Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
MarshallhjelpenSkriv ut Utskrift

Essay arbeidsoppgave om den kalde krigen.

Karakter: 5+

Bokmål - TemaoppgaveForfatter: Anonym



Jeg tror det må være riktig å si at etterkrigstiden, slik vi kjenner den på vestlig side, begynte med Marshallhjelpen.

Det var først med Marshallhjelpen at det ble fart i gjenreisningen etter andre verdenskrig. Europa var i 1947 stadig både nedslitt og utmattet. Kontinentet trengte en blodoverføring - økonomisk, politisk og ikke minst psykologisk. Marshallhjelpen dekket dette behovet på mange måter men hadde også sine negative sider.

For Norge, som slet med en valutakrise i 1947-48, kom Marshallhjelpen som en stor gave mente mange. I alt mottok Norge nærmere tre milliarder kroner i økonomisk bistand fra USA i perioden 1948-51. Dette tilsvarte omlag 13 prosent av BNP i 1949. I dag er dette omtrent like mye som det ett års inntekter fra olje- og gassvirksomheten utgjør av den samlede verdi- skapning i norsk økonomi. Marshallhjelpen bidro derfor i høy grad til å lette det økonomiske presset på Norge. Regjeringen kunne gjennomføre sine planer for gjenreisningen og holde investeringene oppe uten å måtte gå til nedskjæring av privat forbruk. Det gjorde at folk forholdsvis raskt og konkret fikk merke resultater av gjenreisingen. De opplevde selv at det gikk fremover. Dette bidro til å opprettholde den politiske stabiliteten i landet.


Marshallhjelpen styrket de personlige, økonomiske og politiske bånd mellom Norge og USA ( noe det er uenighet om). De som administrerte hjelpeprogrammet på norsk side hadde et spesielt nært og givende samarbeid med den amerikanske "Marshall Mission" i Oslo. De klarte å vinne støtte for den norske gjen- reisningsstrategien blant de unge sosialøkonomene som USA hadde sendt til Oslo. Dette bidro til å skape forståelse for Norges sak både ved den amerikanske Marshall-delegasjonen i Paris og overfor Marshall- hovedkvarteret i Washington.

To av Marshallhjelpens norske administratorer Eivind Erichsen og Maren Hertzberg Erichsen sto sammen med sine politiske oppdrags- givere de sørget for at overføringene fra USA la grunnlaget for Norges vekst og velstand på femti- og seksti-tallet. Marshallhjelpen la også grunnlaget for institusjoner som OECD, EU og NATO. Amerikanerne ville at de land som mottok støtte skulle samarbeide om gjenreisningen. Nasjonale økonomiske utviklingsplaner ble vurdert opp mot hverandre og sett i sammenheng. USA ville at Europa skulle bygge ned handelshindringer og søke økonomisk forening. Dette var formålet med opprettelsen av Organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid, dagens OECD, i 1948.

Marshallhjelpen omfattet også krigens "tapere". George C. Marshall visste bedre enn å ydmyke Tyskland med pålegg om helt umulige krigsskade- erstatninger. Han hadde lært av Versaillesfreden, og USA la derfor stor vekt på å få særlig Frankrike og Tyskland, de gamle erkerivaler, til å samarbeide om Europas gjenoppbygging. På ettårsdagen for Marshall- hjelpen kunne således den britiske finansminister konstatere at dette hjelpeprogrammet hadde gjort mer for europeisk enhet enn alt som var blitt oppnådd i de forgående 500 år. Europeiske ledere som Jean Monnet og Robert Schuman lot seg inspirere av Marshalls visjon og statsmannskunst. De satte seg som mål å ta nye skritt på veien mot økonomisk og politisk integrasjon. Første steg i realiseringen av deres europeiske drøm var opprettelsen av Kull- og stålunionen i 1951. Andre steg var inngåelsen av Romatraktaten i 1957 og dannelsen av Det europeiske økonomiske fellesskap (EF). Land med ulik forankring søkte i samme retning. Vi fikk EFTA i 1960. Senere ble EF utvidet og fordypet. Inn i dette nye århundre vil EU kanskje favne mellom 20 og 30 land og være selve navnet i europeisk samarbeid. (dessverre står Norge utenfor EU)


Marshallhjelpen ble i praksis også en oppdemmingspolitikk, amerikanerne kalte det "containment" - og var en forløper for Atlanterhavspakten. President Truman hadde allerede lansert doktrinen som bærer hans navn. At Stalin hadde til hensikt å "sovjetisere" så mye som mulig av Europa, syntes klart. At lokale kommunister kunne benyttes som en femtekolonne, viste kuppet i Tsjekkoslovakia. At kommunistene tjente på at det rådet sult, fattigdom, desperasjon og kaos, var en kjensgjerning. Det så demokratiske ledere over hele Europa, også Einar Gerhardsen her i Norge.

I 1953 fikk George C. Marshall Nobels fredspris. Allerede seks år etter at han hadde lansert sitt hjelpeprogram, kunne Nobelkomiteen konkludere med at det hadde vært en suksess,( ikke alle delte dette synet). C.J. Hambro, Nobelkomitéens formann, sa det slik i sin tale ved prisutdelingen: "De år som er forløpt siden han la frem sitt program har godtgjort hvor konstruktivt det var. Og de organer som er vokst frem av Marshallhjelpen har som intet annet i disse vanskelige år gjort en innsats for det Alfred Nobel kalte tanken om en alminnelig fred i Europa."

Dette er også konklusjonen i dag, etter at Marshall holdt sin berømte tale til avgangsstudentene ved Harvard University. Marshall- hjelpen bidro til å skape et økonomisk sterkt og demokratisk Vest- Europa. Dette var ikke altruisme, men opplyst egeninteresse. I stedet for å vende Europa ryggen, slik tilfellet hadde vært etter første verdenskrig, benyttet USA anledningen til å skaffe seg verdifulle handels- partnere og sikkerhetspolitiske allierte i kampen mot den nye totalitære trussel som var under oppseiling. Marshallhjelpen representerte et internasjonalt nybrottsarbeid som brakte en "alminnelig fred", for å bruke Alfred Nobels uttrykk, til vår del av Europa. Men ikke alle fikk være med i det euro-atlantiske samarbeids- nettverk som vokste ut av det amerikanske hjelpeprogrammet. I Sentral- og Øst-Europa måtte folk se langt etter Marshallhjelpen. Stalin tvang både polakker og tsjekkere til å takke nei til bistand fra USA. Et jernteppe hadde senket seg over det europeiske kontinent. Den kalde krigen var en realitet.

Jernteppet ble liggende i mer enn fire tiår. Den kalde krigen ble først brakt til opphør med Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning. Vi befinner oss nå i en ny etterkrigstid. Historien har gitt oss en ny sjanse, den tredje i dette århundre, til å skape et helt og udelelig Europa. Vi har nå mulighet til å fullføre Marshalls nybrottsarbeid og realisere visjonene fra den tiden. Å skulle gjenreise en krigsherjet økonomi er noe annet enn å skulle gjennomføre en overgang fra plan- til markedsøkonomi. Det tok ikke mer enn drøyt fire år å få fart på gjenoppbyggingen av Vest-Europa etter krigen. Landene lå nede, men hadde politiske, institusjonelle og kulturelle forutsetninger for å få hjulene raskt igang igjen.
 

Så har vi NATO. Ingen av de organisasjoner eller institusjoner som så dagens lys under den kalde krigen, har tilpasset seg det nye Europa på en mer grunnleggende måte enn NATO. Alliansen har lagt til side det gamle fiendebildet. Gårsdagens motstandere fra Warszawapakten er blitt dagens partnere for fred. NATO har strukket ut hånden på tvers av tidligere skillelinjer for å møte nye sikkerhetsutfordringer som etniske konflikter, humanitære katastrofer, flyktningebølger og spredning av masseødeleggelsesvåpen.
 
I Marshalls visjon var bistanden fra USA knyttet til krav om økonomisk samarbeid og økonomiske reformer. I NATOs visjon for det nye Europa stilles krav til så vel partnerland som mulige nye medlemmer. Alliansen har utviklet et sett av kriterier for nye medlemsland. Norge stiller krav om demokrati, markedsøkonomi, demokratisk kontroll over de væpnede stryker, og bileggelse av regionale konflikter. Norge ser allerede at utsiktene til NATO-medlemskap har bidratt til helt nødvendige reformer i de tidligere kommunistlandene, og til bedrede naborelasjoner dem i mellom. Se bare på normaliseringen av forholdet mellom Polen og Litauen, Ungarn og Romania, Ungarn og Slovakia, Romania og Ukraina. Det er utsiktene til medlemskap i NATO og EU som har bidratt til dette.

For å oppsummere: Etter den kalde krigen kan vi utvide Marshalls perspektiv til også å gjelde politisk samarbeid, demokratisk utvikling og felles sikkerhet. Norge kan dra nytte av Marshalls tilnærming ved å tilrettelegge samarbeidet på en slik måte at de nye demokratiene i øst har klar egennytte av å delta. For Norges del er samarbeidet med Nordvest-Russland et område der flere sider av Marshallhjelpens erfaringer kommer til anvendelse. Her har Norge en mulighet til å spille en viktig brobyggerrolle. For det er i Nord at Russland møter Vesten.
 

Det er også en annen side av Marshallhjelpen som ikke var så oppløftende. Selv om den nordatlantiske løsningen ble oppfattet som gunstig og nødvendig for Norge, var den likevel ikke uproblematisk for regjeringen. Det implisitte bruddet med brobyggingspolitikken som den representerte, var det minste problemet. Langt vanskeligere var det å imøtekomme kravene til handelsliberalisering på kort sikt, som amerikanerne stilte som krav for overføringene gjennom Marshallplanen. På dette punkt delte Norge sine betenkeligheter med de fleste vesteuropeiske land: egne særlige interesser kunne best ivaretas gjennom å opprettholde egne beskyttelsesordninger, Norge ønsket å klare seg selv. Amerikanerne stilte imidlertid ikke bare krav om allmenn liberalisering. De ønsket også gjennom sitt bistandsprogram å fremme økonomisk og politisk integrasjon for å skape et Vest-Europa som på egen hånd for å bedre kunne møte den antatte sovjetiske trusselen. Uavhengig av det amerikanske presset hadde integrasjonstanken betydelig støtte blant de vesteuropeiske kontinentalstatene, og det amerikanske presset virket i å styrke tilhengerne og fremme prosessen. I det norske politiske miljøet fantes ikke slike støttespillere, det var heller en utstrakt skepsis til og med motvilje. Et løsere nordatlantisk samarbeid var modellen for det store flertall som så behovet for liberalisering og økonomisk samarbeid på kort og spesielt på lengre sikt.(Dette mønsteret har bestått). Norsk utenriksøkonomisk politikk har siden lanseringen av Marshallplanen blitt til i skjæringspunktet mellom de foretrukne nordatlantiske og globale løsninger og den europeiske integrasjonsprosessen som faktisk har funnet sted. Utfordringen har bestått i å søke alternative løsninger og på ulike måter å tilpasse seg de europeiske løsninger med sikte på så godt som mulig å realisere norske økonomisk-politiske målsettinger, sikre økonomiske sær-innteresser og unngå isolasjon. I den prosessen har skiftende regjeringer ikke bare måttet ta hensyn til de internasjonale rammer, men selvsagt også til hjemlige politiske og næringspolitiske grupperinger.

 

Behovet for samarbeid innenfor institusjonelle rammer bygde på en erkjennelse av at Norge som en liten stat var sterkt avhengig av de ytre omgivelser og at vekst og økt velstand var avhengig av åpne markeder, et omfattende internasjonalt varebytte og en betydelig norsk eksport. Mottaket av Marshall-hjelp i 1948 og innmelding i NATO i 1949 innebar at nøytralitetspolitikken i Norge måtte oppgis. Linjeskiftet var betinget av utbruddet av den kalde krigen. Avgjørelsen lå i realiteten hos Arbeiderpartiet: De borgerlige partiene ville bryte nøytraliteten og alliere seg med USA. Arbeiderpartiet stod programmatisk for en anti-kapitalistisk arbeiderinternasjonalisme. Vestvendingen forutsatte utenrikspolitisk omvurdering i Arbeiderpartiet. For de borgerlige partiene var det ikke noe annet alternativ når den kalde krigens utvikling tvang fram en Norsk standpunkt. Noen av rammebetingelser for norsk vestvending var at Norsk økonomi var en vestorientert markedsøkonomi. Og at Norsk politikk var en del av en vestlig politisk kultur med borgerlig- demokratiske tradisjoner. Det ble klare konsekvenser av vestorienteringen. Den Norsk økonomi ble en integrert del av den vestlige verdens økonomiske vekstperiode under USAs ledelse i et kvart århundre: Den bidro til gjenreisning og økonomisk vekst. Den svekket radikalismen i arbeiderbevegelsen (DNAs hegemoni; aviedologisering. Og I forhold til den voksende konflikten mellom industri-landene og landene i den tredje verden, mellom vestlig imperialisme og frigjøringsbevegelser, plasserte den Norge som et land i den rike verden. Arbeiderpartiet måtte oppgi deler av reguleringspolitikken, de borgerlige måtte godta mer statsplanlegging. Dette gjorde at Utenrikspolitikken til Arbeiderpartiet ble en politisk verkebyll.

 

Anti-kommunismen ble, uansett om den var godt begrunnet eller ikke, legitimering for USAs ekspansjonisme og opptrappingen av Den kalde krigen mellom øst og vest. Det var i dette internasjonale ideologisk-politiske landskapet norske politikere orienterte at "Amerikanerne førte en klar interessepolitikk (som nok alle andre nasjoner ville gjort om muligheten bød seg), en kan si at det i dag skjer i former som er meget uheldige for det mellomfolkelige samarbeidet. De har sjaltet ut det internasjonale initiativ og de internasjonale organene i hjelpearbeidet, og overført det på ren busisness-basis. De gjør det med den begrunnelsen at det er dem som skal yte hjelpen, og med det motiv at det skal lønne seg økonomisk og politisk. Amerikanerne vil mer enn gjerne plassere kapital i utlandet, men de ville knytte politiske betingelser til den, dels for å sikre plasseringene, dels for å hindre "sovjetiseringen av verden". Det er ingen infam baktalelse, amerikanerne sier det selv...” Vi skal ikke bli forbløffet over at en kapitalistisk stat fører en kapitalistisk politikk”. Men en ting skal vi være klar over: det amerikanske felttoget mot kommunismen og sovjetisering har ett hovedmål: bekjempelse av sosialismen i alle former - og bare på et sosialistisk grunnlag kan Europas forente stater en gang bli en realitet". Thorolf Elster.

 

Generelt kan vi sannsynligvis oppsummere anti-kommunismen eller machartyismens konsekvenser slik at den faktisk bidro til Arbeiderpartiets dominerende maktstilling, både i arbeiderbevegelsen og i norsk politikk; Kommunistpartiet og dens organisasjoner ble kraftig svekket; den la en demper på åndsfriheten i landet. Den svekket også ytringsfriheten og den bidro til at Norge ble en trofast alliansepartner for USA. Noe som klart var intensjonen og baktanken bak Marshallhjelpen. Det er delte meninger om USA og deres rolle i verden. Etter min mening syns jeg Norge som land er fanget i USAs klør, mye pga Marshallhjelpen og de konsekvensene som ble satt. Norges utenrikspolitikk og styringsform er og blir påvirket av den amerikanske stats meninger og ønsker. Vi har ingen mulighet til å stå utenfor slik jeg ser det, og er dessverre i dag fullstendig avhengig av USA.

 

 

Kilder :

- Inn i storpolitikken 1940-49 Jacob Sverdrup

- Serien ”Den kalde krigen” av Paul Dowswell

- Berlinermurens fall Nigel Kelly

- Verden 1 og 2

- Historie1 og 2

- www.cappelen.no

- www.oecd.org

- www.odin.no

- USA og den kalde krigen

- En antologi med bidrag av revisjonistiske og
tradisjonalistiske historikere om amerikansk utenrikspolitikk
etter 1945. Innledning ved Helge Pharo.

- Cappelens verdenshistorie etter 1945

- Politisk idehistorie. Av Erik Sølvberg

- Verdenshistorie. Av Henry Notaker.

- Gyldendal Norsk Forlag

- Stensil fra samfunnsfag

- Hvor hender det ?
Nr.21. 5.Februar 1990




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish