Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
FlausenSkriv ut Utskrift
Stil i sidemål (bokmål) 2004. Tanker om det å være ensom.
Bokmål - EssayForfatter:



Vannet renner alltid så stille forbi på denne siden av elva. Den er så nær en kulp som man kan komme, men jeg ønsker fortsatt å definere den som en elv. Men selv om bakken er frossen renner den videre. Jeg har alltid vært glad i elver. Måten de graver seg fremover, gjennom alle fysikkens regler. Du kan forutse en elv. Bare du vet mengden vann, hellingen av terrenget, grunnen vannet skal trenge gjennom og vannets kjemiske oppbygging. Jeg tror i hvert fall det.

 

Egentlig skulle jeg vite. Jeg skulle vite alt. En ting jeg vet er at rundt halvparten av elevene i ungdomsskolen sliter med depresjoner. Jeg har alltid vært glad i statistikk. I statistikken er du et tall. Ingen følelser, ingen intrikate vennskapsforhold, ingen smerte, ingen glede. Bare et siffer. 20 prosent av de med depresjoner kommer inn under kategorien psykiske lidelser.

 

Det er så enkelt å være et tall. Skulle ønske jeg kun behøvde være et nummer i rekken. Det følger ingen prestasjonsplikt når du er et tall. Eneste konsekvens av dine handlinger er at du flyttes fra en kolonne til en annen.

 

Jeg skulle over i en annen kolonne. Når alt går deg i mot, er det den beste løsningen. Noen mener det er egoistisk, og kanskje de har rett. Kanskje noen gjør det ut av egoisme. Men ikke jeg. Min avgjørelse kom ut av min omtenksomhet. Verden vil være et bedre sted uten meg, og mine svartmalinger. At dette samtidig innebar en viss frihet for min del, var av mindre betydning. Alt går over. Det går i hvert fall videre.

 

Barndommen min var det ikke noe i veien med. Heller ikke halve min ungdom. Jeg hadde venner. Mange venner. Men de falt fra. De faller alltid fra til slutt. For de skjønte ikke meg. De så ikke klart. Jeg forstår nemlig alt. At ingenting er ekte, og alt er håpløst, og at vi alle skal dø, uten at våre liv har hatt mening. Dette ville jeg fortelle de andre.

 

Det var min flause. Mitt livs flause. Jeg kunne ha stengt tankene ute, levd i løgn og alltid se meg tilbake for å etterligne meg selv best mulig, for å stagnere med vilje. Jeg fant det umulig.

 

Ingen ville høre. De så på meg som en sosiopat, en kyniker som snart kom til å bli innlagt. Det ville vært det beste for dem. Slippe mine bekymringer. Slippe å se meg i det hele tatt. Alt ville vært best for dem. Selv mine gamle venner ville følt det slik. En etter en falt de av, og ingen av de skjønte hvorfor. Hvorfor jeg ble som jeg ble. Jeg er redd, hver natt, hver time, hvert minutt. Jeg har ikke annet enn frykt i meg, frykt som skjærer inni meg.

 

Hadde jeg vært et siffer nå, ville alt være enklere. Hvorfor må alt være slik? Hvorfor kan ingen skjønne meg? Hvorfor kan ingen skjønne livet? Livet er vår mørke side, bare tenk så vil dere se det. Selvfølgelig har jeg følt kjærlighet. Men hva er kjærlighet opp mot 45 prosent frykt og 50 prosent ensomhet? Vi kommer alle til å dø, og jeg akter ikke dette lengre.

 

Mitt første forsøk på å gå over i en annen kolonne gikk ikke som ventet. Pia, min eneste venn, med langt lyst hår, brungrønne øyne og et vakkert smil, klarte å stanse meg. Hun var den eneste som skjønte meg. Jeg ville ha henne med meg, men hun var ikke sterk nok. Hun trengte mer tid. Jeg ville gi henne tid og. Men for meg måtte det skje. Jeg hadde lagt meg stille og fredelig ned i elva, jeg kunne høre vannet sige nedover, kjenne den kalde luften rense mitt sinn. Hun avbrøt alt. Hele min plan, min vei til livet. Dette ødela hun. Men slik er vi mennesker, ingen skjønner hverandre. Vi lever i fantasi om at livet er det beste som har hendt oss. Hva med mine prosenter da? Ikke et svar å få. Ingen bryr seg lengre.

 

Vannet renner så fint forbi her. Jeg må konsentrere meg dypt for å kunne se grunnen. Elva er ganske dyp. En fin plass for meg dette. Så mye selvsikkerhet som jeg har nå har jeg aldri hatt før. Jeg er fornøyd. Fornøyd med hva som kommer til å skje. Mine statistikker, mine prosenter, alt forsvinner nå.

 

Ensomhet er ikke noe jeg valgte selv, det bare skjedde meg. Som det kommer til å skje alle. Jeg fikk ikke fortalt noen andre enn Pia dette, men noen vil nok innse det etter hvert. Min oppgave her er over. Jeg vil bare glemme. Om jeg nå lukker mine begge øyne vil jeg se alt.

 

Ensomheten er over. Nå trenger ingen se meg mer. Slippe å se mine bekymringer dra omkring. Det er noen som kommer til å savne meg, det vet jeg, men sannheten er at alle vil få det bedre uten meg. Mamma og pappa har det så vondt. De er så altfor naive. For dem er jeg et barn med mange ideer, men som trenger litt veiledning. Ordet psykolog nevner de ikke, men jeg vet det er hva de tenker på. Er vel redd for å si det rett ut til meg. Deres bekymringer for meg er historie.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish