Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Kvinners menneskerettigheter i fattige deler av verdenSkriv ut Utskrift
Drøfteoppgave om kvinners menneskerettigheter i fattige deler av verden.
Bokmål - ResonnerendeForfatter:

Denne drøfteoppgaven skal dreie seg om kvinners rettigheter i fattige deler av verden. Forskjellige problemstillinger som er aktuelle å ta opp er: om menneskerettighetene er kulturelt betinget og bare et vestlig fenomen, eller om kvinner skal være likestilt med menns rettigheter overalt i verden.

Med andre ord: ønsker alle land denne hjelpen og skal alle land ha det samme synet som oss?

Dersom dette ikke er kulturelt betinget: hva kan norske myndigheter og private organisasjoner gjøre for å hjelpe til med å jevne ut forskjellsbehandlingen mellom kvinner og menn i u-land? Hva kan hver enkelt person gjøre for å rette opp skjevheten og kjempe for likestilling? Er religion et hinder for kvinnefrigjøring og kan kvinnene i u-land selv gjøre noe for forandring?

Noen faktakunnskaper om kvinners levekår i u-land er at: mange kvinner er analfabeter, de har liten eller ingen politisk innflytelse, kvinnene er stort sett knyttet til jordbruks-produksjonen, de har ansvaret for husholdningen, bruker mye tid på å skaffe nødvendige ting som vann og brensel, de føder mange barn og lever i mannsdominerte kulturer. Hvorfor svikter utviklingen av menneskerettighetene i den tredje fasen som er virkeliggjøringen?

 

I utgangspunktet defineres menneskerettigheter som universelle moralske rettigheter. Og da er rettighetene ikke bare universelle innenfor en stat. Menneskerettighetene gjelder for alle mennesker til alle tider og i alle situasjoner overalt i verden. De er uavhengig av kjønn, hudfarge, språk, etnisk opprinnelse, alder, samfunnsklasse, religion og politisk overbevisning.

 

Sterke krefter i et samfunn kan hindre utviklingen og virkeliggjøringen av menneskerettigheter. Det avhenger av kulturen og religionen i et land om dette skjer. Når spørsmålet om hvorfor virkeliggjøringen svikter må en kanskje først spørre seg om det egentlig er mulig å skape universelle menneskerettigheter – ”rettigheter som gjelder for alle mennesker, alle steder og til alle tider”. I mange land og spesielt i islamske kulturer er hele folket viktigere en hvert enkelt individ og i slike land har de også helt andre oppfatninger av hva som kan godtas som straffemetoder og av kvinnens stilling i samfunnet.

 

I vår vestlige kultur har kvinnene de siste 100 årene kjempet for likestilling, og vunnet fram. Om det fremdeles i dag finnes eksempler på forskjellsbehandling så er kvinner rettslig sett likestilt med mannen. Dette har altså skjedd i et offisielt kristent land, hvor Bibelen lærer at ”mannen skal være kvinnens hode”. Går vi da ca. 100 tilbake i tid ser vi at tilstanden var en helt annen enn i dag og samfunnet vårt var svært mannsdominert. Da det mannsdominerte samfunnet altså mye skyldtes den kristne læren så ser det ut som at mange aksepterer likestillingen og at den lar seg kombinere med den kristne tro. Men et eksempel på det motsatte i dag kan være Enevald Flåtens nye bok der han hevder at mannen skal være kvinnens hode, men han mener likevel ikke at kvinnen skal undertrykkes.

 

Når vårt kristne lands tro bøyde seg for kvinners rettigheter og ikke var noe uoverkommelig hinder å passere så viser dette kanskje at religion i andre fattigere land heller ikke er et hinder for kvinners frihetsrettigheter. På samme måte som det var kvinnene i Norge som selv tok initiativ så må kanskje kvinner som undertrykkes i fattigere deler av verden gjøre det samme dersom de virkelig ønsker likestilling. Dersom religionen er et hinder for friheten, er det et hensiktsmessig tiltak i den grad kvinnene selv ønsker større frihet og er villig til å se på religionen som en av årsakene til at deres rettigheter er nedbetont. Det vil helt klart ikke være akseptabelt eller ønskelig fra alle hold, men bli sett på som opprør, spesielt fra de menn som vil beholde sin makt i samfunnet og over kvinnen. Om tiltaket er gjennomførbart i alle deler av verden og under alle typer religioner er ikke sikkert, men det var det i vårt eget land.

 

Shirin Ebadi vant Nobel’s fredspris i 2003 og er et viktig steg i retning av større frihetsrettigheter for kvinner i fattige deler av verden. Irans president Mohammad Khatami har forsikret at hun skal få arbeide i full frihet i hjemlandet og har sagt og understreket at hun også er lojal mot islam.

 

Shirin Ebadi har selv uttalt:

”diskrimineringen av kvinner i islamske stater har røttene sine i den patriarkalsk og manndominerte kulturen som rår grunnen i disse samfunnene, og ikke i Islam. Denne kulturen tolerer ikke frihet og demokrati akkurat like lite som den tror på likhet mellom mann og kvinne”.

 

Men fredsprisen vil nok inspirere mange kvinner, ikke bare i Iran, men i hele religionen som kjemper for sine rettigheter. Shirin Ebadi er den første kvinnelige muslim som får Nobels Fredspris.

 

Men Islam som religion har nok satt dype spor i samfunnet i Iran. Det er muligens den diskriminerende Islamske familielovgivningen som er den største utfordringen for kvinnene der. Den bygger på Islams kilder og omhandler ekteskaps-, skilsmisse- og foreldrerett for å nevne noen områder. Kvinner i Iran blir ikke regnet som selvstendige og fullverdige borgere ettersom de trenger sine menns tillatelse til f.eks. å reise utenlands. Som tiltak til dette problemet, må kvinner, før de kan nyte rettigheter blant annet som arbeidstakere, rette oppmerksomheten mot deres egne grunnleggende menneskerettigheter. Et tiltak som er satt i verk blant annet når det gjelder skillsmisser er en lovendring som tillater ektefellene å sette betingelser for sitt ekteskap. Dette har vært en metode for å utjevne forholdet mellom menn og kvinners skilsmisserettigheter, uten å endre den faktiske lovgivning.

 

Når det kommer til spørsmålet om hva norske myndigheter gjør og hva privatpersoner kan gjøre for å kjempe for likestilling i uviklingsland så kan vi se på FNs kvinnekommisjon ”Commission on the Status of Women” (CSW) som ble opprettet i 1946. Kommisjonen skal fremme kvinners stilling I FNs medlemsland. Den har 45 medlemmer og møtes hvert år. I FN har Norge sammen med andre nordiske land vært svært aktiv i kvinnespørsmålet. Fra Norge ble det lagt stor vekt på å styrke kvinners stilling og rettigheter, med retten til helse, familieplanlegging, utdanning og vise at kvinners ubetalte arbeid må verdsettes. Den overordnede målsettingen for norsk utviklingssamarbeid er å bidra til å bedre økonomiske, sosiale og politiske kår i utviklingslandene innenfor rammen av en bærekraftig utvikling.

 

I dag er det store forskjeller mellom kvinner og menns økonomiske status. Blant de 1,3 milliarder mennesker som lever i fattigdom rundt om i verden, er flesteparten kvinner. Man kan se at samfunnet utvikler seg slik at kvinner blir stadig fattigere i forhold til menn.

 

Det er ikke bare ett hinder som møter kvinner i kampen for likestilling i fattige land. Forskjellige hindre kan være tradisjoner, u-lands myndigheters holdning og diskriminerende lovpraksis og vold mot kvinner som skremmer dem fra å søke arbeid utenfor hjemmet.

 

Privatpersoner kan selvfølgelig bidra med tiltak som pengedonasjoner i innsamlingsaksjoner o.l.. til organisasjoner som kjemper for kvinners likestilling i u-land. Man kan også sende brev til private organisasjoner som har stor innflytelse i et land og be dem om å ta en aktiv stilling i saken og kjempe for likestilling. Norsk Hydro har f.eks. stor innflytelse i Kina og står på godfot med myndighetene og kan ta opp viktige brudd på menneskerettighetene med dem. Dette er hensiktsmessig fordi store organisasjoner har makt og innflytelse til å få utgjort en forandring. Det er kanskje bare akseptabelt for de private organisasjonene dersom dette ikke er noe som gjør at de vil miste sin innflytelse og tape penger i sin bedrift. Hvorvidt det er gjennomførbart avgjøres av hvor langt hver enkelt bedrift er villig til å gå ved samtidig å risikere økonomiske tap som følge av et aktivt standpunkt.

 

Men det er ikke sikkert at vestens tanker og ideer bør overføres til de fattige deler av verden uten å ta hensyn til forskjeller som er dypt bisatt i både religion og kultur. Kanskje er ikke menneskerettighetene som av mange blir sett på som et vestlig fenomen ønskelig i samme forstand i alle land slik som den er i vestlige deler av verden.

 

Enkelte kulturelle skikker som f.eks. omskjæring av kvinner, kan virke meningsløse sett utenfra, men de har en mening og oppfyller en funksjon for dem som praktiserer dem. Kulturer står imidlertid ikke i ro. De er i stadig endring, de endres og tilpasses. Menneskerettserklæringen fra 1948 omfatter blant annet avskaffelse av kvinnelig omskjæring fordi det representerer en form for vold og krenkelse.

Forskjellige konvensjoner og handlingsplaner går stadig mer rett på sak. De internasjonale konvensjonene om sivile og politiske rettigheter og om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (1966) fordømmer diskriminering på grunnlag av kjønn. Kvinnekonvensjonen fra 1979 pålegger landene å treffe tiltak mot kvinnelig omskjæring.

 

Til avslutning vil jeg konkludere med at i kampen for likestilling for kvinner er religion et hinder, men ikke nødvendigvis et uoverkommelig hinder. Det er en kamp som må utkjempes av kvinnene selv i de fattige land, men med utenlandsk støtte gjennom FNs kvinnekommisjon og andre organisasjoner fra forskjellige land. Hver enkelt person kan utgjøre en forskjell ved å legge press på private organisasjoner for å få dem til å ta et standpunkt. Virkeliggjøringen av menneskerettighetene svikter i mange land grunnet kulturer/ religioner som ikke tolerer frihet, slik at kvinner likestilles med menn.


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish