Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Veien til et fredligere MidtøstenSkriv ut Utskrift
Bakgrunnen for konflikten i Midtøsten mellom Israel og Palestina, en konflikt mellom muslimer og jøder.
Bokmål - TemaoppgaveForfatter:



I det gamle Palestina fantes det to små jødiske kongedømmer: Israel og Judea, men etter hvert ble det overtatt av sterkere makter.

 

Mot slutten av det første århundre f.Kr. ble Palestina en del av Romerriket. Senere ble også Jesusbarnet født blant de israelske jødene i Nasareth, og han la grunnlaget for kristendommen. På tross av dette beholdt de fleste jødene troen sin.

 

I år 135 e.Kr. knuste romerne den siste jødiske motstanden, og jødene ble drevet ut av deres egen hovedstad - Jerusalem. Etter dette spredte jødene seg til alle verdens land og ble et vandrende folk uten eget land. Jødene kaller denne hendelsen dispora, og dette var begynnelsen på en kamp som skulle vedvare i århundrer.

 

Palestina tilhørte det kristne romerrriket fram til det 7.århundre, deretter ble det erobret av arabiske styrker. Muslimene tilhørte den nye religionen Islam, som profeten Muhammed grunnla. De betraktet de jødiske profetene som forløpere for Islam, og det gjorde at Jerusalem var minst like hellig for dem som for jødene.

 

I det 15. århundre var araberne i Palestina underlagt det ottomanske, tyrkiske imperiet. Tyrkerne var også muslimer, men selvfølgelig ikke arabere. Mot slutten av det 19.århundre lå Palestina og andre tyrkiske provinser i oppløsning.

 

Høsten 1917 kom den britiske utenriksministeren, Balfour, med en erklæring som skulle få fatale konsekvenser. I denne erklæringen ble det sagt at den britiske regjeringen så med velvilje på at det skulle bli opprettet et nasjonalt hjem for jøder i Palestina. På denne tiden var det Storbritannia som hadde herredømme over Palestina. Dette la grunnlaget for at staten Israel senere ble opprettet.

 

Etter hvert befant britene seg midt i en konflikt uten løsning, en konflikt de ikke klarte å få slutt på. Det førte til lite popularitet hos begge partene.

 

I 1937 anbefalte regjeringskommisjonen at Palestina skulle deles i en jødisk og en arabisk stat, mens Jerusalem og området rundt skulle forbli under britisk kontroll, jødene gikk i et desperat forsøk på å få et eget land med på dette, men araberne avviste det blankt.


Så, i 1939 tok britenes politikk en radikal endring; den jødiske innvandringen skulle begrenses kraftig, og deretter stanses helt, innen ti år skulle så en jødisk-arabisk stat opprettes.

 

Februar 1947 hadde britene fått nok. De la hele problemet på De Forente Nasjoner, som på den tiden var en helt ny verdensorganisasjon. Og til tross for arabisk motstand, støttet FN delingen av Palestina.

 

David Ben-Gurion var en av Israels grunnleggere og statsministere. Han slo seg ned i Palestina mens det fremdeles var under tyrkisk herredømme.

 

 

Seksdagerskrigen

Seksdagerskrigen fikk navnet etter krigens varighet - 6 dager - i juni 1967.  I forkant av krigsutbruddet hadde det vært geriljaaksjoner mot Israel fra PLO, og Egypt stengte Akababukta som var Israels eneste adgang til Rødehavet. Dette førte til et lynangrep fra israelsk side mot Egypt, Jordan og Syria. Israel erobret da Golanhøydene fra Syria. Høydene har helt klart en viktig militærstrategisk betydning i området, men vel så viktig var det sannsynligvis at Golanhøydene sikret Israel kontroll over vanntilførselen til Jordan-elva og Genesaretsjøen. Hele Jerusalem - som var en hellig by både for jøder og palestinere (i tillegg til kristne) - kom også under israelsk kontroll. Totalt ble Israel 5 ganger større enn hva landet hadde vært før krigen.

 

FN klarte ikke å hjelpe eller å hindre krigen i 1967, og i 1947-48 avviste for eksempel araberlandene FNs delingsplan for Palestina. Flere tiår senere erklærte den palestinske lederen Yassir Arafat at hovedforsamlingen delte opp noe den ikke har rett til å dele- et udelelig fedreland.

 

Jødene derimot godtok delingen og fordømte araberne for å gå imot FN. Men ifølge samme delingsplanen skulle Jerusalem settes under internasjonal kontroll. Israels statsminister David Ben-Gurion svarte med at Jerusalem er en uatskillelig del av Israel og landets evige hovedstad. Ingen avstemning i FN kunne endre dette historiske faktum. Slike dobbeltmoralistiske holdninger er ikke uvanlig.

 

 

Camp David-avtalen

26. mars 1979 ble en historisk fredsavtale mellom Israel og Egypt signert. Den ble underskrevet av president Anwar al-Sadat av Egypt, og Israels statsminister Menachem Begin. Rammeavtalen ble forhandlet fram av den amerikanske administrasjonen i samarbeid med president Jimmy Carter på hans landsted Camp David. Som et ledd i forhandlingene talte Sadat som første arabiske statsoverhode i Israels nasjonalforsamling, Knesset. Avtalen innebar at det okkuperte Sinai i 1967 ble tilbakeført til Egypt. Det ble fullført i 1982. Begge fikk Nobels fredspris for avtalen. Egypt ble utstøtt av den arabiske verden helt fram til 1980-årene. President Sadat fikk aldri se fredsavtalen fullbyrdet da han ble skutt og drept av sine egne soldater under en militærparade i Kairo 6 oktober 1981. Fredsavtalen av 1979 forutsatte at FN skulle stille militære styrker og observatører for å overvåke avtalen.

 

Avtalen var den første mellom Israel og et arabisk land og ble sett på som en viktig start for en videre fredsprosess i Midtøsten

 

 

Oslo-avtalen

30. august 1993 ble det kunngjort at palestinske og israelske toppledere i all hemmelighet hadde undertegnet en avtale, ved hjelp av norsk diplomati, hvor begge parter forpliktet seg til videre samarbeid for å skape en varig fred mellom palestinere og israelere, samt gi palestinerne selvstyre.

 

Avtalen inneholdt ingen konkrete løsninger på spesielle konfliktområder, som for eksempel palestinsk selvstyre og jødiske bosetninger i palestinsk område, men var en prinsippavtale for hvordan fred skulle oppnås innenfor en tidsramme. Partene anerkjente hverandre, og la en plan som skulle føre til varig fred innen fem år. Avtalen førte også til en oppmykning i forholdet mellom Israel og de arabiske landene Tunisia, Oman, Marokko og Qatar. Oslo-avtalen medførte at PLO, den Palestinske frigjøringsorganisasjonen, representert av de palestinske araberne, anerkjente Israel, sa nei til terrorisme og tok ansvaret for alle handlingene til alle grupper innenfor PLO. FN krevde tilbaketrekning fra de områdene Israel okkuperte under seksdagerskrigen. Dette har ikke skjedd fram til dags dato, men ifølge Oslo-avtalen skulle Israel opprinnelig gi en del av disse områdene tilbake.

 

Oslo-avtalen ble møtt med mye glede i både Israel og de palestinske områdene, og 4. november 1995 stod over en kvart million entusiastiske israelere på kongeplassen i byen Tel Aviv, Israels største og mest moderne by. Kl. 20.00 dukket statsministeren opp på talerstolen og ba folket om å ta et standpunkt mot volden i selve Israel, hvor de politiske motstanderne kalte hverandre mordere og forrædere. Yitzhak Rabin, den daværende israelske statsministeren, slo fast at den demokratiske måten å treffe avgjørelser på, var å holde valg istedenfor å gripe til våpen. Folkemengden applauderte talen, og Rabin omfavnet sin utenriksminister og tidligere politiske rival Shimon Peres. Fredsarbeidet hadde ført folket sammen.

 

Rabin og Peres forlot Kongeplassen sammen og tok veien ned en trapp som førte til en parkeringsplass som bilene stod parkert på. Rabin stoppet for å prate litt med Tel Avis borgermester, mens Peres bestemte seg for å dra hjem; dette reddet høyt sannsynlig Peres liv. Ikke lenge etter kom Rabin ned trappen mens han vinket til noen tilhengere. Med fem sikkerhetsvakter rundt seg, bare et par meter fra bilen, kom en mann mellom Rabin og vaktene. Mannen fyrte av tre skudd. Morderen ble øyeblikkelig tatt, og mens Rabin ble hjulpet inn i bilen som skulle ta ham til sykehuset, spurte sjåføren han om hvordan han følte seg. ”Ikke så verst”, svarte statsministeren før han mistet bevisstheten og aldri våknet igjen.

 

Rabin hadde advart folk mot hat og vold og han var nå selv blitt et offer for nettopp dette. Døren til en ny dimensjon med hat og krig, og en lang og komplisert historie var igjen åpnet.

 

Ehud Barak ble statsminister i Israel i mai 1999 og fredsprosessen har etter det skutt fart igjen. Partene møtes igjen i Oslo 31. oktober og 1. november for å snakke om fred – samt minnes tidligere statsminister Yitzhak Rabin som måtte bøte med livet i kampen om å gravlegge en av verdens mest langvarige og blodige konflikter.

 

I 2001 ble et siste møte holdt i Taba, Egypt, kort tid etter at Bill Clintons presidentperiode var over. Ingen av partene hadde derfor stort handlingsrom og forhandlingene mislyktes.

 

Siden undertegnelsen av Oslo-avtalen den 30. august 1993, har partene kjempet mange og harde slag ved forhandlingsbordene for å nå målet om fred.

 

 

Hva dreier det seg om?

Det er ikke noen tvil om at jødene har rett til sitt eget land. Og at Israel er det beste stedet dette landet kunne bli opprettet, når man tenker på jødenes tidligere tilknyting til dette området.

 

Men akkurat denne delingen handler ikke bare om to land som vil ha mest mulig landareal, den dreier seg vel så mye om religion. Hadde det ikke vært for deres forskjellige religion tror jeg nok en løsning ville kommet tidligere. Det faktum at muslimenes krig mot jøder også kan forsvares i Koranen som ”hellig krig” har også en innvirkning.

 

Hellig krig er muslimenes rett til å utvide det muslimske riket gjennom fysisk vold. I tillegg til dette tror muslimene at verden er delt i to; muslimenes verden og krigens verden. Dette er helt greit så lenge muslimer og ikke-muslimer bor adskilte, men konflikten fra muslimenes side er jo at Israel ligger i hjertet av islams verden. Ifølge muslimene styres det av vantro mennesker, altså jødene, og det kan ikke muslimene leve med.

 

En annen virkning som kan skape fred i Midtøsten er hvis man får en løsning på vannmangelen. Vann er ikke bare en kilde til liv, det kan også være opphavet til en dødelig konflikt. Og det finnes liten tvil om at mange konflikter de seneste årene har dreid seg om vannmangelen. Selv om det er lagt frem flere planer for hvordan man skal tilføre vann til Israel, trues forhandlingene mellom palestinere og israelere av uenighet om fordeling av livsviktige grunnvannsressurser. Israel kontroller vann- forbruket til palestinerne. Mange palestinere var derfor uten vann i flere måneder under årets rekordtørre sommer. Vann ble solgt på svartebørsen. Mange frykter at den neste krigen mellom Israel og palestinerne vil dreie seg om vann. Vannet blir kalt en tikkende bombe.

 

I 2003 ville Israel bygge en mur, eller et sikkerhetsgjerde gjennom deler av Vestbredden. Israelerne begrunner behovet for en mur av sikkerhetsmessige hensyn, mens palestinerne er overbevist om at det handler om konfiskering av jord- og vannressurser.

 

Vi i vesten har lett for å sette oss på vår høye hest og tenke at denne konflikten da lett må la seg løse…, men etter så mange generasjoner med hat og blodige kriger, vet kanskje ikke menneskene lenger hva det vil si å leve uten?

 

Israelerne og Palestinerne har siden 2000 år f.Kr måttet leve med dette i dagliglivet, og det går aldri lang tid uten at en martyr begår selvmordsaksjon, eller at sivile blir drept eller holdt som fanger. I den vestlige verden vi lever i opplever vi stort sett trygghet; kan dere tenke dere følelsen av å ikke kunne føle seg trygg i et land du ikke engang kan kalle ditt eget, og kanskje verst av alt, heller ikke i ditt eget hjem.

 

Bare for et par uker siden, 30. januar i 2004 kunne vi lese om at den israelske hæren, midt på natten, rykket inn i byen Bethlehem som er palestinskstyrt. De gikk også inn i nabobyene Al-Khader, Beit Sahour, Jabliya og Tekoa. Øyenvitner kunne fortelle at de hadde trengt seg helt frem til Krybbetorget utenfor Fødselskirken i Betlehem, der Jesus i følge Bibelen ble født. Det ble ikke meldt om skyting, heller ikke drepte eller sårede. Betlehem er en av de få byene på Vestbredden som israelerne har trukket seg tilbake fra og overlatt til palestinernes selvstyremyndigheter.

 

Bare dagen før var dette tok en selvmordbomber med seg ti andre i døden under et angrep mot en buss i Vest-Jerusalem. Bussen var på vei vekk fra Betlehem, og befant seg ikke langt fra den nåværende israelske statsministeren Ariel Sharon sin bolig. Det at israelerne gikk inn i Betlehem er trolig en reaksjon på denne selvmordsaksjonen. Sharon og forsvarsminister Shaul Mofaz drøftet torsdag kveld hvordan israelerne skulle svare på denne nye selvmordsaksjonen. Den var den blodigste siden en kvinne fra Islamsk hellig krig sprengte seg selv og 23 andre i lufta i nordisraelske Haifa 4. oktober i fjor.

 

Den ytterliggående islamistorganisasjonen Hizbollah truer med å bortføre israelske soldater, for å tvinge fram løslatelse av flere palestinske fanger. En israelsk forretningsmann og levningene av tre døde soldater ble torsdag utvekslet med over 400 palestinere.

 

”Neste gang skal vi sørge for at israelerne blir tatt levende. Våre folk skal ikke opptre like hardhendt som med de tre”, sa Hizbollah-lederen, sjeik Hassan Nasrallah, da han ønsket en gruppe av de løslatte fangene velkommen til Libanons hovedstad Beirut.

 

 

Konsekvenser for de sivile:

En sivil som bruker våpen, kan drepes så lenge han er med i kampene eller bærer våpen på vei til et slag. Ellers kan han arresteres og stilles for retten.

Riktignok blir de stemplet som "krigsforbrytere". Men det har ingenting å si når de er helter i sitt eget miljø, og det palestinske styret ikke fengsler dem, ei heller fratar dem dødens redskaper. Og de som blir arrestert av Israel, skal settes fri igjen etter kort tid, ellers blir det ikke noen "fredsprosess". Dette er et krav Israel møtes med akkurat nå.

 

Israel er blitt sterkt kritisert for en serie militære aksjoner i mars 2003 mot flyktningleire. Leirene er meget tett befolket, og det kan ikke unngås at sivile rammes når det er militære aksjoner der. Til og med president George W. Bush har kritisert Israel, til tross for at tapene av menneskeliv er langt lavere enn de pleier å være når USA setter i gang.

 

Jeg velger å avslutte med disse ”optimistiske” ordene om en snarlig fredshvile og et godt kameratskap i Midtøsten, sitert av David Ben-Gurion:

 

”I Israel må man, hvis man vil være realist, tro på mirakler.”

 

 

 

I en sak som dette er det vanskelig å holde seg objektiv, for alle har sine meninger fra forskjellige synspunkter. Det er heller ikke lett å finne informasjon som ikke forsvarer eller kritiserer noen av partene, men jeg har prøvd så godt jeg kan å balansere det!

 

 

Kildehenvisning:

- Bok fra biblioteket; ”det 20.århundre- konflikten i Midtøsten”, av Nathaniel Harris

 

- Historie leksikon, fikk av bibliotekaren

 

- Internett:

nupi.no

nettavisen.no

odin.dep.no/ud




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish