Den mellonorske perioden betegnet et stadium hvor det norske talespråket var i en overgangsfase, og gjennomgikk en nærmest revolusjonerende forandring, før den bestod relativt stabil. Men det viktigste omslaget skjedde i forhold til utviklingen av skriftspråket, som faktisk døde ut mot slutten av perioden.
I denne teksten skal jeg legge fram bakgrunnen for dette språklige forfallet, i forhold til kulturelle, politiske og språklige årsaker.

Tiden før den mellomnorske perioden betraktes på mange måter som Norges storhetstid, og dens slutt kan markeres med Svartedauens fremtred.
Norge ble rammet svært hardt av denne dødelige pesten, og da den hadde fart over landet hadde den tatt livet av om lag 1/3 av befolkningen. Blant disse var en stor del prester, munker, stormenn og lignende, som også utgjorde landets største skrivekyndige gruppe. Med deres bortgang var det få gjenlevende nordmenn som kunne skrive og lese, og dermed opprettholde skriftspråket.
Dette var en av de kulturelle årsakene bak det språklige forfallet, da det nå ble slutt på den rike blomstringen litteraturen hadde hatt på 1000- og 1200-tallet, som også var en viktig kilde for å holde skriftspråket levende.

Den politiske og økonomiske nedgangstiden på 1300-tallet ble også en avgjørende faktor bak det norrøne skriftspråkets bortgang.
I den mellomnorske perioden opplevde den norske bondestanden mange uår på rad og det tyske Hansaforbundet tok over en stadig større del av handelen. Dette satte en støkk i landets økonomi, som sammen med maktforskyvingen etter ”Den store mannedauen”, gjorde Norge til en underlegen part i Norden.
Dette la grunnlaget for den dansk-norske unionen knyttet i 1380, da de to landene fikk en felles tronarving, og hvor Danmark var den sterkeste parten. Dette fellesskapet varte i 400 år og markerte en tid hvor dansk var det foretrukne språket blant Norges overklasse.

Den språklige bakgrunnen bak utløpet av det norrøne skriftspråket kom bl.a. som følge dets manglende norm.
Uten en fast standard florerte det utallige skrivemåter over hele landet, og folk i nord kunne for eksempel ha problemer med å forstå et brev fra sør. Det fantes nemlig ingen felles utredning eller grammatikk med konsiste regler for rettskriving og oppbygginingen av språket. Og et språk uten fast struktur og som ble skrevet forskjellig i de ulike delene av landet, alt ettersom hvordan talespråket var, gikk lett i oppløsning.
Som nevnt innledningsvis var talespråket på denne tiden også i endring. Og som følge av dette ble det etter hvert vanskelig for folk å forstå gamle nedskrevne tekster, da skillet mellom skriftspråket og talespråk var blitt såpass stort. Alle disse momentene åpnet for innflytelse og påvirkning av utenifra. Og dermed døde tilslutt norrønt ut som skriftspråk i Norge, i takt med at dansken ble mer og mer gjeldende.