Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
SkjebnenSkriv ut Utskrift
Trist novelle om å miste kjæresten
Bokmål - NovelleForfatter:



Aldri skulle hun la den drittsekken bestemme over seg igjen, fra nå skulle hun selv avgjøre hva hun hadde lyst til. Hun skulle bestemme selv om hun ville sitte hjemme på en fredagskveld, eller om hun skulle dra ut på byen og ha det gøy sammen med vennene sine. Maria var sint som en olm okse, Morten hadde lovet at denne fredagskvelden skulle de kose seg hjemme, alene for én gangs skyld. Men så hadde noen kamerater greidd å lure ham med seg ut allikevel, og nå var han blitt borte og hun måtte gå hjem alene. Men det var jo slik det brukte å være; de dro ut på byen bare for å ta en halvliter og kose seg, men den ene halvliteren ble til mange og Morten ble full som en alke.

 

Nå hadde det begynt å snø også, og Maria husket de siste sinte ordene hun hadde slengt til Morten idet han satte seg i en bil for å dra på etterpåfest: "Drar du sammen med de der idiotene, har ikke vi noe mer å snakke om…" Hun hadde slengt dem ut i sinne, men mente hun dem egentlig? Morten og hun hadde det kjempefint sammen når de var alene, men sammen med kameratene hans og i fylla var de som fremmede for hverandre. Når Morten drakk forandret han seg, og ble en person hun hadde lite til overs for. Men han var så snill ellers…

 

Maria gikk etter hvert av seg litt av det sinnet hun hadde følt for Morten, og etter en stund begynte hun å savne ham. Veien hjem var lang i mørket og den våte snøen ødela de nye skoene hennes. Med ett begynte hun å gråte, og hun ønsket at Morten satt hjemme og ventet når hun kom hjem. Det gjorde han derimot ikke. Leiligheten var helt tom da hun låste opp døren og gikk inn. Det var varmt og godt å komme inn, men i stedet for å ligge alene nede, gikk hun opp til moren, og lå seg på pikerommet.

 

Morten så etter Maria da bilen kjørte bort, aller helst ville han nok ha vært sammen med henne, men Anders hadde dratt ham med seg inn i bilen, og sagt noe om at han aldri var sammen med kameratene sine etter han hadde funnet Maria. Morten ville ikke fremstå som en tøffelhelt, og ble med i den overfylte bilen. Han så Maria stå igjen alene og se etter bilen. Han hadde lyst til å be sjåføren om å stoppe, men kunne ikke…han var vel ikke mann nok…

 

Nysnøen gjorde det isete veidekket såpeglatt, og den unge sjåføren, som hadde fått "lappen" for et par dager siden ville tøffe seg litt for de som satt på, men han var ikke vant med det glatte føret. Farten ble for stor, og i en sving mistet han kontrollen. Den gamle Ascona’n skrenset over i den motsatte kjørebanen med seks hylende passasjerer, og en likblek sjåfør om bord

 

Egil Langbekk var trett og lei, han kom akkurat hjem etter en tur til Amsterdam. Han hadde ikke vært hjemme på tre uker og han gledet seg til å se kona og den lille sønnen som bare var en måned gammel. Han hadde ikke lyst til å fortsette som langtransportsjåfør nå som de hadde fått en liten å ta hensyn til. Han hadde hørt de andre karene snakke om at de aldri hadde vært hjemme på ungenes fødselsdag, og at kona var på nippet til å reise i fra dem dersom de ikke fikk seg en jobb med litt mer normale arbeidstider. Egil grøsset, han ville se sønnen vokse opp, han ville dele det med kona. Plutselig ble Egil rykket ut av dagdrømmen, han fikk øye på noe som kom mot ham i mørket. Med ett så han at det var en bil som kom sidelengs i samme veibane som han selv. Egil prøvde å bremse, men den store traileren var ikke lett å håndtere på den glatte veien, som siste utvei kjørte Egil ut av veien og ned i grøften, han så hva som ville komme til å skje, men traileren var mindre verdt enn menneskene i bilen. Som han hadde tenkt; traileren veltet, men han satt godt fast i sikkerhetsbeltet og kunne klatre ut av den tomme traileren i god behold. Verre var det nok for passasjerene i bilen, som nå hadde havnet utfor veien, og stanset mot et tre nede i skogholtet. Men etter skadene på sin egen bil, skjønte Egil at de hadde truffet den før de havnet der.

 

Maria våknet av telefonen neste morgen, hun var trett og orket ikke å stå opp. Hun hørte moren ta den, me hun fikk ikke med seg hva som ble sagt der ute. Hun var enda litt sint på Morten etter det som hadde hendt kvelden før, hun hadde prøvd å få tak i ham på mobilen da hun kom hjem, men hadde bare fått svareren. Hun hadde lagt igjen beskjed, men han hadde ikke ringt tilbake. Ute på gangen hørte hun moren legge på telefonrøret. Så banket det på døren hennes. Hun svarte med et søvnig -Ja? Moren åpnet døren forsiktig, og Maria ble forskrekket da hun så hvor hvit moren var i ansiktet. -Å, kjære vesle jenta mi, sa hun bare. -Hva har skjedd?, ville Maria vite. -Det har skjedd en ulykke, hun holdt inne et øyeblikk, -med Morten, hvisket hun bare. Maria kjente hun ble svimmel og kvalm. -Er han…ordene satt fast i halsen hennes. -Det var Mortens mor som ringte i sted, sa moren bare. Maria så på henne med en brønndyp fortvilelse. Hun presset ordene fram, -er han død? Hun var livredd for svaret hun visste hun ville få, men uvissheten var verre enn å bære på det lille håpet hun enda bar. Moren nikket stumt. Det gjorde henne så vondt å se datterens fortvilelse, og hun følte en slik avmakt; nå når datteren virkelig trengte henne, var det ingenting hun kunne gjøre for å gjøre alt bra igjen. Maria kjente tårene renne nedover kinnene, men hun kjente ingenting, kroppen og hodet hennes føltes lammet. Til slutt sovnet hun av den psykiske anstrengelsen.

 

Torsdagen etter hadde været slått helt om; Regnet silte ned utenfor kirken, og vasket det store blyglasset med jomfru Maria og det lille Jesubarnet. Maria så på det, men så det ikke allikevel. Hun hørte presten snakke om Morten, om hvem han hadde vært. Maria hørte stemmen som i en tåke. Hun så på den hvite kisten, full av blomster i alle slags farger, en krans med røde roser lå fremst. Den var fra henne. Hun hadde ikke trodd hun skulle gråte i begravelsen, for det kunne umulig være flere tårer å hente, men øynene hennes var våte og de kjentes opphovnet etter dager med gråt. Hun hadde forlengs sluttet å tørke dem bort, hun lot dem renne fritt, ned langs kinnene, rundt munnvikene før de til slutt dvelte ved haken en stund, før de omsider slapp taket. De reiste samme vei som fingeren til Morten så mange ganger før dem. Der munnen hans så mang en gang hadde streifet.

 

Kisten ble båret ut i regnet, og tårene hennes ble usynlige. De samlet seg rundt kisten, Maria kunne se tre av de som hadde vært sammen med Morten i bilen. De hadde kommet uskadet fra det, mens to andre lå med noen mindre, ufarlige skader på sykehuset. Bare Morten hadde blitt drept, han hadde sittet der bilen hadde truffet traileren, og hadde trolig dødd momentant. Maria kjente et stigende raseri mot de overlevende, en følelse av blodig urettferdighet. Hun møtte blikket til en av de tre, men han var snar til å se bort. Maria så på kisten som var på tur til å bli senket ned i det sorte hullet. Hun ville skrike høyt, der nede lå han som hun elsket over alt i verden, men nå ville hun aldri få se ham igjen. Hun tenkte på de brune øynene, det mørke håret, som aldri helt ville ligge slik det skulle, hun husket latteren, putekrigene til morens store forskrekkelse. Planene om et liv sammen, kyssene hans og kjærtegnene. Hendene hans…så utrolig ømme og kjærlige. Alt var borte, og nå ble han senket ned i et mørket hull som skulle dekkes over med jord og grus. Maria fikk med ett panikk; tenk om han ikke var død, tenk om legene hadde gjort feil og Morten fortsatt var i live, og de var på tur til å begrave ham levende…Anfallet gikk over da fornuften seiret, men hun avla et løfte der ved graven; aldri skulle hun glemme han som lå i den hvite kisten, og det de hadde hatt sammen….


annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish