Den Ortodokse Kirke

Kort og grei stil om den ortodokse kirke.
Sjanger
Temaoppgave
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2004.05.24

Den ortodokse kirken vokste ut av de aller første menighetene i det gresk dominerte østre området rundt Middelhavet. Ofte kalles denne kristne tradisjonen derfor også for Østkirken. Denne kirken har helt fra begynnelsen vært en del av kristen historie, og i 2000 år har den holdt fast på at det er kirkens eneste oppgave å føre de sermoniene for den kristen troen som gudstjenesten i disse gammle menighetene hadde, likt videre. Det var også denne kirkelige tradisjonen som fra 800-tallet ved misjonene, bredte seg nordover inn på Slavernes områder og formet den grenen av den ortodokse kirke-familien der den Den russisk-ortodokse kirken med sine særtrekk er den største.

 

I tillegg til den gamle romersk-latinske tradisjonen kom det flere grener ut fra den Ortodokse kirke:  1) de anglikanske (i England), 2) de lutherske (i Tyskland og Skandinavia), 3) de reformerte (i Sveits, Nederland og Skottland), og 4) de anabaptistiske gruppene (i Sveits, Nederland, England og deretter i USA). Ordet 'anabaptisme' sier at de som ble medlemmer, døpte seg på nytt som voksne. Disse religiøse gruppene har utviklet seg videre til en uoverskuelig mengde trossamfunn, serlig til USA. Nettopp ordet 'trossamfunn' passer her bedre enn ordet ”kirke”. I forhold til de store, mer omfattende kirkesamfunnene - som gjerne er nasjonale-kirker og folkelige-kirker - er deres tegn: "en avgrenset gruppe medlemmer". En ting er at for denne religiøsiteten er det helt avgjørende at det formes en egen menighet som ikke har et sterkbånd til samfundet. En annen ting er at vært menneske skal ta et lett valg av en eller annen form for religiøst liv - en religiøs omvendelse. Den norske protestantiske religionen har enkelte steder i stor grad tatt opp i seg de sentrale tingene i denne religiøse tradisjonen. Det er særlig klart i de områdene som domineres av det som kalles "sørlands og vestlands-pietismen". Dette er viktig, fordi det ofte er den som i Norge med selvfølgelighet brukes som selve standarden for et kristent trosliv, uttrykt i uttrykket "personlig kristen".

 

De ulike kirkene er oftest nasjonalkirker. Noen kirker er eller var viktigere enn andre, særlig de som det er knyttet patriarkater til. De fire oldkirkelige patriarkatene var Konstantinopel, Alexandria, Antiokia og Jerusalem. Etter Konstantinopels fall i 1453 ble den russiske gren av den ortodokse kirke selvstendig og i 1589 ble metropolitten i Moskva opphøyet til det femte patriarkat. I dag er det dette patriarkat som har noenlunde størrelse, mens de fire oldkirkene er skrumpet inn til små biter i sine områder på grunn av islamsk invasjon som har gjort det meste av befolkningen om til muslimer. Man snakker også om visse nyere patriarkater i Beograd, Sofia, Bucaresti og Tiblisi, samt om autokefalekirker i Hellas, Kypros, Polen, Tsjekkoslovakia og Albania.

 

Kirken er altså først og fremst utbredt i Øst-Europa og det er rester i det eldste kristne kjerneområdet rundt Palestina og Øst-Middelhavet. Den ortodokse kirke i Norge var således opprinnelig en russisk-ortodoks emigrantkirke. I dag rommer den ortodokse med bakgrunn i en rekke ortodokse "land", men også Norge. I Norge finnes det gresk-ortodokse, russisk-ortodokse, serbisk-ortodokse og rumensk-ortodokse kirker.

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst