En stille morgen gryr. Solen smiler godmorgen til havet av ubrukt snø og skyskrapernetrærne. Lysende glad over morgenen glir solen over sydlandshavet. Noen få trekkoppskyer spretter lekende rundt. En ny morgen har kommet. Morgenen har kommet over de uendelige, øde slettene av snø. Morgenen har kommet over de snødekkede skyskraperne med armer som er strukket opp mot solen og den nye dagen. Morgenen har kommet over den friske ånden fra Moder natur. Morgenen har kommet over alle de små dyrene som åpner sine søvnige øyne og blunker forskrekket mot solen. Morgenen har kommet over naturen. Morgenen har kommet over selve livet.

 

En liten hare spretter frem fra sitt skjul i mørke huler. Den lodne pelsen er full av tørket lyng og mose fra nattens ville drømmer. Øynene, årvåkne, som en ørn, leter etter noe spiselig. Der var det en liten grønn spire. Vårens første, tenker haren, og gumler den i seg.

 

Under de beskyttende armene til et furutre, lurer faren. To skarpe øyne skjærer bort både mørke og sollys og rettes mot målet. En ung, spenstig kropp krøker seg sammen. Konsentrasjon. Som en atomeksplosjon fyker den spente kroppen mot sitt bytte.

 

Haren stopper spisingen. Den værer fare. Plutselig spretter en ung rev ut fra det skjulte. Haren skvetter til og hopper fort i sikkerhet. Det er en ny morgen ennå, om ikke for reven, så for haren.

 

Et stille åndedrag flakser over de endeløse snøslettene. Løssnøen virvler i tornadoer. Øde. Ubrukt. Morgenen har kommet her også. Det glitrer i juveler og edelstener. Glitrende lys kommer snikende, undersøker hver eneste krok. Som en nysjerrig katt, snuser den, sjekker at alt er likt som det var i går. Hver detalj er undersøkt og lagret. Morgen.

 

De er store, skumle, tunge. De er trær. Bebodd av allslags. Snø, mose, ekorn. En bille som har kommet seg igjennom den første frostnatten kryper sakte bortover en sterk arm. Den finner et løst stykke bark som den kryper under. Nå er den også trygg.

 

Snøflak virvler i luften. Hva er årsaken? Et lite ekorn snor seg oppover tretoppene i lystig lek. Morgenen har kommet til den også. Den luftige halen vifter i pusten, står freidig rett opp. Den hopper over i neste tre, for å treffe kjæresten?

 

Jeg brummer fornøyd der jeg står. Morgenen har kommet. Jeg strekker de mose- og snøkledde armene mine opp mot solen. Opp mot lyset. Opp mot morgenen!

 

Jeg kjenner ekornets ivrige føtter, oppover, oppover og oppover klatrer det. Vinterfuglene sitter på greinene mine og synger sine glade sanger. Jeg kjenner haren som sitter i ly av de nederste greinene mine, den er redd, men trygg nå. Jeg ser utover det langstrakte havet av snø, så uberørt, så stille, så fullt av liv! Den kalde friske morgenbrisen kommer og rusker i greinene mine. Jeg står fast, men er likevel fri. Fri i naturen. Fri i den nye morgenen. For den har kommet nå. Morgenen er her. Alt er perfekt.

 

Som den nyfødte folen som dier av moren. Som et spedbarns første lykkelige smil. Som en god klem fra den du er glad i. Som en elegant fot i en ballettsko. Som et kyss fra han eller hun du er forelsket i. Som ost og frokostbrød passer sammen. Som blyanten jeg skriver med og blyantspisseren. Som en bille som er trygg i barken av et tre. Som en hånd i en annen. Som to dunkende hjerter sammen. Som den nye morgenen. Som selve livet.