Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
En tidlig tirsdags morgenSkriv ut Utskrift
Per og Ninni har foreldre som krangler å pleier derfor å stikke av, men så forsvinner Ninni og Per må gå å lete etter henne..
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.


Mørket har senket seg over den lille byen. Et lite bål lyser om kapp med stjernene.

Rundt bålet sitter det to barn. Per og Ninni. De er søsken. De pleier å sitte der nede ved elvebredden, under den vesle brua, når det blir for bråkete hjemme. Foreldrene deres krangler nesten hver dag. Da går de ned dit.

Det var seint på kvelden, masse snø, og kaldt ute. Vinden ulte rund hushjørnene, og røsket tak i jakka til Ninni som var halveis åpen.

Det knittret i bålet. De små hendene deres var blå av kulde.

De sa ingenting, bare stirret inn i flammene.

Det ble mørkere, og vinden kraftigere.

De så på hvarandre..

-Skal vi gå hjem? Spurte Ninni forsiktig

-Nei, det blir bare bråk, svarte Per med øynene rettet mot flammene.

 

Men Ninni var kald, hun ville hjem, selv om hun visste at det ville bli bråk.

-Jeg går hjem nå, jeg orker ikke mer, sa hun, med et lite håp om at han skulle bli med henne.

-Du kan ikke gå hjem alene, du finner ikke veien i mørket! sa han fortvilet

Men Ninni ville ikke høre på han. Hun reiste seg opp og gikk, ut i snøen og ut i mørket.

Per ropte etter henne at hun måtte komme tilbake, men hun snudde ikke.

Han ble stående å rope ut i det store tommrommet, men det var helt stille. Bare den svake knittringen fra bålet kunne høres i den endeløse stillheten.

Han dumpet ned vedsiden av bålet, og stirret enda mer intenst inn i det . Hva om hun ikke fant veien hjem? Han måtte gå etter henne!

 

Det bar ut i snøen, ut i det store mørket. Sporene etter henne var blitt visket ut allerede.

Han kneppet igjen jakken så godt han kunne, for at ikke vinden, og snøføyka skulle trenge inn.

Hvilken vei? Stjernene glinset i snøen, og snart var lyset fra bålet helt ute av synet.

Det begynnte å bli seint. Plutselig så han et lys, på toppen av bakken. Det var hjemmet hans.

Han trasket forsiktig opp den slake bakken. Moren og faren hans var oppe enda. De kranglet. Det kunne høres langt nede i veien. Han ba til Gud om at Ninni skulle være hjemme.

 

Han gikk inn, og listet seg forbi kjøkkenet, hvor foreldrene var, og åpnet forsiktig døren til Ninnis soverom.

Men det var ingen der! Ninni var ikke hjemme, hun var ute i snøen, og mørket, helt alene.

Skulle han si ifra til foreldrene? De ville antageligvis ikke bry seg uansett, så han bestemte seg for å dra ut alene. Nå var han ute i kulden igjen. Hvorfor ble han ikke med henne hjem? Han visste jo at hun ikke ville finne veien selv! Det irriterte han. Han skulle finne henne!

Men hvor i all verden skulle han gå? Hun kunne jo ha godt hvor som helst for alt han visste.

Kirketårnet! Det kunne sees overalt, og det lille lyset på toppen, ga et rolig lys over den lille byen.

Han håpet at hun satt der. Lyset kom nærmere og nærmere, og til slutt stod han på kirketrappa.

Han så rundt seg, men så ingenting. Det var helt stille, helt rolig.

Men noe rørte seg..

Per løp bort for å se.

Det var Ninni! Han ristet henne hardt, og ropte navnet hennes.

-Ninni! Ninni! Er du våken? Du må våkne! Det var panikk i den spede stemmen hans. Hun kunne ikke være død!

 

Men hun svarte ikke, bare lå der i snøen, uten å røre en muskel. De små hendene var kalde, og blå av kulde. Han tok tak i den ene hånden hennes og holdt den inntil seg. Den var iskald.

En tåre trillet nedover kinnet hans og traff hånden hennes. Var dette slutten?

Øynene hennes var blanke, men allikevel tomme. De glinset i takt med snøen, mens de stirret tomt ut i luften og mørket.

Per knakk sammen av gråt. Til slutt sovnet han. Der lå de, midt på torget, med snøen som feide over dem. Hånd i hånd.

 

Det begynnte å bli lyst, og menneskene begynnte å komme ut av de små husene sine, men ingen stoppet.

Ofret dem et blikk eller to for så å stresse videre.

De lå stille, helt stille uten at noen savnet dem, en tidlig tirsdags morgen i desember.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Bilde: Brassai – 1933    Kilde: www.masters-of-photography.com




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish