Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
To mennesker som ingen forstod, men som forsto hverandre…Skriv ut Utskrift

To mennesker som ikke er helt med på vår stressa verden, men som finner seg selv i hverandres lidelser.

Bokmål - FortellingForfatter:



Det var seint på kvelden og jeg var på vei opp den knirkete trappen i blokken jeg bodde i. Jeg pusset verken tennene eller vasket ansiktet mitt, det var så seint å jeg var så trøtt og hadde mest lyst til å legge meg rett ned i sengen min å sove. Men det gikk aldri, jeg har en nabo som bor i 6. etasje og jeg i 5. Hun heter fru Hansen, hun snakker eller smiler aldri til noen som helst hun er et snodig menneske. Hun har et merkelig ansikt. Det ser ut som om hun lever i en helt annen verden en meg og andre mennesker, hun er en person som begynner å synge ut for fult med sin grusomme stemme, akkurat når det faller meg som best å sove in i de merkelige drømmene mine. Du tror sikkert det e ikke skal skade og høre på denne sangen med den grusomme stemmen en gang eller to, du kanskje, men da vet du vell ikke alt enda, du skjønner hun gjentar den 13 ganger. Hvorfor nei det vet ikke jeg? Jeg tror det er det at hun har tvangstanker. Så når hun begynner å synge må jeg belage meg på uro den neste timen som egentlig kunne vært en time med en god natt søvn, men i stedet en time jeg tror jeg knapt overlever. Det er ikke bare det med å synge hun gjør tretten ganger, det e alt mulig fra å lokke døren tretten ganger, til å hoppe i golvet tretten ganger, å det er ikke akkurat så koselig for meg som bor like under henne. Hadde jeg bare selv vært i mine fulle fem hadde jeg nokk allerede sagt fra til henne om at dette bråket orket jeg ikke, men det er jeg dessverre ikke. Du skjønne jeg tror selv jeg må lide av en slags angst, det er akkurat som jeg er innestengt i meg selv, pluss at jeg har en tykk murvegg rundt meg som jeg aldri kan komme ut av. Jeg kan aldri se for meg at jeg, står på gaten å spør noen om veien til det Oslo city. Det er virkelig noe som ikke faller meg helt inn. Noen ganger hender det uhell slik at jeg ser fremmede mennesker i øynene, det er katastrofalt og jeg får anfall, da visste jeg ikke vor jeg skulle gjøre av meg og trodde med en gang det innebar forfølgelse av mennesket, jeg nettopp så i øynene.

 

Det var morgen og jeg våknet av at den hysteriske vekkeklokken ulte i øret mitt. Det var på tide å stå opp. Jeg hadde et oppdrag i dag, ja det å gå på skolen ja, men noe annet også. Jeg skulle lete etter hva fru Hansen led av. Jeg lette i biblioteket alt så rimelig svart ut helt til jeg begynte å lese om noe som hadde en overskrift som var TVANGSTANKER det var der mens jeg satt på stolen i biblioteket jeg fant ut hva fru Hansen led av, det var tvangstanker det var. Jeg lånte boken og tok meg. Jeg gikk straks til t-bane stasjonen for å komme meg inn til sentrum. T-banen stoppet og jeg gikk motvillig av, jeg satt så godt der skjønner du. Jeg trasket på den våte og harde asfalten. Jeg gikk mange skritt til jeg kom til vigelandsparken, Da satt jeg meg ned på en benk og så på alle de flotte figurene, som var slynget sammen av manneske kropper som holt rundt hverandre. Det var der det gikk opp for meg at vi mennesker var her for å snakke sammen og omgås hverandre. I stedet for å unngå hverandre son som jeg holder på med. Jeg reiste meg opp og bare trasket videre. Det var begynt å mørkne, så jeg fant ut at det var på tide å dra hjem. Jeg bestemte meg for å stikke innom fru Hansen på veien hjem. Det tok meg mye tid til å samle opp motet til å gjøre det. Men da jeg endelig sto der utenfor huset hennes, kom hun akkurat ut. Jeg ble helt forskrekket og spurtet ned trappen ”du der hva var det du ville” guriland det var fru Hansen sin stemme. Jeg stoppet opp av min forskrekkelse der sto vi ansikt til ansikt. Herregud var det her mulig egentlig? Hun kikket ned på armen min hvor jeg holt mappen med tvangstanke hefte i. Jeg tok den fram til henne, hun så overskriften, og hun begynte å gråte. Vi satt oss ned i den skitne trappen hun fortalte meg alt om problemene sine å jeg fortalte henne om mine. Det hjalp meg mye å høre at andre hadde problemer med seg selv, å og ikke bare meg. Neste dag dro vi på kafé for å studere mennesker og fundere over hva de andre led av...




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish