Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Fra bok til filmSkriv ut Utskrift
Oppgaven inneholder tre bøker og tre filmer ("Brødre i blodet/Elling", "Herman" og "Døden på Oslo S") som er satt opp mot hverandre. Forfattere er Ingvar Ambjørnsen og Lars S. Christensen.
Bokmål - SæroppgaveForfatter:

Innhold

 

Referat fra Brødre i blodet
Virkemiddler i Brødre i blodet
Elling (Film)
Filmanalyse av Elling
Fra bok til film (Brødre i blodet\ Elling)


Referat fra Døden på Oslo S (Bok)
Referat fra Døden på Oslo S (Film)
Litterær analyse Døden på Oslo S
Filmanalyse Døden på Oslo S
Fra bok til film (Døden på Oslo S)
Personer i filmen (Døden på Oslo S)


Referat fra Herman (Bok)
Referat fra Herman (Film)
Litteræranalyse av Herman
Filmanalyse av Herman
Fra bok til film (Herman)


Biografi Ingvar Ambjørnsen
Biografi Lars Saabye Christensen

 

 

Brødre i blodet

 

Referat:

 

Elling bor nå i en trygdeleilighet i Kirkeveien i Oslo sammen med Kjell Bjarne, romkameraten fra institusjonen. De er fortsatt under tilsyn, ”men med Franks hjelp var alt blitt mye bedre. Han fikk meg til å slappe av”. (side 9) Frank hjelper dem med å ta de nødvendige museskrittene for å kunne bevege seg ut i verden. Bare det å lære seg å snakke i telefonen, eller å lage middag er noe en må venne seg til. De er svært takknemlige ovenfor Frank, men i begynnelsen hater de ham: ”Vi kunne sitte om kveldene og fantasere om hvordan vi skulle torturere ham til døde. Vi så ham for oss, hengende i håndjern etter Bergensbanen midtvinters. Gråtende i syrebad. Alene med torturerte pitbullterrier”.

 

Men nå er alt flott. Frank har nemmlig sagt ja til at de skal få kattunger. De må lære seg å ta ansvar for andre enn seg selv. Kattungene skaper stor jubel: ”Det ble en av de trivligste kveldene jeg kan huske å ha hatt noen gang. Etter en time kom krypet ut, og ga seg til å jage broren rundt i leiligheten. Her var det gutter som var i toppform! Som apekatter entret de oppover gardinene, de balanserte på stolryggene og boret huene inn i alt som fantes av hulrom. Kjell Bjarne hadde handlet inn et helt berg med den lekreste kattehermetikk til dem, og de spiste og bæsjet så det var en fryd.

 

En annen person som forandrer livene deres er Reidun. De møtes etter at Kjell Bjarne og Elling har vært ute og spist: ”Det var bare Reidun Nordsletten. Ja, faktisk. Hva kvinnen het, ante vi naturligvis ingen verdensting om akkurat da vi stod der i trappegangen og hev etter pusten, men det var Reidun Nordsletten. Hun lå med hodet nedover og bena pekende i retning neste avsats, og armene veivet i luften. Det lange brune håret hennes fløt utover de møkkede trinnene mens hun med det grønne blikket lette etter fokus. Hun var en stor fyldig kvinne med en liten potetnese, som det akkurat nå rant to smale bekker blod ut av. Hun var så full at hun bokstavlig talt ikke kunne stå på egne ben. Hver gang hun åpnet den vesle munnen sin og remjet meningsløst ut i luften, slo brennevinseimen mot oss”.

 

Det viser seg at Reidun Nordsletten er gravid. Elling og Kjell Bjarne blir selvsagt fryktelig nervøse, men ut av redselen kommer det et dikt. ”Det svimlet for meg! Jeg ravet ut på kjøkkenet, og rablet diktet ned på en gammel handleliste. Etterpå ble jeg stående og skjelve- og så kom tårene. En fin og rolig gråt. Jeg hadde begått poesi”.

 

Kjell Bjarne på sin side blir forelsket. Han tilbringer mye tid sammen med Reidun, mens Elling opplever en lyrikk kveld på kafe Nordraak. I baren kommer han i snakk med Alfons Jørgensen som knipser med fingrende hver gang han bestiller øl. Elling ser på ham som sin mulige nye venn, en venn skaffet helt å egenhånd. For første gang inviterer Elling en person inn i privatlivet sitt. Han gir Alfons Jørgensen telefonnummeret sitt, men blir nervøs når han ikke gir lyd fra seg på en stund. Sammen med Kjell Bjarne oppsøker derfor Elling Alfons. Det viser seg at han har skadet seg, og ikke er i stand til å røre seg. Alfons trenger mye hjelp. Reidun lager mat, mens Kjell Bjarne fikser bil.

 

Elling har lett for å bli sjalu: ”Først ble jeg litt støtt. Jeg vil ikke si annet. Litt avvisende overfor Reidun Nordsletten også, faktisk. Jeg syntes dette gikk litt vell fort. Allerede dagen etter gikk hun rundt  med eb vitende mine. Hun visste noe om Kjell Bjarne som jeg ikke hadde innsikt i. Og det lot hun meg forstå gjennom antydninger og halvsagte setninger. Ord som ”Moridalen” og ”Bedford” svirret i luften. ”Hun var en innvidd”.(side 161) Elling blir nå, mer interessert i å få spredd paesien: ”En halv time senere var jeg i mål. Jeg hadde klart å åpne pakken med barbærbladet, helt uten å skade pappen, jeg hadde skåret hårfint i limingen. Jeg dro den ene posen med surkål forsiktig ut, og festet diktet til den med limbånd. Så limte jeg pakken med litt av Kjell Bjarnes sløydlim. Det var perfekt”. Etterpå var det å smyge boksen tilbake til kjøpesenteret. Elling holder dette tilbake for vennene sine. Det er nødvendig å ha noe for seg selv.

 

De blir likevell en sammensveiset gjeng. En hyttetur blir planlagt. Kjell Bjarne fikser bilen til påskeferien. Alle er i godt humør, bortsett fra Elling som er sur fordi han ikke får oppmerksomheten til enhver tid. Han er misunnelig på Kjell Bjarne som skal ha samleie, med Reidun, for første gang i sitt liv. Svaret blir å overnatte i bilen slik at han unngår dem på alle måter.

 

Terminen til Reidun nærmer seg med stormskritt. Under en tur til byen får Kjell Bjarne telefon. ”Han tok liksom sats, og så brølte han: -det blei ei helvætes diger jente!”

 

 

Virkemidler:

 

Det er flere tema i ”Brødre i blodet”. Det ser vi blant annet på tittelen på romanen. Kjell Bjarne og Elling blir blodsbrødre. Vennskapet mellom de to blir skildret. Det er ikke til å se bort ifra at Elling blir fryktelig sjalu når Reidun Nordsletten kommer inni bildet. Han er blitt veldig glad i Kjell Bjarne, hans første skikkelige venn.

 

De har som sagt forlatt den psykiatriske institusjonen, og deler trygdeleilighet på Majorstuen i Oslo. Her må man lære å tilpasse seg en tilnærmet normal tilværelse. ”Brødre i blodet” er også en roman om å komme seg ut i livet.

 

Boka starter med in medias res, noe som skaper spenning. Boka er delt inn i kapitler, 14 kapittler.

 

Men ”Brødre i blodet” nytter delvis en retrospektiv teknikk. Vi går kronologisk framover på tidsaksen, men får tilbakeblikk på de to foregående bøkene. Man ser også en tydelig veksling mellom slenisk og refererende framstilling. De viktigste begivenhetene er sleniske, ofte med dialoger for å øke intensiteten. Referatet brukes til å beskrive hva som skjer mellom høydepunktene. Denne vekslingen skaper variasjon og rytme i teksten.

 

”Og før jeg visste ordet av det, hadde han løftet Alfons opp i de sterke armene sine, forsiktig, som om den gamle mannen var et sykt barn. Han bar ham bedover gangen, og forsvant inn på et rom som Jørgensen pekte ut. Og jeg tenkte: Nå bærer han igjen. Kjell Bjarne bærer. Han hadde båret med i sin tid, etter et ekkelt sammenbrudd, der jeg til og med presterte å ødelegge en splitter ny dress. For bare noen dagen siden hadde han båret Reidun Nordsletten med en selvfølgelig rutine i bevegelsene, som fikk meg til å forstå at slik hadde han båret rundt på den forhatte moren sin. Nå bar han Alfons Jørgensen. Det var bare slik det var. Kjell Bjarne har tatt vare på personene rundt seg ved å bære dem. Gjentakelse har en understrekende effekt og skaper sammenheng. Vi forstår fortiden til Kjell Bjarne, fortiden med en alkoholisert mot.

 

Synsvinkelen ligger fortsatt hos Elling. Ingvar Ambjørnsen har et enkelt språk med Elling som forteller fra sine synspunkter. Vi ser også at Kjell Bjarnes replikker er skrevet med dialekt. Ord som ”akkerat”, ”åssen da?” og ”åreit” er faste utrykk. Elling på sin side snakker et korrekt språk. Humor blir også brukt til å kaste lys over ulike situasjoner.

 

 

Elling

 

Sammen med kameraten Kjell-Bjarne er Elling på vei ut i livet, og de får en leilighet på «selveste Majorstua» i regi av Oslo kommune. Kommunen ser ut til å komme bedre fra det på film enn i virkeligheten.

Per Christian Ellefsen og Sven Nordin er ikke bare godt samspilte, de utgjør en duo vi umiddelbart får godhet for, som står til troende og skaper forståelse for en type irrasjonell angst og oppførsel gud og hvermann kan ha et snev av. Spesielt i fakter og minespill har Ellefsen taket på Elling-figuren, mens Nordin nok en gang viser at han er en av våre beste filmskuespillere.

Elling har mye i hodet og bare liten fasong på virkeligheten. Kjell-Bjarne er på sin side i nærkontakt med sine basale behov. Redselen har de felles, et umake par på skrekkslagen jakt etter et fotfeste i det normale livet - det omfatter som kjent omgang med alt fra offentlige toaletter til pirrende, kvinnelige naboer med alkoholproblemer og barn i magen.

Gode og morsomme situasjoner oppstår, og Ellings ofte treffende absurde observasjoner av omgivelsene raljerer vennlig over vante forestillinger og vår hang til det konforme - eller som kommunens representant ville sagt det: «Streite avtaler og faste rammer.»

Petter Næss har greid overgangen fra bok til film fint. Han har først og fremst laget en kjærlig, munter fortelling. Det skaper hygge, men byr ikke på særlige utfordringer.

Temaet tatt i betraktning burde kantene vært skarpere, brodden kvassere både mot omgivelsene og oss som ser. Verken komikk eller kos ville lidd under det. Vi hadde bare fått brynt oss litt mer. Her er det ingenting «farlig» over personer som nok ville vakt uro i et virkelig nærmiljø.

 

 

Filmanalyse:

 

Anslaget i filmen Elling baserer seg på et blikk over Ellings fortid. Moren til Elling er død, og dette får store konsekvenser for ”mammadalten” Elling. Anslaget skaper en nyskjerrighet og gir oss lyst til å se fortsettelsen av filmen. Hovedkonflikten i filmen blir også presentert under anslaget, de første minuttene av filmen viser at filmen skal handle om Ellings kamp for å få et normalt liv. Elling skal bekjempe den redselen han har, for å komme seg ut blant folk.

 

Det er flere tema i ”Brødre i blodet”. Det ser vi blant annet på tittelen på romanen. Kjell Bjarne og Elling blir blodsbrødre. Vennskapet mellom de to blir skildret. Det er ikke til å se bort ifra at Elling blir fryktelig sjalu når Reidun Nordsletten kommer inni bildet. Han er blitt veldig glad i Kjell Bjarne, hans første skikkelige venn.

 

Filmen har flere vendepunkt, vi finner et vendepunkt når Elling og Kjell Bjarne kommer seg ut blant folk. De drar på en cafe for å kjøpe middag, dette er den største sosilae utviklingen de foretar seg. Under middagen går Elling på toalettet, og ringer til Frank. Dette er også et stort fremskritt som Elling gjør. Fordi hjemme hos Elling var det alltid moren som tok seg av telefoneringen.
Midtpunktet i filmen er når Kjell Bjarne, Elling, Reidun og Alfons har funnet hverandre, og har et forholdsvis sosialt liv sammen. Kjell Bjarne fikser bilen til Alfons, og sammen drar de på biltur til Alfons hytte. Kjell Bjarne har sitt første samleie.

 

Kjell Bjarne og Elling klarer seg relativt godt, og fungerer som andre, mer eller mindre normale mennesker.

 

 

Fra bok til film

 

Bok: Brødre i blodet (Ingvar Ambjørnsen)

Film: Elling

 

Fra boken brødre i blodet til filmen elling finner vi store forskjeller. Noen av disse er:
I boken, brødre i blodet leser vi at hovedpersonene Kjell Bjarne og Elling får anskaffet seg to kattunger. Disse hører vi ikke noe om i filmen. Men som i bok som i film har blodsbrødrene vært på Brøynes ressursenter.
Elling kom til Brøynes da hans mor døde, han var svært nært knyttet til sin mor. Det ser vi på at Elling ikke har erfart livets harde sider. Han ble fraktet til Brøynes av politiet da han nektet å flytte. Kjell Bjarne hadde en vanskelig barndom, han vokste opp sammen med en alkolisert mor. Både i bok og film får vi vite at Kjell Bjarne og Elling delte et dobbeltrom på Brøynes.
En av de største forskjellene ifra bok til film er at kapittel 8 er sløyfet i filmen. I kapittel 8 leser vi om hvordan Kjell Bjarne kommer seg fra Brøynes til Oslo. Mens i filmen reiser Kjell Bjarne og Elling sammen til Oslo, og møter Frank fra Oslo komune. Frank viser dem deres leilighet. Kappitel 8 i boken er et slags tilbakeblikk på hvordan de startet sin tilværelse sammen i hovedstaten. I kap 8 reiser også Kjell Bjarne og Elling på besøk til Frank, som er deres oppsynsmann. I filmen skjer ikke dette, og vi får ikke det samme innsynet i Frank sitt liv som i boken.

 

Boken begynner med inn medias res, rett på sak, mens i filmen starter det med en forklaring på hvordan og hvorfor Elling havner på Brøynes. Både i boken og i filmen er Gunn viktig for de to hoved personene, Gunn er pleierske på Brøynes og hun er en viktig ressurs for at disse to personer har klart å komme seg ut i livet. Men Elling vil ha seg frabedt alt snakket fra Kjell Bjarne om hva Gunn sa var riktig og galt, men alikevell innser Elling hvor viktig Gunn var for dem, dette får vi et innsyn i, i film som i bok.
En mindre vesentlig forskjell fra bok til film er at i boken blir Frank skildret med bart, men i filmen finnes ikke denne barten. Reidun Norsletten er en person vi stifter godt bekjentskap med i både bok og film. Hun blir kjæreste med Kjell Bjarne, og dette forholdet gjør at Elling blir sjalu. I boken blir forholdet mellom Elling og Reidun Norsletten bedre skildret enn hva som kommer frem i filmen, i boken hjelper Elling Reidun Norsletten med å komme tettere innpå Kjell Bjarne. Dette gjør han blandt annet med et restaurant besøk med Kjell Bjarne, hvor han også innviterer Reidun uten at Kjell Bjarne vet noe om det.

 

Da Kjell Bjarne begynner å være sammen med Reidun, må Elling finne noe annet å gjøre. Da drar han på dikt møter, der treffer han Alfons Jørgensen. Elling, Kjell Bjarne og Reidun Norsletten stifter i både bok og film et bedre bekjentskap med Alfons. Både i bok og film fikser Kjell Bjarne Alfons sin gamle buick, og det blir avtalt en hytte tur til Alfons sin hytte. Hytte turen er skildret på samme måte i bok og film, men forskjellen er at i boken varer hytte turen noen dager lengre, kvelds aktivitetene er annerledes, f.eks. i boken spiller de monopol på kvelds tid. Reidun Norsletten er i både bok og film gravid. I filmen Begynner veene til Reidun allerede under oppholdet på hytten, mens i boken først en stund etter hytte turen.

 

I boken blir det også skildret et besøk til graven der hvor moren til Elling ligger begravet. I filmen finnes ikke dette besøket.

 

Konklusjonen til overgangen fra boken brødre i blodet til filmen Elling blir at det finnes en del forskjeller, men at det ikke er noe problem å se likhetene. En del detaljer er sløyfet i filmen, men det er klart at det blir mer detaljer i en bok med 14 kappitler og 225 sider enn en film på 1t og 24 minutter.

 

 

Døden på Oslo S

 

Referat fra boka:

 

Døden på Oslo s er bok nummer to i rekken på 10 når det gjelder Pelle og Proffen (P&P) bøkene. Den handler om Pelle som er 15 år og bor i Oslo. Han har en meget god venn som bor i leiligheten i etasjen under. Pelle bor sammen med sin mor og far, og lillesøsteren. Vi ser hele fortellingen fra Pelles syn, tanker og opplevelser kommer fra hans side. Vi får innsyn i både hans tanker og opplevelser i denne boken som kommer under kategorien spenning for barn/ungdom. Det er altså en personal synsvinkel i denne romanen. Pelle og Proffen kommer ut for vanskeligheter når deres tidligere venn/bekjente ”Filla” kommer i trøbbel med bestyreren på Håpet barnet hjem hvor han da bodde. Pelle treffer også en Jente på en snackbar som heter Lena. Det viser seg at Lena ikke har det så enkelt og Pelle og Proffen får det travlet med å finne ut hva ”filla” og hans venn Stein driver på med, og hva som er bakgrunnen til Lena. Det viser seg at Lena er prostituert, og dette vil ”Filla” og Stein gjøre noe med, for Lena er bare 15 år og det er bestyreren på ”håpet” barnehjem, Skånseth og hans kamerat som er to av Lena sine ”kunder”. Lena er venninne med søsteren til Stein. ”Filla” og Stein får tatt noen bilder av Skånseth og kameraten som blir beviser på hva de driver på med, og de prøver å presse dem for penger. Pelle forstår at Lena driver på med både prostitusjon og Heroin, og får hjelp av en kamerat av faren, Laffi, som har vært innenfor dette miljøet tidligere. Av ”laffi” får Pelle beskjed om at Lena må ut fra det miljøet så fort som mulig. Pelle og Proffen klarer å stoppe Skånseth, når han har Lena i bilen hans. De får god hjelp av en taxi sjåfør. ”Filla” og Stein slipper å få noe videre straff for det de har gjort, og Pelle klarer å få Lena bort fra det fæle miljøet hun hadde havnet opp i. Laffi hjelper til med å kjøre Lena til et hjelpe senter på Sørlandet. Det blir for så vidt en lykkelig slutt på det hele, men vi må ikke glemme årsaken til at boken har den tittelen den har. ”Døden på Oslo s” kommer av at søsteren til Stein, venninnen til Lena, dør av en overdose nettopp på Oslo s. Boken tar oss med inn i Oslos harde virkelighet, og man ser store deler av den elendigheten Norges storby har å by på, og hvor tidlig alvoret starter. Hovedscenene til boken finner sted i Oslos bakgater og på Oslo S.

 

 

Referat fra filmen:

 

Døden på Oslo S er basert på Ingvar Ambjørnsens ungdomsroman med samme navn i den populære serien om radarparet Pelle og Proffen. Sammen med Pelle og Proffen får vi et blikk inn i tilværelsen til ungdom som lever livene sine på gata og i kondemnerte gårder med stoffmisbruk og prostitusjon. Filla og Stein vanker i miljøet, men bor på et guttehjem der forstanderen har skumle opplegg på gang. Pelle treffer Lene og forelsker seg. Men Lene har et problem, et stort problem, og en dag forsvinner hun. Sammen står Pelle og Proffen foran nye mysterier. Og med god støtte i Pelles foreldre greier de også å hjelpe Lene. Døden på Oslo S er en film om vennskap og om å ta ansvar for hverandre.


Handling:

 

Pelle er 15 år. Han bor i Oslo og har en virkelig god venn i Proffen. Filla og Stein bor på et guttehjem. Da de blir provosert av bestyreren, raserer de kjøkkenet og stikker av. De treffer Pelle og stjeler de pengene han skulle kjøpt ny bukse og jakke for. Slukøret drar Pelle på McDonalds hvor han treffer Lena som han forelsker seg i.
Pelle og Proffen bestemmer seg for å spore opp Filla og Stein. Samtidig forsvinner Lena. Med støtte fra Pelles hippieforeldre og Leffy leter Pelle og Proffen nå etter Filla, Stein og Lena. På veien møter de Oslos bakside gjennom hjemløs ungdom, stoffmisbruk og prostitusjon.

 

Karakteristikk:

 

Døden på Oslo S er en film om de to hobbydetektivene Pelle og Proffen som vokser opp i et trygt miljø, er gode venner og har et avslappet og godt forhold til familien sin. Tilfeldigheter gjør at de havner midt oppi et Oslomiljø på sitt verste, der ungdom gjerne er offer for voksnes hensynsløse vinningsforbrytelser. Det viser seg at Lena er på kjøret, grovt utnyttet av de voksne ,og kampen om å redde henne blir til en kamp mellom godt og ondt. Det er stor forskjell på de lette og morsomme scenene hjemme hos Proffens familie og de mørke scenene på leting etter Lena,  der hunder bjeffer, biler råkjører og alle mennesker virker desperate.  

 

Videre fordypning:

 

Filmen appellerer sterkt til vår samvittighet og spør om vi har rett til ikke å bry oss om hvordan andre har det. Filmen kan være en innfallsport til å snakke om stoffmisbruk og prostitusjon i storbyene. 

 

Ser vi på:

 

Prostitusjon. Hvilke årsaker kan det være til at unge jenter havner «på gata»? Hva gjør dette med dem selv og samfunnet? Hvem har eventuelt et ansvar for å hjelpe dem til å komme ut av prostitusjonen? Hvilken rolle spiller halliken og horekundene i dette?

 

Stoffmisbruk. Hvorfor blir noen unge stoffmisbrukere og andre ikke? Hvilke konsekvenser har stoffmisbruk for den enkelte og for samfunnet? Hvem har ansvaret for at stoffmisbruk blant unge reduseres? Hvilken rolle spiller narkotikaindustrien og langerne i alt dette?

 

 

Litterær analyse

 

Bokas hovedpersoner, Pelle og Proffen, bor i Oslo. Det er der handlinga utspiller  seg. Pelle og Proffen er bestekompiser og de er kjente for å leke ”detektiver”, og det er det de skal gjøre i denne romanen. Leke detektiver. Filla, en venn av Pelle og Proffen, bor på guttehjemmet Håpet, sammen med Stein. De ble provosert av bestyreren på hjemmet og raserte hele kjøkkenet i ren propaganda, og nå er de sporløst forsvunne. ”Detektivene” Pelle og Proffen er redde for at politiet skal fakke Filla og Stein, og dermed er detektivene i gang. Det gjelder å finne dem før politiet.

 

Etter å ha blitt rana for tusen kroner av Filla og Stein, drar Pelle ned på en snackbar hvor han treffer Lena som han forelsker seg i. De treffer hverandre en gang etter møtet på ”snacken”, men deretter er Lena sporløst forsvunnet hun også... Pelle og Proffens leting etter Filla, hans kompis Stein og nå også Lena viser dem det harde narkomiljøet Filla er inne i. Og senere viser det seg at Lena også er inne i et slikt miljø. Dette intensiverer ”etterforskningen” og det kommer frem at Lena sliter til og med enda mer. Hun er femten år og prostituert...

 

Bestevennene Pelle og Proffen bor i den samme blokka i Oslo. De har kjent hverandre fra de var små. Proffen er mesteren. Proffen er Proffen. Han fikser det meste, flink på skolen og virker nesten som et multitalent. Pelle er jeg-fortelleren i boka. Ofte i boka er det nesten som om de opptrer som en person. Pelle & Proffen. De er begge svært sympatiske, og hjelpsomme.

 

Vi får ikke høre noe spesielt til familien til Proffen, men Pelles familie er sentral i boka. De har ikke noe god råd, og faren virker litt som en harry, sløv mann, som gjerne tar seg en øl i ny og ne. Han innbiller seg selv som en kunstner, en blakk kunstner. Moren i familien, på fire, selger billetter til teateret. Tross i dette er de likevel snille og hjelpsomme (som sønnen). Det får vi erfare da Pelle drar med seg Lena hjem og forteller åpent om Lenas triste tilværelse. De viser sympati, og moren som har kjenninger fra et krisesenter tar henne med der for hjelp.     Leffi, en god venn av familien, er også til stor hjelp og nytte i denne krisen. Han mener selv han har erfaring fra noe lignende hendinger.

 

Lena. Jenta som Pelle forelskelser seg i. Hun er vakker snill og ei jente som Pelle bare har drømt om. Men det viser seg at Lena har en tragisk bakgrunn. Hun selger sex, tross alderen: 15. Pengene bruker hun til narkotika. Hun har heller ikke noen fast plass å bo.

 

Filla. En venn av Pelle og Proffen. Han har det heller ikke så bra. Verken han eller kompisen Stein. De bor, eller bodde, begge på et guttehjem for slike som vi kaller røvere. Men den egentlige årsaken til at Filla bor der, er at hans mor ble utsatt for en ulykke. Etter å ha rasert kjøkkenet på hjemmet, rømmer de to til en leilighet i en bakgård i Oslo. Moralen i ødeleggelsen er at bestyreren, driver med barneprostitusjon. Hvor Steins søster, og Lenas venninne, Nina er innblandet. Hun dør senere av en overdose. Filla var av den røffe utgaven.

 

Bestyreren er en sleip jævel. Trass i det gode førsteinntrykket. Det er en kar vi lærere å mislike. Den horekunden.

 

”Døden på Oslo s” er en bok som godt kan være en sann historie. Det er en realistisk handling, med hendelser som virker virkelige. En tror på historien. Det er vanlige mennesker i et vanlig miljø.

 

Språket boka er skrevet på passer godt til miljøet handlingen foregår i. Handlingen foregår i Oslo, og på Oslo s. Miljøet vitner til et hardt narko og prostitusjonsmiljø. Som virkemiddel for å fremheve nettopp dette miljøet, har Ambjørnsen brukt korte setninger, sleng og dialekt og banning eksempel fra boka:
”Fillas historie hadde alltid vært ille. Men i de siste par månedene hadde den rett og slett blitt helt forjævlig.”

 

Dette er jo helt klart en bok for den yngre garde, og språket er på en måte tilrettelagt den gruppen. Ambjørnsen skriver på en fengende måte. Selv i de triste sekvensene klarer han å flette inn et humoristisk preg på det likevel. Eks. fra boka:
”Katastrofen; Mora hans hadde vært på Hot - Hose nede i byen for å høre på ei jazzgruppe som var på besøk i Oslo, og på hjemveien fikk hun Sinsen - trikken i hue. Ja hun daua ikke, men det var visst ikke så mange hele ben igjen i henne etterpå. Det bar rett på en eller annen spesialklinikk hvor de visstnok dreiv på å lærte henne alle mulige ting om igjen. Trøbbel med hue hadde hun også, selv om hun ikke var blitt helt grønnsak”

 

Temaet i boka er kanskje først og fremst moralsk handlig og støtte. Det er det Ingvar Ambjørnsen vil ha framheva. I tillegg er kjærlighet, ansvar og lojalitet sentrale tema. For å frem disse temaene skildres harde narkomiljø og personlige problemer. Pelle og Proffen opplever stadig nye sider under ”etterforskningen”, ved det å være i slik situasjon. Vi får et nært forhold til karakterene, ikke bare Pelle og Proffen. Vi lærer på en måte å like dem, og synes synd på dem og deres problemer. Og Pelles kjærlighet, Lena, er godt beskrevet, og kanskje det en husker best fra boka. I det hun beveger seg lenger og lenger inn i narkotikaen, ønsker man nesten å delta i å hjelpe henne ut av rennesteinen.
Filla har også problemer, og selvsagt stiller Pelle og Proffen opp for å få han på rett kjøl også.

 

 

Filmanalyse

 

Dramatugien, oppbyggningen av denne filmen er på en slik måte at seerne skal bli intresserte i videre handling. Oppbygningen er på en slik måte at spenning holdes tilbake og er godt fordelt jevnt over i filmen.

 

Anslaget i filmen er en sekvens som er et tilbakeblikk på noe vi får begrunnelsen på senere i filmen. Stein og Filla knuser på håpetbarnehjem, dette gjør seerne intresserte og nyskjerrige på hva som er bakrunnen til dette.

 

Temaet i denne filmen er et innblikk i hovedstadens harde bakgater. Handlingen skjer på midten av 80- tallet, og er veldig preget av dette.

 

Pelle blir kjent med Lena og det viser seg at Lena har problemer, blant annet med stoff og prostitusjaon. Dette får vi et frampek om når Lena søker ly hos pelle. Da vill hun sove tett inntil Pelle, og hun spør Pelle om det er greit at de sover siden av hverandre uten å ha samleie. Det virker som om Lena forventet at Pelle skulle forvente at de skulle ha samleie. Dette tolker vi som et frempek om at Lena er prostituert.

 

Lyd og lys er et viktig virkemiddel i filmen. Lyden stemmer godt overens med situasjonene og skaper en ekstra spenning.

 

Klippingen og bruken av kameravinkling har også en meget sentral rolle når det gjelder det ferdige eksemplaret av filmen. Meningen med dette er å få en god oppbygning av filmen handling, og påvirker seernes holdning til det som blir visst.

 

 

Fra bok til film:

 

Bok: Pelle og Proffen 2, døden på Oslo s (Ingvar Ambjørnsen) (1988)
Film: Døden på Oslo s (1990)

Det finnes store forskjeller fra bok til film når det gjelder døden på Oslo s, filmen som er basert på bok nummer to i rekken av Pelle og Proffen serien, døden på Oslo s, av Ingvar Ambjørnsen. En av de store forskjellene er at i boken får vi innsyn i alle tankene hovedpersonen, jeg personen Pelle, og det han foretar seg blir relativt grundig forklart, men i filmen har han ingen tanker som kommer frem, dermed synes jeg at det var en stor fordel å ha lest boken før jeg så filmen. Da kunne jeg vite hva Pelle hadde i tankene og hvorfor ting ble som de ble. En annen ting er at begynnelsen av filmen ikke blir forklart i boken. Her får vi se hvordan kjøkkenet på ”håpet” barne hjem egentlig ble knust, og vi fikk se at bestyreren Skånseth hadde løyet, slik som han da også har gjort i boken, og senere i filmen. I filmen blir begynnelsen åpen, og forklaringen på dette kommer først en god stund lenger ut i filmen. Når Pelle og Proffen kommer på besøk til ”håpet” og vil snakke med ”Filla”. I filmen blir det gjort helt klart at snackbaren det snakkes om i boken, er Burger King. I boken blir ikke Pelle frastjålet pengene han hadde fått av moren til bukse og jakke slik som i filmen, men han spiller dem i boken vekk på flipper spill, og det er snakk om et langt mindre beløp. I filmen er beløpet som Pelle blir frastjålet 1000 kr. Han treffer Lena på Burger King, i boken som i filmen og replikkene er her like, men når det kommer til hvordan Lena får tak i buksen, hvor Pelle treffer henne igjen og hvor han prøver buksen er det store forskjeller fra bok til film. I filmen er det Lena selv som stjeler buksen og han treffer henne nede på et kjøpesenter og prøver den inne på et toalett der. Han venter ikke på henne på snackbaren som i boken. I filmen stifter vi bedre bekjentskap til familien, enn i boken og vennen til faren til Pelle, ”Leffy”. Etter at Pelle og Proffen har vært innom ”håpet” og skal besøke Skånseth hjemme for å finne ut hvorfor hans bakskjerm på bilen er lakkert rød, treffer de Skånseth hjemme, ikke på barne hjemmet som i boken, I filmen er det også en annen årstid enn i boken. I boken er det vinter, veldig kaldt og snø, men dette viser ikke igjen i filmen, og når Pelle og Proffen har funnet ut hvor ”Gokken” (Per Gokkestad) bor, hiver de ikke snøball på vinduet, men små stein. Naboen til ”Gokken” er ikke en sint gammel dame, som de treffer i den lokale butikken, som i boken, men en hissig mann i 30 årene.

 

Store deler av innholdet i filmen er kortet kraftig ned i forhold til filmen og detaljer kommer ikke like godt frem. Eksempler på dette er for eksempel når Lena har kommet på besøk til Pelle for første gang, mens foreldrene er på besøk hos besteforeldrene i Drøbak, blir mindre viktige detaljer som kommer klart frem i boken, droppet ut av manuset i filmen. To konkrete eksempler på dette er når lena vil ligge i samme seng som Pelle kommer hun raskt frem til at hun bare vil sove i samme seng som han, og Pelle slipper å være nervøs for hvordan han skal oppføre seg. Ett annet er at faren ikke ringer fra Drøbak til Pelle og spør hvordan det står til, og Pelle slipper i filmen å forklare at han har ”lånt” en flaske vin. I filmen er det ”Leffy” som forklarer dem hvor ”Gokken” holder til og ikke faren til Pelle som i boken. En annen klar forandring fra bok til film er den scenen hvor Pelle ser Lena og et par eldre gutter i en bil, i boken er dette i en gate, mens i filmen i øverste etasje i et parkeringshus i Oslo sentrum. Også der hvor Pelle og Proffen følger etter Lena og en person (Skånseth) i en taxi er det store endringer far bok til film. I filmen kommer det klart frem at det er en ninja fyr av en taxi sjåfør som hjelper dem for å ta knekken på Skånseth. Også i disse scenene finnes store forskjeller fra bok til film, og detaljer er fjernet.

 

I avslutningen på filmen finnes det også forskjeller, det er de samme replikkene, men detaljer om hvor de skal kommer ikke like klart frem. Eksempel: i boken kommer det frem at de kjører igjennom tunnelen ”sørlandsporten”, i filmen er dette en lang landevei. Siste replikken Lena har sier hun til Pelle og den lyder som følger: ”Venter du på meg”? Og dermed er hovedavslutningen lik både i bok og film.

 

Dersom vi ser vekk i fra disse forskjellene er det ikke noe problem å se at innholdet i filmen er hentet fra boken, og det er klart at det ikke er mulig å få med like mye detaljer i en film på 1 time og 30 minutter som i en bok på ca 130 sider. De har på en fin måte klart å få med hovedbudskapet fra boken over til lerretet, men deler av spenningen forsvinner og en av grunnene til dette kan være at tankene til Pelle er sløyfet. Store deler av filmen, sånn som hjemme hos Pelle når de har funnet Lena, er så og si helt like i film som i bok.

 

 

Personer i filmen (Døden på Oslo S)

 

Manus: Axel Hellstenius, etter en roman av Ingvar Ambjørnsen. Fot Philip Øgaard. Musikk: Kjartan Kristiansen.
Døden på Oslo S (1990)
Regissør: eva isaksen

 

medvirkende: (komplett)
Håvard bakke - pelle
tommy karlsen - proffen
brit elisabeth haagensli - mor
viggo jønsberg - far
roy hansen - leffy
bjørn sundquist - skånseth
helle beck figenschow - lena
john ege - frank
pepito gutierrez - stein
eva klatran - proffens mor
mia nordrum robsahm - lille my
tien ton-That - taxisjåføren
anne stray - lærerinnen
henning syverud - filla
monika rue - nina

 

 

Herman

Referat:

 

Problemene til Herman begynner når han skal til frisøren, Tjukken. Men brått stopper Tjukken å klippe. Han ser noe rart, men han sier ikke noe til Herman, bortsett fra at han vil treffe moren hans. Herman tenker ikke mer på det og synes det er greit.

Etter at moren har snakket med frisøren, drar de til legen. I begynnelsen tror Herman at det er moren som skal til doktoren, og han bare er med for å passe på. Men etter hvert synes Herman at alle begynner å oppføre seg merkeligere og merkeligere.

Herman er en gutt på 11 år. Herman oppfører seg til vanlig ganske vesle voksent, men er tiltider også veldig barnslig.

Herman lever i et tøft by-miljø på 1960-tallet, der elevene mobbes av både lærere og medelever.

Andre viktig personer i boka er Damen med maurene, moren og faren til Herman, og spesielt bestefaren til Herman. Ruby har også en viktig rolle i boka, fordi hun er en av de få som ikke plager Herman direkte eller indirekte, men prøver å forstå ham. Ruby er forelsket i Herman, men det skjønner han ikke selv om han ser en stor H risset inn i pulten hennes. Ruby er en av Hermans få venner, og hun bryr seg heller ikke om hårsykdommen.

Panten er også en av Hermans venner, selv om han er alkoholiker og voksen. Herman kjøper øl til Panten, han panter flasker og snakker med ham.

Boka handler ikke bare om en gutt som mister håret, men den har en dypere handling. Det handler om en sykdom som kunne være fryktelig på den tiden. I dag ser vi mennesker uten hår rett som det er fordi det er moderne, men på den tiden var det nesten ingen som var skallet.

Det er flere ting å legge merke til i boken, som peker tilbake eller fram på at Herman mister håret. Ruby som har stort, rødt hår, og bestefaren som er skallet, eller kanskje frisøren.

 

 

Referat fra film:

 

Denne filmen er basert på romanen med samme navn skrevet av Lars Saabye Christensen. Herman som er hoved personen i filmen, er 11 år og bor i Oslo på midten av 1960-tallet. Filmen begynner som en sort - hvit film, hvor det er en kronologisk gjennomgang av de fire årstidene. Det store vendepunktet i filmen skjer når Herman er hos frisøren, tjukken som de kaller ham. Der oppdager tjukken en bar flekk på Herman sitt hode. Tjukken snakker med moren til Herman, uten at Herman vet noen ting om hva som er på ferde. Det blir avlagt et besøk hos legen, hvor Herman tar en urin prøve. Han fyller to glass og en kaffekopp. Håret til Herman faller sakte men sikkert av, og til slutt blir Herman helt skallet. Da guttene på skolen finner ut av sykdommen til Herman blir han mobbet. Han får en parykk, men vil heller gå med en lue. I filmen skaffer vi oss også et nærmere bekjentskap med moren til Herman, og faren. Venninnen Rubi er også en av hovedpersonene.

 

Faren til Herman jobber som kranfører, og han vil ha med Herman opp i toppen av kranen, dette ønsker ikke Herman, men mot slutten av filmen tar Herman mot til seg og blir med faren opp i toppen. Moren jobber i en matbutikk.

 

I begynnelsen av filmen, etter sort hvit sekvensen, får vi et tilbake blikk av Herman når han er skallet, og snakker med sin avdøde bestefar.
Herman har et godt forhold til sin bestefar, han dør på julaften, og Herman blir helt fra seg.

 

Panten er en nabo av Herman, og en god venn, Panten er alkoholiker og blir en dag lagt inn for avrusing.

 

Til slutt i filmen står Herman å ser på 17. mai toget sammen med Panten som er kommet tilbake etter avrusing. Herman har tatt av seg luen og står å ser på toget som rubi spiller klarinett i. Til slutt valser Rubi og Herman alene nedover gaten, lykkelige etter en utvikling som til slutt endte positivt.

 

Hovedbudskapet i denne filmen er mennesker i krise, og at du er du, uansett hva som skulle skje i livet.

 

 

Litteræranalyse:

 

Vi møter hovedpersonen Herman Fulkt en høstdag i Frognerparken. Herman er 11 år og vokser opp som et enebarn på Frogner. Faren hans er kranfører, mens moren arbeider i en kolonialbutikk. Foreldrene eier en humoristisk sans som har gått i arv til Herman. Herman er et helt vanlig barn inntil han rammes av en hårsykdom. Herman har ikke så mange venner, og hårsykdommen gjør han ikke akkurat mer populær. Men han har en venninne som heter Ruby, selv om han ikke helt vil innrømme det. Herman elsker det røde håret ril Ruby.

 

Hos Panten som er nabo til familien Fulkt, tilbringer Herman en del av tiden sin. Panten er en mann med store alkohol problemer, som en dag får for mye og må kjøres på avvendingskur. Bestefaren til Herman, som ligger på et gamlehjem, er Hermans beste venn. Når Herman en dag skal til Tjukken for å klippe seg, oppdager frisøren at han har fått en bar flekk på hode, men dette sier Tjukken ikke til Herman. Tjukken forteller dette til moren. Foreldrene til Herman er nå veldige snille mot ham, og han skjønner at det er noe galt. En dag finner han selv ut at han begynner å miste håret. Da blir Herman sint på foreldrene. Så går turen til doktoren, der det blir klart at han har fått en hårsykdom og at de kun må ta tiden til hjelp. Ifølge legen kan en grunn til at man mister hår være nervøsitet. Da kommer det fram at Herman har vært litt nervøs for å være med opp i Heisekranen til faren. Sene
re får Herman en parykk, men han er ikke særlig begeistret for den. Herman foretrekker heller å bruke lue.

 

Julaften dør bestefaren, og Herman mister sin beste venn. Noen gutter i klassen hans, lokker Herman med på rampestreker. De får han til å knuse en rute og også til å binde igjen døren til en gammel kone. Men heldigvis for Herman, tar guttene skylden når rektor på skolen finner ut om rampestrekene.

 

Synsvinkelen som er brukt i denne romanen er allvitende. Vi får vite tankene personene gjør seg, men selvsagt er det Hermans tanker som kommer best frem. Et eksempel på at det er brukt Allvitende synsvinkel er: De syns bare synd på meg, tenker Herman igjen.

 

Handlingen foregår i kronelogisk rekkefølge over ca. ½ år. Det er få tilbakeblikk, og romanen er lett å følge med i. Den er delt inn i 3 hoveddeler: høst, vinter og vår. Dette gjør romanen mer levende, og handlingen passer godt med årstidene.

 

I Høst-delen som på en måte er innledningen, får vi høre antydninger om sykdommen Herman har. Antydningene blir sterkere og sterkere ettersom høsten går, og på slutten finne Herman det ut selv.

 

Vinter-delen er vel selve hoved-delen i romanen. Her får vi høre om alt som skjer mens håret til Herman sakte faller av. Forholdet til foreldre, bestefar, Ruby og lærere er sentrale emner i vinter-delen.

 

Vår-delen er den korteste delen, og er avslutningen på romanen. Her får vi vite om hvordan det går med Herman etter at han har hatt sykdommen en stund. Alt lysner på våren, og alt ender bra til slutt.

 

Miljøet er et klassisk bymiljø, der vi får høre om alle de faktorene som hører med i en by. Alkoholikere og lærere er sentrale personer i Hermans liv. Vi får vite en del om hvordan det er å vokse opp i en by, og om hvordan det kan være å ha såkalte "handicap". Men Herman er vel et eksempel på en gutt som klarer å takle handicapet bra, selv om han føler seg utenfor noen ganger.

 

Helt til slutt i boken, ser vi at Herman begynner å like seg selv igjen. Han synes faktisk at den bare skallen er ganske myk og fin. Det siste vi får vite i romanen er at Panten kommer hjem fra avvenningskuren, og han er blitt tørr bak ørene.

 

 

Filmanalyse:

 

Det skiller seg ikke så mye fra boka men, filmens komposisjon kan se slik ut:

Anslag:
Starter med slutten av filmen, Herman har ikke hår, og han prater med sin avdøde bestefar. I boka begynner det med begynnelsen da Herman hadde hår.

Begynnelse:
Filmen begynner, tilbake i tid da Herman hadde hår, og vi blir kjent med personene i livet hans.

Vendepunkt 1:
Herman vet ikke at han mister håret, men seerne får et visst innblikk i at det er noe galt med håret hans.

Midtpunkt/konflikt:
Nå blir Herman klar over problemet sitt, medelever mobber ham og alle og hele verden går imot han.

Vendepunkt 2:
Herman fantaserer om Zorro fordi han ønsker hjelp fra han, men får det ikke. Zorro forteller Herman at han må klare det selv, hjelpe seg selv ut av dette, ingen andre kan det.

Avslutning/løsning:
Herman klarer seg selv, gjør ting han aldri har gjort før, som på 17. mai går han ut uten parykk. Herman vinner altså over sin egen frykt og sine problemer og kommer seg gjennom ”krisen”.

En annen ting som kommer veldig tydelig frem i filmen ”Herman” er paralleller og kontraster, noe som ikke kommer like tydelig frem i boka. I filmen er det flere bilder som ikke nevnes i boka og beskriver godt både paralleller og kontraster. Herman har nemlig en alkoholisert venn, Panten, i oppgangen han bor, som på en måte er en kontrast men samtidig en parallell til livet til Herman. Parallellen viser begges kamp for å komme seg gjennom en tøff hendelse i livet. Kontrasten kan vel sies å være litt uklare, men kommer frem på området der Herman er ute blant mennesker, mens Panten gjemmer seg i leiligheten sin. Herman er kanskje ikke av den sosiale typen, men Panten isolerer seg helt og får Herman til å gjøre ærender for seg. Her er det altså et skille på de to, selv om det ikke er veldig tydelig.

Det er et tydelig frampek i filmen når Herman er hos legen:

Først var Herman hos legen sammen med moren sin for å ta en tisseprøve. Herman har ”spart” så lenge at han til og med må bruke en tekopp for å få tømt seg helt. Denne koppen kommer tydelig frem da sykepleieren sier: ”Vi må bruke det vi har” .

Så, en stund senere, skal Herman til legen igjen for å ta en hårprøve, og faren blir tilbudt en kopp te. Han tar imot, og idet han skal til å ta en slurk sier Herman ”den koppen har jeg tisset i”.

Klipping og montasje av filmer er forskjellig fra bøker, det er blant annet større frihet til å lage store sprang mellom senene.

I filmen ”Herman” hopper det fra en scene ute hvor Herman dynker håret sitt i resten av ølen han allerede har begynt å drikke av – og over til en sene inne hvor han ligger i badekaret. Grunnen til at vi aksepterer denne typen hopp i filmer, er lyd og musikk som lager en akseptabel overgang. Her var det tankene til Herman som startet i slutten av den ene senen og fortasatte inn i neste sene. I filmen er det som sagt større frihet til å lage slike hopp. For i boka er det enda en sene i mellom hvor Herman blir dårlig av ølen og kaster opp før han er hjemme i badekaret.

 

 

Fra bok til film

 

Herman:

 

Som de fleste bøker som er blitt filmatisert, går heller ikke handlingen i filmatiseringen av Herman helt hånd i hånd med den opprinnelige teksten. Noen hendelser har fått en annen rekkefølge, andre er utelatt, mens enkelte er slått sammen eller endret på andre måter. Det første man legger merke til, er forandringene i starten.

Handlingen blir først og fremst presentert gjennom Hermans tanker og følelser, men av og til blir også andre personers følelser brakt ut i dagslyset. Dette skjer imidlertid kun i Herman nærvær. Introduksjonssekvensen i filmen er laget i svart-hvitt, med klipp fra blant annet et skøyteløp. Hele atmosfæren, inkludert de gammeldagse møblene og kjøretøyene, gir oss et inntrykk av at dette foregår i eller rundt 1960-årene. Også her er det Vigelandsparken som virkelig viser at handlingen tar sted i Oslo. Bortsett fra enkelte oppleste tanker fra Herman, blir ikke de indre følelsene til folk beskrevet i samme grad som i boka.

Den viktigste forskjellen i starten av filmen, i forhold til boka, er imidlertid at resten av historien blir lagt opp som et retrospektiv, et tilbakeblikk. Herman står på rommet sitt i finklær, men uten hår, og snakker litt med sin avdøde bestefar. Så begynner han å tenke tilbake på det som har hendt tidligere. Tilbakeblikket starter der boka innledes, mens det som skjer før er hentet fra bokens avslutning. En kan dermed si at handlingen i filmen egentlig heller ikke starter før Herman begynner å se tilbake i tid. Den første delen av boka har en vesentlig forskjellig handlingsrekkefølge fra det som kommer frem i filmen.

Detaljer av varierende viktighet er tilsynelatende regelrett ignorert i filmen. Enkelte finurligheter er imidlertid lagt til, noe som kompenserer litt for tapet. En liten pluss i margen går derfor til manusforfatteren, som faktisk også er Christensen, for blant annet å legge til en replikk der faren til Herman vurderer å kjøpe et fjernsyn. Det bidrar sterkt til å plassere handlingen i tid og rom. Fjernsynet er enda ikke blitt allemannseie, men det er et stort ønske for folk flest.

I løpet av det første besøket hos legen i boka, fyller Herman to glass og to kaffekopper, samt vanner en plante med urin. For å komme til hektene igjen etter å ha besvimt av blodprøven, får han en cola. Filmatiseringen har gjort denne hendelsen litt mer realistisk med å kutte ned til to glass og én kaffekopp.

En rekke hele kapitler i boka, eller store deler av dem, har ikke kommet med i filmen i det hele tatt. En av disse er når Herman sitter alene hjemme og opplever huset på en ny og fremmed måte. Litt senere på dagen prøver han å komme seg inn på Ringeren av Nôtre Dame, på Frogner Kino, men blir kastet ut av vakten. Det er egentlig forståelig at denne delen er kuttet ut. Herman gjør nemlig ikke noe som er viktig for utviklingen av karakteren sin her, og som kjent er lengden på en spillefilm begrenset.

En annen episode der handlingen er forandret, er når vaskekona slipper Herman inn i klasserommet før timen starter.

Mot slutten er vi endelig kommet til nåtid i filmen. Herman står igjen på rommet sitt, og korpsmusikk høres utenfor. Boka avsluttes med at han går ut i den musikkfylte gata, uten parykken, etter å ha blitt mye sikrere på seg selv. Filmen går litt lenger. Ruby, som spiller i korps, går ut av 17. mai-toget i det hun ser Herman. Sammen spaserer de to innover i en park, uten at det skallete hodet hans bryr henne bryr henne det grann.

Følelsen jeg sitter igjen med etter både å ha lest boka og sett filmen, er dermed at filmen ikke strekker opp til nivået på boka, til tross for at begge er skrevet av Lars Saabye Christensen.

 

 

Ingvar Ambjørnsen

 

Biografi:

 

Ingvar Ambjørnsen ble født i Larvik i 1956. Helt fra han lærte å lese har han vært oppslukt av bøker. Allerede i tenårene bestemte Ambjørnsen seg for å bli forfatter. Han har ingen utdannelse utover ungdomsskolen, og livsopppholdet har stort sett bestått av å skaffe strøjobber her og der. Uansett hvor omflakkende livet har vært, har han holdt fast ved forfatterdrømmen. Ambjørnsen har vanket i harde miljøer, blant narkomane og andre rusmissbrukere. Dette i tillegg til at han har vært mye på flyttefot, har gitt ham erfaringer som har visst seg nyttige i litteraturen hans. For en del år siden flyttet Ingvar Ambjørnsen til Hamburg i Tyskland. Her bor han fortsatt med sin tyske kone.

 

Da Ingvar Ambjørnsen var 18 år gammel, flyttet han hjemmefra og fikk seg jobb på Lier sykehus. Den første boka, ”23 salen”, handler om det han så og opplevde der. Men romanen ble skrevet på ”Den åpne dør”, som er Frelsesarmeens herberge for alkoholikere i Oslo. Dette var et hus som rommet mange høyst ulike menneskesjebner i et kollektiv. Mennesker som måtte holde ut med hverandre, uansett hvor forskjellige de var. Det eneste de hadde til felles var at de hadde ramlet utfor det ”veletablerte livet”. Her kom Ingvar Ambjørnsen under huden på Oslo øst og de menneskene som sliter mest i hovedstaten. Miljøet, historiene, skjebnene, luktene, lydene, humoren og den barske virkeligheten har han tatt med seg i bøkene sine. ”de utstøtte” blir stadig beskrevet. Det ser vi blant annet i ”hvite niggere” fra 1986 og i bøkene om Pelle og Proffen. Mangfoldet i forfatterskapet for voksne er stort. ”den siste revejakta” (1983) og ”Stalins øyene” (1985) er velkjente for de fleste. Også novellesamlingen ”Sorte mor” har fått gode kritikker. I de senere år har likevell triologien om Elling, ”Utsikt til paradiset”, kom i 1993, og gir et hjertevarmt protrett av av en ensom, ung mann. ”Elling er ingen person, han er en tilstand”, sier forfatteren. En tilstand hvor det er lett å kjenne igjen sider av seg selv som ikke bestandig er seg selv bevisst. ”Fugledansen” (1995) er en frittstående fortsettelse av ”Utsikt til paradiset”. ” Brødre i blodet” (1996) avslutter triologien. Men Ingvar Ambjørnsen har et nært forhold til Elling, kan hende vi møter ham i nye bøker?

 

 

Lars Saabye Christensen

 

Biografi:

 

Lars S Christensen er født i Oslo 21-9-1953 og debuterte som forfatter i 1976 med diktsamlingen "Historien om Gly".

 

Lars Saabye Christensen skriver innen flere genre, han har også skrevet manus for film og teater. Nå nylig Mottok han Nordisk Råds litteraturpris for romanen "Halvbroren" i 2002. Tidligere har han blitt tildelt flere priser, noen av disse er: Tarjei Vesaas debutantpris som han mottok i 1976 etter sin forfatter debut, bokhandlerprisen i 1990 og 2001 og  Den norske leserprisen nå i år 2002.

 

Til tross for Christensens mange diktsamlinger er det igjennom sine mange romaner han har satt sine største spor. Hans gjennombrudd på roman siden kom i 1984 med romanen Beatles, men hans første roman utgivelse kom allerede året etter debuten med diktsamlingen” historien om Gly”, og denne romanen som kom ut i 1977 het ”Amatørene”.

 

Indre Oslo Vest har vært scene for de fleste av hans romaner, og dette var hovedscenene i Beatles, men også i blant annet Herman. I 1990 kom etterfølgeren til den populære romanen ”Beatles”, romanen ”bly”, også denne romanen har hovedscenene rundt Oslos vestkant.  
Christensen har også engasjert seg kraftig i kampen om utvikling av nye talenter innenfor norsk litteratur.

 

For mer inf http://www.cappelen.no/main/forfatter.asp?f=7011


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish