Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Gunnar StaalesenSkriv ut Utskrift
Særoppgave om Gunnar Staalesen og bøkene hans.
Bokmål - SæroppgaveForfatter:

Innholdsfortegnelse:

 

·        Forside

 

·        Innhold

 

·        Innledning & problemstilling

 

·        Hvorfor skrive om staalesens bøker

 

·        Kriminallitteratur

 

·        ”den femte passasjeren” referat & analyse

 

·        Varg veum personalia

  • ”i mørket er alle ulver grå” referat & analyse
  • ”falne engler” referat & analyse
  • ”bitre blomster” referat & analyse
  • generelle virkemidler i veum – bøkene
  • konklusjon
  • forfatterskapet til staalesen -
  • kilder

innledning

 

Gunnar Staalesen ble født i Bergen 19. oktober 1947. Staalesen utdannet seg ved universitetet i Bergen , der hadde han engelsk som hovedfag. Han har bodd hele sitt liv her i denne byen så det er ikke helt overraskende at alle hans kriminalromaner utspilles fra  Bergen. Han giftet seg i 1969 og har to sønner, Vidar som er 26 år og Reidar som er 20. I 1969 22 år gammel debuterte Staalesen med romanen Uskylds tider. Gunnar Staalesen er vår tids ledende krimforfatter, men også en av sin generasjons mest interessante og produktive forfattere – uansett gren.

 

I 1975 debuterte han som krimforfatter med boka Rygg i rand, to i spann.

 

Her blir vi introdusert for politiparet Dumbo og Maskefjes. Han vant andrepremie i Gyldendals kriminalromankonkurranse og han fikk også Rivertonprisen for samme bok. Etter denne boken har han fortsatt å skrive i samme sjanger, men etter tre bøker med Dumbo og Maskefjes er det den hardkokte vassekte Bergenseren Varg Veum som overtar. Den første Varg Veum boka kom ut i 1977 og han har til nå skrevet 12 bøker om denne privatdetektiven. I 9 år var Staalesen tilsluttet Den Nasjonale Scene som informasjonssekretær, og har gjort mye av sitt bakgrunns arbeid her som han har brukt i et par skuespill, men nå er han forfatter på heltid.

 

Nå jobber han med en triologi som omhandler vårt årtusen, der er det kommet ut to bøker. Morgenrød 1900 og High Noon 1950.

 

PROBLEMSTILLING:På hvilken måte er Gunnar Staalesen samfunnskritsk i bøkene sine? Hvordan får han dette frem i sine romaner?

 

BØKENE JEG SKAL LESE: ”Den femte passasjeren”, ”I mørket er alle ulver grå”, ”Falne engler” og ”Bitre blomster”.

Hvorfor skrive om staalesens bøker?

 

Jeg valgte Gunnar Staalesens sine bøker fordi at jeg elsker kriminallitteratur og jeg vet at Staalesen skriver utmerket gode bøker. Jeg er også veldig interessert i hva som skjer i samfunnet og da er jo disse bøkene perfekte for meg, siden han er veldig samfunnskritisk i sine bøker.

 

Jeg liker veldig godt gode gamle kriminalhistoriene og det syns jeg Staalesen har, men han har også en liten vri på det meste og det er det som gjør bøkene så spennende å lese.

kriminallitteratur.

Kriminallitteratur har eksistert som en egen litterær kategori i over 150 år, her i Norge. En Kriminalfortelling er en fortelling om oppklaringen av en forbrytelse. Alle de språklige, psykologiske og sosiale elementene er plassert i et relevant forhold til intrigene. Krim er en del av underholdningslitteraturen og den har en rekke kjennetegn. Den må ha en forbrytelse, en skurk, et offer, intriger og ikke minst detektiven eller helten som løser forbrytelsen. Kriminallitteratur er en krysning av detektiv-kriminal-psykologisk-analytisk-spenning-politi-fortelling. Hvorfor leser vi krim? Nesten alle leser krim, det leses av skolebarn, arbeiderhustruer, aksjemeglere, leger, sykepleiere, politikere, prester, så å si alle. Man leser krim fordi det er spennende og vi kan leke at vi selv er detektivene. ? I Usa, de britiske øyer og i mange andre land uten kommunistisk styre er kriminallitteraturen den mest leste form for skjønnlitteratur. Jeg siterer psykoanalytiker Geraldine Pederson-Krag som sier at :- detektivfortellingen har sin opprinnelse i barndommens ”primalscene”.  Mordet representerer samleiet mellom foreldrene, offeret er an av foreldrene, og fortellingens spor og ledetråder er symboler for mystiske ”nattlige lyder, flekker, uforståelige voksne morsomheter”. Leseren tilfredstiller sin infantile nysgjerrighet ved å bli detektiv, og på denne måten ”kompenserer fullstendig den hjelpeløse utilstrekkeligheten og den angstbetonte skyldfølelsen som ubevisst huskes  fra barndommen ”- . Rycroft kommer da med en interessant tilleggskommentar til denne tankegangen. Hvis nå offeret er en av foreldrene, hvem er så forbryteren? Han må personifiseres ”leserens egenuvedkjennte fiendskap mot denne ene forelderpersonen”. Følgelig er ” leseren ikke bare detektiven, hen er også forbryteren”, og ”i den ideelle detektivhistorien vil detektiven eller helten oppdage at han selv er den forbryteren han har søkt etter”.  Nå skal vi ikke se bort fra at de aller fleste leser og skriver kriminalromaner rett og slett for at de liker det, uten særlig baktanker av noe slag. Og selv om de fleste norske nye krimforfattere fortrekker den moderne sosialkritiske stilen, holder den gammeldagse detektivfortellingen stand i oversettelseslitteraturen    Man identifiserer sjangeren med de store detektivfigurene som Edgar Allen Poes Chevalier Dupin, som kanskje er den mest dominerende kjennetegn. Etter ham fulgte Sherlock Holmes, Sir Peter Wimsey, Fader Brown, Hercule Poirot, Miss Marple og Dr. Gideon Fell. I Norge har vi også våre kriminallitterære figurer som Hanne Wilhelmsen, Asbjørn Krag, Knut Gribb, Morten Marten og Varg Veum.  Gunnar Staalesens favorittfigurer er Hardyguttene, Knut Gribb og Sherlock Holmes.  Staalesens bøker hører til den hardkokte sjangeren, med en privatdetektiv som hovedperson, eller politipar som i de tidligere bøkene. Siden jeg skal konsentrere meg mest om Varg Veum bøkene skal jeg nå skrive litt om det som kjennetegner ham. Staalesen har sagt at han har hatt som forbilde Philip Marlow som er en skikkelse i Raymond Chandlers bøker. Staalesens bøker er ikke skrevet for bare underholde. Nei, Tvert i mot! I hver eneste bok er det en nøye gjennomtenkt dypsindighet og samfunnskritikk Veum bøkene skildrer ofte ensomheten i det moderne samfunnet, kulden som vi omgir oss med. Med lett gjenkjennelig ”Staalesens” ironi lar han alltid Veum løse de mysteriene som alltid dukker opp. Han lar også Veum bli privat engasjert med sympati for de på livets skyggeside. Veum er tidligere sosionom og kjenne godt til de miljøene hvor de mindre heldige i samfunnet befinner seg. Det kommer aldri frem noen løsning i bøkene til Staalesen. Han er, representert ved Veum, en person som står maktesløs overfor hendingene, kun en som iakttar. Den desperasjon og motlausheten som er i Staalesens bøker gjenspeiles i forbrytelsenes karakter også. Det er ikke slik som i Agatha Christies eller Conan Doyles bøker hvor det er nøye planlagte forbrytelser, den såkalte ”perfekte forbrytelse”. Nei, de oppgavene som Veum strir med er heller handlinger i desperasjon, et resultat av det samfunnet vi lever i. Man kan jo si at man ikke finner steder i bøkene hvor det direkte peker på problemene, men det er jo nettopp noe av styrken i bøkene.  

 

Staalesen har en sånn ironisk tone når han skriver at han lett får leseren engasjert Veum er en mann vi kan identifisere oss med, selv om de fleste av oss er privatdetektiver. Vi godtar Veums misjon, fordi historiene han forteller er troverdige på sine egne premisser. Det er noen som vil hevde at privatdetektiven  Veum har blitt en litterær klisjé. Stallesen sa en gang i et intervju med den danske maasinet Pinkerton: ”Jeg formelig fryder meg når jeg kan åpne en fortelling med den nærmest klassiske situasjonen der den ensomme detektiven sitter på kontoret sitt - og så kommer det inn en blondine! Jeg elsker å gå inn i slike klisjé situasjoner og så kanskje plutselig hente ut noe nytt fra dem. Gi det hele en ny vri, vrenge klisjeene rundt og vise folk hvordan de ser ut på baksiden, eller bare ganske enkelt leke med dem.”

”den femte passasjeren”

 

Den femte passasjeren” er den tredje og siste bok i serien om Dumbo og Maskefjes. Begge to er førstebetjenter ved Bergen Politikammer. De har fått sine kallenavn på grunn av sine fysiske særegenheter; Dumbo er korpulent og har et rundt ansikt med ”elefantører”. Maskefjes er høy og tynn med et ansikt som sjelden røper følelser, de er et sånn ”Helan & Halvan- par”. Det problemet som de nå skal løse er å finne den skyldige til nedslaktingen på Askøy-fergen, der fire passasjerer og to besetningsmedlemmer har blitt skutt ned og drept. Det tredje besetningsmedlemmet bli funnet bevisstløst. I begynnelsen ser ikke etterforskningen til å føre noen steder, men ved en tilfeldighet får politiet hjelp.

 

En gammel alkoholiker blir brakt inn for tørrlegging, og han forteller ivrig at det er feil det som står i avisene. Det er ikke bare fire passasjerer, det var også en femte passasjer, og han blir snart identifisert som Walter Brecke – Villsvinet.

 

Villsvinet er mistenkt for å ha stukket av med et større parti heroin.    Dette setter ny fart i etterforskningen, og ned kløkt og litt flaks legger Dumbo ned den siste brikka i puslespillet.

 

Den femte passasjeren” er  som de forrige bøkene i serien typiske politiromaner. Jeg synes det er en stor forskjell mellom Dumbo og Maskefjes serien og Varg Veum serien, men samtidig er det mange likheter også.

 

Forskjellen er før det første at karakterene til hovedpersonene er så vidt forskjellige, og at handlingen utspiller seg i så vidt forskjellige miljøer. Mens Dumbo og Maskefjes pluss resten av kriminalavdelingen arbeider som vanlige tjenestemenn, og er derfor innen visse rammer, skaffer Veum seg opplysninger dels ved trusler og ukonvensjonelle metoder. Som ved folk som ikke tør ha omgang med politiet av frykt for sin egen situasjon. Veum er altså

 

En del av den hardkokte sjangeren (som vi skal se mer eks. på senere), mens Dumbo og Maskefjes er eksempler på den mer konvensjonelle kriminalroman. For det andre er de språklige virkemidlene vidt forskjelleige.  I Dumbo og Maskefjes serien forteller Staalesen først og fremst en spennende historie, der skildringene av miljøer og situasjoner først og fremst er skrevet for å gi historien troverdighet. I Veum serien skriver Staalesen ofte for å fortelle om samfunnet vårt gjennom kriminalroman som sjanger. Beskrivelsen av miljøer og situasjoner er dels til for å  gi historien troverdighet, og ofte er den i hovedsak til for å gi et bilde av samfunnet rundt oss. Metaforene og ironien til Staalesen tjener da som et middel til å gi et samfunnskritisk bilde. Veum bøkene kan altså tjene som kriminalroman for de som ønsker det, og som ”seriøs” roman for de som ønsker det. Og for de som liker begge deler er Staalesens privatdetektiv en ypperlig kombinasjon. Men tilbake til Dumbo og Maskefjes.

 

Likheten mellom bøkene er, tross i at det språklige virkemidler er forskjellige, at det er samme slags karakter på språket i begge seriene. Staalesen skriver et språk som ikke er komplisert, et språk som er lett leselig. Han skriver ofte med sans for poesi og lyrikk. Han har en velutviklet lyrisk sans, men også sans for morsomme formuleringer. Et eksempel på dette er hentet fra side 17 når fergen legger fra land på slutten av kapittelet. Staalesen skriver: ”Det var et mannskap på tre og fem passasjerer om bord. Ingen av dem hadde tenkt å dø akkurat denne dagen”. –En forfatter med en litt annen skrivestil ville kanskje avsluttet kapittelet slik: ”Fergen la fra land og gled sakte ut fra bryggen. Ingen av mannskapet eller passasjerene om bord visste at dette sville bli deres siste dag.” Staalesens stil har blitt kalt poetisk realisme. Altså en kombinasjon av beskrivelser av samfunnet rundt oss, og morsomme poetiske formuleringer. 

 

Personalia: Varg veum

 

ETTERNAVN:Veum

 

FORNAVN: Varg

 

FØDT:1942

 

HØYDE:180 cm

 

VEKT: 68 kg

 

HÅR:Mørk blondt, grånede

 

SIVIL STATUS:Skilt, ett barn

 

INNTEKT:Ca 100000 (1988)

 

BIL:Toyota Corolla ( byttet ut Minien etter hvert)

 

FAVORITTDRINK:Simers Taffel

 

BESTE TID PÅ MARATON:3.30

” i mørket er alle ulver grå”

 

 

Vi møter en pensjonert politimann, Hjalmar Nymark, som tidligere var aktiv i motstandsbevegelsen under krigen. Han plages ennå av en gammel sak som har stått uløst siden 1953 . Det var en eksplosjonsbrann i Påfugl malingsfabrikk og brannen krevde femten døds offer. Han trekkerforbindelseslinjer til en ukjent angiver fra krigens dager, som blir kalt Rottegiften, og til en forsvinning på begynnelsen av 70-tallet. På stamkafeen til Varg Veum kommer de i snakk. Litt etter litt røper han detaljene fra saken til Veum, og når Nymark blir brutalt overkjørt er det Veum som fører saken videre. Veum finner ut at Nymark hadde rett, eksplosjonen kunne på ingen måte være en ulykke. Og det viser seg at det igjen var profitt og menneskeforakt som var motivene bak eksplosjonen.

 

Men ennå gjenstår problemet med å finne bevisene og den som en for en rydder unna de som husker noe fra saken.

 

Sentralt i Staalesens femte bok med Varg Veum er menneskeforakten i samfunnet. Selv om nazismen er representert i boken, ved den gamle krigsforbryteren Rottegiften, er det ikke selve nazismen med hakekors og stormtropper som Staalesen skriver om. Han skriver om den menneskeforakt som gjennomsyrer samfunnet, og som vi møter i en rekke hverdagssituasjoner.

 

Her er Staalesen en realistisk forfatter  og han skjærer selvsagt ikke alle under en kam. Som motpoler møter vi den pensjonerte politimanne Hjalmar Nymark. Han er en mann som ennå plages an en 30 år gammel eksplosjonsulykke. Vissheten om at han har rett, at det ikke er en ulykke allikevel, tvinger ham til å fortsette etterforskningen av samvittighetsgrunner. Veum er også en mann av samme slag som etter Nymarks død fortsetter etterforskningen slik at rettferdigheten skal seire. Andre personer vi møter er de overlevende etter ulykken og spesielt enken til arbeidsformannen. Arbeidsformannen ble pålagt skylden fordi det var dårlig kontroll, men enkefruen prøvde å få fram sannheten men hun ble ikke trodd av myndighetene. Resignert må hun trekke seg tilbake og fortsette et trist liv alene. Veums undersøkelser fører ham videre i kontakt med menneskeskjebner. Vi har for eksempel ”Branntomten”, en av arbeiderne som ble merket med stygge brannsår for resten av livet, og som senere har blitt et alkoholisert vrak.  Det er forskjeller mellom denne boken og de andre bøkene han har skrevet. Særlig hvis vi sammen ligner denne og ”I mørket er alle ulver grå.” er det ikke på samme måte som før språklige virkemidler som er med på å danne leserens bilde av situasjoner. I denne boken har Staalesen få metaforer og mindre ironi enn i tidligere bøker. I boken er det heller skjebnen som tjener som virkemiddel. Skjebnen til alle de uskyldige ofrene etter eksplosjonsbrannen, skjebnen til alle i de lavere samfunnslagene som nå lever som vrak, som rester av vår sivilisasjon. Staalesen selv sier at han selv hadde som mål å skrive en bok om menneskeforakt. Hva er det som karakteriserer menneskeforakt? Jo, det er nettopp den mangelen på kjærlighet og omtanke vi møter i denne romanen. Det er egoismen og forakten for de som er svake i samfunnet vårt, de som ikke kan klare seg på egenhånd. På slutten av denne boken blir hovedinnholdet oppsummert. Et eksempel er beskrivelsen av en mottakelse for noen asiater på rådhuset der som representerer Bergen blir beskrevet (side 231 og 232) –”Rommet var bortimot halvfullt av mennesker, spredt i ulike grupperinger rundt et slags koldtbord. Forsamlingen bestod av mer eller mindre aktuelle koryfeer. Jeg skimtet minst to konkurs- og etterforskningstruede skipsredere, sammen med flere andre representanter for shipping og næringsliv. I en gruppe for seg selv stod to for lengst pensjonerte ordførere og solte seg i hverandres falmethet (….) Et bystyremedlem fra Kristelig Folkeparti som konsekvent stemte mot alle søknader om skjenkerett, var for lengst langt nede i det fjerde glasset med rosévin etter glansen i øynene å dømme- ”Staalesen forteller i et intervju at han hadde en plan med omtalen av de ledende Bergenske personene fra dette utdraget. Han sier ”Jeg prøver å vise den menneskeforakten man møter i en masse hverdagsituasjoner: Fra det offentlige og politikerne som innretter seg etter de ressurssterke og skufler tilside rettmessige karv fra for eksempel barn og gamle. De har jo så liten innflytelse likevel! Jeg tro holdninger som disse bunner i menneskeforakt, og den ligger nok i kim hos alle av oss.” Et annet eksempel som berøre noe av kjernen i boken er når Veum avslører en av de skyldige under den samme mottakelsen som sitert ovenfor. ”Nazismen lever. Men den virkelig farlige nazismen i dag, det er ikke den som er representeres av guttunger i HV – uniform, eller av gamle NS- nostalgikere.  Den farligste nazismen, det er den som kommer til uttrykk gjennom din og dine likesinnedes menneskeforakt. Den bare kaller seg noe annet.” Et viktig tegn på den korruptheten Staalesen vil ha fram i boken er at en av de største kjeltringene, fabrikkeieren, slipper unna. I tillegg er han snart i stand til å flytte utenlands på grunn av forsikringspengene fra ”ulykken” . Han vil reiser til et skatteparadis og bygge opp en rederflåte. Som Veums finanskontakt i en avis formulerer det et sted i boken: ” Man kommer ikke til topps i internasjonal finansverden i dag uten å legge en del lik bak seg, bokstavlig talt.”

”FALNE ENGELER”

 

”Falne engler” er staalesens niende bok i Varg Veum serien. Boka begynner med en begravelse til en av Vargs barndomsvenner. Han var medlem av en gruppe som het ”Harpers” og de var et populært rockeband fra Bergen Beat perioden. I begravelsen treffer Varg igjen andre gamle venner som også var med i ”Harpers” og gamle bånd knyttes igjen. Etter  en stund skjer det enda et dødsfall, dette og innenfor ”Harpers”. De er usikre på om det er et mord eller en ulykke. Varg tenker at det kan jo være tilfeldigheter, men når flere av medlemmene dør blir Varg helt sikker på at det er noe som er galt. Hvorfor vil noen rydde vekk gamle ”harpers” medlemmer? Varg må gå helt tilbake til ungdomstiden og finne ut av historiene til personer han kjente på den tiden. Det viser seg at det var mye han ikke visste om den perioden og tidsrommet rett etter. Til slutt klarer Veum og løse saken, men det viser at den blir mer overraskende og grufull enn noen kunne tenke seg på forhånd.

 

” Falne engler ” er nok den boken jeg likte best. Den har fått meg til å tenke over menneskers gjerninger og skjebner. Denne boken er klart den mest melankolske og dypsindige boken Staalesen har skrevet. Det er Vargs egne tanker og erindringer fra barndommen og oppveksten som sørger for dette.

 

Han var som en hvilken annen norsk gutt på slutten av 50-tallet begynnelsen på 60-tallet, han husker tilbake på det samfunnsrevolusjonære som fant sted i etterkrigstiden. Det var fri ungdom, rebell mot de voksne og det bestående og ungdommens musikkstil. Musikken var representert ved rocken og band som Beatles i tillegg til lokale band. Allerede i det første kapittelet i begravelsen til en barndoms venn flytter Varg tilbake til barndomstiden. Til de lykkelige dagene da han var ung og hadde livet foran seg. Skjønt det var ikke alltid bare glede og lykke. Det var hard rivalisering mellom guttene i strøket om å være ”tøffest på haugen” og kapre den beste jenta. De hadde ingen sak å kjempe for, ingen idealer som de brant for. Slik som det står et sted i boken: ”Vi var 1950-årenes schizofrene yngel, vokst opp i et politisk tomrom, ideologiløse gudløse(…). Det eneste vi hadde var musikken”. På samme måte reflekterer Veum familieforhold og foreldre. Dette oppsumerer han slik(s.22) :” Selv ble jeg det eneste barnet til trikkekonduktøren som studerte norrøn mytelogi på fritiden og hadde sitt livs største øyeblikk da han gav navn til sønnen sin”.  Melankolien og Staalesens ironi er lett gjenkjennelig her. Handlingen videre i boken understreker enda mer at det var noe denne generasjonen manglet, noe som kanskje har satt spor helt inn i dagens samfunn? Kanskje det var litt for fritt og litt lite gudfryktighet i 50- og 60-årenes oppvekst med James Dean, The Beatles, Elvis og de andre ”heltene” fra den tiden ? Det går ikke an å skjule at Staalesen skriver om et kaldt samfunn der kjærlighet og omtanke er ord som stadig betyr mindre. Det er et samfunn der skilsmisse og drap setter stadig nye rekorder. Det er et samfunn der ungdommen søker trøst i narkotika og andre rusmidler. Jeg oppfatter denne boken som et nostalgisk tilbakeblikk på 50- og 60-årene og generasjonen som vokste opp da. Det er en fortelling om tapte sjanser og ulevd liv. Det er en historie om alt det gode som ikke ble gjort, å tomheten og ensomheten som ble igjen på grunn av den tidens tenkemåte og idealer. Det er menge steder i boken hvor Veum tenker tilbake på det livet han har levd og hva det har gikk ham i dag. Når regnskapet er ført er det et meget dystert bilde han står tilbake med. 

 

Dette gjenspeiler igjen noe av grunntonen i boken som er meget pessimistisk, og det er ikke tilfeldig at Staalesen lar Veum ta til flasken til trøst når mysteriet er løst og den grufulle sannheten om incest og djeveldyrkelse er avdekket. For å gjøre ” Falne engler” til en spennende bok bruke ikke Staalesen ytre effekter. Det han gjør er å bygge opp spenningen ved hjelp av intriger og de familietragediene som etter hvert blir avdekket. Et overraskende sluttpoeng  og gode miljøskildringer sørger også til at dette blir en spennende kriminalhistorie.

 

Staalesen er, som jeg har nevnt før, en samfunnskritisk forfatter. Han har beholdt sin gamle skrivestil, det viser han allerede i de første setningene hvor han har denne poetiske innledningen: ”Begravelsen fant sted på en fredag. Det var ti dager ut i desember, og luften var grå av sludd.” I ” Falne engler” gjennomfører Staalesen den utstrakte bruken av metaforer, som var litt mindre forgående i de andre bøkene ( spesielt i ” I mørket er alle ulver grå”). Jeg har sitert noen eksempler på disse metaforene, her fra side 13 hvor han forteller om døden: ”En for en skulle vi plukkes ut, som når vi ble hentet til skoletannlegen. En for en skulle vi forlate rommet, til alle plassene var tomme og den store overlæreren kom, for å sende noen av oss opp på tegnesalen i øverste etasje, resten ned til fyrrommet i kjelleren.” Eller her da han beskrev Dankert Muus :

 

” Førstebetjent Dankert Muus smilte som en dårlig ansett svigersønn i sin svigermors begravelse. Kontoret hans hadde den innestengte, tunge lukten av kremerte sigaretter, og det siste liket hang fast mellom de smale leppene hans.”

”bitre blomster”

 

I ” Bitre blomster” møter vi igjen Varg Veum som nettopp er ferdig med et avrusningsopphold på Hjellestad klinikken og med antabus sydd fast under armen. Det oppstår søt musikk mellom fysioterapeuten Lisbeth Finslo og hun hjelper Veum med å få ham en vaktjobb i et privathjem. Under omvisningen i dette hjemmet blir et lik funnet i innendørs bassenget og Lisbeth forsvinner sporløst like etter. Veum starter selv og etterforsker mysteriene og finner fort ut at det er en forbindelse mellom drapene og til en miljøfiendtlig  bedrift, Norlon, på Hilleren utenfor Bergen. Det foregår en Bellona liknende aksjon mot dumping av blåsyre i nærmiljøet. På den ene siden står bedriftsledelsen med Trygve Schrøder-Olsen og på den andre siden står hans miljøomvendte bror representert ved Odin Schrøder-Olsen. Veum begynner å grave i fortiden og finner ut at det er mange svin på skogen. Etter hvert som Veum graver dypere og dypere blir problemstillingen mer innviklet. Typisk Staalesen! Det er en overraskende slutt, mer lik et Agatha Christie liknende scenario i Schrøder-Olsens hjem, der privatdetektiven skritt for skritt røper detaljene som ledet ham fram til løsningen.

 

I ”Bitre blomster” er det et helt nytt tema som blir tatt opp til debatt. Det er tittelen som røper miljøproblematikken. Men det er på ingen måte hovedproblematikken i boken. Slik som i de tidligere bøkene er det menneskers vilkår i det moderne samfunnet som tas opp til debatt. Problemstilling kommer frem til dels ved kontraster. Vi møter familien Schrøder-Olsen, en typisk overklasse familie som har alt man kan ønske seg, men som likevel er innesluttede og ulykkelige. Dype tragedier har satt dype sår i familien. Vi har kontrast mellom de to brødrene Trygve og Odin. Odin er den følsomme av de to og har innsett hva familiebedriften gjør med miljøet og kjemper en bitter kamp mot.

 

Trygve derimot er den harde praktikeren som til tross for kunnskap om forurensingen gir blaffen og tenker kun profitt. Staalesen får frem forskjellen mellom personene i Veums møter med dem. Den forknytte stemningen i Schrøder-Olsens hjem får leseren til å føle seg uvelkommen i deres liv. All konversasjon foregår på høflig nivå, men den bitre sarkasmen og ironien er ikke til å ta feil av. Et eksempel på dette er hentet fra et besøk Veum gjorde da Siv Schrøder-Olsen, den hjerneskadde søsteren til Trygve og Odin. Har fødselsdagselskap i haven hjemme hos dem salv. Stemningen rundt bordet er temmelig het, og mor Schrøder-Olsen har litt av hvert å si om sin sønn og hennes karrierebesatte svigerdatter (side80-81): ”Trygves mor lente seg over mot meg. - De skjønner Veum, jeg skulle så gjerne hatt noen barnebarn. Trygve himlet med øynene. - Mor da. Moren fortsatte ufortrøndent: - Men de eneste som kunne gitt meg det, de har visst ikke tid. Bodil blusset opp og skulle til å si noe, men Trygve stanset henne ved å legge en beroligende hånd på underarmen hennes. - Jeg forstår dem selvsagt godt , fortsatte den eldre kvinnen med en giftighet jeg ikke jeg ikke hadde tiltrodd henne. – Min sønn har jo sin karriere , min svigerdatter sin – å tenke på. Og når hun har fri hopper hun i fallskjerm. De vet, en gravid kvinne i fallskjerm, det vill liksom ikke ta seg ut. Et annet eksempel på hvordan Veum og dermed leseren oppfatter familien Schrøder-Olsen er skrevet med typisk Staalesen humor. Veum og Odin er på vei opp til familiens hjem (side 280) : ”Denne veien hadde jeg ikke gått før. Det luktet tungt av gammel lakk og edle tresorter, i en av disse massive, eksklusive entreene det bergenske borgerskapet ynder å møte gjestene sine med,  for å få dem til å føle seg underlegne allerede i god tid før det første sherryglasset.” Atskillig mer sympati får vi for Vibeke og Bård Farang. De har mistet sin eneste datter i et merkelig forsvinningsnummer, da hun var 8 år gammel. Denne tragedien førte til at de ble skilt, men de tok konsekvensene av sitt forhold til samfunnet rundt seg, og har begge engasjert seg i miljøbevegelsen. Bård Farang har til og med flyttet med sin nye familie til en fjellgård i Hardanger der han lever i pakt med naturen. Grunnen til at vi får et bedre forhold til Farang enn Schrøder-Olsen er at Farang er mye mer åpen, selv om han resignert svarer på spørsmålene fra fortiden. Veums inntrykk etter besøket på Farangs fjellgård forteller også litt om hvilket inntrykk vi får av Farang (side 211): ”Så satte jeg meg i bilen i en bevegelse og kjørte tilbake til sivilisasjonen. Det ble en altfor kort ur. For sivilisasjonen hører til de stedene det tar mye lenger tid å kjøre bort fra enn å vende tilbake til.” Slike betraktninger som dette er typiske eksempler på Staalesens stil. På en litt melankolsk måte kommer Veum med betraktninger angående de fleste situasjoner han er i befatning med. Det er mye ironi, metaforer og sammenligninger i det Staalesen skriver selv om det kanskje ikke er så tydelig i denne boken som den foregående. ”Bitre blomster” bærer preg av å være skrevet som en blanding av klassisk kriminalroman og ”seriøs” roman. Staalesen sier selv at det er viktig for ham å ha en samfunnsproblematikk i bøkene samtidig som han er opptatt av å skrive en god og spennende mysteriebok. Måten han løser dette på er kanskje ikke så original, men likevel interessant. Rammen rundt forbrytelsene og Staalesens spesielle stil gjør at dette ikke blir en Agatha Christie liknende klisjé.

 

 

GENeRELLE VIRKEMIDLER I VEUM BØKENE.

 

Veum bøkene er skrevet i jeg–form, i motsetning til mange andre kriminalromaner som er skrevet i forteller-form. Dette gjør at leseren identifiserer seg med Veum til tross for alle svakhetene hans. Hvis bøkene hadde vært skrevet i tredje person hadde det vært lettere for leseren å danne et mer objektivt bilde av hovedpersonen, selv om hovedpersonen likevel ville fått en del sympati pga. sine prinsipper og moral. Jeg husker selv en Allistair Maclean bok jeg leste for en stund siden. Den handlet om noen terrorister som kidnappet USAs president for å få løsepenger. Boken var skrevet som en blanding av at forfatteren fortalte, og at vi fulgte lederen av terroristene. Jeg husker hvordan jeg etter hvert levde meg inn i lederens situasjon, og hvor irritert jeg ble på forfatteren da han lot alle gislene komme velberget ut av knipen og terroristene ble skutt!

 

Staalesen veldig lite til ytre dramatikk for å holde spenningen oppe. Han har blitt kritisert for å være en begivenhetsløs og udramatisk forfatter. Som en reaksjon på dette la han derfor inn action scener og biljakt i en av bøkene sine: "Kvinnen i kjøleskapet". Staalesen foretrekker likevel de bøkene der han mener selv å ha lykkes med å bygge opp spenningen uten altfor mange påfallende ytre effekter. Når man leser hans bøker gjenkjenner man ofte dette som en slags psykologisk spenning omkring personene. Skikkelser og skjebner som leseren føler for og blir engasjert i, tjener i denne sammenheng til å bygge opp spenningen.

 

Som nevnt før er noe som kjennetegner Staalesen at forbrytelsene ofte skjer som handlinger i ren desperasjon. Dette skal speile desperasjonen og ensomheten i samfunnet som drivkrefter bak alle tragediene vi ser til daglig. Staalesen bruker menneskets skjebne til å få frem deres handlinger og hvor tilfeldig ting kan være.

 

 Staalesens utstrakte bruk av metaforer, sammenligninger, ironi og humor tjener til dels som samfunnskritikk. Men det har også en annen funksjon. Det er å gi Staalesen en egen stil slik at det han skriver blir originalt og spennende. Noe som også kjennetegner Staalesens bøker er de nøyaktige skildringer av miljøer og steder. Leseren legger straks merke til at dette er en forfatter som har gjort grundig forarbeid, og dette gir troverdighet til historien. Det er ikke vanskelig for Staalesen å gi troverdighet til sammenhengen mellom en rekke tilsynelatende urelaterte saker, som han nettopp gjør det i f.eks. "Bitre blomster". Dette klarer han pga. en nøye gjennomtenkt plan og nøyaktige skildringer.

Konklusjon.

 

 

Etter å ha lest noen av de mange bøkene til Gunnar Staalesen har jeg kommet fram til at han er svært samfunnskritisk i sine bøker. Han legger ikke skjul på noe i det han skriver. Han er en mann som bruker sine fantastiske skrivekunnskaper til å informere oss lesere om det som skjer i samfunnet vårt. Det er helst de svake han vil hjelpe gjennom sine bøker, han vil at vi skal kunne forstå deres side av saken.

 

 Han forteller gjerne om hvordan politikere bruker penger på ting som han selv mener burde gå til andre, mer viktige formål. Han mener at de tar bort penger og resurser som egentlig burde gå til barn og gamle i samfunnet. Han mener politikerne tenker på en annen måte enn oss vanlige samfunnsborgere. Han har sagt om politikere at de tenker at de unge og gamle har ingen innflytelse allikevel. Han sier: ” Jeg tror holdninger som dette disse bunner i menneskeforakt, og den ligger nok i kim hos de fleste av oss”. Dette kan vi lese om i boken ”I mørket er alle ulver grå”

 

I ”Falne engler” tar Staalesen opp problemer som incest og djeveldyrking, hva det kan føre til. Han ser også på samfunnsproblemene som fører til at ungdom stadig i større og større grad begynner å ruse seg.  Og han skriver om de høye skilsmissestatistikkene, som ikke ser ut til å synke noe i den nærmeste fremtid. Dette er jo absolutt aktuelle tema i dag.

 

Han prøver å finne ut hvordan og hvorfor samfunnet vårt har utviklet seg slik det har gjort, om det kan ha noen betydning på hvordan barndommen var og hva vi blir lært opp til. Hvorfor har dagens ungdom blitt verre enn den var før? Eller har de egentlig det? Dette er spørsmål som stilles i denne boken. Det er opp til hver enkelt å finne svar på dette selv.

 

I boken ”Bitre blomster” er det miljøpolitikken, hvor miljøforbrytelser og dumping av giftig avfall er tatt opp, og som vi vet er dette et høyst aktuelt tema i  dag også. Her blir vi kjent med en familie som driver en stor familiebedrift.

 

Familien er så å si splittet på grunn av miljøspørsmålet. Den ene sønnen er et slikt menneske som ikke bryr seg om at miljøet vårt blir ødelagt , han tenker bare profitt og tar ingen hensyn når det gjelder å skaffe seg penger. Mens den andre sønnen tenker mer på miljøet og liker ikke det som skjer, han prøver å kjempe imot. Hvordan skulle miljøet vårt blitt hvis alle tenker slik som Trygve? Men heldigvis er det mange som har i hensikt å stoppe litt av den stor forurensningen.

 

Men det er også et annet problem som blir tatt opp i denne boken. Selv om familien har alt de kan ønske seg, er det en ulykkelig familie vi møter i denne romanen. Det er ikke alltid så veldig viktig med penger, det er viktigere med kjærlighet og forståelse fra familie og venner.

 

Det fins mange mennesker i vårt samfunn som ikke har all verdens med penger, men allikevel føler de lever et fullverdig liv. De har det de trenger og en familie som er glade i dem.

 

Gunnar Staalesen får frem sine samfunnskritiske problemer mye ved hjelp av ironi og metaforer. Det er også menneskeskjebner som viser tilfeldigheten bak våre liv. Han tar utgangspunkt i noe som virker veldig sannsynlig og troverdig. Det gir oss en følelse av at dette er noe som har skjedd. Staalesen sine bøker er nøyaktige skildringer av miljøer og steder, det legges merke til. Vi får da med en gang inntrykk av at forfatteren har gjort et grundig forarbeidet, og dette gir troverdighet til historien. Det er mye vi selv kan forholde oss til i disse historiene. Det er bra at han ikke er redd for å si hva han mener om det som skjer i samfunnet vårt. Jeg synd at det er noen veldig bra bøker og jeg har begynt å tenke på mer om hva som skjer i samfunnet vårt og hva vi kan gjøre med dette. Det er slike bøker som får deg til å ville hjelpe de vanskligstillte i vårt samfunn, det må da være noe som vi kan gjøre for at de skal få et mer fullverdig liv. Er det virkelig slik at det er våre skjebner som bestemmer hvordan vi får det i samfunnet eller er det noe som skjer allerede i barndommen?   

FORFATTERSKAPET TIL STAALESEN.

Bøker

 

·        USKYLDSTIDER, 1969

 

·        FORTELLINGEN OM BARBARA,1971

 

·        RYGG I RAND, TO I SPANN,1975

 

·        MANNEN SOM HATET JULENISSEN,1976

 

·        BUKKEN TIL HAVRESEKKEN,1977

 

·        DEN FEMTE PASSASJEREN,1978

 

·        DIN TIL DØDEN,1979

 

·        TORNEROSE SOV I HUNDRE ÅR,1980

 

·        KVINNEN I KJØLESKAPET,1981

 

·        I MØRKET ER ALLE ULVER GRÅ,1983

 

·        HEKSERING. SYV FORTELLINGER OM VARG VEUM,1985

 

·        KNUT GRIBB TAR BERGENSTOGET,1986

 

·        DUMBO OG MASKEFJES,1988

 

·        SVARTE FÅR,1988

 

·        FALNE ENGLER,1989

 

·        VIKINGSKATTENS HEMMELIGHET,1990

 

·        BITRE BLOMSTER,1991

 

·        VARG VEUMS BERGEN,1992

 

·        VIKINGSKATTENS FORBANNELSE,1992

 

·        DØDELIG MADONNA,1993

 

·        BEGRAVDE HUNDER BITER IKKE,1993

 

·        VIKINGSKATTENS VOKTERE,1994

 

·        SIVERT SKUTELØS,1994

 

·        SKRIFTEN PÅ VEGGEN,1995

 

·        DE DØDE HAR DET GODT,1996

 

·        1950: HIGH NOON, 1998

 

·        1900: MORGENRØD, 1999

Skuespill

                                           

 

·        VASKERELVENS ROSE, 1986

 

·        FREDAG DEN TRETTENDE, ELLER POSEIDONS HEVN,1990

 

·        ARVEN: FRA SCENEVERSJONEN AV AMALIE SKRAM,1992

Kilder.

 

 

 

Diverse avisutklipp hentet fra Internett, spesielt fra Dagbladet og Bergens Tidene. Opplysningshefte om Gunnar Staalesen fra biblioteket. Under lupen, Essays om kriminallitteratur. Kriminallitteraturen, 11 essay redigert av Kjell Heggelund og Nils Nordberg. Skoleboka Bruer.


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish