Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Hægra fortSkriv ut Utskrift

Dramatisering av innvasjonen av Norge under 2. verdenskrig.

Bokmål - FortellingForfatter:



Tidlig om morgenen den 9. april 1940, gikk sirena i bygda Stjørdal. Major Hans Reidar Holtermann skulle mobilisere styrkene. Jeg, Ole Rustearing, er med i Hans Majestet Kong Olavs tropper. Jeg spratt opp av senga og tok på meg uniformen og løp til lastebilen som stod klar til å dra til Hegra. Hegra festning (eller Ingstadkleiven fort som er det opprinnelige navnet) hadde stått ubrukt siden 1926. Hegra festning ble bygget i 1907 og var anlagt for angrep fra øst.

 

På veien opp til Hegra ble det snakket veldig mye imellom oss, spesielt om hva vi skulle gjøre på en festning som ikke hadde vært i bruk siden 1926. Jeg spekulerte veldig mye om festningen, vi hadde jo meldt oss nøytrale i denne krigen. Endelig var vi ved festningsporten. Majoren stod ved inngangen og brølte ut at nazistene hadde okkupert den militære flyplassen på Værnes og det meste av sør -Trønderlag.  Han kunne også fortelle at de beveget seg veldig raskt oppover mot Steinkjær. I den nedsnødde festningen, var vi 190 menn og 1 kvinne. Vi måtte bemanne kanonene og få skytskavaleriet på plass i bunkerne. Jeg og fire andre, bemannet øst kanonen.

 

Ja, faktisk var festningen mest beregnet på angrep fra øst og ikke fra sør og vest, der de tyske troppene kom fra. Derfor måtte dreie å skru løs og få festet kanonene så den pekte mot sør og så kunne dreies mot vest. Den 10. april kom artilleriregiment 3 til Hegra festning og mobiliserte styrker fra hele dalføre. Mobiliseringen startet i Soknedalen og Berkåk. I løpet av kort tid etablerte disse en hovedforsvarslinje mellom Bjørset og Berkåk. Vi brukte flere dager på få festningen klar til kamp, men vi fikk aldri i tidsmessig forhold å kjempe under.

 

Den 12. april fikk vi melding om at de tyske troppene hadde mobilisert seg 6 km nedenfor festningen. Vi ble umiddelbart satt i kampberedskap, og jeg fikk ordre om å speide etter tyske fly. Kl 03.42 fløy 8 messerschmitt over festningen. Jeg sprang bort til majoren og sa ifra, og han ba meg øyeblikkelig slå av hovedstrømbryteren. Det ble mørkt over hele festningen.

”Det var alt menige”, sa majoren.

Jeg sprang tilbake til min post for å se om de fløy mot Namsos og ikke fløy over festningen. Dessverre gjorde de ikke det. I stedet svevde de over festningen som noen sultne hauker.

Nå måtte majoren tenke raskt. ”FYR AV LUFTVERNSKANONENE!” brølte han.

 

- Men major, vi vil avsløre våre posisjoner, sa jeg

- Nå har vi ikke tid mer. Det er jeg som bestemmer her og jeg sier fyr av og kom deg tilbake til posten din!                 

Jeg sprang tilbake til posten min igjen. ”Lad kanonene og vent på mitt signal”, ropte jeg

FYR, SKYT KARER! Vi klarte å gjøre at bare 3 fly kom helskinnet ut av kuleregnet og de 5 andre flyene styrtet ned bak åskammen. Dette var en stor seier blant karene.

 

Jeg hadde nattevakt den natta og satt bak kanonen og drakk en god varm kopp med kaffe. Denne vakta er den lengste vakta jeg har hatt, tenkte jeg.

Kl 06.05 hørte jeg og noen andre bevegelser. Jeg grep fatt i kikkerten og så det var en liten tysk hær på ca 60 mann (også kalt easy compeny). Vi løp til våpenlageret og grep fatt i Krag-Jørgensen (Norskprodusert gevær) geværene løp mot bunkerne og la an. De første som skøt var de med mausere (helautomatiske geværer). Det var hardt å se på, de datt som fluer, det var som et slakteri, de rakk ikke å skyte de bare datt rett mot bakken. Etter vært var vi ute å hentet de sårede soldatene, det var en tysk/norsk soldat i hæren som kunne tysk. Han spurte hvor i terrenget de var.

 

- wo ist dein Heer. Sa den tysk/norske soldaten

- ich kann oder will nicht sprechen.

Oversettelse:

- hvor er hæren din.

- Jeg vil ikke snakke

 

Han vil ikke snakke major sa den tysk/norske soldaten, Jeg sto fram og sa at vi burde gi ham pleie og ta ham som en fange. Majoren sa vi skulle gå tilbake til postene våre. Plutselig smalt det noe så inn i de grader. Det var bombefly av den klassiske typen messerschmitt BF110C. Det var et dusin av de. Det var flaks at de ikke traff festningen. Vi skøt tilbake og fikk de på flukt. De verste sammenstøtene var etter flyangrepene.

 

Nå var kl 16.03 og vi fikk nettopp smuglet inn mat, å det smakte godt selv om det var det vanlige, sild og poteter. Sist vi fikk mat var for 2 dager siden. Men så gikk strømmen det ble bekmørkt og vi kunne bare se enkelte ting som månen lyste opp, bryterne var på så det kunne ikke ha vært at en sikring hadde gått. Vi måtte klare oss uten strøm den natta. Neste morgenen fikk vi vite at tyskerne hadde kuttet strømmen så vi hadde ikke strøm.

 

Det var mange som hadde blitt syke, og uten strøm kunne vi ikke tilkalle medisiner og ikke ammunisjon til kanonene. Nå var det panikk. Uten medisiner og ammunisjon, kunne vi ikke kjempe.

Vi hadde kjempet i 4 uker og klarte å holde ingstadkleiven i 4 uker. Flere dager med sammenstøt fra fly angrep, artilleriild og infanteristyrker, kom major Hans Reidar Holtermann frem til å oppløse beleiringen på Hegra festning.

 

Vi ble sendt til arbeidsleirer til Berkåk, noen måneder etterpå slapp jeg ut. Etter tre uker med pakking i skjul, flytta jeg til Valdres. Når jeg kom dit ble jeg tatt godt i mot av ett par menn som ba meg om å løpe bort til bilen, som stod 30m bortafor stasjonen. Etter 6 timers reising kom vi fram til et liten bom som var bemannet av ’’norske soldater’’ hmmm, tenkte jeg dette var merkelig. Først ble jeg hentet av to kraftige merkelige karer og så ble jeg kjørt til en bom med ’’norske soldater’’. Den ene gikk ut av bilen og bort til den ene vakten, det eneste jeg hørte var at de bablet om en kar som var med i slagene på Ingstadkleiven fort det var jo meg tenkte jeg forbauset. Han kom tilbake og satte seg i bilen jeg spurte hva han het og da fikk jeg som svar:

- du er nå lederen for operasjon Milorg

- hva er det, spurte jeg

- det er en motstandsgruppe som skal ruinere Tyskerne.

- Ja vel, hva heter de da herr???

- Herman Hermansen er navnet hans, sa den andre og jeg heter Walter von Nikkenschnaus , enn du da sa han.

- Din jævla NAZIST!!!!!

- Ro deg ned sa Herman han har bodd i valdres i 23år og han hater nazistene like mye som du, jeg og alle de

- andre i gruppa, så hva er navnet ditt da.

-  Jeg? Å ja mitt navn er Ole Rustearing

-  Er det lenge til at vi er framme? Sa jeg   

 

Plutselig kommer det fire proppell fly av typen junker (stuka) ned fra dal strøket og rett mot oss, Herman vrengte bilen ut i skogen der de ikke kunne se oss. Walter sprang ut med en mauser og begynte å skyte, han hadde dessverre ingen kjangs han møtte stor motstand og ble truffet i magen og i foten. Han datt i bakken som en potetsekk, han bløde han kunne ikke røre seg han bre lå der og mistet mye blod, jeg kunne ikke la ham ligge der og dø, jeg spurtet ut og dro ham tilbake. Flyene tok en stor usving og kom tilbake bare at nå var de 6 stykker, Herman løp ut og tok mauseren og begynte å skyte for å gi oss dekkeild jeg fikk Walter i sikkerhet og Herman kom etter. Nå var vi strandet her mitt oppå fjellet uten kommunikasjon, mat og medisiner til Walter, så ble det mørkt. 3 dager senere ble jeg vekket av to norske skiløpere de lurte på om jeg hadde det bra, ja sa jeg, men jeg vet ikke så mye om Herman og Walter eller hva karer. De er borte søkk borte, har dere sett to kraftige karer ca 1.85 høy en med mørkt hår og den andre med lyst,

- nei sa de to.

- er dere helt sikker ikke en gang en lastebil eller en bil???

- Jo vi så vell en konvoi av nazister som var på vei mot Gubrandstalen, de hadde vell noen som gikk etter tror jeg.

 

Plutselig kom en Norsk lastebil med et dusin av soldater hopp på sier sjåføren, hvor skal dere?

Vi skal etter en liten nazi hær som tok noen av hærførerene våre og den nye lederen, Ole Rustearing tror jeg han het. Jeg stod fram og sa at det var meg som var den nye lederen,

- jaså så det er du som er blitt valgt til ny leder for operasjon Milorg. Sa han

- ja det er det. sa jeg meget stolt

- hopp inn så tar vi og gi de nazistene en omgang juling.

Etter et par timers kjøring stoppet vi der er de tenkte jeg stille inne, jeg satt og ventet og ventet. Ja kommandør skal vi slå til sa sjåføren, vent på mitt signal... NÅ ANGRIP guttene viste ikke hvor mange de var, men like fordømt gikk de å kjempet for sitt fedreland. Akkurat det øyeblikket var jeg stolt av å være norsk, jeg gikk ut jeg å og ba de om å ombringe de, vi hadde ingen anelse om hva de hadde av våpen eller hvor mange de var. Jeg ga klar signalet om å angripe, de sprang mot de, i det øyeblikket tenkte jeg på familien og lukten av sommer og frihet.

 

Det var et hardt slag og mange døde, tyskerne var alt for sterke for oss, jeg sprang mot lederen og prøvde å drepe han men det var jeg som ble drept først.

 

 

Fakta

Så her ender historien om Ole Rustearing og kampene på Hegra fort og i Valdres de største sammen støtene i Norge var rundt Valdres, Narvik og Harstad. Motstandsgruppa klarte og holde tilbake enkelte byer og plasser rundt om i Norge, lederen for invasjonen av Norge het Nicolas von Falkenhorst operasjonen het Weserübung. De norske soldatene mistet 6 menn under kampene ved Hegra festning. Vi vet ikke ennå hvor mange tyske liv som gikk tapt men, det var forholdsvise høye tall. Ingen klarte å komme seg inn i festningen før etter den 5. mai.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish