Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
En liten tankevekker i disse dagerSkriv ut Utskrift
Vår selvopptatthet er så stor at vi fullstendig glemmer at livet slutter en dag. En søt, men sørgelig, novelle om dette temaet.
Bokmål - NovelleForfatter:



Han gikk i den første 3.klasse som jeg underviste i. Jeg likte alle mine 34 elever, men Mark Eklund var en éner. Han hadde en meget høflig opptreden, og hadde en "det-er-deilig-å-leve"-filosofi som gjorde samværet med ham muntert.

 

Det var bare ett minus - han snakket uavbrutt. Jeg måtte om og om igjen minne ham på at "man" ikke snakker uten først å ha fått lov. Hva som likevel imponerte meg, var hans oppriktige unnskyldning hver eneste gang, jeg måtte irettesette ham: "1000 takk for irettesettelsen, og unnskyld".

 

I begynnelsen viste jeg ikke riktig hvordan jeg skulle ta denne uttalelsen, men etterhvert ble jeg vant til den, ettersom jeg hørte den flere ganger om dagen.

 

En morgenen var min tålmodighet imidlertid brukt opp, ettersom Mark snakket og avbrøt hele tiden, og så gjorde jeg den verste feil en lærer kan gjøre !!! Jeg så på Mark og sa: "Hvis du sier ét eneste ord til, blir jeg nødt til å sette tape over munnen din, så du kan holde kjeft!" Det gikk ikke 10 sekunder, før Chuck sa: "Mark snakker igjen!". Jeg hadde faktisk ikke bedt de andre elevene om å hjelpe meg med å holde Øye med Mark, men ettersom jeg hadde startet "avstraffelsen" i hele klassens påhør, var jeg nødt til å fortsette med det. Jeg husket hva jeg hadde sagt om morgenen, gikk bort til mitt skrivebord, åpnet håndfast skuffen og tok frem en rull tape. Uten å si et ord, gikk jeg ned til Marks pult, rev 2 stykker tape av og laget et stort kryss over munnen hans, Og gikk tilbake. Da jeg snudde meg og så ned på Mark, vinket han til meg og blunket. Det var det som skulle til. - Plutselig holdt jeg på å dø av latter og alle elevene lo da jeg gikk tilbake til Marks pult, fjer! net tapen og "ristet" ham glad i skuldrene. Hans første ord da tapen kom av, var: - "1000 takk for irettesettelsen, og unnskyld, lærer!".

 

Noen år senere ble jeg lærer i videregående skole, og plutselig en dag satt Mark igjen i klassen min. Han var flottere enn noensinne, og ufattelig høflig. Ettersom han var nødt til å lytte oppmerksomt til den nye matematikken, snakket han ikke så mye. En fredag hadde jeg en følelse av at tingene ikke riktig fungerte. Vi arbeidet hardt på et nytt prosjekt og elevene virket utilfredse og frustrerte over seg selv, de ertet hverandre og kjeftet på hverandre. Jeg måtte stoppe dette, før det tok overhånd. Jeg ba dem derfor skrive ned navnene på sine klassekamerater, og tenke på det peneste og beste de kunne si om hver enkelt, og skrive det ved siden av navnene, og til slutt legge arket på mitt skrivebord.

 

Alle satt og småsmilte mens de skrev, og alle sa: "Mange takk, lærer og god helg", da de gikk forbi mitt skrivebord med sine papirer. Lørdag skrev jeg alle navnene ned på hver sitt stykke papir og ved siden skrev jeg hva alle elevene hadde sagt om vedkommende. På mandag delte jeg ut papirene, og ALLES ansikter lyste opp. De smilte, noen rødmet, de vendte seg rundt i klassen, og man hørte setninger som: "Jeg viste ikke at jeg betydde så mye!" eller "Jeg viste ikke de likte meg så godt!".

 

Ingen nevnte noengang papiret igjen, - jeg vet ikke engang om de snakket sammen innbyrdes om det, men det er også uten betydning, for det virket som det skulle. Elevene var tilfredse med seg selv og hverandre igjen.

 

De ble studenter og forsvant over hele landet. Mange år senere, da jeg kom hjem fra ferie, møtte jeg mine foreldre, som hadde reist til flyplassen for å hente meg. Mens vi kjørte hjem, stilte min mor de vanlige spørsmålene om turen, været og mine opplevelser generelt. Det ble en pause i samtalen, og min mor dyttet blidt til min far. Min far vegret seg, som han hadde for vane når han skulle si noe leit: "Familien Eklund ringte i går," sa han.

 

"Så hyggelig", sa jeg, "dem har jeg ikke hørt fra på årevis, hvordan har "lille" Mark det?". Far svarte raskt: "Mark er blitt drept i Vietnam! Det er begravelse i morgen, og hans foreldre vil så gjerne at du kommer!"

 

Jeg hadde aldri sett en soldat i uniform i en militærkiste før. Mark så flott og voksen ut, og det eneste jeg kunne tenke i det sekund jeg så ham, var: "Mark, jeg ville gi all den tape som finnes i hele verden, hvis du bare vil si noe til meg nå!"

 

Kirken var fylt med Marks venner. Hvorfor skulle det regne i en begravelse? Etter bønnene, gikk vi én etter én - alle oss, som elsket Mark, forbi kisten og sprutet litt "vie-vann". Jeg var den siste som fikk æren, og da jeg stod der, kom én av hans soldatkamerater bort til meg: "Du var Marks matematikklærer?" Jeg nikket, mens jeg stirret ned i kisten. - "Mark snakket så mye om deg", sa han. Etter begravelsen dro de fleste, inkl. alle Marks gamle skolekamerater hjem til hans foreldres hus. Marks foreldre ventet tilsynelatende på meg og sa: "Vi har noe vi gjerne vil vise deg, noe vi har tatt ut av hans lommebok. Ingen hadde sett det før etter Marks død. Vi tenkte kanskje du visste hva det er?" Jeg åpnet forsiktigt det omhyggelig sammenbrettede arket, og jeg visste, uten egentlig å se på det, hva det var. Det var det arket der alle Marks klassekamerater hadde skrevet pene, gode ting om ham.

 

"Mange, mange takk for det", sa Marks mor, "som du kan se, har det vært en dyrebar skatt for Mark". Marks klassekamerater samlet seg rundt om oss. Charlie smilte litt skjevt og sa: "Jeg har også min liste. Den ligger øverst i min skrivebordsskuff". Chucks kone sa: "Chucks sitter i vårt bryllupsalbum!". "Min ligger i min dagbok", sa Marilyn. Vicky grep sin håndveske og tok sin liste opp. "Jeg har den alltid på meg", sa hun.

 

Da satte jeg meg ned og gråt. Folks selvopptatthet er så stor, at vi fullstendig glemmer at livet slutter en dag, - og vi vet ikke når.

 

Gjør deg selv en tjeneste, og fortell de menneskene du setter pris på og elsker, hvor spesielle og betydningsfulle de er for deg før det er for sent.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish