Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Fremmed fuglSkriv ut Utskrift

Fantasihistorie om en føniks.

Karakter: 5

Bokmål - FortellingForfatter:



Jeg har alltid hatt et spesielt forhold til fugler, og særlig de store og fargerike har bestandig hatt en spesiell plass i hjertet mitt. For ganske nøyaktig ett år siden, på 17 årsdagen min, fikk jeg flere illustrerte bøker om eksotiske, fargesprakende fugler.

 

Men den største overraskelsen fikk jeg da tanta mi kom, sent på kvelden da mamma og broren min, Robert, hadde lagt seg. Hun kom snikende inn på rommet mitt uten å banke på, verken på døra mi eller ytterdøra. ”Tante!” utbrøt jeg. ”Hva gjør du her?” ”Hysj, vennen min,” svarte hun. ”Stille, så du ikke vekker familien din. Jeg har med en presang til deg, en presang de helst ikke bør se.” Hun hørtes hemmelighetsfull ut. I høyre hånd holdt hun en mørkerød silkeduk, og det så ut som om det kunne være et bur under det. Jeg stirret på det. Tante hadde satt det fra seg på skrivebordet mitt. Jeg var sikker på at nå hadde hun vært utenlands og smuglet med seg en eller annen papegøye, for hun visste jo hvor gal jeg var etter dem.

 

”Du har sikkert hørt om denne fuglen i eventyr og slikt,” sa tante. ”Den er egentlig et fantasifoster. Men nå har jeg endelig funnet den. Den er en ”fremmed fugl”, siden den egentlig ikke skal finnes. Men det gjør den! Fuglen er virkelig!” Jeg stod bare og så på henne. Her kom hun og sa st hun hadde funnet en fugl som ikke fantes? Nei, den var for drøy! En dum spøk, det var dét det var. Men jeg måtte bare se under duken. Jeg rev den av, og der, på vaglen satt… den styggeste fuglen jeg i mitt liv hadde sett! Den var grå og rynkete, og alle fjærene dens lå på bunnen av buret. Den utstøtte et slags kremt. Det hørtes ut som kritt som brakk. Så pep den.

 

”Følg med nå,” sa tante. ”Og ikke hyl. Det som skal til å skje nå, er helt naturlig for den.” Vi stod og stirret på den, og helt plutselig tok den fyr! Den så ut som ei ildkule! Jeg rygget skremt tilbake og holdt på å skrike, men tante la ei hånd over munnen min. ”Ikke vekk dem,” hvisket hun. ”Hvis din mor får se dette….”

 

Etter noen sekunder hadde flammene gitt seg, og alt som var igjen av fuglen, var en askehaug. Jeg bøyde meg ned for å se, og da la jeg merke til at askehaugen rørte på seg. Et lite, grått og rynkete vesen stakk hodet opp og ristet vekk litt aske. Den var helt uten fjær, og minst like stygg som den forrige.

 

”Fuglen som gjenoppstår fra asken,” sa jeg stille. Jeg visste det nå. Det var en føniks! ”Det var synd at du måtte se den på branndagen,” sa tante og smilte. ”Den er egentlig ganske flott. Fjærdrakten dens er gullfarget og skarlagensrød. En nydelig fugl. Tårene dens har legende kraft, og den kan bære tusen ganger sin egen vekt.” Jeg visste nesten ikke hva jeg skulle si. Så vidt jeg visste, eksisterte ikke fønikser, men tante hadde rett: Denne var virkelig!

 

”Har den noe navn?” spurte jeg. ”Den heter Armon,” svarte hun. ”Jeg gav ham det navnet etter min oldefar.” Hun børstet det svarte håret vekk fra ansiktet, og da la jeg merke til hvor ulik hun og mamma var. Mamma hadde langt, lyst hår som hun alltid satte opp, blå øyne, 1.60 m på strømpelesten og akkurat passe tynn. Jeg liknet henne på en prikk. Men tante var 1.84 m, tynn som et skjelett, med rufsete svart hår og mørkebrune, dyptliggende øyne. Hvor hun hadde de fra, var uvisst. Ikke fra noen av foreldrene hvertfall. Det var umulig å se at hun og mamma var søstre. ”Jeg bør gå nå,” sa hun. ”Det begynner å bli sent, og du skal vel på skolen i morgen. Er det ikke herlig at det bare er én uke igjen til du har sommerferie?” Så gikk hun, og jeg ble stående og stirre oppslukt på Armon. Måtte klype meg selv for å sjekke om at det ikke bare var en drøm. Jeg fant fort ut at det ikke var det.

 

Da jeg syklet fra skolen siste skoledag, stakk jeg innom kinoen for å se en film før jeg dro hjem til Armon. Da den var ferdig, satte jeg meg på sykkelen og begynte å tråkke hjemover. Den siste biten ned til blokka var en lang, bratt bakke. Jeg hadde ganske stor fart, da forhjulet havnet nedi ei grop, og både jeg og sykkelen ble sendt i en nydelig bue gjennom lufta. Jeg slo hodet kraftig mot en stein og kjente at det gnistret for øynene. Så rullet jeg i stor fart nedover bakken, og stoppet ikke før jeg nådde bunnen. Der ble jeg liggende og gispe etter luft. Jeg kjente at det blødde kraftig fra hodet. Det gjorde så vondt at jeg trodde jeg skulle dø. Øynene mine ville ikke holde seg åpne. Kreftene forsvant, og jeg klarte ikke å rope om hjelp.

 

Da hørte jeg plutselig en underlig brusing over meg. Jeg presset opp øynene og så noe stort som fløy over meg, noe gullfarget og skarlagensrødt. ”Armon,” hvisket jeg stille. Aemon landet ved siden av meg og utstøtte en sørgende lyd. ”Armon, jeg holder på å dø. Hent hjelp, hent tante.” Men Armon fløy ikke. I stedet la den hodet sitt mot mitt…. og begynte å gråte! Tårene rant nedover det vakre fjeset dens og ned på såret mitt.

 

Jeg kunne ikke kjenne smertene i hodet lenger. Synet begynte å bli klarere. Dette var ikke døden! Etter et minutts tid kunne jeg reise meg opp og kjenne på hodet mitt. Såret var grodd, og blodet på klærne mine var vekk! Da husket jeg det: Føniksens tårer hadde legende kraft. Så klart! Armon så på meg med store, snille øyne. En tåre glitret fremdeles i øyekroken. ”Gav tante deg til meg fordi hun forutså at dette ville skje?” spurte jeg den. Armon så på meg, det virket som flere timer. Så nikket den på hodet...




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish