Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
FredSkriv ut Utskrift

En novelle skrevet på heldagsprøve med temaet "fred". Oppgaven var: Skriv en novelle med tittelen ”Fred”.

Karakter: 5+

Bokmål - NovelleForfatter:

Det hadde vært en varm sommerdag. En slik dag, hvor verden virket som et idyllisk sted å bo, hvor alle mennesker levde i fred og fordragelighet. En dag man glemmer alle problemer, og bare lever. En dag man ikke glemmer. Sola hadde startet å varme tidlig på dagen. Fuglene kvitret, og sommerfugler hadde jaget hverandre rundt i hagen. Trær og busker var fulle av bær og frukt. Det var varmt, men ikke for varmt, for det var en slik dag, hvor vinden kommer innom en sjelden gang, bare for å sørge for at man ikke blir for varm. En slik vind, som man knapt merker, men som man føler som noe kjølig og behagelig som stryker over en svett panne panne, og gjør at man akkurat holder ut varmen, til en sval bris stryker over pannen på nytt. En slik dag, man ikke glemmer.

 

Anders hadde trukket seg inn i huset. En varm sommerdag som dette tok på kreftene i lengden. Anders så ned i glasset med cola, som for ikke mer en 10 minutter siden, hadde vært fullt av en haug med isbiter som badet i cola. Nå så det imidlertid ut til at varmen hadde tatt totalt knekken på alle isbitene, og alt som var tilbake, var et varmt og utvarmet glass med cola, som nesten rant over. En maur hadde visst fulgt etter han inn fra hagen, og opp de tre trappetrinnene til verandaen, videre fra verandaen over terskelen til skyvedøra, og inn i stua. Anders satt og betraktet den en stund. Den bar på noe som så fryktelig tungt ut for en så liten skapning. Nå løp den sikksakk over stuegulvet, med små pauser, slik som maur pleier å ha. Den hadde satt kursen mot kjøkkenet, og forsvant rundt dørkarmen. Anders hørte tramping fra kjøkkenet, og så mauren runde dørkarmen akkurat i tide til å bli knust mot stuegulvet av en diger skikkelse. Anders fulgte skikkelsen fra der mauren lå, og oppover. Det var far. Han hadde tydeligvis ikke merket at han hadde fått en maur på samvittigheten. Anders fulgte han med øynene mens han gikk gjennom stua, og forsvant ut på verandaen. Anders kikket tilbake på mauren. Det ene beinet, og det ene følehornet beveget seg litt. Stadig saktere, stadig saktere, før det sluttet å bevege seg. Et bitte lite liv, borte på under fem sekunder. Et bitte lite ubetydelig liv.

 

Anders reiste seg opp, og gikk bort til tv-en som stod mellom to bokhyller. Han trykket inn knappen. Tv-en ga fra seg en lyd, og bildet ble sterkere og sterkere. Han tok med seg fjernkontrollen og satte sed ned. Ingen ting morsomt å se på. Han byttet kanal, men ingen ting å se på der heller. Han byttet kanal enda en gang, og lyste opp da han så at det var yndlingsserien hans, ”Friends” som var på tv. Han hadde sett episoden før, men det gjorde ikke noe, for det var en morsom episode. Han rakk akkurat å le to ganger, før far kom småløpende inn og nappet til seg fjernkontrollen. ”Dagsrevyen”, mumlet han. Anders sukket, men ble likevel sittende og se på. Det hadde brutt ut krig i et land, langt nede i Europa. Dagsrevyen viste en reportasje fra en liten landsby, som hadde blitt bombet. Tv-en viste små barn i fillete klær, som løp rundt. Mange av dem gråt. Ansiktsuttrykkene viste noe Anders sjelden så, redsel. Ansiktene lyste av redsel. De viste et intervju med ei dame, som stod med et lite barn på armen, som også gråt. Hun så fortvilet ut. Hun hadde mistet to sønner i bombeangrepet. Anders ble sittende og tenke. Han så for seg de små barna, som løp rundt. Han tenkte på all redselen han kunne se i øynene. Han så ut av vinduet. En fugl kom flygende, og satte seg på en kvist i et tre utenfor. Han tenkte. Samtidig gikk Dagsrevyen over til neste sak. Det var underskrevet en fredsavtale i Irland, Anders smakte på ordet. ”Fred”, tenkte han. Han reiste seg, og gikk ut på verandaen hvor han satte seg ned på den tre trinn lange trappa, ned til hagen. Han så utover hagen, og så sola å forsvinne over åsen på andre siden av fjorden. Det var blitt svalere, men fortsatt var det varmt.

 

To sommerfugler lekte sisten rundt i hagen, og den svale brisen som hadde dukket opp nå og da, var helt borte. Anders fulgte de to lekne sommerfuglene med øynene rundt i hagen, og fikk øye på mor, som satt bøyd over et blomsterbed, og lukte. Hun var tynn, og han kunne tydelig se ryggraden stikke ut som små fjelltopper fra huden når hun bøyde seg forover. Hun snudde seg, og smilte til Anders. Anders smilte tilbake. Han ble sittende og tenke. Ansiktene som hadde lyst av frykt, klarere en sola, ble ikke borte fra hodet til Anders. Han så opp på kvisten hvor fuglen satt i stad. Den hadde fløyet. Han tenkte på hun som hadde mistet to sønner. Ti bitte små liv, borte på under fem sekunder. Ubetydelige i den store sammenhengen, akkurat som mauren. Hvordan visste man at man levde i fred? Hadde barna som løp rundt i fillete klær og gråt, levd i fred før landsbyen ble bombet? Ville frykten bli borte fra ansiktene dersom det ble skrevet under en fredsavtale, akkurat som i Irland? Følte irene seg trygge nå? Følte de ikke lenger redsel?

 

Neste morgen var en varm sommerdag. En slik dag, hvor verden virker som et idyllisk sted å være. Hvor alle problemer blir glemt, og en nyter livet for hva det er. En dag med fuglesang og sommerfugler. En dag man aldri glemmer. Men var dette å leve i fred?


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish