Det følgende tar plass mellom 18.00 og 20.40.

 

18.00: Solen skinte nå over Amerikas hovedstad, en arbeidsdag hadde nettopp sluttet og mange var på vei hjem. Men for enkelte var det en stor dag.

I et av de store nedlagte verftene ved Winnsbrough kaien jobbet det noen menn enda, men disse mennene bygget ikke skip. Totalt befant det seg 34 menn inni verftet, alle holdt på å armere seg til noe stort, lyder av magasiner som ble settet inn i våpen ble hørt. På et bord jobbet tre stykker med å legge C4 eksplosiver i en bag.

 

Etter en liten stund kom det en BMW inn i verftet, den stoppet like foran mennene som jobbet der, alle stoppet å gjøre det de holdt på med. Ut av passasjersettet av bilen steg det opp en høy amerikansk mann med midtskill, han hadde et arr foran venstre øye. Han så seg rundt på de forskjellige mennene som jobbet. Deretter tok han opp en nedtellingsklokke og startet den på 5 min, denne klokken la han på samme bord som de plastiske eksplosivene lå på. Deretter gikk han inn i bilen igjen.

Rett etter at limousinen hadde kjørt, satte de andre mennene seg inn i bilene og lastebilene som var i verftet. Innen 3 minutter var hele verftet tomt, sekunder senere ga nedtellingsklokken et lite smell som ikke kunne ha skadet noen.

 

18.09: Mark Johnson hadde sluttet i Politiet for noen år siden, etter hans oppgjør med de Serbiske terroristene for et år siden hadde han fått et rykte som bråkmaker, Cross hadde tilbudt ham en tidlig pensjon men Johnson hadde taklet høflig nei.

Nå jobbet Johnson som sikkerhetsvakt ved Paramoor Exhibiton Center som lå parallellgaten til Pennsylvania Avenue. I dag var en stor dag, åpningen av en ny fløy skulle være i dag, og selveste Presidenten skulle åpne senteret, derfor hadde Johnson sett mange sortkledde menn med ørepropper gått rundt i bygningen, men hovedgjestene skulle ikke ankomme før kl 21.00 og det var det en god stund til. Nei, Johnson fikk heller ta sin vanlige inspeksjon runde om ti minutter.

 

18.12: En hvit Audi stoppet like utenfor Paramoor Exhibiton Center, fem uniformerte og bevæpnede vakter stoppet bilen og ba om legitimasjon. Det var fire stykker inni bilen men bare to av dem viste ID -. Beklager, men kun ansatte og spesielt inviterte gjester slipper inn i dag, prøv å finn et annet sted-, sa sikkerhetsvakten med Sørstatsdialekt. Sjåføren i bilen nikket vennlig og skulle til å rygge da de andre i bilen tok frem lyddempende Walther PKK. Før sikkerhetsvaktene klarte å reagere ble de skutt ned.

Passasjerene i bilen steg ut og løftet de livløse kroppene oppi bagasjerommet, alle gikk i store mørke kapper. Da det var gjort tok de av seg kappene. Under hadde de identiske vaktuniformer som dem de drepte, og identiske ID-kort. En av mennene åpnet bommen og lot Audien kjøre inn, deretter satte han og to andre seg i vakt boden, mens de to andre tok frem en bag og gikk inn i bygget.

 

18:19: Johnson tok heisen ned til parkeringskjelleren mens han tenkte på alt som ville skje, etter han mening var det altfor dårlig sikkerhet i bygget men det var egentlig ikke hans problem. Heisdørene gikk opp noen meter utenfor boden som styrte hvilke biler som gikk inn og ut.

Johnson gikk rolig bort til boden og oppdaget at de som vanligvis hadde vakthold var byttet ut, istedenfor var det tre vakter som hadde Ariske trekk over seg, alle tre var minst 1,85 høye og ganske kraftige. Johnson gikk bot til dem – God dag, hvor er de som vanligvis er her -. spurte Johnson den ene av vaktene. På greit Amerikansk svarte vakten – De ble omdirigert av vaktselskapet til et annet sted, de forlot oss for noen sekunder siden -. Johnson tenkte litt og spurte om ID. –Ikke noe problem- svarte vakten med en høy stemme. Alle tre i boden tok frem noen Identifikasjonsmerker med bildet deres på. Johnson så nøye på dem før han ga dem tilbake. – Beklager, men man kan ikke være for sikker i dag -, vakten bare nikket samtidig som Johnson snudde seg og gikk mot heisen igjen, det var noe som ikke stemte, men han kunne ikke sette fingeren på hva.

 

18:22: Heisen stoppet på 12 etasje, den øverste etasjen i komplekset, ut gikk de to personene som var med på å drepe de fem vaktene. En bar på en stor bag, mens den andre hadde tatt fram en UZI med lyddemper. Mannen med UZI gikk foran og sjekket etasjen. Etter noen sekunder kom han tilbake, - Etasjen er klar Marcus- sa han til personen som het Marcus.

- Skulle bare mangle, dumme Secret Service har stengt alle etasjene fra 12- ga Marcus til svar.

Begge begynte å gå bortover mot en av veggene til komplekset. De stoppet like foran. Marcus bøyde seg ned og åpnet en sikkerhetsventil, så krøp han inni den og ropte noe til den andre mannen, Mannen åpnet bagen brutalt og tok frem noen laserdetektorer. Etter å ha montert dem krøp Marcus ut av ventilen og tok frem en Walkie Talkie, han trykket på knappen – Området er klaret - sa han og la på. Deretter gikk de to mennene tilbake til heisen.

 

18:41: Den store varebilen som stod i Verftet kom kjørende inn i garasjen til Paramoor. Den ble stoppet av vakten, som ba om legitimasjon. Alt dette var et spill for galleriet tilfelle det var et gjemt kamera i nærheten.

Varebilen som ble sluppet inn stoppet noen meter inni garasjen. Bakdøren ble åpnet og ut steg det 12 menn, alle kraftig bevæpnet. Med en gang de kom begynte de å løpe til heisene som de visste nøyaktig hva de skulle gjøre.

 

18:43: Det begynte å skje noe hos Johnson, han så at de første gjestene begynte allerede å ankomme bygningen, fine menn i snippdresser sammen med sine ørtende koner kom inn og opptrådte som om de var verdens navler, de stoppet litt foran de mange pressefolkene som hadde ankommet.

Johnson hadde lyst til å stoppe dem for moro skyld, men trolig ville han ha fått sparken for dette, siden alle gjestene hadde blitt sikkerhetserklært av Secret Service. Nei han fikk nok nøye seg med sine vaktturer hver halvtime, selv om det ikke var nødvendig, siden de samme Secret Service hadde gått gjennom bygningen flere ganger. Johnson la merke til den stivpyntede høye herremannen som ankom stedet, Johnson kjente han igjen på arret han hadde under høyre øyne, det var Nigel Etthorn, en tidligere Vietnam soldat som deretter startet Las Vegas fjerde mest innbringende Kasino, det gikk rykter om at Etthorn hadde gått personlig konkurs men det virket ikke slik, vel man skal vel gå ned med flagget til topps tenkte Johnson.

Etthorn passerte Johnson uten å ense han et blikk, kanskje fordi Etthorn var betydelig høyere en han. Johnson sjekket klokken sin, det var på tide å ta runden sin igjen.

 

18:48: En ny varebil hadde ankommet garasjen til Paramoor, men denne gangen var det kun 8 armerte menn som hoppet ut av lastebilen, grunnen var at med seg hadde de en stor kiste som fire måtte løfte hvis de skulle få den noen vei. De begynte å gå mot heisene på venstre side.

Idet de steg inn i heisen på venstre side av døren kom Johnson ut av heisen på den høyre siden, han fikk så vidt et glimt av mennene idet heisdørene lukket seg.

Johnson gikk bort til vaktene han hadde møtt tidligere og spurte om hvem de mennene var. – Nei, det var bare underholdningen i dag, bandet - svarte en av mennene. Johnson så betenkt ut. – Du, det er ikke bestilt noen band i dag, vent her. Jeg tilkaller forsterkninger -. Idet Johnson tok opp sin Walkie Talkie hørte han lyden av en pistol som ble løftet opp av hylsteret, uten å tenke seg om kastet han seg bak en bil. En salve fra lydløse UZIer traff bilen. De tre mennene begynte å skyte på han. Johnson tok sin vakt pistol og fyrte av tre skudd, uten at noen traff.

Mennene begynte å skrike noe på tysk. Johnson begynte å banne, hvordan kunne alt dritet skje med han. Johnson lette etter sin Walkie Talkie, men oppdaget fort at han hadde mistet den på bakken idet han kastet seg bak bilen.

 

De tre mennene hadde nå spredt seg rundt om i garasjen. Johnson så seg rundt men kunne ikke se noen.

Hadde det ikke vært for lysene til en av varebilene som stod parkert hadde ikke Johnson sett skyggen til en av mennene. Impulsivt skjøt Johnson tre skudd, som alle traff den enne mannen. Han falt ned i gulvet som en potetsekk.

Johnson så seg rundt og løp bort til den døde mannen, noen kuler ble skutt etter han uten at de traff.

Han tok den lydløse Uzien som lå der og begynte å skyte på lysene som gjorde at man kunne se i garasjen.

- Han prøver å blinde oss, ropte en av mennene til den andre. Dette var svært dumt side mannen røpte sin posisjon ved å skrike. Johnson fyrte av en salve mot mannen uten at den traff.

Den siste mannen hadde prøvd å snike seg bak Johnson, men Johnson reagerte raskt og rullet under en bil og bort over på den andre siden. Dette gikk så overraskende på mannen at han bare stod der. Johnson hadde ingen problemer med å skyte han i ryggen.

Nå var det kun en person igjen. Johnson fyrte av og slukket de siste lysene, det ble bekmørkt i garasjen, den siste mannen prøvde å seg rundt om til alle kanter, men det eneste som lyste opp var datamaskinen i vakt boden.

 

Johnson visste at den siste mannen var gjemt bak den sølvfargede Hondaen, så Johnson begynte å sprinte bort, når han var noen meter vekke fra mannen kast han seg med beina først mot mannen, Johnson traff mannen med så stor hastighet at han ble kastet ned i bakken med stor styrke. Sekunder senere slo Johnson UZIen ut av hånden til mannen, og deretter pekte med sin UZi mot han. –Hva i helvete er det som skjer her?, hvem er disse personene? - spurte Johnson den nedslåtte mannen, det eneste svaret han fikk var om gå et visst sted. Johnson reagerte Impulsivt og skjøt mannen i foten. Et smerteskrik kom mannen men Johnson kommanderte ham til å svare. Med smerte åpnet mannen kjeften, - vi har planer om å robbe dette stedet for verdiene, vi har menn overalt, vi er tidligere leiesoldater -, Johnson så på han og spurte hvem han jobbet for, mannen kom med et sarkastisk svar, nå ble han skutt i det andre beinet. –Okay, en person med navn Etthorn har betalt oss det er alt jeg vet, jeg sverger -. Johnson tok vekk våpenet sitt og begynte å gå mot heisen, mannen som lå på gulvet tok da frem en liten pistol han hadde gjemt i beinet, Johnson så denne bevegelsen til tross for at det var bekmørkt. Johnson snudde seg i rask hastighet og tømte magasinet i brystet på mannen, som så falt død om. Johnson tenkte ikke mer på han men prøvde å finne heisdørene.

 

19:05: Utstillingshallen hadde begynt å fylle seg, minst hundre gjester hadde ankommet og begynt å kommunisere med hverandre.

Etthorn derimot hadde klart stille og rolig å snike seg vekk og ta heisen oppover til 12 etasje. Alle etasjene over 5 hadde blitt tømt i forveien, men Etthorns leiesoldater hadde allerede begynt å etablere teknisk utstyr der. På midten av rommet stod det en liten tynn fyr med colaglass briller og jobbet foran noen PC-er. Etthorn gikk bort til han, - er vi i rute Page- det kom et positivt svar tilbake fra Page. – Bra, steng heisene slik at de kan kun bevege seg fra 12 til underetasjen, deretter begynner du decypher kodene til hvelvet -. Page nikket og gjorde det han hadde blitt bedt om. Etthorn så på klokken, 19.07, om nøyaktig tre timer ville han være kloden rikeste, uoffisielt selvfølgelig. En av soldatene som hadde et head-set på seg kom bort til Etthorn – Sir, garasjegruppen har ikke rapportert det siste kvarteret. Etthorn snudde seg og pekte på en – Daley, ta med deg Bingham og Stones og sjekk garasjegruppen. Mennene tok med seg sine Uzier og begynte å løpe ned trappene.

 

19.06: Johnson befant seg i heisen som skulle ta han til 3 etasje, da heisen plutselig stoppet. Johnson prøvde å trykke på knappene, men oppdaget at kun 12 og underetasjen fungerte. Han trykket på underetasjen, noe fortalte ham at 12 virket ikke lovende. Da heisen ankom stedet undersøkte Johnson raskt stedet, det var ingen der. Hele området besto jo av ledninger og rør som ga resten av bygget strøm og vann. Han var nå 20 meter under jorden, like over T-banen.

 

19.08: Daley som personen het slo opp døren til garasjen og oppdaget at alt var bekmørkt, han tok frem nattsynbriller som han hadde i sekken sin og ba de to andre om å gjøre akkurat det samme. Sakte men sikkert undersøkte de områdene, det tok dem ikke lang tid å oppdage at garasjegruppen var eliminert. Daley tok opp Walkietalkien sin og fortalte det han visste til Etthorn. – Okay, fjern likene og så fiks lysene, det er helt sikkert lyspærer ved vaktmester kottet en etasje over- Etthorn slo av Walkietalkien. – Marcus, ta med deg teamet til underetasjen. Marcus lystret, han og tre andre tok med seg noe utstyr og gikk inn i heisen. Da dørene ble lukket snudde Etthorn seg til Page – Page, finn ut hvem vår brysomme gjest er, det er helt sikkert en sikkerhetsvakt-. Page begynte å jobbe straks.

 

19.12: Johnson hadde prøvd å lete etter noe han kunne bruke da han oppdaget at heisen beveget seg nedover. Johnson kastet seg bak noen jernrør som lå bredt i en pyramide. Sekunder senere åpnet døren seg, han så fire bevæpnede soldater gå ut heisen, med noe som lignet et borreutstyr, da mennene hadde bært alt ut av heisen så Johnson sjansen til å hoppe inn ubemerket, lydløst løp han inn i heisen idet den lukket seg, uten at noen merket noe.

Heisen var på vei til 12 etasje, det visste Johnson, så han trykket på stoppknappen, men den virket ikke før han trykket på den fire ganger, da den stoppet prøvde Johnson å åpne heisdørene, etter noen forsøk klarte han det, da oppdaget han at han var kommet til 6 etasje, der hvor kjøkkenet var.

 

19:15: - Jeg har funnet han ropte Page til Etthorn som kom gående bort. – Det må være denne personen her, Mark Johnson tidligere elitesoldat, jobbet før i LAPD sin spesialavdeling, men ble avskjediget i nåde, var i stor grad innblandet i det som skjedde med Transatlantic bussen der for et år siden-, faen tenkte Etthorn, dette var akkurat det han trengte, en Rambo Wannabe. Plutselig blinket et lys på Pages sitt databord. Noen tastetrykk senere fant han ut hvorfor.

- Det ser ut som heis nr 4 har stoppet 6 etasje, noen har prøvd å åpne døren dit, noe som han har klart-, Etthorn var glad – der har vi Johnson- Etthorn snudde seg mot et par menn som røykte og slappet av ved et vindu. –Lag fire, vi har en uvelkommen gjest i sjette etasje, stopp han-. Seks menn reiste seg og begynte å gå trappene nedover.

 

19.22: Det hadde visst seg at det var umulig å ta trappene nedover, de hadde blitt elektronisk stengt, mens telefonene hadde blitt slått, Johnson var fanget i etasjen. Da han prøvde enda en gang å åpne døren hørte han folk som kom løpende nedover trappene, de var ute etter han. Johnson gikk bort til en av Komfyrene og rev ut gassledningen der, deretter pekte han den mot døren.

Så gjemte han seg bak en av kjøkkenbenkene. Selve kjøkkenet hadde blitt tømt dagen før, maten hadde et categeringsfirma stått for.

Det røde lyset på døren ble slukket og et grønt kom inn istedentfor, sekunder senere gikk to menn sakte inn gjenom døren og så seg rundt. Johnson så sin sjanse og skjøt mot den utrevne gassledningen. En diger ildball traff to av mennene, skrikende løp de bortover, en av de andre mennene reagert raskt og skjøt de ned. Page skrudde deretter av gassventilene elektronisk etter å hørt om hva som skjedde

Mennene kastet seg inn og skjøt alt de kunne se, Johnson som lå bak en kjøkkenbenk gjengjeldte ilden og traff en mann i begge beina, skrikende datt han i gulvet. En av de to resterende mennene gjemte seg bak frityrovnen mens han tok opp Walkietalkien sin. – Vi er under tung ild, ber om forsterkninger-. I 12 etasje beordret Etthorn et nytt lag ned for å assistere.

Samtidig så Johnson sin sjanse til å unnslippe, kjøkkenheisen måtte da fremdeles virke. Han skjøt beskyttelse ild og kastet seg deretter inn i heisen. Den lukket seg og Johnson gikk to etasjer ned med heisen, dette skjedde i samme øyeblikk som forsterkningene kom inn døren.

 

Oppi tolvte etasje trykket Page febrilsk på tastaturet, -jeg klarte det, så vidt ikke brannalarmene gikk, dere må stoppe han snart-, det hadde visst seg å ikke være en så enkel jobb som mange trodde. Etthorn tok opp Walkitalkien sin og anropte Marcus, -hvordan går det der nede-, Marcus som holdt på med å sveise noe svarte – straks ferdig, gjenstår bare å vente på klarsignal-. Etter at Etthorn hadde brutt sendingen med Marcus trykket han på alle frekvenser knappen. –Hør etter, fra nå stenges heisen, all transport skal foregå via trappene, det skal også rapporteres til meg hvert 5 minutt, skift til alternativ frekvens nå-.

 

19:34: Johnson ut av kjøkkenheisen, han følte seg ganske mørbanket men fortsatte. Akkurat nå befant han seg i styrerommet, der ledelsen over bygget oppholdt seg, han visste at over gangen lå hovedsikkerhetshallen.

Da han kom inn dit møtte tre døde mennesker han, to av dem satt på sine stoler, mens den siste lå livløs med sølt kaffe over seg. Terroristene hadde visst ikke tatt noen sjanser. Johnson så på skjermen. De fleste av dem visste hvordan menneskene i 3 etasje hygget seg, Johnson så på klokken, snart skulle Presidenten komme til bygget. Det måtte ikke skje.

De resterende skjermene visste de forskjellige etasjene, alle var tomme, utenom 12, det visste seg at disse folkene ikke hadde tatt seg bryet med å fjerne kameraene fra tolvte etasje siden ingen ville se dem uansett.

 

19:36: -Jeg klarte det, vi er inne. Hvelvet ligger 8 etasje, bak portrettet av Lincoln.- Etthorn klappet han på skulderen før han tok opp Walkitalkien igjen. –Marcus, du har klar signal-. I underetasjen tok Marcus opp en detonator og ba de andre søke tilflukt. Sekunder senere sprengte Marcus et hull i gulvet, hullet førte rett ned til en t-bane linje. Oppi tolvte etasje tok Etthorn opp en stålkoffert og åpnet den. Inni visste det seg å være en stor tung blokk med ledninger og en nedtellingsklokke. Etthorn stilte den på 60 min. Johnson så på skjermen mens han bannet inni seg. Det var en bombe. Etthorn ba en stille bønn før han trykket på en knapp, klokken begynte å telle ned.

 

59 min igjen: Idet Johnson prøvde å løpe ut av rommet kjente han en pistolmunning mot bakhodet. Daley hadde tatt på seg et uniformkostyme og latt som han var et av likene. –Slipp rolig våpenet ditt ned-, Johnson gjorde som han sa. – Jeg antar at du er Mark Johnson, du har vært litt av en kakkerlakk for oss-. Johnson var iskald mens han stod der stille, -hvor mye betaler han deg, 1 mil, 2 mill. Han vil drepe alle i bygget her-. Daley lo litt. –Tror ikke du jeg vet det, jeg var med på lage denne planen, jeg er et geni skjønner du, jeg viste at før eller siden ville du komme hit-. Johnson var rasende – hvorfor, vil dere bevise noe, hvis dere dreper 200 personer, der samtlige er viktige personer vil de finne dere uansett hvor dere er-. Daley begynte å le enda høyere. – Det er derfor vi sprenger denne bygningen, hvordan tror du noen skal finne verken pengene eller oss når de må lette gjenom 200 forkullede lik, vel nok prat, vi snakkes sikkert i helvete-. Daley førte fingeren mot avtrekkeren, men Johnson kastet segtil siden det Daley skulle skyte. Deretter klarte Johnson å sparke våpenet ut av Daleys hånd. Daley derimot tok lynraskt opp en Lyndon kniv og prøvde å treffe Johnson.

Men bommet gang på gang. Idet Daley prøvde å stikke Johnson i brystet, hoppet Johnson til side, grep hånden til Daley, og fikk kontroll over kniven. Med en lynrask bevegelse stakk han kniven inni Daleys hals. Det kom en gurglelyd ut av Daley før han datt ned på gulvet.

Johnson tok opp begge UZIene og nøkkelkortet til Daley, så løp ut av døren.

 

54 min igjen: Heisdøren som Page hadde settet i gang igjen åpnet seg i åttende etasje. Ut steg Etthorn sammen med fire andre personer. De gikk raskt bort til portrettet av Lincoln som lå bak resepsjonen i nærheten av heisdørene. Etthorn stilte seg foran portrettet, -Sesam,sesam, lukk deg opp- et klikk ble hørt og portrettet gikk til side. Synet som møtte de som stod der var overveldende. Tusenvis av kasser som inneholdt enten ting av gull, penger, aksjer eller andre verdipapirer. Etthorn kommanderte soldatene til å kun ta gullet og pengene.

 

46 min igjen: I tolvte etasje var det nå kun Page og fire andre menn som var igjen, resten hadde begynt å hjelpe med alle verdisakene. Da døren åpnet seg visste få at det var Johnson som kom inn. Med en UZI i hver hånd stormet han inn, to av terroristene gikk ned umiddelbart av skuddene som kom. En annen datt ned så fort han kom i linjen til Johnson. Den siste prøvde å tilkalle hjelp via Walkitalkie, men så fort han grep hånden sin etter den ble han skutt i hodet.

 

Da Johnson hadde gjort seg sikker på at det ikke var flere gikk han mot dataene som Page hadde lekt med. Han tømte resten av magasinene inni de. Små røykskyer steg opp fra maskinene. Johnson slapp fra seg UZIene og tok opp pistolen sin. Han fant Page gjemmende bak en søyle. –Kom fram, ellers skyter jeg deg-. Sa Johnson med med mandig tone, skjelvende kom Page frem med nåderop om å la ham leve. –Hvor har Etthorn tenkt seg nå- spurte Johnson harskt. Med skjelvende stemme fortalte Page om hvordan de hadde tenkt å rømme via underetasjen, om bomben, og om pengene. Tilslutt ba han Johnson om ikke å drepe han. Johnson nøyde seg med slå Page bevisstløs med Pistolkolben.

Deretter gikk han mot heisen igjen, med et stålrør åpnet han heisdøren. Så tok han på seg et par tykke beskyttelsehansker, deretter tok han en av UZIene til de døde vaktene, før han tilslutt pakket bomben inni en bag. Han gikk bort til heissjakten og kastet seg mot en av ledningene mens han lukket øynene og ba stille. Så slapp han taket og begynte å skli nedover.

 

32 min igjen: Etthorn kikket på klokken, nå viste den 32 minutter til detonasjon. Han måtte le litt inni seg, FBI ville klø seg i hodet en god stund før de oppdaget noe som helst.

Etthorn befant seg nå inni en tom T-banevogn. Akkurat denne delen var genial, en t-banelinje som nettopp ble nedlagt kunne brukes som fluktrute, spesielt fordi den stoppet ved kysten. Vognen hadde de kjøpt billig på en auksjon.

De store kassene med penger og andre verdisaker ble lastet inn.

 

30 min igjen: Johnson traff Heistaket nesten lydløst, noen meter til så ledningene slipte forbi hanskene, og da ville det ha gjort vondt. Johnson tok av seg hanskene og åpnet den lille luken som gikk inn til heisen. Det var ingen der. Han trykket på døren som åpnet seg. Han var igjen i underetasjen. En av mennene til Etthorn stod foran døren, men oppdaget for seint at den åpnet seg. Johnson skjøt i brystet slik at mannen falt bakover på de samme jernrørene som Johnson gjemte seg i tidligere. Bråket kunne umulig ikke blitt hørt. Etthorn snudde seg raskt og beordret alle til å hoppe på vognen, idet Johnson hoppet ned i hullet begynte t-banevognen å røre på seg, Johnson begynte å løpe etter, men vognen forsvant fra han. En smilende Etthorn vinket seirende til han fra avstand.

 

24 min igjen: I dag hadde Johnson hellet med seg, en av bygningsarbeiderne som jobbet på banen hadde latt HCP 300 motorsykkel ligge for dagen. Johnson løp bort til motorsykkelen og tyvkoblet den. Deretter ga han gass og kjørte langs banen.

 

21 min igjen: Marcus stirret ut av vinduet på vognen mens de andre feiret med å drikke årgangschampagne de fant i hvelvet. Plutselig så han et lys komme bak han, det ble større og større. –Etthorn, kom her-. Etthorn som satt på det beste settet på vognen gikk bort til Marcus og så tydelig Johnson komme på motorsykkel. Begge gikk ut på den delen av vognen som knyttet den og andre vogner sammen. Dette var en – Drep ham- sa Etthorn med sint stemme samtidig som han gikk inn kupeen og låste døren. Marcus ladet sin UZI og begynte å skyte på motorsykkelen som bare var noen meter unna. Johnson begynte å gjengjelde ilden.

Johnson begynte å kjøre sikksakk slik at han skulle bli vanskeligere å treffe, men måtte da la vognen kjøre litt vekk fra ham

 

Johnson fyrte av en ny salve, denne traff Marcus i det enne beinet, skrikende falt han ned på skinnene, men Marcus klarte i siste sekund å klamre seg til rekkverket. Med halve kroppen på skinnene og halve på vognen skrek Marcus av smerte. Johnson ga plutselig gass med sykkelen sin. Med stor hastighet kjørte sykkelen oppå Marcus som han var en rampe og knuste inn døren. Johnson kastet seg sekundet før og landet med hodet utpå kanten. Motorsykkelen hadde blitt stoppet av noen stoler og lå der med fronthjulet spinnende, på sin ferd hadde sykkelen drept to stykker.

 

15 min igjen: Etthorn hadde sammen med to andre gått stadig fremover i vognen og unngikk motorsykkelen så vidt det var. Johnson hoppet over motorsykkel og gikk etter Etthorn og de to andre mennene hans.

Da Johnson kom inn i den andre delen av vognen visste det seg at Etthorn og de to andre hadde barrikadert seg foran to stoler og skjøt på Johnson. Johnson derimot kastet seg inn på badet som lå rett ved siden av døren som førte til den andre delen av kupeen. Kuler traff nesten Johnson, men ikke nært nok. Johnson oppdaget da at UZIen hans var tom, han kastet den på gulvet og tok opp sitt tjenestevåpen. Han tok ut magasinet og så at han hadde en kule igjen. Faen tenkte han. Han la fra seg bagen, den kunne nå ikke skade andre nå uansett. – Etthorn, du slipper ikke unna -. Etthorn smilte litt, - visst gjør jeg det, det eneste jeg trenger å gjøre er å drepe deg -.

 

- Feil, jeg har bomben med meg, uansett vil ikke du unnslippe-. Etthorns smil stivnet. –Du lyger -. Johnson begynte å fortelle om bomben og hvordan den var bygget og lignet. Etthorn reiste og begynte å skyte mot badet. Så roet han seg ned, - vel, vi alle havner i helvetet en gang- sa Etthorn med et smil, så snudde han seg og skjøt mannen som styrte t-banen i hodet. Den livløse kroppen datt ned på knappen som styrte hastigheten. Sekundet senere skjøt han de to andre mennene som stod ved siden av han. Deretter fyrte han av resten av magasinet mot badet. Da han ikke hadde flere kuler igjen reiste han seg. – Johnson, la oss se hvem som er sterkest av oss, hvis du tør, jeg utfordrer deg din dr***.

 

7 min igjen: På en T-banevogn som kjørte i 98 km\t skulle en kamp mellom det gode og vonde avgjøres.

Johnson hadde reist seg og kastet pistolen sin.

Mens Etthorn hadde revet av seg sin dressoverdel og kjempet i bar overkropp hadde fortsatt Johnson sin skitne og blodige vaktuniform på seg. Etthorn begynte kampen med å gi Johnson en rekke harde slag, men Johnson parerte med å slå en høyre upper cut. De to kjempene hadde slåss vel og lenge da Etthorn klarte å få Johnson ned, - på tide å møte skjebnen, dritt- Med kneet over strupen virket han overlegen, men Johnson hadde vært i denne situasjonen før, men med en rask fotbevegelse vred Johnson seg ut av grepet til Etthorn og reiste seg raskt. Etthorn ante ikke hva som skjedde før det var for seint. Johnson sparket til ham i fjeset med slik styrke at Etthorn falt ned på gulvet livløst.

 

2 min igjen: Johnson kom da til å tenke på bomben, viseren tikket ned til 100 sek. Johnson løp bort til den andre delen av sykkelen og reiste den opp. Med full gass kjørte han med sykkelen ut av vognen. Da sykkelen endelig traff bakken prøvde Johnson å bremse alt han kunne. Det endte med at sykkelen og han falt og han skled mange meter før det stoppet.

 

1 min igjen: Vognen hadde endelig kommet til endesporet, med en hastighet på nesten 100km\t smadret den bommen som markerte slutten på ruten. Vognen gikk i en nydelig bue før den traff vannet med et gedigent plask. I samme øyeblikk våknet Etthorn. Vannet som steg inn i vognen gjorde gulvet så glatt at bagen med bomben i sklei rett ved siden av han. Da så han nedtelleren. 5-4-3-2, det siste Etthorn gjorde var å gi fra seg et gedigent skrik samtidig som bomben gikk av.

 

20:40 Vannet som ble løftet opp fra eksplosjonen traff Johnson idet han kom til enden av sporet. Med sine blodige klær så han restene fra toget blandet med dollarsedler som lå i vannet. Noen av sedlene fløy også gjennom luften.

Han ga fra seg et smil som gjenspeilet hvor lettet han var. Rolig satte han seg ned og hørte på politisirenene som kom stadig nærmere.

 

slutt