Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Endelig fri!Skriv ut Utskrift
Om en som etter 15 år kommer ut fra fengslet.
Bokmål - NovelleForfatter:



Det var en helt vanlig torsdag, du vet, en sånn torsdag som ligger mellom onsdag og fredag, helt ordinær for de fleste. Men for meg var det en helt spesiell dag. Den dagen jeg skulle komme ut av den tjue kvadratmeter store "hybelen" min på Ila. I femten år hadde jeg vært der, dømt for et mord som jeg ikke kunne huske jeg hadde begått.

 

"Formildet straff på grunnlag av psykisk ustabilitet", sa dommeren. Jo, jeg måtte jo innrømme at jeg ikke hadde det særlig godt med meg selv, at jeg hadde gått løs på møblementet hjemme hos foreldrene mine og revet det i fillebiter med bare nevene. Men drapet kunne jeg ikke huske noe av. Om jeg var i en så stor psykose at kroppen min ikke lystret når jeg ba den om å holde opp, det vet jeg rett og slett ikke.

 

Mye ble skrevet i avisene på den tiden. Store oppslag om at jeg ville "slå til igjen" hvis jeg fikk en formildet straff og slapp løs før de tjue årene som jeg egentlig var dømt til å sone. Men det roet seg, dette "hysteriet" om saken. Og godt var det.

 

Ja, denne torsdagen ble spesiell. De få sakene jeg eide pakket jeg sammen i en koffert, mens bøkene mine, de mest trofaste vennene jeg hadde hatt gjennom årene, ble donert til fengselsbiblioteket. Det var vondt å ta farvel med dem, men jeg følte at jeg var nødt til det. En fengselsbetjent hentet meg og førte meg til fengselsdirektørens kontor, der jeg ble ønsket lykke til og så lukket ut fra fengselslokalene. Jeg tror det meste som direktøren sa gikk meg hus forbi, jeg var så lykkelig over å endelig komme meg ut derfra at hjernen min ikke greide å fatte noe som helst.

 

Jeg gikk ned gjennom gangen. Den gangen jeg hadde gått gjennom så mange ganger fra før av. Bare at nå virket den så uendelig lang. Flere ganger snudde jeg meg og så tilbake, med en anelse vemod, kanskje. Men med lettelse, først og fremst.

 

Ut porten bar det. Døren knirket og smalt igjen med et smell, jeg ble stående der og stirre nærmest apatisk ut i luften en stund, før jeg endelig kom til meg selv igjen. Dette var nesten for godt til å være sant.

 

For en vakker dag det var. Morgensola skinte mellom greinene på de store kongebjørkene som var plantet utenfor fengselsporten, og fuglene kvitret en så frydefull melodi, det var så vakkert at det var ubeskrivelig. Jeg begynte å gå nedover allèen, små famlende skritt som stotret seg frem på de harde steinhellene. Det var så uvant.

 

Jeg tok en titt rundt meg mens jeg gikk. Mennesker som vimset frem og tilbake uten mål og mening så det ut som. En maurtue. Det var det det var. Arbeidere som går på kommando av dronningen. Karrieremennesker som gjør det sjefen befaler. Ikke tid til noe annet enn arbeid. Arbeid arbeid arbeid.

 

Jeg følte meg som gresshoppen i fabelen om gresshoppen og mauren. Fri for et lite øyeblikk; så oppslukt av livets harde fakta; at man må arbeide for å overleve. Men dette lille øyeblikket skulle jeg nyte.

 

Jeg stanset ved en aviskiosk og tittet på dagens nyheter. Skulle jeg kanskje kjøpe meg en avis, bare for å ha noe å lese i ? Det kunne jo være noe interessant som sto der. Men nei. Jeg bestemte meg for ikke å kjøpe noe. Noen meter unna sto det ei lita jente og solgte epler. Med selvlagd bod og skilt. Noe så sjarmerende var det lenge siden jeg hadde sett, så jeg ruslet bortover til den lille jenta og kjøpte liksågodt et eple av henne. Hun smilte og takket så mye at jeg trakk på smile-båndet jeg og. Og du kan tro det gjorde godt.

 

I parken satte jeg meg ned på en hvitmalt benk og nøt solen som var kommet høyt opp på himmelen nå. Et lite vindpust rufset meg i håret og en sterk lukt av fersk sevje fylte nesen min. Trær. Trær, tenkte jeg.

 

Ospen som rasler med løvet i vinden, almen som slipper sine frø ned fra greinene som små helikoptre, små vidundre i naturens verden. Våre lunger nummer to, så ubeskrivelig viktige for vår eksistens. Nei, hvem tenker vel på slikt. Jeg tok en bit av eplet.

 

Jeg husker ikke hvor lenge jeg satt der og tenkte med meg selv, men det må ha vært ei stund, for kveldssolen skinte og laget lange skygger i gresset da jeg våknet fra "transen" min. Det var utrolig godt å reise seg fra benken. Hvert ledd i kroppen min knakte og lengtet etter hvile, en skikkelig seng kunne vært godt, ja virkelig.

 

Jeg sjekket inn på et hotell like ved. Rom 319, med utsikt over havet. Heisen gikk raskt opp til tredje etasje, der bagasjen min sto og ventet. Rask service, får man si. Nøkkelen til rommet glei rundt i låsen med et klikk, og døra åpnet seg. Endelig en skikkelig seng å ligge på. Myk madrass, luftig hodepute.

 

Mange øyeblikk var det ikke før jeg sovna, det siste jeg husker jeg tenkte var at den senga var altfor god for meg.

 

En morder.
En fri morder.
En fri mann.



annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish