Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
VikarenSkriv ut Utskrift
En utdannet lærer som kun får vikarjobber og har opplevd "umulige elever".
Bokmål - NovelleForfatter:



Det hadde aldri vært en verre tanke å begynne på skolen nå, enn det hadde vært før. Tanken var helt utholdelig. Selvsagt har jeg vært lei en stund, men ikke så mye som nå! Det har alltid vært et eller annet lyspunkt som har holdt meg oppe, men ikke nå lenger. Alt ser ganske mørkt og trist ut. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å overleve ett helt år til som vikar.

 

Mari nynnet og sang mens hun gikk bortover med støvsugeren under armen. Hun puttet den inn i skapet og snudde seg mot meg.

”Gleder du deg ikke til i morgen”?? Mari så spørrende på meg med strålende øyne.

”Kan ikke akkurat si det”, svarte jeg mutt.

 

Sommerferien var slutt. Den hadde bare noen få timer igjen før den gikk inn i historien. ”Hvorfor ikke? Vi skal jo begynne i ny jobb på en ny skole og alt blir jo helt annerledes her”, sa hun med den optimistiske stemmen sin. Hun knyttet skoene sine, og jeg ga henne jakka. ”Vet ikke, jeg klarer bare ikke å slappe av”, sa jeg ganske tverr. ”Skole er uansett skole med bråkete elever og det er ingen som respekterer en vikar som bare er der i noen timer nå og da, og for meg spiller det ikke noen rolle hvor jeg skal undervise. Om det er her eller den forrige skolen så er det det samme. Elevene er de samme. De forandrer seg ikke”! Mari så på meg med ett blikk jeg aldri hadde sett før. Blikket ble helt blankt og tårene begynte å renne nedover. Jeg hadde på ingen måte tenkt å si at jeg gledet meg til noe jeg så på med avsky! Men jeg hadde ikke tenkt å plumpe ut med dette så brått at jeg gjorde henne opprørt . ”Det er ikke din feil, det er bare det at jeg ikke skjønner hvorfor ikke jeg kan få en ordentlig jobb som lærer, alltid ender jeg opp med vikarjobb. Jeg er utdannet lærer og føler at jeg blir revet i stykker av å aldri få en ordentlig jobb”, sa jeg unnskyldende og så forsiktig bort på Mari. ”Vel, du må huske at du gjør dette frivillig, det er ingen som tvinger deg og hvis du syns at det er vanskelig å være vikar så kunne du jo sagt nei til jobben og heller søkt en annen jobb, men jeg er mest overrasket at du ikke har fortalt meg hvor ille du egentlig har hatt det”, sa hun med en beroligende klang i stemmen som alltid fikk meg til å slappe av. ”Du, jeg må gå nå og kommer tilbake i kveld og da kan vi prate mer om dette ”,sa hun med et forsiktig smil om munnen. Jeg fortet meg og sa ” det går bra med meg. Bare gå du, vi ses i kveld. Det er ingen ting å snakke om, jeg har det bra. Helt sant”. Mari gikk ut døren, sa ha det, og ble borte. Frivillig, ja sikkert... Frivillig tvang, pleide jeg å omtale det som. Uansett hva man sier så må man jo ha en inntekt. Noe å leve av. Da kan man ikke bare velge og vrake. Si nei til jobber. Vente på at drømmejobben skulle komme. Nei. Nei, det var ikke sånn det fungerte i det hele tatt.

 

Hvorfor måtte sommerferien være slutt?? Hvorfor? Hvorfor? Jeg tenkte tilbake på klasse 10 A som hadde trakassert meg hele semesteret i fjor. Jeg kjente svetten piple frem bare ved tanken på de avskylige ungene. Hver eneste dag hadde de enten kastet små viskelærbiter, mens jeg skrev på tavlen. For ikke å snakke om svampen som alltid var neddynket i vann og gjorde både meg og tavlen gjennomvåt. Jeg har fortsatt merke etter tegnestiftene som en av elevene hadde plassert på stolen, som jeg selvfølgelig klarte å sette meg på til klassens store glede. Latteren runget gjennom hodet mitt. Latteren ble bare høyere og høyere. Mer gjennomtrengende nå enn før. Jeg kjente kvalmen bre seg gjennom hele kroppen. Jeg måtte sette meg ned. Sette meg ned fort, før jeg besvimte. Nei, dette kom aldri til å gå. Ett helt år. Hvorfor? Hvorfor meg? Før jeg sovnet den kvelden følte jeg meg dårlig. Og det værste var at jeg selv var skyld i det! Det var jeg som hadde sendt den søknaden, ingen andre...

 

Ti minutter til navneoppropet. Jeg følte ingen spenning eller noe glede over dette i det hele tatt, bare en ekkel, kvalmende følelse bredte seg over meg! Jeg kunne jo bare gå hjem, si at jeg er syk. Få sykemelding for resten av året. Det hadde vært deilig og vært borte fra de avskylige rakkerungene ett år. De er jo like alle sammen!

 

Klokken ringte inn. Nå var det for sent, jeg var fanget her i elendigheten. Jeg satt meg på stolen og ventet på at helvete skulle bryte løs. Jeg hørte de ute i gangen nå. Jeg ventet og ventet. Hvorfor kom de ikke inn? Jeg reiste meg opp og gikk mot døren og forventet meg det værste i det jeg lukket opp døren. Ingenting. Ingen vannballonger som datt mot meg. Ingen ekle hånlattere som slo mot meg. Bare to rader med elever som sto på rekke og rad. Med jakkene sine hengende på knaggen og tøflene plassert godt på beina. ”Velkommen til oss”, sa eleven som sto helt foran. Jeg ble helt sjokkert og kjente en positiv varme steg gjennom hele kroppen min, jeg trodde ikke det var sant. Jeg må drømme og våkner sikkert opp snart. Jeg stotret frem forsiktig ”tusen takk ”.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish