Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
RealismenSkriv ut Utskrift
En fyldig og god oppgave om realismen. Forholdsvis mange bilder kombinert med en masse tekst. Omfattende presentasjon av "de fire store": Jonas Lie, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg.
Bokmål - SæroppgaveForfatter:
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.

Forord

 

Oppgaven skal beskrive den litterære perioden realismen. Jeg skal ta frem de viktigste momentene innenfor denne tidsepoken, samtidig som jeg opplyser om de viktigste forfatterne samt de mest kjente verkene fra denne tiden. Jeg valgte dette emnet å skrive om hovedsaklig fordi ingen andre gjorde det, jeg ser/så dette som en utfordring som jeg hadde lyst til å prøve å mestre. Jeg er glad i slike oppgaver, og jeg liker å skrive. En annen ting som jeg tenkte på når jeg valgte oppgaven var at det er mer å skrive om en hel tid i forhold til en enkel forfatter.

Jeg har dessuten kikket litt på ”En Folkefiende” av Henrik Ibsen, dette har jeg god kjennskap til på grunn av at jeg har skrevet om det før.

 

Jeg håper du setter deg godt til rette og får noen fornøyelige minutter med god lektyre i tiden som kommer.....

 

- Marius Bie Eriksen

 

 

Hoveddel

 

Starten

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Jeg tror vi får starte med  betegnelsen "det moderne gennombrudd" som stammer fra dansken Georg Brandes (1842-1927), han utga i 1883 en bok om samtidens viktigste forfattere i Norden. Boken het: "Det moderne gennembruds mænd". Og betegnelsen har seinere kommet til å karakterisere den perioden i nordisk litteratur, som omfatter 1870- og 1890-årene, og den har særlig blitt anvendt om den realistiske og naturalistiske litteraturen i epoken. Den har i første rekke dekket romaner og dramatikk, og har vært knyttet til en samfunnskritisk og kulturradikal diktning.

Hvis vi skal si litt om Georg Brandes er han i ettertiden mest kjent som den viktigste enkeltpersonen som formidlet den europeiske debatten til Norge. Hvis du har hatt kjemi som fag, vet du at en katalysator er et komponent som er nødvendig for å sette en prosess i gang. Georg Brandes var akkurat en slik katalysator! Han var klart preget av utviklingslæren og positivismen, og angrep derfor følgelig alt som kunne legge hindringer i veien for fri forskning og tenkning generelt. I hans øyne var det særlig statskirken og universitetet som satte seg i mot framskrittet. Positivismen,er noe som vil si at han trodde det han SÅ og det han kunne ta/føle på. Brandes var svært kritisk innstilt til romantikken og dens virkelighetsfjerne diktning. Målet var en diktning som var realistisk, virkelighetsnær, og ikke minst som kunne forbedre samfunnet. Dette uttrykte han klart og tydelig i sitt berømte slagord:

"Det, at en literatur i vore dage lever, viser sig i, at den sætter probleme under debat"


Denne direkte ”oppfordringen” til å skrive kritisk realistisk ble presentert i forbindelse med en serie forelesninger Brandes holdt ved universitetet i København, der han var elev i de ”yngre” dager, men han ble siden lærer/lektor ved universitetet.

Denne setningen skulle også bli selve grunnpilaren i realistisk diktning.
Georg Brandes kritiserte, anmeldte og inspirerte mange av de største norske forfatterne opp gjennom 1870-årene, og hans tanker fikk på den måten en enorm betydning for norsk litteratur. Man sier også det at realismen som litterær periode kom i 1970-årene.

Henrik Ibsen vurderte Brandes påvirkning som så vesentlig for utviklingen av norsk litteratur at han uttrykte: "Om tyve år vil man ikke kunne begripe, hvorledes det åndelig talt var levelig hjemme før disse forelesningene".

Dette står i et leksikon som jeg ble ”pålagt” å lese i av en av bibliotekarene på Skien Bibliotek.
På mange måter kan man hevde at Brandes var en sentral drivkraft bak det som i ettertid har blitt kalt Realismen.

 

Man ”strides”, kanskje ikke er det rette ordet, men man kan hvertfall ikke fastslå 100% når denne perioden var men man antar at denne perioden varte fra omtrent 1875- 1890. Det er sånn som jeg ser det ikke mulig å skrive en oppgave om realismen uten å komme litt innpå naturalismen. Disse litterære stilene er så nært knyta opp mot hverandre så jeg syns naturalismen må få litt spalteplass i en oppgave om realismen. Naturalismen ”glir” på en måte over og fra realismen uten at man helt kan merke det. Jeg har prøvd etter beste evne å trekke noen konklusjoner om du vil kalle det det angående realismen vs. naturalismen.

Jeg kommer tilbake om ”fortsettelsen” det vil si tiden etter realismen og mot naturalismen litt seinere i oppgaven.

Vi, det vil si du skal få se at samfunnsforhold påvirket litteratur, og også at litteraturen påvirket samfunnsforholdene.

 

 

Reaksjon og utvikling

 

La oss først se hva den realistiske litteraturen var en reaksjon mot;

Som du kanskje vet er språk- og litteraturutvikling ofte en reaksjon på samfunnsforhold, og den dominerende litterære sjangeren. For eksempel var opplysningsperioden en reaksjon på barokken, og på kirken sitt syn på menneske.

 

Man kan helt enkelt si at realismen var et motsvar til romantikken. Man hadde både gått og sett seg lei på det romantiske og urealistiske bildet som den romantiske litteraturen presenterte av menneske og samfunnet. Charles Darwin sitt verk "Artenes opprinnelse" var et skudd i baugen for romantikken sitt menneskesyn. Romantikken hadde sett menneske som en perfekt skapning, og var påvirket av den kristne skapelsesberetningen. Charles Darwin påsto at menneske var et resultat av en langvarig utvikling og altså ikke en skapning.

 

Årene mellom 1850 og 1875 førte med seg store forandringer i samfunnet. Mens man tidligere hadde dyrket jord og holdt husdyr, gikk man nå over til en pengebasert husholdning. Dette kom som en følge av at flere flytta inn til byene, og ble industriarbeiderer. Denne urbaniseringen førte i annen rekke til at fattigdommen økte, slumkvarterene vokste fram, og det ble stadig flere sosiale problemer. Samtidig med at fattigdommen vokste fram, vokste òg den sosiale avstanden mellom borgerskapet, og arbeiderklassen.

 

Denne utviklingen var ikke kommet så langt her i Norge som for eksempel i Storbritannia og USA, men den var på god vei. Derfor kom også kravet blant forfatterne om litteratur som kunne skildra samfunnet og menneske slik de var, uten romantikken sitt "tåkesyn".

 

En del forfattere i overgangsperioden (1850-1875) banet vei for mer radikale forfattere seinere. Ibsen og Bjørnson var aktive i denne perioden. De brukte historisk stoff, men valgte aktuelle problemstillinger. På den måten ble dette innterresant lektyre for folket. At man valgte aktuelle problemstillinger ble i utøvende grad særdeles god lektyre, folket, - ja nesten alle fikk tak i noen bøker eller vers. Man prøvde også å lage bøkene slik at flesteparten av folket kunne ”nå” disse, altså at ikke bare overklassen fikk tilgang til dette.

 

 

Litterære kjennetegn

 

Realismen sitt kjennetegn var i første rekke valget av emne. Forfatterne skulle som Brandes sa det "sette problemene under debatt." Det naturlige var da å velge å skrive om problemer som fantes i samfunnet rundt dem. De skulle skrive om borgerskapet slik det egentlig var, og kritisere forhold i samfunnet. Måten de gjorde dette på var å framstille det som karakteriserte personene, holdningene og forhold i samfunnet. Forfatterne skulle ha et budskap. De skulle sette problemene under debatt, og avsløre det som egentlig var sant.

 

Når jeg sitter her å leser ser jeg at Ibsen en gang sa følgende: "mitt kall er ei at svare, kun at spørge."

Med det mente han at hans oppgave var ikke å komme med en ny samfunnsordning, men å sette problemene som var i samfunnet under debatt og å gi folk en økende bevissthet om de.

De realistiske forfatterne satte også søkelys på kvinnen sin rolle i samfunnet. På denne tiden hadde ikke kvinner samme rettigheter som menn hadde, de ble sett ned på og ofte ikke behandlet med den respekt en mann fikk. Kvinner sitt kjønnsliv var og et tema som var en gjenganger.

 

Ibsen sine kvinneskikkelser er som regel sterke og egentlig svært uavhengige. Men de er på en måte fanget i et avhengighets forhold til ektemennene deres. De hadde og til en viss grad en moralsk oppgave. Borgerskapet ble ofte skrevet om folk av lav moral. Dette viser seg blant annet i romanene til Alexander Kielland, Jonas Lie og i Bjørnstjerne Bjørnson sitt drama om ”grosserar Tjælde” som jeg forøvrig har lest litt av.

 

Alle forsøk på å forlenge kreditt, eller gi inntrykk av at soliditeten er sterkere enn den egentlig er, ble sett på med fordømmende øyne. Leserne skulle ikke bare få borgerskapet sine dårlige sider, de skulle òg få moralsk og etisk rettledning.

 

En var kanskje ikke helt fri fra romantikken, men ideene ble brukt på en annen måte enn under romantikken.

<bilde>

Logg inn for å se bildet
 

"Kampen for tilværelsen" malt av Christian Krogh i 1889

 

 

Forfattere

 

I den litterære perioden realismen snakker vi ofte om de ”fire store” innenfor den litterære sjangeren.

Dette er forfatterne Alexander (der lange) Kielland, Henrik Ibsen, Jonas Lie og Bjørnstjerne Bjørnson. I de påfølgende sidene som kommer vil jeg skrive noe informasjon om hver og en, samt at jeg tar med den enkeltes særegne sjangertrekk.

Jeg tok også med Arne Garborg da jeg så mitt snitt til å la denne betydningsfulle forfatteren få litt plass i denne oppgaven.

 

 

”De fire store”

 

Alexander der lange Kielland (1849-1906)

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
I en artikkel av Bjørnstjerne Bjørnson om moderne norsk litteratur ble de norske dikterne framstilt som en flåte med skip på vei mot land. De var mange skip, både store og små. Flesteparten var tungt bevæpnet, men kun rigget til sakte fart. Det var de mange forfatterne med grundige romaner og skuespill som i pakt med tidens krav satte problemer under debatt. Kun en skute skilte seg ut! En virkelig elegant lystseiler manøvrerte raskt og smidig foran og innimellom de andre. Det var Alexander Kielland! ( D.S)

Alexander Kielland kom fra et overklassemiljø. Familien hans hadde drevet det rikeste handelshuset i Stavanger i generasjoner. Kielland var nært knyttet til Stavanger og Jæren, og de landskap og sosiale miljøer han kjente seg hjemme, møter vi i de fleste av bøkene hans. Han tok juridisk embetseksamen, giftet seg og slo seg ned i hjembyen som eier av et teglverk. Først da han nærmet seg tretti år, begynte han på forfatterskapet sitt.
Alexander Kielland var definitivt en av de mest samfunnskritiske forfatterne i realismen. Han tok Georg Brandes litterære program på alvor, og gikk i høyeste grad inn for å sette problemer under debatt. Alt det han så av løgn og hykleri opprørte ham, og vi merker at rettferdighetssansen var en sterk drivkraft i diktningen hans. Kielland ønsket at også leseren skulle opprøres over det som ikke var rett, og i bøkene sine gikk han derfor direkte til angrep på det han så på som de mest graverende sidene ved samfunnet. Dette gjorde ham til en kontroversiell og ”annerledes” forfatter som vakte stor forargelse i rundt seg. Bøkene hans var farlige og burde forsynes med et giftmerke, mente en kritiker. Det fikk Kielland til å kalle en av sine bøker for "Gift".
På grunn av sitt samfunnsengasjement og kritiske holdning til datidens autoriteter og overhoder, altså da særlig prestene, ble Kielland nektet diktergasje.

Etter å ha utgitt boka ”Novelletter” i 1879, en novellesamling der både de elegante og de skarpe sidene ved hans stilkunst viste seg klart, fattet Georg Brandes interesse for Kielland, og oppfordret ham til å skrive en roman.

Året etter kom Garman & Worse.
Garman & Worse er bygget opp på kontraster.

Overklassens levesett blir satt opp mot arbeiderklassens fattigdom, en ny kvinnetype som ønsker arbeid og utdanning mot en tradisjonell kvinnerolle, ekte kristendom mot hykleri, osv, det mye av det handler om er handelshuset i historien.
Jeg tror at han sikkert må ha møtt en hel del av de impliserte i det virkelige livet.

 

I ”Skipper Worse, som kom ut et par år seinere, vendte Kielland tilbake til det miljøet han kjente best - Stavanger og Jæren. Skipper Worse utspiller seg rundt femti år tilbake i tid, og boka har religiøst hykleri og fanatisme som et hovedtema. Den boka som de fleste skoleelever stifter bekjentskap med, er sannsynligvis ”Gift” (1883). Her ønsket Kielland å få fram i lyset at det kulturelle verdi grunnlaget samfunnet bygde på, skolen og den klassiske dannelse, var ren gift. Skolen var kun et redskap for myndighetene til å skape lydige og sivile undersåtter. Når jeg tenker meg om er igrunn dette temmelig sant(hehe)

Hundre år etter Kiellands ”Gift” avfyrte den engelske gruppen Pink Floyd et angrep på det autoritære engelske skolesystemet som de mente på mange måter hadde mange av de samme elementene i seg. Noen av temaforslagene til ”The Wall” (1989) har en stor grad av relevans også til Gift.
Gift var den første boka i en triologi. Det neste bindet, Fortuna, handler om hvordan forretningslivet virker moralsk ødeleggende på de som deltar i det økonomiske spillet.

I den siste boka, ”St. Hans Fest”, greier hyklerske pietister å sette bom for en folkefest i byen.
Den siste romanen til Kielland, ”Jacob” (1891), var en krass bok om hvorledes en bondegutt etter en karriere som forretningsmann til slutt ender opp på Stortinget ved å benytte seg av uærlige metoder. Det var nettopp slikt Kiellands kritikk først og fremst rettet seg mot: Et samfunn som gjorde det mulig for mennesker fulle av dobbeltmoral og uærlighet å komme seg fram til makt og ære!
Etter en intens diktervirksomhet over omlag ti år ebbet inspirasjonen ut.

1890-årenes oppmerksomhet omkring sjel, psykologi og religion (nyromantikken) var ikke noe for Alexander Kielland. Han var stadig sterkt samfunnsengasjert, og mente at litteraturen fortsatt burde konsentrere seg om viktige samfunnsproblemer, dette var han FAST bestemt på.

Kielland døde brått i 1906. To dager tidligere hadde han skrevet i et brev:

"Her er jeg igjen - ganske som før, kun med den forskjell at jeg denne gang ikke er det ringeste syk noen plass.".... Litt av en mann må jeg si da.

 

Et langt forfatter - liv var over og en person i norsk litteratur hadde forsvunnet. Han var det som jeg vil betrakte som en ”ildsjel” innenfor realismen. Han konsentrerte seg konsekvent om det som var selve ”retningen” innenfor dette. Han fulgte setningen til Georg Brandes og oppførte seg med respekt og hovmod ovenfor sin ”læremester” om man kan kalle det dêt.

 

 

Jonas Lie (1833 - 1908)

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Denne forfatteren virker nok som en langt mindre direkte samfunnskritiker enn Alexander Kielland. Men om man leser Lie inngåendeog virkelig setter seg inn i det han skriver finner man i høyeste grad mye av de samme holdningene til samtidens samfunnsproblematikk.

Jonas Lie ble født i Modum i 1833. Etter å ha gått på Heltbergs studentfabrikk sammen med Ibsen og Bjørnson valgte han å studere juss. Det var primært for å skaffe seg et utkomme/arbeid, egentlig så han på det som sin oppgave i livet "å skrive for sitt folk". Lie kastet seg imidlertid ikke umiddelbart ut i forfattervirksomheten, han ønsket å bruke tid på å modnes.
Han karakteriserte seg selv som en "en senhøstes kar".
Men ”senhøstens” produkter behøver ikke nødvendigvis å være de dårligste!

Da Lie først satte i gang, leverte han litteratur som brakte ham opp blant de "De fire store" i norsk litteraturhistorie.


Før han etablerte seg som forfatter, avla han juridisk embetseksamen i 1858, flyttet til Kongsvinger, giftet seg og begynte som sakfører der. Lie produserte også tekster i disse årene, men han var mer involvert i tømmerhandelen i området, og satset mye penger på å spekulere i tømmerbransjen. I 1866 ga han ut en diktsamling. Kort tid etter tapte han et stort beløp på aksjespekulasjon, pådro seg stor gjeld, og bestemte seg for å leve av skrivingen for blant annet å kunne betale tilbake gjelden, det som skal nevnes er at Lie var langt nede på denne tiden.

I 1868 flyttet Lie til Kristiania der han ga ut `”Den fremsynte eller Bilder fra Nordland ” i 1870. Boka ble godt mottatt og han fortsatte å skrive. To år seinere kom han ut med ”Losen og hans hustru”. Og dette var faktisk den første romanen som hadde sjølivet som emne står det på han sine hjemmesider

(Hvor vidt dette er interessant må være opp til den enkelte).

 

Hvis man skal si litt om boka så viste Lie stor psykologisk evne til å skildre ekteskap og samliv. Suksessen førte til at han ble tildelt dikterlønn av Stortinget, og familen tilbrakte et par år’s tid i Italia. Etter 1878 oppholdte han og familien seg i Italia, Frankrike og Tyskland i mer enn tjue år. Etter at konkursgjelden var betalt, flyttet de tilbake til Norge og slo seg ned i Stavern.
På grunn av den vanskelige økonomiske situasjonen Lie befant seg i på begynnelsen av forfatterskapet, skrev han mye, og en viktig støtte i arbeidet var hans kone, Thomasine. I 1908 døde han, mindre enn ett år etter sin kone.

Først på 1880-tallet lot Lie seg påvirke av tankene om litteraturens samfunnskritiske rolle. Høydepunktet kom med romanen ”Familien på Gilje” (1883), som av mange personer er og blir regnet som også hans beste. Denne stilen holdt han seg stort sett til i fortsettelsen også, men etter det jeg har sett så er en del av hans seinere verk mer og mer preget av symbolisme og mystikk.
I 1886 kom romanen ”Kommandørens Døtre”, som på mange måter tok opp mange av de samme problemstillingene som romanen som tidligere ble nevnt, Familien på Gilje.

Det er heller ikke vanskelig å finne klare paralleller til ”Amtmannens Døtre (Camilla Collett), som Lie satte svært høyt.

I bøkene fra 1880-tallet viser Lie klarest sammenhengen mellom menneskenes skjebne og klassemotsetningene. Den kritiske, refsende romanen rommer også en tro på at det er mulig å finne fram til ondskapens årsaker, og at det er mulig å rette på dem.

1890-årenes ny - romantiske interesse for enkeltmenneskets indre sjeleliv påvirket Lie til å utvikle forfatterskapet mer mot et forsøk på å forstå og beskrive de ofte motstridende og irrasjonelle kreftene i menneskesinnet.
I tiden 1890 – 1893 skriver han 2 store verk det ene ”Onde Makter” (1890) som omhandler særdeles store klasseinndelinger, jakt på penger og hvordan samfunnet er
Det andre er ”Trold” I og II som henholdsvis ble skrevet i 1891 og 1892 forlater Lie også den realistiske rammen og går over til eventyret, der temaet overveiende er trollene i mennesket; sjalusien, kjærlighetslengselen, erotikken. Verkene inneholder naturmytiske sagn og noe man kaller for allegoriske fabler, som vil si at fortellermåten er mer folkelig enn i romanene.

 

Fortellermåten er mer folkelig enn i romanene.

Etter århundreskiftet handlet romanene i enda sterkere grad om mangelen på faste verdier og om den ødeleggende nye forretningsmoralen. Det siste kommer klarest fram i ”Ulvungene” (1903). og ”Når Jernteppet faller” (1901) samt ”Østenfor Sol, Vestenfor Måne og bagom Babylons Taarn! ”(1905) representerer også en fornyelse av romansjangeren. ”Når Jernteppet faller” er en såkalt kontrapunktisk roman. Noe som vil si at romanen er skrevet uten hovedperson og med et stort persongalleri som er holdt sammen av et felles tema. Denne romanen handler om hvordan passasjerer på en atlanterhavsdamper som kaster den masken de går rundt med, og viser hvem de virkelig er, da det oppstår et rykte om at det er en bombe i lasten.

Skipet er også et bilde på verden og på fellesmenneskelige problemer.

 

Verdigrunnlag
Jonas Lies holdning til familien og kjærligheten viser oss klart hvilket verdigrunnlag han hadde. Nesten alle verkene hans dreier seg om familien i overgangen fra det som blir omtakt som den ”patriarkalske” til den moderne kjernefamilien, og han tar parti for den siste. Denne familieformen er utsatt for ytre press, men kjærligheten styrker samholdet og gjør det mulig å finne et trygt sted hvor det er mulig å være menneske.
Tre romaner fra forskjellige perioder i Lies forfatterskap kan anvendes som eksempler på hans samfunnsforståelse.
I ”Losen og hans hustru” , ”Familien på Gilje” og ”Når Jernteppet faller”. Dette er alle gode verk som skrevet ovenfor handler om ulike samfunnsforståelser og frustrasjoner.

 

 

Henrik Ibsen (1828-1906)


Vi kan med en gang klart slå fast at Ibsen er en av våre største forfattere, og han er nok den norske forfatteren som er best kjent i utlandet. Og ”selvfølgelig” var han skiensgutt, noe som ikke gjør historien bak det jeg velger å kalle en

<bilde>

Logg inn for å se bildet
forfatterfasade mindre innterresant.
Ibsen skrev lyrikk og dramaer, og han blir gjerne sett på som skaperen av det realistiske drama. Han benyttet den såkalte retrospektive metoden, som innebar at han rullet opp fortiden for tilskuerne gjennom den dialogen som fant sted på scenen. På denne måten unngikk Ibsen å benytte andre og mer kunstige metoder for å informere publikum om hva som hadde skjedd tidligere. I skuespillene hans kommer vi på en måte inn i en lengre handlingsgang omtrent i det øyeblikk den aktuelle konflikten når sitt klimaks og sin løsning.

Ibsen ønsket å skape en illusjon av virkelighet, og for å oppnå dette måtte han benytte ulike teknikker for å få tilskuerne til virkelig å tro at de satt og tittet inn i stua til folk. Valget av språk ble helt avgjørende for å få dette til. De enkelte skuespillerne ble tildelt språk som nøye passet de rollene de spilte. De enkelte aktørene kunne for eksempel snakke dialekt, dansk-norsk eller svulstig overklassemål.

I tillegg til arbeidet med språket la Ibsen svært mye arbeid i detaljerte beskrivelser av miljøet på scenen. Disse sceneanvisningen hadde i tillegg til å skulle gi et tilskuerne et realistisk inntrykk, også ofte en symbolsk og temabærende funksjon i stykkene.
Henrik Ibsen virket som forfatter i mer enn femti år og fungerte følgelig som forfatter under nasjonalromantikken, realismen, naturalismen og nyromantikken. Det er klar sammenheng mellom disse litterære periodene og utviklingen av forfatterskapet hans. Generelt sett kan man dele inn den litterære virksomheten hans i fire hoveddeler:

1. Dramaer med motiv fra historie og folkeviser

2. Idédramaer

3. Realistiske samtidsdramaer

4. Realistiske samtidsdramaer med symbolske og psykologiske virkemidler


Henrik Ibsens bakgrunn og livsløp er viktig for hans forfatterskap. Han ble født i det herrens år 1828. Han vokste opp i Skien i en velstående kjøpmannsfamilie, men faren gikk konkurs, noe som både var en stor skam og en sosial katastrofe på den tiden. Femten år gammel ble han sendt i apotekerlære i Grimstad, og han provoserte og sjokkerte mange grimstadborgere ved å uttrykke begeistring over Februarrevolusjonen i Frankrike i 1848.

I 1849 skrev han sitt første skuespill, en femakters tragedie på vers, ”Catalina”, som ble utgitt i 1850 under pdm. Brynjolf Bjarme. ”Kæmpehøjen”  ble skrevet samme år, og var det første stykke av Ibsen som ble oppført. Stykket ble allikevel ikke utgitt før seinere.

Han oppholdt seg i Kristiania i perioden 1850-51 for å ta artium. Der fikk han viktige inntrykk fra samværet med P. Botten-Hansen og Vinje. Sammen utga de i 1851 ukebladet ”Andhrimner”, hvor den aktuelle satiren og humoren spilte en vesentlig rolle. I perioden 1851-57 var han tilsatt som teaterdikter og instruktør ved Det norske Theater i Bergen.

I de årene han bodde i Bergen skrev han skuespillene ”Sancthansnatten” (skrevet i 1852), ”Fru Inger til Østråt” (skrevet i 1854, utgitt i 1857), ”Gildet på Solhaug” (skrevet i 1855, utgitt i 1856), og ”Olaf Liljekrans” (skrevet i 1856). I alle disse skuespillene, som Ibsen hentet stoffet til fra folkeviser, sagn eller historien, kan man finne motiver som hører til de sentrale i diktningen hans. Fra 1858 var han artistisk direktør for Kristiania Norske Theater. I 1858 skrev han det historiske skuespillet

Hærmennene på Helgeland”. ”Kongsemnene” kom i 1863, som ved siden av Bjørnsons ”Sigurd Slembe” regnes for å være hovedverket i norsk historisk diktning fra denne tiden.

Henrik Ibsen giftet seg med Suzannah Thoresen (1836-1914) i 1858. I årene etter skrev han idédiktet ”På Viddene” (1859) og skuespillet ”Kjærlighetens Komedie” (1863).

Årene i Kristiania var vanskelige for Ibsen. Redningen kom da venner av ham, med Bjørnson i spissen, fikk samlet inn penger for å få ham til Italia i 1864. Det var starten på Henrik Ibsens 27 år lange eksil, dels i Italia, dels i Tyskland. Et stort idédrama om en hovedskikkelse i antikkens historie, Julian, ble påbegynt, men først fullført i 1873: ”Keiser og Galileer. Den episke Brand”. Alt dette førte videre til versedramaet ”Brand” (1866), som ble hans første store suksess som dikter. Allerede året etter, i 1867, hadde Ibsen ferdig et annet stort verk: ”Peer Gynt”. Ibsen hadde i 1868 slått seg ned i Dresden, og bosatte seg så i München i 1875. I 1869 kom lystspillet ”De unges Forbund”, dette har jeg faktisk selv lest å jeg kan på det varmeste anbefale dette videre.

Dramaet ”Samfunnets støtter” (1877) satte ved hjelp av en realistisk stil "Problemer under Debatt".
Men det store gjennombruddet for det realistiske dramaet fikk Ibsen først med ”Et dukkehjem”, som kom i 1879. Hans to neste realistiske samtidsdramaer, ”Gengangere” (1881) og ”En folkefiende” (1882), ble begge suksesser.

 

Ibsen ble nå en internasjonalt kjent forfatter, som ble oversatt og spilt i en rekke europeiske land. De neste skuespillene kalles ofte symbolske dramaer fordi handlingen i stykkene dreier seg bort fra det hverdagsrealistiske og mer mot psykologiske problemer uttrykt gjennom symboler.

Det første av disse dramaene var ”Vildanden” (1884). Så fulgte ”Rosmersholm” (1886) og ”Fruen fra havet” (1888). ”Hedda Gabler” (1890) ble Ibsens siste stykke fra landflyktigheten. I juli 1891 brøt Ibsen opp fra sitt eksil og ble bofast i Kristiania.

Kunstnerens skaperambisjon, selvprøvelse og livsnederlag står i sentrum for den siste fasen av hans forfatterskap: ”Byggmester Solness” (1892), ”Lille Eyolf ” (1894),” John Gabriel Borkman”(1896) og den dramatiske epilogen ”Når vi døde vågner” (1899). Hans ”Digte”, som ble samlet og utgitt i 1871, viser at han også på lyrikkens område var en mester. Henrik Ibsen døde i Kristiania 23. mai 1906 etter at sykdom i flere år hadde gjort det umulig for ham å skrive.

Henrik Ibsen blir med rette hedret som en av verdens fremste dramatikere. Dramaene hans er blitt oversatt til svært mange språk over hele verden. Hans dramatiske teknikk og retrospeksjonen revolusjonerte det moderne dramaet. Denne teknikken består i en gradvis avsløring av dramaets forhistorie og karakterer under spillets gang.

- En rekke egenskaper ved dramaene hans gjør at hans forfatterskap bør regnes til et av de fremste innen verdenslitteraturen: skuespillenes kraftfulle sosiale engasjement og samfunnsmessige analyse, den faste og stramt komponerte oppbygningen av dramaene, den dyptloddende dramatiseringen av eksistensielle og psykologiske konflikter,(noe ikke jeg vet helt hva er!) bruken av symboler som danner en intensiverende undertekst i dramaene og ikke minst Ibsens replikkunst der hverdagsspråket utvikles til et kunstnerisk gjennomarbeidet uttrykksmiddel.

Bøkene og stykkene til Henrik Ibsen bli gjennomført den dag idag, både på teater og utgivelser i form av bøker og andre verk. (D.S)

 

 

Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910)

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Bjørnstjerne Bjørnson ble født i Kvikne 8. desember 1832 der faren tjente som prest. Familien flyttet til Nesset i Romsdal i 1838, og han følte seg som en romsdøl resten av livet.

 

Dette er Romsdalens stride land!
Nu er jeg hjæmme;
thi alt, som jeg ser, har øje og stemme!
Og folket? - Jeg kænner hver eneste mand,
om aldrig jeg så ham. Her er han tolket:
kænner du fjorden, kænner du folket. ”

 (Hentet fra” Romsdals” diktet.)

 

Bjørnson gikk på skole i Molde fra 1844 til 1849, der han også engasjerte seg politisk. Han ble tidlig svært samfunnsengasjert, og allerede som 15-åring debuterte han i lokalavisa Romsdal Budstikke med en artikkel inspirert av den franske februarrevolusjonen i 1848, der han oppfordrer moldenserne til å feire 17.mai. (Dette faller selvfølgelig ikke godt ut hos alle!!)

Allerede 18 år gammel holdt han sin første, heftige folketale. Han var påvirket av Marcus Thranes arbeidebevegelse, og i talen sin protesterte han kraftig mot utvisningen av en dansk revolusjonær. Fra 1850 bodde han i (K)Christiania, der han tok artium på Heltbergs "studentfabrikk". Hos Heltberg traff han blant andre Henrik Ibsen, Aasmund Olafson Vinje og Jonas Lie som nevnt før i teksten. I 1852 fullførte han sin examen artium.

Her har jeg tatt med en anmeldelse av 1854, eller det vil si noen linjer ut av en anmeldelse der han gir klart uttrykk for at han ikke satte særlig stor pris på de veletablerte, eldre forfatterne.

 ”(…) denne drømmende, syglige Maaneskinsvandring, denne banghed for Dagslyset og Sværmeri for alskens sørgelige Natscener,” skrev han. Noe nytt var i ferd med å skje, mente Bjørnson. Han ga dermed klart uttrykk for at nasjonalromantisk diktning ikke tiltalte ham i særlig grad, men vi finner allikevel klare nasjonalromantiske trekk i diktningen hans gjennom hele 50-tallet og godt inn i 1860-årene. Dette er særdeles merkverdig, samtidig som man ser klare likheter her med de andre i denne ”firerbanden”.

 

Bjørnson var en utadvendt og fremadstormende ung mann, som livlig deltok

samfunns- og kulturdebatten. Han skrev teater- og litteraturkritikker i avisene, og forsøkte seg tidlig som dramatiker. I 1856-57 kom hans første bondefortellinger på trykk i ”Illustrert Folkeblad”, der Bjørnson også var redaktør. Bjørnson ble tidlig klar over at det var dikter og forfatter han ønsket å bli derfor avsluttet han studiene sine for å kunne konsentrere seg fullt og helt om forfattervirksomheten.

Fra høsten 1857 tok Bjørnson over som teatersjef i Bergen etter Henrik Ibsen. På denne tiden skrev han ustanselig, holdt mange taler og ble en av landets store personligheter. I 1857 skrev han første utkast til nasjonalsangen vår

("Ja, vi elsker"). Han dro deretter på en lengre utenlandsreise til Frankrike, Tyskland og, ikke minst, til Italia. Livet i Italia virket svært inspirerende på Bjørnson, og han skrev noen av sine største verk i denne perioden.

I 1858 giftet han seg med den unge skuepillerinnen Karoline Reimers, som med det innledet et samliv som så absolutt ikke ble monotont og kjedelig! I dramaet "En Handske" (1883) utfordret han menn til å kreve det samme av seg selv som de krevde av kvinnene, en moral som det neppe kunne sies at Bjørnson selv etterlevde. Mange har hørt historien om en av Bjørnsons reiser til Paris.

-Karoline var bekymret for hva mannen hennes kunne finne på; han hadde så absolutt et godt øye for damene. Da Bjørnson tok avskjed utenfor huset på Aulestad, ropte han opp til Karoline at det var så sikkert at han ikke skulle finne på noe tull i Paris at hun kunne hoppe ut fra verandaen når han kom hjem dersom han ikke hadde holdt en "stø kurs". Historien forteller videre at det første de hørte på Aulestad da Bjørnson steg ut av karjolen(en båt type), vel hjemme fra Paris, var: 'Hopp – Karoline!'

Bjørnson ble etter hvert regnet som Norges store dikter, og han fikk dikterlønn av Stortinget fra 1863. Da han kom tilbake til Norge året 1865, ble han sjef for Christiania Theater fram til 1867.

Bjørnson ble mot slutten av 1860-årene stadig mer påvirket av den realistiske retningen, og i den siste delen av 1870-årene sluttet han seg entusiastisk til Georg Brandes synspunkter. I 1877 holdt han et berømt foredrag om "at være i Sandhed". Han var politisk engasjert på venstresiden, og skrev etter hvert mer samfunnsaktuelle fortellinger og skuespill, men også sakprosa og en enorm mengde med brev. Det hevdes at han i alt forfattet rundt 30000 brev. Nasjonalbiblioteket eier omkring 7000 brev fra Bjørnson og flere ganger så mange til ham. Biblioteket har lagt ut endel av disse brevene for offentligheten, men det er også mange som ikke er tilgjengelige for oss ”allminnelige”.

Etter et lengre utenlandsopphold (1873-75) i Italia og Tyrol, bosatte han seg altså på Aulestad i Gausdal , en sidedal til Gudbransdalen rett nord for Lillehammer.

Bjørnson ble stadig mer radikal politisk, og meldte seg også ut av kirken. Blant annet markerte han seg i kampen for at Norge skulle løsrive seg fra Sverige. Han var engasjert i splittelsen av Venstre i 1888, og i 1903 gikk han ut av Venstre og var med på dannelsen av Samlingspartiet sammen med Høyre.
I attensytti- og åttiårene hadde Bjørnson sin mest voldsomme kamptid. Unionsstriden, skandinavismen, demokratiske reformer, ”norskere” språk, norsk teater og folkelig oppdragelse - alt dette var han fremdeles opptatt av. I tillegg dukket det også opp nye spørsmål av politisk, moralsk og religiøs art.
På syttitallet kjempet han mot de konservative på alle områder. Men i åttiårene lå han i strid på flere fronter. Politisk kjempet han mot høyrepartiet som før, religiøst sloss han mot teologene; men i sedelighetsspørsmålet vendte han våpnene to veier, mot de konservative og mot bohemene. I utgangspunktet hadde Bjørnson et kristent grunnsyn. Blant annet på grunn av Darwins utviklingslære endret han imidlertid oppfatning på dette området.
Bjørnson fikk også et navn i verdensmålestokk gjennom sine artikler der han kjempet for de små lands rettigheter.
Mot slutten møter man fred, harmoni og rettferdighet som underliggende temaer.
Ved unionsoppløsningen i 1905 var Bjørnson blitt mer forsonlig i unionsstriden. Fredsarbeidet ble etterhvert den viktigste saken for ham.

I dag vil nok de fleste hevde at Ibsen var en langt viktigere og "større" forfatter enn Bjørnson, men det var nok ikke automatisk slik i samtiden. Bjørnson ble sett på som en "åndshøvding", og han var en av de beste talerne og foredragsholderne Norge har fostret.
Av svært mange ble Bjørnson oppfattet som Henrik Wergelands arvtaker.

Både i norsk diktning og historie spilte Bjørnson en nøkkelrolle. Sjelden har en norsk dikter hatt så mange og omfattende interesser og dyrket så mange ulike sjangrer, og sjelden har noen klart å kombinere diktning og politiske interesser så vellykket. Noen kunne nok synes han var vel taletrengt og selvopptatt, men få diktere nådde så langt som ham.

Bjørnson fikk også Nobelprisen i litteratur i 1903. Han var den første skandinaviske dikteren som ble tildelt denne prisen. Dette forteller litt om hvor høyt han ble verdsatt i egen samtid.
Et langt og imponerende dikterliv tok en endelig slutt i Paris i 1910. Den norske stat viste sin store sønn den siste ære ved å hente kisten hans hjem med panserskipet "Norge".

Litt om forfatterskapet
Bjørnson ble først og fremst berømt både i Norge og i resten av Europa for bondefortellingene sine. De brakte noe helt nytt og friskt inn i litteraturen.
Bondefortellingenes suksess skyldtes ikke minst alle sangene som er skrevet inn i dem.
Rikard Nordraak, Bjørnsons fetter, satte tone til mange av disse sangene, og de ble raskt svært populære. Sangene ble inkludert i diktsamlingen "Digte og Sange" (1870).

I 1857 ga Bjørnson ut romanen ”Synnøve Solbakken”. I "Synnøve Solbakken" ville Bjørnson skildre norsk bygdeliv i pakt med virkeligheten. Personene skulle presenteres som ekte mennesker med både positive og negative sider. Vi møter vakker kjærlighet, fyll og slagsmål, sjalusi og ondskap. Sammenliknet med seinere romaner fra 1880-tallet virker boka svært uskyldig, men i samtiden ble den oppfattet som rå. Mange ’dannede’ mennesker reagerte med sinne og avsky, mens Aa. Vinje var negativ fordi han syntes Bjørnson var altfor ’snill’. Virkeligheten på landsbygda var adskillig verre enn i Bjørnson’ s bok, mente han. Når vi leser boka i dag, vil nok de fleste være tilbøyelig til å gi Vinje rett.

Språket i boka var adskillig mer realistisk enn tidligere. Bjørnson hadde som journalist lenge arbeidet med å fornorske ordstillingen (syntaksen) i det dansk-norske språket. Dette ga språket hans en frisk og ny språktone.

Både språk og innhold i ”Synnøve Solbakken” viser klare tegn på en dreining mot mer realistisk litteratur, og både denne boka og ”Amtmandens Døttre” representerer viktige skritt på veien mot en norsk realistisk litteratur.

Bondefortellingene fremstår primært som karakterstudier. Bjørnson hadde neppe som noe bevisst mål å skrive folkelivsskildringer. I personer som Nils i "Arne", og Aslak i "Synnøve Solbakken" finner vi klare realistiske trekk.

Skrivemåten i bondefortellingene er ny. Bjørnson bruker korte setninger og han skildrer personenes sinn gjennom handling og replikker, uten forfatterkommentarer.
 "Faren" (1860) er den korteste av Bjørnsons bondefortellinger.

To teaterstykker som han skrev i Italia, "En falitt" (1875) og "Redaktøren", handler om moderne forretningsliv, og de er med på å bane veien for "det moderne gjennombrudd".

I denne litterære perioden var det som nevnt før en tett forbindelse mellom politikk og litteratur, og Bjørnson selv var (som nevnt ovenfor) folketaler og politiker framfor noen.

 

 

Arne Garborg (1851-1924)


Arne Garborg virket både som forfatter, politiker og språkmann. Både i liv, kunst og tenkning var Arne Garborg en historisk

<bilde>

Logg inn for å se bildet
representativ skikkelse. Han var sønn av en småbruker i Time på Jæren og gjennomlevde "det store hamskiftet i bondesamfunnet" – altså overgangen fra selvforsyningsøkonomi til markedsøkonomi. Tiden 1860-1910 er ifølge en person som jeg har latt meg bite merke i, nemlig Inge Krokan "en eneste lang seigpinsel for det norske bondesamfunnet". Faren viklet seg inn i en dyster pietisme i håp om å finne løsningen på dagliglivets problemer. Han forventet også at resten av familien skulle følge ham i hans religiøse grublerier og tungsinn, og livet for hustru og barn ble følgelig dominert av bibellesing, gudsord og hardt arbeid. Arne Garborgs barndom og ungdom var altså en tung tid, da han måtte skjule sine lidenskaper for lek, lesing og felespill.


Garborgs biografi er det jeg vil omtale som et vidnesbyrd om bondesamfunnets oppløsning. Som ung mann sa Garborg fra seg odelsretten fordi han ønsket å utdanne seg til lærer. Til farens forferdelse løsrev han seg altså fra slektsgården og dermed fra slektstradisjonen. Dette oppfattet faren som et svik og en dom over sitt eget liv og virke, - og han tok sitt eget liv, noe som også gikk hardt innpå Arne Garborg i sine verk etter denne tragiske hendelsen.


Farens selvmord ble liggende som en tung bør på Garborgs skuldre gjennom hele forfatterskapet hans, og som nevnt over vendte han stadig tilbake til det i sine verk. Men det var ikke bare de sosiale krisene i bondesamfunnet som Garborg opplevde, beskrev og tok stilling til. Garborg stod - ikke minst på grunn av hans internasjonale orientering og betydning i samtiden - også med det ene beinet i det framvoksende storbysamfunnet. Konflikten mellom det gamle bondesamfunnet og det nye kapitalistiske industrisamfunnet var Garborgs egen personlige konflikt.

Arne Garborg flyttet så til Kristiania, tok en akademisk utdannelse, og ble journalist, skribent og forfatter. Han redigerte bl.a. språkbladet "Fedraheimen" og det nasjonalt orienterte "Den 17.de Mai", var ansatt i Dagbladet, han var også en av initiativtakerne til tidsskriftet "Syn og Segn".
Til tross for at Garborg skrev et utmerket norsk-dansk (riksmål), kom han fram til at det eneste rette var å gjenreise et ekte norsk språk. Han deltok aktivt i språkdebatten, og var en av mennene bak den såkalte Midlandsnormalen. Garborg ble svært viktig for det nye norske språket, og han regnes for å være den første virkelig store landsmålsforfatteren.

Politisk gjorde han seg til talsmann for småbøndenes interesser. Selv om han i utgangspunktet var kristen og konservativ, sluttet han seg snart til kampen for bøndenes demokratiske medinnflytelse. Hans arbeid for det norske språket var en viktig del av dette. På 1880-tallet ble han sosialist, på 90-tallet anarkist og seinere georgist.

 

For Garborg ble skuffelsen over Sverdrup-regjeringen en anledning til innsikt i det nye samfunnets klassemotsetninger. Som de store borgerlige revolusjoner i Europa førte 1884 og parlamentarismen kun til et skinndemokrati. "Folkefrihet ... har vi ikke før hver mann - og hver kvinne - kan møte i Stortinget ... og stemme i de saker som interesserer dem" dette ytret han i 1917.

Bøndenes og folkets interesser ble ikke sikret. "Det var til slutt borgerskabet som tok makten". Denne innsikt gjorde det nødvendig å utvikle nye alternativer. Gjennom 1890-årene begynte han derfor igjen å interessere seg for religiøse spørsmål, men "på en ny måte". Det var kun den kristne etikk som hadde interesse, den rommet kravet om "samfunnsrettferdighet". Fra 90-årene av utviklet han tanken om et nytt bondesamfunn av selvstyrende, desentraliserte enheter basert på kollektiv fellesdrift.

Kritikken av det herskende samfunn og utviklingen av alternativer var også drivkraften bak hans skjønnlitterære verk. Det var "striden mellom det faktisk foreliggende, og det som skulle være", misforholdet mellom den samfunnsmessige urettferdighet og "det ideale" som egget ham til å skrive, sa han i 1881. Utviklingen av forfatterskapet fra han i 1883 slo igjennom med: ”Bondestudentar” og til: ”Heimkomin Son” i 1908, var en pendling fra den kritiske beskrivelsen av det bestående samfunn til en skildring av det antikapitalistiske samfunnet.
I ”Bondestudentar” (1883) viser Garborg hvordan arv, miljø, samfunnsforhold og økonomiske forhold former en menneskeskjebne.


Bøkene om Hoveætta (spesielt etter ”Fred; det vil si ”Læraren (1896), ”Den burtkomne Faderen (1899) og ”Heimkomin Son” viste konturene av et samfunn med økonomisk rettferdighet. Det var for Garborg den første betingelsen for moralsk korrekt adferd. Han la også vekt på sammenhengen mellom de økonomisk-sosiale forholdene og moralen i sine mer "naturalistiske" bøker: Bondestudentar, Mannfolk (1886) og Hjaa ho Mor (1890): Kapitalismen er et moralsk forkvaklet og forkvaklende samfunn.
Fred” og ”Haugtussa (1895) regnet Garborg selv som sine viktigste bøker.

I Fred beskrives det kriserammede bondesamfunnet på Jæren i 1860-årene. Haugtussa er i utgangspunktet et skritt i retning av det alternative bondesamfunnet: Her vender Garborg seg mot det som blir omtalt som det gamle førpietistiske Jæren.

 

Bøkene gir dessuten en rekke sosialpsykologiske skildringer av det religiøse (pietistiske/førpietistiske) verdensbildet i lys av den materielle og sosiale virkeligheten, og naturalistiske kunstforståelse kommer best til uttrykk her.

Garborg var en iherdig iakttaker av den sosiale virkeligheten og en skånselsløs kritiker av det kapitalistiske samfunnet. Men det alternative bondesamfunnet han skildret, kom i hans siste leveår stadig mer i skyggen av utviklingen av det kapitalistiske industrisamfunnet og arbeiderklassens framvekst.
Etter Heimkomin son (1901) avtok Garborgs forfattervirksomhet. Han arbeidet en del med gjendiktning, blant annet av Homers ”Odysseen” og Goethes ”Faust”, og han fortsatte å skrive dagbok fram til sin død i 1924.

 

Jeg synes det var en nødvendighet å ta med noe informasjon samt at jeg underrettet litt om denne forfatteren, mulig han ikke var den helt store forfatteren innenfor realisme, men han var en gigant innenfor naturalisme som du kan lese mer om nedenfor.

 

- Jeg kunne skrevet en hel del om forskjellige andre typer forfattere å, men det har lett for å bli slik at oppgaven dreier mer mot hver og en enkelt forfatter. Derfor som sagt tidligere har jeg hovedsaklig konsentrert meg om ”De fire store”, altså Alexander Kielland, Henrik Ibsen, Jonas Lie og Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg vil rett og slett ikke at dette skal bli en oppgave der du som leser får presentert en hel del forfattere, med liten eller ingen betydning i forhold til realismen. De forfatterne som jeg har presentert er valgt ut etter møysommelig tenkning og fundering. Det som er verdt og nevne er at Hans Jæger og Berthe Amalie Alver (Skram) er også to forfattere jeg kunne skrevet om innenfor realismen. Grunnen til at jeg ikke gjorde det er som sagt før at jeg ikke ønsket å få en hel masse forfattere, men godt om de fire/fem jeg valgte med omhu. Håper du har forståelse for dette.

 

 

Hva skjedde så med realismen?

 

Som nevnt før i oppgaven er det ikke mulig å skrive en oppgave om realismen uten å nevneverdig trekke fram Naturalismen. I teksten under vil jeg nå fortelle litt om denne naturalismen og hva som skjedde etter at realismen ”dabbet” av..

 

Naturalismen var en slags videreføring av realismen. Tanken bak var å gå et hakk lengre enn de realistiske forfatterne hadde gjort. Naturalistene ville studere mennesket og trenge dypere inn i problemene for å finne den egentlige årsaken til alle problemene og alt som var galt i samfunnet. De så på menneske som et produkt av arv og miljø, det som skulle hende en var mer eller mindre bestemt på forhånd. Med andre ord var litteraturen det som blir omtalt som deterministisk altså at litteraturen var preget av forskning, og man skulle la fakta få tale for seg selv. Og dette ble som regel ganske tragiske saker.

 

For å si noe om forskjellen mellom realismen og naturalisme kan man bruke denne metaforen. En realist ville skriv om møkka i rennesteinen, og håpe at noen vil plukke den opp, mens en naturalist ville grave seg dypt ned og helst ikke komma opp igjen. En naturalist ville ikke ha noe håp om at møkka skulle bli fjernet. Valget av emne er stort sett det samme som i realismen. Naturalismen går bare litt lengre. Her får man absolutt ingen "happy endings", tonen i litteraturen er mørk og dyster. Karakterene lider ofte av en eller annen sykdom, helst av den sorten som er mulig å overføre seksuelt, de tar sine egne liv, fryser i hjel eller drikker seg til døde. Det kunne komme et flyktig lyspunkt i personene sine liv, men disse lyspunktene ble bare brukt for å, om mulig, få livene deres enda mer deprimerende enn før.

 

Naturalistene mente at individet ikke hadde noen påvikningskraft i sine egne liv, lovnaden deres var allerede bestemt, og prøvde man å bryte denne lovnaden gikk det som regel enda verre enn det ellers ville ha gjort. For å ta et eksempel, et menneske som aldri har hatt penger, men har vært fattig hele sitt liv, får av en eller annen grunn penger i nevene. Vil han da klare å ta kontroll over sitt eget liv? Nei, mente naturalistene. Han ville mest sannsynlig drikke eller spille de opp, eller på annen måte kaste vekk pengene. Om han ikke tok sitt eget liv før pengene ble brukt opp.

 

Kvinnene i naturalistisk litteratur led ofte samme lovnad som mennene, de var bare så mye mer tragiske. Et eksempel på slik tragedie finner vi i "Karins jul", en novelle av Amalie Skram. Karin er gravid, og føder et lite barn. Problemet er at hun er aleine, barnet sin far har stukket av, og hun har ikke noe sted å bo, og dessuten er det julekvelden. En politimann som sikkert mener det godt, lar hun få være i en brakke ved havnen på julekvelden bare fordi han blir litt sentimental, og så har hun jo en liten baby.

Når han kommer igjen for å inspisere brakkene på andre juledag finner han Karin og babyen, men da har de fryst i hjel.

 

Det var dette som var roten til alle problemene, individet sin lovnad var satt fast av det miljøet borgerskapet hadde "plassert" de fattige inn i, og det var ingen veg ut av dette. 

 

 

”En folkefiende” av Henrik Ibsen

 

Som sagt i forordet ønsker jeg å si litt om hva dette handler om i korte trekk og ”hovedårsaken” til at jeg skriver om det er at det for det første er et særdeles godt skuespill/verk. For det andre så synes jeg det er på en måte viktig å belyse noe av dette fordi at det som er innholdet i historien like gjerne kunne skjedd den dag idag.

 

En folkefiende er delvis bygd over en hendelse i en tysk badeby i 1830-årene. En tysk lege konstaterte at det var brutt ut kolera, og sa i fra. Badesesongen ble ødelagt. Byens befolkning blir rasende og steiner legens hus. Han og hans familie måtte flykte fra byen.

 

 

Hva ville Ibsen ta opp i dette stykket?

 

Miljøvern, kapitalismens makt, den ene mot de mange. Tørr vi å si sannheten? Den som sier sannheten blir ofte kneblet.

Henrik Ibsen: "En familie som står samlet er uovervinnelig".

Doktor Stockmann er en meget sterk mann og står på sitt til slutten.

Ibsen tar opp et tema som også er aktuell i dag.

· Et sted- og tidløst drama.

· Ibsen kjemper mot smålig unnfallenhet og hykleri.

· Ibsen sloss for individets rett til å være seg selv, og til å ha sine meninger og menigers mot. Det nytter å ta kampen mot kynisk unnfallenhet og økonomisk egeninteresse.

Legen går av med ”seieren” og stykket forteller på en måte seg selv, dette er et stykke man/du burde få sett om du har muligheten. Jeg synes hvertfall det var kjempebra!

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Bilde fra ”En Folkefiende” stykket hadde forøvrig premiere 12. november 1942.

 

 

Oppsummering

 

Nå har vi nesten kommet helt til slutten på denne oppgaven, men jeg har av erfaring tatt med meg at det kan bli litt ”vanskelig” på en måte å få et ordentlig innblikk i stoffet som oppgaven dreier seg om ”bare” ved å lese over hele oppgaven. Så derfor har jeg laget til en aldri så liten oppsummering av det jeg vil karakterisere som det mest fundamentale om den litterære perioden Realisme.

 

REALISMEN I NORSK LITTERATUR CA. 1875-1890 årene.

- Mens man i nasjonalromantikken skrev om følelser og fantasi, ble forfatterne fra 1870-åra mer opptatt av å skildre virkeligheten så nøyaktig som mulig.

Derfor kalles diktninga fra denne perioden realistisk. Den skulle være virkelighetsnær og bringe samfunnet framover.

Målet med diktninga var å:

Reformere samfunnet

Tjene friheten for enkeltmennesket

Tjene framskrittet

 

- Forfatterne angrep det de mente måtte forandres i samfunnet, og de viktigste emnene de tok opp var:

Forretningsmoralen og det nye økonomiske livet (fra u-land til i-land)

Religion og kirke

Det politiske livet

Samliv og ekteskap

Kvinnens stilling

Oppdragelse og skole

Fattig og rik

Undertrykkelse og urettferdighet i samfunnet.

 

Samfunnsforandringer:

Bøndene ville ha mer og si i samfunnet. Konflikt med embetsmennene.

fra bondesamfunn til industrisamfunn. Nye levekår og nye maktforhold.

Påvirkning fra utlandet. Forfatterne var opptatt av at individene skulle ha større frihet, som i andre deler av Europa.

Politisk aktivitet. Første parti stiftet i 1884 (Venstre).

 

Skrivemåten:

Lite lyrikk

Roman og drama var de viktigste sjangrene.

Forfatternes mening skulle gå fram av handlingen.

Den danske litteraturkritikeren Georg Brandes fikk mye å si for de norske forfatterne i denne perioden. Han formidlet europeiske tanker og ideer. Han oppfordret dikterne til "å sette problemer under debatt", til å bruke diktningen til å kritisere samfunnsproblemer.

 

 "Å sette problemer under debatt" ble stående som slagordet for realismen.

De mest kjente forfatterne fra denne perioden er de vi kaller for ”de fire store” under realismen: Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Jonas Lie.

 

Heltbergs skole i Oslo ble kalt "fabrikken" fordi den tilbød lynkurs til studenteksamen. Et billig alternativ til ungdom med dårlig råd. Både Ibsen, Bjørnson, Lie, Garborg og Vinje var elever ved denne skolen.

 

Kort sagt: Realismen i Norge var et opprør mot det gamle. Forfatterne skildret det gamle embetsmannssamfunnet i møte med nye tanker og ideer i en ny generasjon. Ofte valgte de kvinner som hovedpersoner, ettersom de var mest undertrykt i samfunnet.

 

 

Etterord

 

Nå, når jeg sitter her foran arbeidsplassen min; Sliten i øynene, tørst, lei alt som heter forfatter, årstall og dessuten veldig trøtt er det alikevell en slags ”glede” som overvelder all denne ”grusomheten”.

Når jeg sier glede så tenker jeg på at jeg har avsluttet den siste STORE oppgaven ved ungdomsskolen. Jeg har greid det som jeg tok som en personlig utfordring før jeg satte i gang med denne oppgaven, å kunne presentere samt å overbringe en slik oppgave er en seier for meg. Oppgaven sa at jeg ”skulle” skrive en utredning om den litterære perioden realsimen, dette synes jeg personlig jeg har utført på en bra måte.

 

Nå, la oss se på hva slags arbeid som virkelig er tilbakelagt på de foregående sidene som du nettopp har lest igjennom. Jeg startet arbeidet med oppgaven like etter at jeg hadde fått utdelt arket. Innsamling av stoff i form av bøker, nettsider, personer og en hel del andre ting. Målsetningen var å utarbeide mitt så langt beste samtidig som at det skulle være artig for leseren å lese igjennom dette.

Ergo, jeg måtte jobbe, ikke noe ”slinger i valsen”.

Oppgaven har blitt skrevet opptil flere ganger, men det som du nå sitter med i dine hender er det som jeg har levert fra meg og som jeg håper du vil sette en passende karakter på.

 

Jeg har igrunn ikke så veldig mye mer å si, bortsett fra en ting.....

 

”Hvor udgangspunktet er galest,
blir tidt resultatet orginalest.”

(Sitat: Henrik Ibsen)

 

- Marius Bie Eriksen

 

 

Kildehenvisning

 

Litteratur & leksika:

- Vår Kulturarv

- Norges Litteraturhistorie

- Verdens Litteraturhistorie

- Verdens Litteraturhistorie 1830-1914

- Div leksika

 

Internett:

- http://www.ordtak.no

- http://www.skolenettet.no

- http://www.google.com

- http://www.etrafik.com

- http://www.realismen.no/fakta

 

Personer:

- Bibliotekarene ved Skien bibliotek


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish