på høsten 98. På grunn av sykdom fikk jeg aldri tatt eksamen våren - 99. Så nå tok jeg frem igjen oppgaven og fullførte den. Til det har jeg hatt god hjelp av min samboer, som på mange måter minner meg veldig mye om Amalie Skram, hun har hjulpet meg med oppsettet og korrekturlesingen. Og i tillegg vært en god moralsk støttespiller. Takk for det Allis. 

 

Føler her for å skrive noen bevingede ord av Amalie Skram:

 

Barn:

”Barna har ikke bedt om å bli satt inn i verden, og det er heller ikke av hensyn til barnas fornøyelse at de blir til.”

 

Betroelse:

”Betro deg aldri til et menneske, for et menneske

 kan  ikke forstå et annet menneske.”

 

Lykke er:

”Lykken er ikke et krav, det er en oppgave.”

 

Flekkefjord 01.05.00

 

 

 

Innholdsfortegnelse

 

1.0. INNLEDNING

2.0. AMALIE SKRAM, BIOGRAFI

2.1. Kort om oppveksten

2.2. Ekteskapet

2.3. Skilsmissen

2.4. Forelskelse

2.5. Sammenbruddet

2.6. Avslutning av biografien

3.0. RESYMÉ / ANALYSE

3.1. Kort om Hellemyrsfolket fire bind

3.2. Sjur Gabriel (Hellemyrsfolket)

3.3. Naturalistiske trekk

3.4. Virkemidler

4.0. SELVBIOGRAFI?

4.1. Boken

4.2. Amalies liv

4.3. Salhus

4.4. Amerika

4.5. Morssviket

4.6. Det femte bind og hvem var Sofie Myhre?

5.0. SLUTTORD

6.0. BIOGRAFISK LISTE

7.0. KILDELISTE

 

 

1.0. INNLEDNING

 

Da jeg høsten 1998 startet med norskundervisning på voksenopplæringen her i Flekkefjord, hadde jeg bare hørt om de ”store” innen norsk litteratur, aldri lest noe av dem. For hvem har vel ikke hørt om ”Peer Gynt” av Henrik Ibsen, eller ”Sult” av Knut Hamsun, for ikke å snakke om Bjørnstjerne Bjørnson? Ja, jeg kan sitte her å skrive side opp og side ned, om de ”store”, for dem har og hadde vi mange av.

 

Innen Naturalismen snakker vi ofte om Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Jonas Lie. Disse har blitt anerkjent for å være de fire store i sin tid, men for meg er Amalie Skram selve symbolet på naturalismen, den som virkelig forsto det hele. Jeg tror at hvis hun hadde vært en mann, og likevel skrevet slik hun gjorde, ville det hele blitt møtt annerledes, da ville det vært fem, istedenfor (som det er i dag) fire, innen Naturalismen. Hun er nevnt og aktet som forfatter, men allikevel havner hun ikke blant de fem. Det prates og skrives om de fire, og Amalie. Det er dette og-et som jeg ikke forstår.

 

Litteraturhistorikeren, Henrik Jæger, skrev om henne at hun førte den mandigste, den mest håndfaste penn, noen norsk dame til dato har ført.

 

Jeg har valgt og ta for meg romansyklusen Hellemyrsfolket, og vil trekke frem noen typisk naturalistiske trekk fra bøkene. Og jeg vil helt til slutt se på noen, (i mine øyne) likhetstrekk mellom Amalies liv og Hellemyrsfolket.

 

”Odin straffer sin Valkyries formastelige oppsetsighet ved å lenke henne til klippen i universets ødeste bjergegne. Hadde han visst rigtig beskjed, ville han istedetfor ha gjort henne til norsk forfatterinne”.

 

 

2.0. AMALIE SKRAM, BIOGRAFI

 

2.1. Kort om oppveksten

 

Amalie Skram ble født i Bergen, 22. August, 1846, av foreldrene Ingeborg Lovise Sivertsen, datter av en lappeskomaker i byen, og  Mons Monsen Alver som var innflytter. Hun ble født som nummer to i søskenflokken, som bestod av fire gutter og Amalie selv. Familien var ikke spesielt rike, men Amalie fikk likevel lov av moren til å gå på byens beste pikeskole. Der begynte hun i 1852, mens brødrene fikk gå på latin skole. Dette viste at moren var veldig ambisiøs, de hadde verken sosial status eller råd til dette. Det fineste Amalie visste i 8-9 års alderen, var å fortelle skrøner til barnepiken. De fant hun opp når hun gikk til skolen og om ettermiddagen. Historiene handlet som regel om krig og bortførelse, og endte som regel i en forferdelighet.  I 1863 ble hun konfirmert. På samme tid møtte hun skipsføreren Bernt Ulrik August Muller. De ble forlovet samme år.  

 

Tre av de yngste brødrene hennes, var ikke engang ferdig på skolen da faren gikk konkurs, i 1864-65, med kjellerbedriften sin. Da dette skjedde, bestemte han seg for å dra til Amerika for å prøve å skaffe seg en jobb der og senere få familien sendt over, men det ville ikke moren til Amalie. Så hun, Amalie og brødrene ble igjen i Norge. Han begynte i en bedrift i Amerika hvor han stadig steg i gradene og fikk bedre og bedre lønn. Han sendte med jevne mellomrom penger til moren, så hun kunne forsørge seg og ungene. Han betalte ned gjelden sin i Bergen og han prøvde hele tiden å få familien sin over, men moren snakket det alltid vekk.  Etter åtte år kom han tilbake for å hente dem, men også da snakket moren det vekk. «Det passer ikke nå, men til våren», sa hun. Faren dro tilbake, men før han dro sa han til den eldste sønnen sin: «hun kommer aldri til å bli med over.»  En av grunnene til at moren ikke ville dra, var sannsynligvis det at hun var veldig kristen, og faren hadde blitt en fri- tenker mens han var over i Amerika.  Engang i 1870 årene, ca. 1 år etter hans siste forsøk på å få moren over til Amerika, kom det beskjed om at han var død. Mange mente at det var han selv som hadde sendt beskjeden om sin egen død, slik at han kunne starte et nytt liv i Amerika med ny kone og barn. Amalie kjente ikke til dette, så da dødsannonsen hans stod i avisa 28 år senere, (1898) valgte hun å tro at dette var en misforståelse.  Søsknene snakket aldri om omstendighetene rundt farens død. Det var for å slippe å sette moren i et dårlig lys. Amalie bebreidet moren og mente at hun hadde sviktet faren når hun ikke fulgte med ham til Amerika.

 

Brødrene prøvde så godt de kunne å slite seg frem i verden, men en lungesykdom slo dem ned, en etter en. Martin, den yngste, døde av tuberkulose allerede som student. Siden fulgte Wilhelm, som så vidt rakk å smake på arbeidslivet. Han var prest en kort periode i Risør før han døde. Det var han som først fikk beskjed om at faren var død. Det fikk han vite av en ukjent mann.  Et halvt år senere kom Bernhard hjem fra USA hvor han hadde prøvd seg som forretningsmann. Da var han dødssyk og døde like etter.  Tilbake var bare Amalie og den to år yngre broren Johan Ludvig. Også han fikk et relativt kort liv, og det var lungesykdom som tok knekken på ham også.  Før han døde, sa Amalie til ham at han måtte vise seg for henne etter at han var død, så hun kunne vite om det var et liv etter døden. Og det gjorde han. Det kommer fram i et brev fra Amalie til sønnen Ludvig. Amalie og broren Ludvig sto hverandre veldig nær.  Moren Ingeborg Lovise overlevde alle sine barn og ble 90 år, før hun døde i 1907.

 

 

2.2. Ekteskapet

 

I 1864 ble Berthe Amalie Alver  gift inn i en svært god familie, med skipskaptein Bernt Ulrik August Muller. Hun var da 18 år gammel, mens Bernt var 28 år. Det var mange som reagerte på den store aldersforskjellen. Amalie ble regnet som en av de peneste damene i Bergen. Hun var svært ettertraktet og omtalt som en stor skjønnhet. Som nygift ble Amalie med mannen sin på en lang reise til Mexico og Vest-india. Slik fikk den altfor unge hustruen et sjeldent innsyn i mannsverdenen ombord på seilskipet og av livet i havnene, som også var dominert av mannsverdier og mannsmoral. Da de kom hjem bosatte de seg i Bergen og fikk i 1866 sin første sønn, Jacob. To år etter kom deres andre sønn, Ludvig August.

 

I 1869 - 71 ble Amalie med Bernt på en ny reise, denne gangen skulle de rundt hele jorda. De tok med seg begge sønnene sine. I løpet av disse årene leste hun veldig mye religiøs litteratur. Amalie må ha vært en sterk kvinne, for hun ble aldri sjøsyk under de lange turene hun og mannen dro på. Og hun var heller aldri redd under store stormer. Hun fikk 1 pund i hyre av mannen sin som hun brukte på pengespekulasjoner ved kjøp og salg, men uten hell. På reisene fikk Amalie også bekreftet det store inntrykket hun gjorde på omverden med sin skjønnhet. Ekteparet ble nemlig ofte invitert ut når skipet lå i havn, og Amalie ble dyrket og feiret over alt. Men det seksuelle samlivet i ekteskapet skremte henne, og avskyen for det må sikkert ha blitt forsterket av det hun så i havnebyene. Men hun var som sagt en tøff dame. Hun tvang mannen sin til å ta henne med på de skumleste kneipene og dansesteder, hun ville se og vite alt.

 

Fra 1871 bosatte de seg i Bergen. Der ble Amalie med i amatørskuespill og skrev i 1877 et drama som hun ble frarådet å fremføre. Hun skrev også sin første anmeldelse, anonymt i «Bergens tidene.» Denne omtalen av I.P. Jacobsens roman, «Marie Grubbe,» gir bud om en kommende skribent og kanskje også om en kommende forfatter.

 

 

2.3. Skilsmissen

 

Omkring et halvt år etter anmeldelsen ble Amalie alvorlig syk. Hun ble psykotisk, hadde hallusinasjoner og kjente ikke igjen omgivelsene. Denne psykiske krisen oppsto i forbindelse med at hun hadd søkt skilsmisse p.g.a. mannens utoskap, og var blitt presset av familien til å bli boende i huset for å unngå den skandalen som en skilsmisse på den tiden ville forårsaket. Denne påkjenningen klarte hun ikke, og ble sendt til Gaustad sykehus i desember 1877. Journalen derfra betegner hennes tilstand med den psykotiske tilstanden melankoli, men interessant nok har legen antatt at familieforholdet var årsaken til sammenbruddet. Selv om han også regnet med arvelige faktorer, har han tydeligvis vist en stor forståelse for Amalie og sikkert også støttet hennes ønske om skilsmisse. Det framheves i journalen at hun har hatt et vanskelig ekteskap, og at hun har vist en stor karakterstyrke. Legen nevner også at ekeskapsvansker hadde framkalt en sinnsforstyrrelse 7 år tidligere. Amalie var på Gaustad i ca 1 år, og ved utskrivelsen ble tilstanden karakterisert som helbredet.

 

Etter skilsmissen flyttet Amalie til sin eldste bror Vilhelm i Kristiania (Oslo). Hun fortsatte med anmeldelser av bøker i Dagbladet og Nyt tidsskrift, under signaturen -ie. Hun utviklet raskt et litterært og radikalt syn på tidens store debattspørsmål; Særlig seksualmoral og ekteskap. Spesielt interessert var hun i Bjørnstjerne Bjørnson, det var først og fremst hans moralske syn hun støttet.

 

 

2.4. Forelskelse

 

Amalie møtte for første gang sitt livs kjærlighet hjemme hos Bjørnstjerne Bjørnson. Hun og flere diktere, kritikere, og forfattere var samlet der på Bjørnsons dikterjubileum. Amalie opplevde for første gang i sitt liv å bli virkelig tiltrukket av en mann. Erik Skram het mannen hun hadde drømt om, men aldri trodd hun skulle treffe. Etter samværet på Aulestad, (B.B.’s hjem) reiste de til Kristiania. Der var de noen dager og la det første grunnlaget for et samliv som skulle vare i 15 år. Problemet var at Erik på dette tidspunktet bodde i København og Amalie i Kristiania. Dette resulterte i at de traff hverandre veldig sjeldent, før de giftet seg 3. april 1884, og Amalie flyttet til København.

 

Det var faktisk to grunner til at de ikke møttes så ofte, den andre grunnen var at Amalie var svært oppsatt på å holde kjærlighetsforholdet hemmelig. Derfor ble det vesentlig  gjennom brevskriving at de utvekslet og utdypet følelsene for hverandre. Men de korte møtene de hadde, bekreftet for Amalie at hun virkelig hadde funnet mannen i sitt liv, hun følte seg også fysisk tiltrukket av ham. Imidlertid synes et annet trekk å ha vært vel så viktig for dem begge, nemlig litteraturen. Amalie ble betatt av Erik allerede da hun leste hans roman, Gertrude Colbjørnsen, som er en skildring av en kvinne som avskyr det seksuelle forholdet i ekteskapet fordi hun er blitt tvunget til å gifte seg med en mann hun ikke elsker.  Det er tydelig at Amalie har kjent seg igjen i fortellingen. Det samme har Erik, men han har kjent seg igjen som helten i fortellingen, som står i samme posisjon som han selv, nemlig at han elsker Amalie, men må leve med en annen kvinne.

 

I det første brevet fra Erik, forteller han at han i over 3 år har hatt en elskerinne, en ung vakker kvinne. På denne tiden var slikt egentlig greit, men ikke for Amalie. Hun ble fornærmet og prøvde å få en viss avstand til Erik ved å begynne å tiltale ham med De i brevene hun skrev. Ikke minst syntes Amalie synd på den unge jenta som ikke var moden enda og elsket Erik. Etter 3 år skulle han altså skille lag med henne for å gifte seg med en annen kvinne. Amalie var skuffet over Erik.

 

I flere brev til Erik får vi et klart bilde på Amalies holdning til kjærlighetslivet, -hun vil ikke skille mellom erotikk og kjærlighet. Dette er ett av emnene hun skriver om i flere av sine litterære verker.

Ti år senere diskuterer de igjen disse problemene i en brevveksling. Hun fastholder sitt syn om at det er samfunnsmoralen og menns seksualpraksis som er grunnen til forskjellen mellom mann og kvinne. Hun påstår at menn aldri ville ha akseptert det om rollene hadde vært byttet om.

 

I 1885 ga Amalie ut sin første virkelige roman, Constance Ring, som handler om nettopp dette spørsmålet. Constance Ring er sannsynligvis en annen versjon av Fru Ring.

 

En brevveksling i 1888 gir et glimt av hvor komplisert forholdet deres begynte å bli. Amalie beskyldte Erik for å være utro bl.a. fordi han aldri ga henne et klart svar på hva som hendte da han reiste vekk kort tid etter bryllupet, med noe Amalie hevder var et prevensjonsmiddel i kofferten.

Ekteskapet begynte så smått å rakne, men det fikk en opptur da de fikk datteren Johanne i 1889.  

 

 

2.5. Sammenbruddet

 

I et brev til Erik forklarer Amalie at hun har blitt så unormalt syk, nesten vanvittig. Det var visst hennes erfaringer som hadde gjort henne slik. Hun hevdet at mannens utroskap (og menn generelt) la grunn for så mye mistro og usikkerhet, at påkjenningene ved dette kunne bli for store. Fem år senere fikk hun et alvorlig sammenbrudd, og 14.februar 1894, lot hun seg legge inn hos overlege Pontoppidans psykiatriske avdeling på kommunehospitalet i København. 2.mars, samme år, ville legene forflytte henne til ST.Hans- hospital, et sinnssykehus utenfor Roskilde. Dette ville ikke Amalie, men legene gjorde det allikevel, mot hennes vilje.

 

Ekteskapet fikk en skikkelig knekk. Amalie kunne ikke tilgi Erik i at han ikke hadde holdt henne tilbake på kommunehospitalet, men  samtykket i at hun ble overført til St. Hansahospitalet mot hennes vilje. Journalene fra St.Hans-hospitalet og Kommunehospitalet, forteller at Amalie led av «Periodisk forstemning» og «lunefuldt, skiftende stemningsliv»  Fra St.Hanshospitalet omtales begge foreldrene som sinnssyke, og det ble derfor antydet at sinnslidelsene var arvelige.  Disse journalene må imidlertid leses kritisk fordi den psykiatriske tankegangen var annerledes på den tiden. Uansett, Amalie nølte ikke lenge med å gi sine psykiatriske opplevelser et litterært uttrykk.

I 1895 utga hun to romaner som er sterkt selvbiografiske, bare navn og stedsnavn er forandret. De er fortalt i 3.person og handler om Else Kant, som er maler. Romanene heter Paa St.Jørgen og Professor Hieronimus. Bøkene gir et klart bilde av datidens psykiatriske institusjoner.

Etter oppholdet i 1896 flyttet Amalie til København, men ikke til Erik. Hun flyttet til en liten kvisthybel, ikke mange meterne fra Eriks hus. Der skulle hun igjen begynne å arbeide med nye romaner.

 

Amalie syntes det var veldig vanskelig å få nok tid til både datteren og til skrivingen. Hun mente at når datteren ikke ville legge seg og var vrang, så var det på grunn av at hun ikke brukte nok tid med henne. Faren derimot, Erik Skram, syntes å ha et veldig avslappet forhold til datteren. Han opplevde aldri de problemene med datteren som Amalie opplevde. Amalie skyldte disse problemene på seg selv.

 

 

2.6. Avslutning av biografien

 

I 1899 skiltes Amalie fra sin andre mann, Erik Skram. Forholdet ble for komplisert, med tanke på at de hadde lite opplevelser sammen og at forfatterskapet kom i første rekke hos dem begge. I 1902-1905 utgir Amalie sin siste roman, Mennesker. Den danner avslutningen på hennes forfatterskap. Samme år, 15.mars, dør hun, 58år gammel.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

”Ja, min kære, søte, gode Amalie Skram, lad mig se dig igæn ofte-og under

gråt hår ænnu vakrere, fordi du har fåt tryghed over dit liv ved en brav

         mans side! Din B.B.”

 

 

3.0. RESYMÉ / ANALYSE

 

Hellemyrsfolket er en romansyklus på fire bind som er delt inn i 17 kapitler, som er det største bokverket til Amalie Skram hvor hun virkelig slo i gjennom som forfatter. Boken Sjur Gabriel er en av fire bøker i en serie om Hellemyrsfolket. Verket ble skrevet over en periode på mer enn ti år, og ble utgitt i tiden 1887 - 1889. Først vil jeg gi en kort resyme

på alle kapitler, så vil jeg gå dypere inn på boken Sjur Gabriel.

 

 

3.1. Kort om Hellemyrsfolket fire bind

 

1. bind: Sjur Gabriel tar til i 1820-årene og forteller om en småbruker- og fiskerfamilie i Hellen. Naturen er dyster og knugende og familien sliter hardt for å holdes sulten stagget. Mor Oline søker sin tilflukt i flasken. Sjur Gabriel holdes oppe av kjærligheten til yngstesønnen, men da gutten blir syk og dør er det ute med Sjur Gabriel. "Fra den dag av drakk både mann og kone på Hellemyren”

 

2. bind: To venner foregår i begynnelsen av 1850-årene.Sønnene fra Hellemyren er blitt arbeidsfolk i Bergen. Oline sviver rundt i gatene under navnet "Småfylla" og for å unnslippe den stadige skammen tvinger Sivert, den eldste sønnesønnen, gjennom at han kommer til sjøs. Men der hvor farmoren tyr til flasken for å gjøre livet utholdelig, tyr Sivert til løgn, dikt og knep. Kokken får greie på hemmeligheten om "Småfylla" og bruker den mot ham. Det nytter ikke å flykte fra fortiden sin, og et havari tvinger Sivert på land igjen.

 

3. bind: S.G. Myhre forteller videre om Siverts ungdomsår. Han gifter seg med Petra, husjomfruen til konsul Smidt, som denne har gjort med barn. Til gjengjeld hjelper Smidt ham i vei med egen kjellerhandel.

 

4. bind Afkom: Petra hadde håpet å bli fru Smidt og hennes livs ulykke er blitt til forbitret sosial ærgjerrighet og til hat mot mann og barn. Barna, Fie og Severin, settes på samme skole som overklassens barn, og får stadig spitord om deres avstamning. For å greie de økonomiske forpliktelsene, begår Sivert underslag og kommer i fengsel. Severin begår selvmord.

Bare til Fie knytter det seg håp om at den onde sirkelen kan brytes, men noe 5. bind om henne rakk aldri Skram å skrive.

 

 

3.2. Sjur Gabriel (Hellemyrsfolket)

 

Historien utspiller seg fra 1820 årene på den bittelille gården Hellemyren, nær Bergen. Hovedpersonen er Sjur Gabriel og familien hans, kona Oline og de, etter hvert, 6 barna: Jens, Ingeborg, Nils, Lille-Adna, Magne og Vesle-Gabriel. De er en veldig fattig familie, og kona Oline ligger i barselseng nesten hvert år. Sjur er en ansvarsfull og arbeidsom kar som må jobbe hardt for å skaffe føde til familien. Alle ungene må være med på det harde slitet ute på åkeren.

 

Sjur er en ordentlig hissigpropp, han banker kona rett som det er, og ungene slipper ikke unna de heller. Oline er det jeg vil kalle periodedranker og langt i fra en ansvarsfull mor. Med jevne mellomrom må hun slukke tørsten, og hun gjør alt for å skaffe seg litt brennevin. Mannen Sjur bruker henne som fast ro-mann de gangene han må inn til byen og han roser henne med: «Du ror som en kar, du Oline». Men hver gang de er i byen, sniker Oline seg av gårde med to-tre  fisker som hun har fanget dagen i forveien og som hun prøver å selge. For pengene kjøper hun seg en flaske brennevin, og drikker seg full. Hun synes livet blir så mye lysere og lettere hver gang hun drikker. Når Sjur oppdager dette, banker han henne helseløs.

 

Nok en gang ligger Oline i barselseng, og venter en ny unge. Det blir en gutt som får navnet Vesle-Gabriel, oppkalt etter faren. (De fikk flere barn, men noen av dem døde før de ble født, eller som spedbarn.) Oline har på denne tiden store sår på bena på grunn av det harde slitet, så ca. et halvt år etter fødselen blir hun sendt på sykehus. Sjur Gabriel må ta seg av stellet til den lille gutten på egenhånd. Det ble enda hardere for familien Myre nå som moren var på sykehus og faren måtte ut med store pengesummer til sykehusoppholdet, og han måtte opp om natta for å skifte på Vesle-Gabriel. Han ble trøtt og gretten om dagene. Han levde på tankene om pengene han hadde spart opp gjennom årene og drømte om alt han kunne gjøre med dem. 

 

Etter som tiden gikk, ble han stadig sterkere knyttet til Vesle-Gabriel og han fikk etter hvert en forkjærlighet for den lille gutten. Ingen andre fikk passe på ham, det var bare han som gjorde det riktige. Han vernet om gutten som en ørn. Vesle-Gabriel fikk være med på åkeren når faren jobbet, og når de skulle hjem lekte de litt.

 

Penger ble det mindre og mindre av, de forsvant i regningene til sykehuset. Men tilslutt kom moren endelig hjem. Sjur Gabriel håpet inderlig at hun hadde sluttet med alkoholen, hun måtte da ha lært nå, mente han. Men nei da, hun fortsatte som før, men enda mer likegyldig enn noen gang.

 

Plutselig en dag ble Vesle-Gabriel syk, han ble helt stiv og begynte å fråde. Sjur Gabriel visste ikke hva han skulle gjøre. Han ble helt fortvilet. Anfallet ga seg og alt ble normalt igjen. Sjur ble så glad for det og han ikke brydde seg mere om det. Noen dager senere fikk Vesle-Gabriel et nytt anfall, men denne gangen mye verre. Han ble alvorlig syk. Sjur ber til Gud om at gutten må bli frisk, og han lover at han aldri mer skal slå noen hvis han blir det. Han kastet seg på årene og fossrodde til byen hvor han skaffet en lege. Da legen kom sa han at det var for sent, det var ikke noe han kunne gjøre nå. Sjur Gabriel ble helt fortvilet,

Hvis Vesle-Gabriel skulle dø, var det ingenting igjen å leve for.

 Hans største kjærlighet i livet var død. Pengene som hadde vært framtidsdrømmen var også borte, han så ingen utvei. Han dro rett til byen og kjøpte seg den største flasken med brennevin han kunne finne og drakk seg full.

 

"Samme dag som Vesle-Gabriel var bleven begravet, rejste Sjur Gabriel over til Salhus. Da han sent om aftenen vendte tilbage, forlod han baaden uden at fortøje den. Sjanglende og salmesyngende gik han op over bakkerne med en halvfyldt brændevinsflaske under armen. Ret som det var, stod han stille og drak af den. Om morgenen fandt Oline han snorksovende paa gulvet ude i kjøkkenet med hodet oppe i gruen. - Fra den dag af drak baade manden og konen i Hellemyren." 

 

Dette er vendepunktet i boka. Fra nå av ble framtida for familien en kamp om brennevinet. Både mann og kone på Hellemyren brukte brennevinet for å greie seg gjennom harde og gledesløse dager i fattigdom og nød.

 

Romanen om Sjur Gabriel (Hellemyrsfolket),er først og fremst en samfunnsroman. Den beskriver kvinnens og mannens roller og posisjon i samfunnet i 1820-årene. Mannen var familiens overhode som bestemte alt og ble adlydt av resten av familien.

 

 

3.3. Naturalistiske trekk

 

Amalie viser mannens myke sider gjennom f.eks. historien om Sjur Gabriel og farskjærligheten som utvikles gjennom omsorgen for Vesle-Gabriel. Innenfor den naturalistiske retningen var dette litt uvanlig. De mente at arv og miljø formet enkeltindividets livsforløp. Var du født i fattige kår, så ville arv og miljø holde deg der, og menneskenes egenskaper og vilje ble det ikke lagt vekt på i det hele tatt. Hos Amalie finner man imidlertid innslag av at egenskaper ved det enkelte menneske også har en viss innflytelse.  Amalie diskuterte blant annet med Bjørnstjerne Bjørnson om f.eks. Hellemyrsfolket, hvor Bjørnstjerne mente at hun burde ha en lykkelig slutt, men Amalie og naturalistiske diktere generelt mente at diktningen skulle være en provokasjon, slik at den kunne vekke folk til å forstå og føle sosialt ansvar. Naturalistene mente at mennesket var skjebnebestemt. Det ser man bl.a. på avslutningen av romanen, hvor Oline og Sjur ender opp som to fattige drukkenbolter uten framtidshåp. Til og med pengene som Sjur hadde spart måtte gå tapt.

I motsetning til romantikerne skrev naturalistene om alt det stygge og fæle i samfunnet, som vi får et klart eksempel på i Hellemyrsfolket. . Et lyspunkt inntreffer når Vesle-Gabriel kommer til verden. Men som god naturalist lar Skram Vesle-Gabriel dø. Da måtte det gå som det gikk. Det ble drikking, fattigdom og sykdom.

 

"Samme dag som Vesle-Gabriel var bleven begravet, rejste Sjur Gabriel over til Salhus. Da han sent om aftenen vendte tilbage, forlod han baaden uden at fortøje den. Sjanglende og salmesyngende gik han op over bakkerne med en halvfyldt brændevinsflaske under armen. Ret som det var, stod han stille og drak af den. Om morgenen fandt Oline han snorksovende paa gulvet ude i kjøkkenet med hodet oppe i gruen. - Fra den dag af drak baade manden og konen i Hellemyren." 

 

Slik ender 1. del av Hellemyrsfolket. Kona Oline drakk og Sjur-Gabriel prøvde så godt han kunne å få hverdagen i sammen for familien og ungene.

 

 

3.4. Virkemidler

 

Amalie Skram valgte og bruke dialekt når hun skrev Hellemyrsfolket. ”Gammel og bondsk” dialekt i Sjur Gabriel,  bergensdialekt i de tre etterfølgende  bind. ”Dannet språk” hos de rike, og bred ”bryggesjauedialekt” hos de fattige. Den dannede dialekt følger den sosiale rangstigen.

Været er også et sentralt virkemiddel . Alt etter hvor tungt og dystert det er, beskrives været deretter, for riktig å illustrere sørgmodigheten. I motsetning til det vi ellers er vant med at været følger årstidene, bruker Skram været som virkemiddel til ulike sinnstemninger.

Skram skildrer ofte tankene til personene i bøkene, og det gir oss gode innlevelsesmuligheter.

 

 

4.0. SELVBIOGRAFI?

 

Hva som drev Amalie Skram til å skrive Hellemyrsfolket er det vel egentlig ingen som vet. Vi kan bare gjette. Når man har lest verket ferdig, og samtidig lest de ulike biografiene som er skrevet om Amalie Skram, sitter man igjen og tenker. Jeg ser veldig mange likhetstrekk mellom hennes liv, slekt og Hellemyrsfolket.

 

 

4.1. Boken

 

I første bok blir vi kjent med Sjur Gabriel som lever og jobber på et lite småbruk ved fjorden nord for Bergen, og hans Sønn Jens som vi følger videre inn i andre bok: To Venner. Jens gifter seg og  får barn. Vi blir mest kjent med hans sønn Sivert, som vi følger med gjennom To Venner, S.G.Myhre og til slutt i siste bok Afkom. I S.G.Myhre prøver Sivert alt for å få ting til å fungere, men det er vanskelig for han. Han for tilslutt jobb som bestyrer for en butikk som eies av konsul Smith. Gjennom denne jobben blir Sivert bedre kjent med konsulens stuepike Berthe Frihmann. Boken S.G.Myhre slutter med at  Sivert og Berthe gifter seg, og Sivert blir del-eier av butikken. De flytter til Kippersmuget og får barn.

I siste boken Afkom blir vi mest kjent deres barn, Severin og Sofie, som begge er født og oppvokst i Kippersmuget. Sivert jobber dag og natt uten hjelp fra konen i butikken. Tilslutt, på grunn av store økonomiske problemer, gifter Sivert (etter påtrykk fra Berthe) bort Sofie(Fie) til en mann som Sofie ikke synes noe om. Sivert begår falskneri og havner på tukthuset. Severin begår selvmord. Det siste vi hører fra Sofie er at hun har fått barn, og beskylder moren for alt vondt som er rammet hele familien.

Sofie er oldebarn av Sjur Gabriel på farsiden.

 

 

4.2. Amalies liv

 

Amalie Skrams mor (Lovise Sivertsen) jobbet som stuepike for en handelsmann i Bergen og Amalies far (Mons Monsen Alver) jobbet som bestyrer for ham. De giftet seg og han ble medeier av butikken akkurat som Sivert. Amalie er født i Apothekersmuget. Sofie er født i Kippersmuget. Oldeforeldrene til Amalie på farsiden bodde og arbeidet på en liten gård ved fjorden nord for Bergen, mens oldefaren på morsiden het Sjur.

Mons Alver gikk konkurs og flyttet til Amerika. Da så ikke Lovise Sivertsen noen annen råd enn å gifte Amalie bort mot hennes vilje på grunn av økonomien. (Sofie ble giftet bort før Sivert gikk konkurs).

 

 

4.3. Salhus

 

Oline i Sjur Gabriel handlet sprit på Salhus. Den boken sluttet  med at Sjur selv kjøpte sprit der til eget bruk. Salhus var et virkelig sted med handelsboder og brygger. ”Striler” fra øyene rundt pleide og handle og selge fisken sin der. Salhus hadde også skjenkebevilling og eksisterte på Amalies tid. Om hun har vært der selv, står det ingenting om.

 

 

4.4. Amerika

 

Mons Alver slo seg godt frem i Amerika og ville hele tiden ha familien sin over til seg. Lovise sa alltid nei og unnskyldte seg med mange ting. Mons kom selv til Norge etter åtte år for å hente familien sin. Da sa Lovise at det ikke passet,  men at de skulle komme om et halvt års tid. Det gjorde de ikke. (Sivert drømte om å starte på nytt i Amerika).

Faren ga til slutt opp. Etter mange år fikk de beskjed om hans død. Amalie klandret sin mor  og følte et svik fra hennes side, for kanskje Amalie da kunne unngått å blitt tvangsgiftet. (Sofie i Afkom klandrer jo sin mor og hater henne av hele sitt hjerte).

 

 

4.5. Morssviket

 

 I Afkom ser vi at Berthe egentlig ikke vil være gift med Sivert, hun var ment for rikfolk (føler hun). Hun er arbeidssky og veldig fokusert på sosial status, noe hun ikke fikk av Sivert. Da barna ble så store at de selv kunne gå ut til jobb, for å tjene penger selv, ville de bruke pengene til å handle inn det de ikke fikk av sin mor, klær og slikt. Men de opplevde  bare at moren tok pengene, og brukte de til øke sin egen status. Det var rett og rimelig at barna skulle betale tilbake for det ”slit” hun hadde hatt med å fostre dem, mente hun. Mens Sivert på sin side var veldig arbeidsvillig. Hans problem var at han ville så gjerne gjøre sin kone til lags. Han gjorde flere forsøk på å utvide sin forretning, uten hell. Han ville virkelig gi sin kone en høyere sosial status. Det var disse forsøk som til slutt drev Sivert på Tukthuset. Sofie føler stor sympati med sin far, og hatet til sin mor vokser bare hele tiden. For hva han og barna enn gjør vanker det bare kjeft og juling. Moren hjalp aldri til, verken i butikk eller hjemme. Berthe ville ha stuepike, noe de da også hadde i mange år. Da Sofie ble gammel nok ble hun stuepike for sin mor, og som sagt  til slutt  bortgift.

Mons Alver jobbet også trutt og standhaftig hele tiden mens Lovise  var det man kan kalle for arbeidssky. Hun hjalp ikke til med butikk og forretninger. Hun hadde også stuepike, og til og med amme, noe som var forbeholdt de velstående. Alver gikk konkurs og endte opp i Amerika. Sivert gikk konkurs og ente sine dager på tukthuset.

 

 

4.6. Det femte bind og hvem var Sofie Myhre?

 

Ett femte bind i Hellemyrsfolket om Sofie har noen etterlyst, men det er det jeg vil prøve og vise til her, med oppgaven. Afkom slutter med brevet fra Sofie til hennes mor. Hun er ulykkelig gift og har  en sønn. De er bosatt i Kristiansand. Jeg tror at Sofie vil skille seg, og etter hvert gifte seg på nytt med en forfatter, og gi ut mange bøker i naturalistisk stil. Og helt til slutt ta sitt eget liv, 58 år gammel.

For jeg tror at Sofie Myhre egentlig er Amalie Skram. Kanskje skulle Hellemyrsfolket være en selvbiografi. Det er så mange likhetstrekk å finne mellom boken og Amalie sitt liv. Det er noen av de mange likhetstrekk jeg har prøvd å skissere.

 

 

5.0. SLUTTORD

 

Amalie Skram er en stor naturalist som fortjener å få plass på lik linje med de andre naturalistene i  norsk litteraturhistorie. Vi har fem STORE naturalistiske forfattere i Norge etter min mening.

 

Helt til slutt vil jeg si at bøkene til Amalie Skram er like aktuelle i dag som for over hundre år siden. Det er de samme problemstillinger og tanker som vi har i dag som belyses.

Amalie Skram var virkelig forut for sin tid.

 

 

6.0. BIOGRAFISK LISTE

 

1882 «Madam Høiers lejefolk». Fortelling. Trykt i Nyttidsskrift

1885 «Karens Jul». Trykt i Politikens Julenummer.

1885 Constance Ring. Roman.

1885 «Bøn og anfægtelse». Lang fortelling. Trykt i Tilskuerne.

1886 «Knut Tandberg». Lang fortelling. Trykt i Tilskuerne.

1887 «Om Albertine». Pamflett.

1887-1898 Romansyklusen Hellemyrsfolket

 -1887 Hellemyrsfolket Sjurgabriel.

 -1887 Hellemyrsfolket To venner.

 -1890 Hellemyrsfolket S.G. Myre.

 -1898 Hellemyrsfolket Afkom.

1888 Lucie. Roman.

1889 «Bobler». Fortelling. Trykt i Ny Jord

1889 Fjældmenesker. Lystspill. Skrevet med Erik Skram.

1890 «In Asiam Profectus est.» Skisse

1890 Børnefortellinger.

1891 Fru Ine’s. Roman.

1892 Foraadt. Roman.

1893 Agnete. Skuespill.

1895 Professor Hieronmus. Roman.

1895 På St. Jørgen. Roman

1895-99 Sommer. 6 noveller.

1900 Julehelg. Roman.

1902-05 Menesker. Roman.

 

 

7.0. KILDELISTE

 

Irene Engelstad.

Amalie Skram om seg selv.

Den norske Bokklubben A/S, 1981.

 

Ragni Bjerkelund.

Amalie Skram. Dansk Borger, Norsk Forfatter.

Aschehoug, 1988.

 

Irene Engelstad.

Sammenbrudd og gjennombrudd.

Pax Forlag A/S, Oslo 1984

 

Amalie Skram.

Hellemyrsfolket Sjur Gabriel, To venner, S.G.Myhre, Afkom

Lydbøker, Fono forlag A/S, Billingstad 1994-1996

 

Liv Køltzow

Den unge Amalie Skram

Et portrett fra det nittende århundre

Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1992

 

Flekkefjord Bibliotek

 

Deichmanske bibliotek internettside

 

Diverse Internettsider


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish