Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Er det mulig?Skriv ut Utskrift

Historie om Herman.

Bokmål - NovelleForfatter:



”Han har våknet!” Man kunne høre det rundt omkring i hele bygningen. Noen ropte det rundt til hverandre, mens andre snakket om det. Man kunne nesten ikke høre om noe annet på mils avstand. Han har endelig våknet etter en lang og dyp søvn. Folk fra TV og presse stod tett i tett rundt senga der Herman lå og prøvde å finne ut hvem han var. Alt var tåkete for Herman. Han skjønte ingen ting, husket ingen ting og det eneste han så var mange rare vesener som stod rundt han i en tåkete sky som hele tiden skiftet farge. Herman prøvde å konsentrere seg, prøvde å tenke tilbake. Det var vanskelig. Hvem var han? Hva het han? Hva var alt det rare rundt han? Han lå og tenkte for seg selv. En høy mann med lite hode og rare briller kom mot han og presenterte seg. ”Hvordan føler du deg Herman?” spurte han, som visstnok het Sivert, etter en stund. Herman fikk greie på at de hadde funnet han på gata nesten livløs, for hundre år siden.

 

Herman kom til seg selv. Han var ikke så svimmel lenger, og han kunne se alt klart nå. Han husket at han hadde sagt ha det til kona, Åse, og at han skulle gå en tur. Ellers husket han ingen ting fra ulykken. Men det var mye han ikke fikk til å stemme. Alt var så annerledes. Han tittet ut av noe han kjente litt igjen, som før kaltes et vindu. Ikke noe bakke noe sted, alt var i lufta. Det var hus som ”fløy” i lufta, de bare var der. Det var også rullebaner, som folk sto på og ble dratt fremover i forskjellige retninger. De var som fortau, men man slapp å gå selv. Han husket mesteparten nå. Han følte seg hjelpeløs, og ingenting så ut som det pleide.

 

Han lå på et stort og lyst rom. Det var maskiner og kameraer overalt. To av veggene var byttet ut med vinduer. Taket var ca ti meter over dem. Rommet så ut som, ja han visste egentlig ikke, men han likte seg ikke der. Han ble litt ør i hode, svimmel, følte han måtte kaste opp. Og så var det alle de ekstremt høye menneskene rundt han. De så på en måte veldig smarte ut. Alle så ut som små genier som gikk rundt for å vise fram hva de kunne. Mennene hadde bart som var klippet i en spesiell fasong. Det var alt fra avlange firkanter til tulipaner. Damene hadde rare sveiser. Noen hadde fått håret til å stå rett til værs. Alle menneskene var forskjellige, men allikevel så like. De var ikke som de ”vanlige” menneskene som han husket fra… Hvor kom han egentlig fra? Han kunne umulig være herfra. Ingenting var som han husket det. Han satte seg opp i senga, som gjorde alt han ville bare han tenkte på det, og spurte om noen kunne gi han noen svar. Det skulle han visst aldri ha gjort. Alle startet å skravle i kor og stilte han  mange spørsmål. Han var visst midtpunktet nå. Herman svarte ”ja,” ”nei” og ”vet ikke” om hverandre, i hytt og pine. Han orket ikke konsentrere seg.

 

Etter en stund, som virket som en evighet for Herman, ropte Sivert med den skurrete stemmen sin at alle måtte gå ut. Det gjorde de. Eller det vil si at de trykket på en knapp som este opp og ble til noe som lignet en blanding av en bil og et lite romskip. Alle kjørte ut i hvert sitt ”romskip”, som ikke trengte bensin. Det kom i alle fall ikke noen ting ut fra romskipbilen noen steder.

”Du ser ganske forvirret ut.” Stemmen til Sivert var litt vennligere nå, han hørtes faktisk snill ut. ”Det er ikke rart,” fortsatte han. ”Halden har forandret seg mye på hundre år.” Herman syntes fortsatt det hørtes rart ut at dette var samme planet som den han husket fra før ulykken. ”Det er viktig at du hviler, du må være utvilt når vi skal smøre deg inn med evighetskremen.” ”Hva?” Herman så ut som et levende spørsmålstegn der han satt. ”Hvordan tror du ellers vi har levd så lenge, og vært like gamle i åtti år?” Ja, han hadde ett poeng. Men Herman var ikke helt med. Han ville ikke leve i denne verdenen i all evighet. Han var ikke sikker på om han ville være der et minutt en gang. Han var redd, likte seg ikke her, ville tilbake til det han husket fra det som nå var det gamle livet. Nå hadde han bare minnene å leve på. Nå spurte Sivert om han var sulten og hva han hadde lyst på. ”Nei takk,” sa han og smilte for å være høflig. Han hadde sett en dame med en hund uten hår som hadde sagt noe til en firkantet maskin tidligere. Plutselig hadde det kommet ut en tallerken med pasta, en flaske med drikke i og en skål med hundemat. Nesten som drive in på Mc Donalds. Men her var den uten betjening og maten kom fra løse luften. ”Jeg vil bare sove jeg nå,” hørte han seg selv si langt borte. Og på null komma niks hadde han sovnet. Sivert tok opp den lille knotten han hadde i lomma, trykket på den og kjørte stille ut i romskipbilen sin.

 

Plutselig våknet han av kirkeklokkene. Det var søndag. Han var på et firemanns rom på Halden sykehus. Det luktet ukjent, men samtidig veldig kjent. Alt var normalt. En sykepleier kom inn døra og så på han, smilte og ropte noe ut av døra. Han fikk høre at han hadde sklidd på isen da han hadde gått søndags-morgen turen sin. Han hadde vært bevisstløs i en time nå. Alt var bra og han kunne dra hjem når han følte for det. Nå hadde visst Åse kommet inn også. ”Er alt bra?” spurte hun med et varmt smil som sa at hun virkelig brydde seg. ”Du ser litt forvirret ut.” Han forsikret henne om at alt var bra. Hun fikk en stor klem. Han skjønte alt og pustet lettet ut.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish