Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Båndet er sterkere enn avstandenSkriv ut Utskrift
Ei novelle som handler om at forholdet mellom tenåringer og foreldre ikke alltid er like enkelt. Men at det er viktig å holde sammen, uansett!
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym

Jeg var ung. Ung og dum. Jeg ser ned på den lille sønnen min som jeg er så utrolig glad i. Nikolai betyr alt for meg. Mamma og pappa forguder lille Nikolai. Ja, de skjemmer han helt bort. Det er vel kanskje besteforeldres plikt!

 

Hva skulle jeg gjort uten mamma og pappa? Jeg tenker tilbake på den ville tida. Jeg får en bitter smak. Hvor nær jeg var ved å ødelegge hele livet mitt! Selv om det kanskje ikke alltid virker sånn, så vil bare forelde barnas beste. Det vet jeg alt om. Derfor vil jeg at dere skal få høre min historie. Men, først må vi to år tilbake i tid.

 

Jeg blir så sur! Jeg kniper hendene sammen, og sparker til en stein. Den ruller langt av gårde, under en bil. Mamma og pappa kan være så gammeldags, av og til. Jeg hater dem. Mest pappa. Hallo, jeg er, tross alt, 15 år. De må snart innse det, og behandle meg som en voksen. For det er jo faktisk det jeg er, en voksen. De bryr seg om meg og er redde for meg, sier de. Phø, hadde de gjort det, ville de latt meg få leve livet mitt!

 

Jeg er lei av den evinnelige kranglinga. Jeg ser opp på himmelen. Stjernene er så vakre. Det får meg til å tenke tilbake på de kveldene jeg og pappa brukte å studere stjernene gjennom pappas store stjernekikkert. I mange timer kunne vi sitte sånn.

 

Blikket mitt faller på en grønn, liten benk, som står foran meg. Jeg setter meg sakte ned. Jeg tar opp en pakke røyk fra lomma, tenner på en sigarett og tar et dypt drag. Langt borte i det fjerne, hører jeg en hund ule. Jeg har alltid vært den søte og snille. Ble hele tiden kalt mamma og pappas gullunge. Jeg var det også - før. Ikke nå lenger. Etter at jeg traff, Kristian har alt forandret seg. Nok en gang, åpner jeg medaljongen med bilde av oss to inni. Vi er som skapt for hverandre, Kristian og jeg. Kristian har vist meg en helt ny verden jeg ikke visste eksisterte. Festing, narkotika, ja tenk; alt dette har jeg ikke oppdaget før nå!

 

Jeg begynner og traske hjem igjen. Har tenkt lenge igjennom det og er fast bestemt; nå skal jeg fortelle det. Er lei av å bli behandlet som en liten unge, bli overbeskyttet. Mamma og pappa sitter rundt kjøkkenbordet og drikker kaffe. Jeg studerer ansiktsuttrykkene. De ser slitne ut. Det er akkurat som om de har blitt mye gamlere, bare på noen få måneder. Så slipper jeg bomben. Forteller at jeg har tenkt å slutte på skolen og flytte inn hos Kristian. Stillhet. Jeg ser ned. Mamma og pappa ser med argusøyne på meg. Pappa starter å le. Hva er det som er så morsomt...? Jeg kjenner en kald strøm brer seg gjennom kroppen min. Følelsen går sakte over til irritasjon og fortvilelse.

 

"Siri, hva er det som skjer med deg?". Mamma ser med bedende øyne på meg. Stemmen er bristende og lav. Jeg biter i leppa mi. Hva det er som skjer med meg? Jeg har startet å leve, leve livet! Dèt er det som skjer med meg. Jeg sier det ikke. Mamma og pappa forvente at jeg skal komme med en lang tale. Plutselig kommer de. De tre orden: "Jeg hater dere". De bare glipper ut. En angrende følelse kommer snikende under huden. Hva var det jeg nettopp sa..? Pappa er alvorlig. Med ett, springer mamma ut av rommet, hulkende. "Se nå hva du har gjort!". Pappa roper høyt. Nå er det bare en ting å gjøre. Jeg går stille opp trappen, inn på rommet. Med faste og bestemte bevegelser begynner jeg å pakke kofferten...

 

Nei, dette kan bare ikke hende! Jeg ligger på baderomsgulvet. Det er hardt og kaldt. Hele verden faller i grus. Telefonen ringer, om og om igjen. Det føles som om tiden har stoppet opp. Nok en gang ser jeg på graviditetstesten. Den er blå, positiv. Livet mitt er dømt til å mislykkes! Femten år og gravid...

 

Så ser jeg noe merkelig. Lyset gjennom det lille vinduet treffer graviditetstesten. Det er et tegn! Akkurat idet telefonen slutter å ringe, går det opp for meg. Jeg vil beholde dette, lille barnet, uansett. Oppdra det og elske det som bare en mor kan. Jeg stryker hånda forsiktig over magen. Kanskje ikke dette er så ille, likevel? Jeg kjenner en lykkefølelse jeg ikke har kjent på lenge. Vi kommer til å få det fint sammen, alle tre. Kristian kommer til å bli en fantastisk far.

 

Håndflata mi treffer sakte og hardt kinnet til Kristian. "Hore!" roper han og ser på meg med øyne fylt av hat. Hvordan kan den snille kjæresten min, som jeg elsker over alt på jord, kalle meg ei hore!? Hvorfor vil han ikke ha dette barnet sammen med meg? Jeg forstår ingenting. "Kristian, du kan ikke svikte meg nå, vær så snill! Sammen skal vi klare det". Jeg endrer taktikk. Jeg griper fatt i han og ser bedende på han. "Slipp meg, kjerring!" Kristian skriker høyt og slenger meg i bakken. Barnet! Jeg kjenner et dypt stikk inni meg. Det første jeg tenker på er om alt gikk bra med det lille barnet mitt. Det er alt jeg har nå.

 

Jeg ser med tomme øyne på TV'en. Kjenner det rue stoffet på sofaen blir gnidd mot den bare huden min. Har aller mest lyst til å dø. Jeg hater Kristian! Lukten av han sitter igjen i den lille hybelen. En stinkende lukt som gjør meg kvalm. Savnet etter mamma og pappa er stort. Det går ikke et minutt uten at jeg tenker på dem. Det er nå fire måneder siden jeg rømte hjemmefra. Kjenner jeg mamma og pappa rett, er de halvt døde av bekymring.

 

Åh, jeg skvetter! Det banker harde slag på døra. Det må være Kristian som vil ha hybelen sin tilbake. Jeg kjenner at jeg blir lettere febrilsk. En usikkerhet brer seg over meg. Plutselig hører jeg en stemme: "Siri, Siri, er du der?" Mamma..? Hva gjør hun her? Hvordan har hun funnet ut hvor jeg er? Spørsmålene surrer rundt i hodet mitt. Jeg psyker meg opp til å åpne døra, til å møte det som måtte komme. Etter en liten stund har jeg endelig nok mot.

 

Sakte, åpner jeg døra. Mamma sine øyne møter meg. Hun har vakre krystallblå øyne, med markante øynebryn. Det er da jeg innser hvor mye jeg egentlig har savnet henne. Plutselig tar vi rundt hverandre. En storm av følelser slippes løs. Vi står vare og holder rundt hverandre, lenge. Det føles riktig. Det føles godt. Akkurat som en ryggsekk på hundre kilo blir løftet av ryggen min.

 

Jeg fortelle mamma alt. Hvor vanskelig jeg har hatt det, hvor mye jeg har savnet dem. Det blir stillhet, idet jeg forteller mamma at jeg er gravid. "Vi støtter deg 100 prosent, uansett, Siri!" Mamma gir meg et lite, lurt smil. Nå skal alt bli bra igjen. Fra den dagen, det øyeblikket visste jeg at jeg gjorde det rette.

 

Jeg gjorde altså det riktige. Mamma og pappa er lykkelige. Det er Nikolai også. Han er åtte måneder nå! De grønne øynene, det brune, bølgete håret... Ja, det er akkurat som å se Kristian. Jeg har ingenting til overs for den fyren. Kort tid etter han fikk vite at han skulle bli pappa, flyttet han til en annen landsdel.

 

Jeg er også lykkelig nå! Det har vært to tøffe år, helt klart. Med både oppturer og nedturer. Men, en ting er sikkert; jeg hadde aldri klart meg uten mamma og pappa. Bare Gud vet hvor jeg hadde vært da...


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish