Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
BrevetSkriv ut Utskrift

Et brev fra fortiden dukker opp.

Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



Slam! Det var Vilde som slengte igjen døren. Noe så urettferdig, hvorfor måtte hun skrive stilen på nytt? Bare fordi hun hadde lastet den ned fra internett. Hun hadde jo brukt et helt kvarter på å skrive den over på datamaskinen. Tenk å måtte bruke hele helgen på noe så bortkastet. Hun var så irritert at det kokte i henne. Det var Hanne sin feil alt sammen, det var hun som hadde sladret. Å, hun skulle få igjen, hun ble så sint at hun knekte blyanten hun hadde i hånda tvert over på midten. Hun kastet blyanten i søppelbøtta og tok en ny en. Vilde tok kladdeboka og den nye blå blyanten og la seg ned på sofaen, men hva skulle hun skrive om? Hun satt og grublet da postmannen kom. Han la ikke posten i postkassa som han pleide, han kom med den på døra. Han ville tydeligvis fortelle henne noe. Hun la fra seg kladdeboka og gikk ut i gangen og åpnet døra. Han hadde da aldri levert henne noe personlig før. Det var et brev til henne. Det så gammelt ut, det lå i en lysebrun konvolutt med falmete kanter.

 

Postmannen forklarte at brevet hadde ligget gjemt bak ei sorteringshylle. Nå hadde de pusset opp det 67 år gamle postkontoret, og arbeiderne hadde funnet dette brevet som hadde kommet på avveie tretti år før. Brevet var adressert til denne adressen, navnet som stod på konvolutten var Marie Johansen. Dette navnet var ukjent for Vilde. Postmannen gav Vilde brevet og gikk. Hun ble stående på trappen i bare sokkelesten. Hvem hadde sendt dette brevet? Hun kjente en risling nedover ryggen. Tenk om det var noen som hadde sendt dette brevet til en forbryterbande som bodde her før? Det ville vært spennende. Men livet hennes var sørgelig kjedelig. Stempelet på frimerket sa at dette brevet var sendt i 1974 fra Kristiansand. Vilde gikk inn og lukket døren. Hun gikk bort og slo av stereoanlegget. Det virket liksom som om det skulle være stille når hun åpnet brevet, hvis hun skulle gjøre det. Hun satte seg ned på sofaen. Skulle hun åpne brevet? Det kunne jo være noe spennende. Vilde hadde aldri vært av den typen som tenkte for mye på andres privatliv, så etter litt grubling åpnet hun brevet og leste det.

Det stod:

 

Kjære mor.

I dag er min 23. bursdag som dere kanskje husker. Jeg er i ungdomstida som liksom skal være den beste tida i livet. Jeg er jo ung og har hele livet foran meg. Jeg har det bra både i den hybelen jeg bor i og i butikken jeg jobber. Jeg har venner nok, men likevel er det noe som mangler inne i meg. Humøret skifter fra minutt til minutt. Det ene øyeblikket er det helt herlig å leve, og det neste øyeblikket er det helt ille å være til, og da skjønner jeg ikke hvorfor jeg er født. Jeg burde være glad og fornøyd, for jeg er frisk og har det bra, men det er jeg ikke. Det er det samme hver dag. Om morgenen står jeg opp, drikker kaffe og går på jobb. Så kommer jeg hjem spiser kjøttkaker til middag og leser i avisen om alt det forferdelige som har skjedd rundt i verden. Da får jeg dårlig samvittighet. Jeg elsker utfordringer, men de er det ikke så mye av i mitt ”ni til fire liv”. Jeg føler meg annerledes enn de andre jeg kjenner på min alder. Jeg er ikke av de som gjør hva som helst for å vise meg fram, eller som sitter lengst inne i kroken for ikke å bli lagt merke til. Jeg hører ikke til noe sted. Heldigvis har jeg mange gode venner.  Men innimellom blir jeg så sliten av å hjelpe dem alle sammen. De kommer ofte til meg for å be om hjelp, og det er jeg glad for. Og som dere vet kan jeg aldri si nei til et menneske som trenger min hjelp. Men etter jeg har hjulpet dem, faller jeg liksom sammen som en sekk, så har jeg hjulpet et menneske og hva skal jeg gjøre nå. Jo, fortsette mitt ”ni til fire liv”, uten forandring, uten mulighet til å komme vekk, vekk fra alt det kjedelige og vanlige. Noen ganger føles det ut som jeg kommer til å kveles. Alt det gamle kommer bare tettere og tettere inn på meg. Jeg får nesten panikk, som om jeg er fanget i et svart, trangt rom uten mulighet for å komme ut. Det blir for mye for meg. Det er like før jeg knekker sammen, kjære mor. De jeg jobber sammen med, merker det også. De sier jeg har blitt fjern i det siste og aldri liksom følger helt med. Det har bare blitt verre og nå holder jeg det ikke ut mer, jeg har bestemt meg. Hva godt kan jeg gjøre for noen når alt jeg tenker på er å komme vekk fra alt. Jeg orker ikke streve mer for noe som aldri kan bli noe annet av enn lidelse. Dette er det siste du noen gang får høre fra meg, så jeg vil at du skal vite at du ha betydd uendelig mye for meg.

Din kjære Kristine.

 

Vilde la fra seg brevet. Gråten presset seg opp i halsen hennes med tanke på denne skjebnen. Tenk det at denne moren aldri hadde fått dette brevet, hvor mye måtte ikke hun ha grublet på hva som hadde skjedd. Hvorfor datteren hennes plutselig ikke så vitsen med livet mer. Alt den moren måtte ha lidd bare på grunn av et bortkommet brev. Vilde hadde aldri helt forstått at ting som du så på TV faktisk var sanne. Hun forsto og følte morens sorg. Vilde hadde modnet litt mens hun leste dette brevet. Hun kunne ikke gjøre så mye for denne moren, men hvis hun fremdeles var i live skulle hun prøve, koste hva det koste ville. Å levere dette bevet til den personen det var tiltenkt, for så lenge siden. Hun skrev over navnet og all informasjon hun hadde om henne i kladdeboken. Hvis hun var cirka tjue år da Kristine ble født, ville hun være rundt åtti år i dag, hvis hun levde. Hvis hun var heldig, bodde Marie Johansen fremdeles her i denne byen, og nå var hun såpass gammel at hun sikkert bodde på aldershjem.

 

Vilde tok med seg kladdeboken inn på kjøkkenet for der hadde de telefonen og telefonkatalogen. I telefonkatalogen bladde hun spent opp på byen hun bodde i. Hun flyttet fingeren nedover siden. Der hadde hun aldershjemmene. Det var to aldershjem i denne byen. Et på nordsiden og et to kvartaler unna. Vilde kjente at spenningen steg inne i henne. Endelig skjedde det noe spennende i hennes liv også. Dette var nesten slik som på film. Hun skrev av adressen i kladdeboka, tok den i hånda og kledde på seg. Det var ganske varmt ute. Hun gikk ut i skuret og hentet sykkelen, trillet den ut på veien og satte kursen mot det nærmeste aldershjemmet. Å som hun håpet at Marie fremdeles var i live, at hun ikke kom for sent med budskapet om hva som hadde skjedd med Kristine. Den siste bakken opp til aldershjemmet var veldig tung, hun måtte gå av sykkelen og trille den helt opp. Vilde satte sykkelen fra seg i sykkelstativet ved døren og gikk inn. Der var det en slags resepsjon, slik som man har på hotellene. Hun gikk bort til resepsjonen og spurte om Marie Johansen bodde her eller hadde bodd her. Damen som stod i resepsjonen fortalte at ingen dame med det navnet hadde bodd her. Vilde ble litt skuffet, det var dumt at hun ikke bodde her, men det var heller ikke noe tegn på at hun var død.

 

Hun gikk skuffet ut av døren, og tok sykkelen løs fra stativet og begynte på turen til det andre aldershjemmet. På turen tenkte hun hele tiden på hva hun skulle si hvis hun fant Marie, og hva hun skulle gjøre med brevet hvis hun fikk vite at hun var død. Tenk om Marie aldri fikk vite om datterens brev. Etter hvert som Vilde nærmet seg aldershjemmet ble hun mer og mer redd for hva hun kunne finne. Marie måtte være i live! Vilde tråkket enda hardere på sykkelen. Da hun kom fram til det andre aldershjemmet som het ”aldri eldre”, slengte hun fra seg sykkelen. Hun gikk rolig inn døren. Her var det ingen resepsjon, så hun gikk lenge rundt og lette etter en sykepleier. Da hun endelig fant en, var hun helt skjelven av nervøsitet. Damen hun spurte var lang og tynn å så ganske sur ut. Svaret hun fikk var at jo det bodde en Marie Johansen her, men henne var det helt umulig og få kontakt med, så hun var det ingen vits i å besøke. Vilde ble litt irritert over svaret hun fikk. Så uten og tenke seg om svarte hun raskt og kvast: ”Ja vel men jeg liker fjerne mennesker”. Damen ble litt overrasket men viste Vilde hvilken dør det var. Det var rom nummer 13. Litt ironisk tenkte Vilde.

 

Hun banket på døren, men ingen svarte. Hjertet hennes for nesten helt oppe i halsen, så spennende. Hun åpnet sakte døren og gikk inn. Der satt en gammel dame i en rød kjole i stolen borte ved vinduet. Vilde gikk sakte bort til henne. Vilde forklarte hvorfor hun hadde kommet og at hun hadde et brev fra datteren hennes, Kristine. Da Vilde nevnte navnet Kristine, så hun en liten gnist fare over øynene hennes, for så å bli like fjern igjen. Vilde visste ikke helt hva hun skulle gjøre, all den sorgen i Maries øyne fikk henne til og miste alt motet. Vilde satte seg ned i en stol som stod ved siden av Maries. Hun tok opp brevet og begynte å lese det høyt. Mens hun leste brevet, satt Marie helt stille, men et eller annet skjedde i øynene hennes. Vilde kunne ikke helt sette fingeren på det, men det var som om noe lysnet for henne. Da Vilde var ferdig, satt hun med gråten i halsen. Marie snudde seg forsiktig mot Vilde og sa ”Takk, takk for at du leste dette for meg. Nå kan jeg endelig få fred i sjelen”. Marie brast ut i krampegråt, og lente hodet mot vinduet. Vilde la fra seg brevet og omfavnet Marie. Det føltes så godt å vite at hun hadde kunnet hjelpe Marie. Nå kunne hun endelig begynne å bearbeide sorgen etter datteren. Da gråten til Marie hadde stilnet, gikk Vilde ut av rommet. Hun fant pleieren som hadde hjulpet henne og sa:” Nå kan Marie endelig finne ro, hjelp henne”.

 

Vilde var trist for Kristines skjebne, men hun visste at hun hadde hjulpet noen og at Marie ville få det bedre nå. Vilde gikk ut av aldershjemmet og tok opp sykkelen. Nå visste hun hva stilen skulle handle om; Brevet som kom på avveie.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish