1. Norsk språkutvikling 1850-1900

 

Hvis vi skal se på språkutviklingen fra 1850-1900 er vi nødt til å gå lenger tilbake i tid for å finne årsakene. Faktisk må vi så langt tilbake som 1814, da vi ble frigitt fra Danmark etter 434år i union. Vi fikk da vår egen grunnlov og eget storting, men kom i union med Sverige.

 

Siden vi i 1814 fikk vår egen grunnlov begynte man å tenke mer på det nasjonale. Denne nasjonale tanken førte igjen til at man ønsket et eget norsk skriftspråk. Blant de første var henrikk Wergeland, han brukte norvagismer, (særnorske ord) i diktningen sin. Noe som møtte stor motstand fra Johan Sebastian Welhaven. Welhaven mente vi burde ta vare på det danske språket og så på Wergeland sin fornorsking som en trussel mot kulturfellesskapet mellom de to tidligere unionslandene.

 

Det var ikke bare Welhaven som mislikte Wergeland sin bruk av norvagismer. Det gjorde P.a. Munch også. Han mente at danske skriftspråk med noen norske ord var en forderving av språket. Hvis man skulle ha en fornorsking mente han at man skulle ta utgangspunkt i en dialekt. Og ha en basis fra det norrøne språket.

 

Rundt 1850 var det to menn som jobbet ivrig for å få et norsk skriftspråk. De ønsket det samme, men hadde ulikt syn på hvordan de skulle gjøre det. Det var nemlig Ivar Aasen og Knud Knudsen.

 

Ivar Aasen ville lage et nytt norsk skriftspråk med basis i flere dialekter. Han ville ha et nasjonalt språk som folket kjente seg igjen i. Og i perioden fra 1842-46 reiste han rundt i landet og ”samlet” dialekter. Aasen tok utgangspunkt i dialektene, han ønsket ingen påvirkning fra dansken så derfor gikk han utenfor byene når han samlet dialekter. I 1853 kom han ut med en bok, ”Prøver af Landsmaalet i Norge”, dette er begynnelsen på det man i dag kaller Aasen-normalen. Det ble kalt ”Landsmaalet” fordi det skulle være for alle i hele landet. I dag kalles det ”Nynorsk”. Aasen er i senere tid kalt ”nynorskens far”.

 

Knud Knudsen var lærer og mente at man burde bygge skriftspråket på talemålet. Men det var ikke snakk om hvilket som helst talemål, Knudsen mente ”Den dannede dagligtale”. Han ville altså gradvis fornorske skriftspråket. Som lære opplevde han at elevene hadde problemer med rettskriving fordi det var dansk. Han ønsket å fjerne stavelser og ord som ikke var likt med talemålet, bløte konsonanter måtte bli harde. Som for eksempel løbe måtte bli løpe og gade måtte bli gate. I 1862 kom det en rettskrivningsreform, da ble en del av Knudsen sine forslag til reformer vedtatt. Dette ble senere kalt ”Riksmål” og er i dag det vi kaller ”bokmål”.

 

P.A. Munch synes Knudsen var en målskredder, og synes ikke noe om han forslag til skriftspråk. Han synes mer om Aasen sitt arbeid, siden dette lå nærmere gammel norsk. En som også synes Aasen sitt forslag var godt var A. O. Vinje. Han benyttet ”landsmålet” til Aasen i sin avis ”Dølen”. I tidsrommet 1858-1870. Han ble en sentral person siden han fikk ”Landsmålet” ut til folket.

I 1883 ble Venstre dannet og de gjorde målsaken til en av sine hjertesaker. Johan Sebastian Sverdrup var i spissen for Venstre og det var i hans regjeringstid ”Jamstillingsvedtaket” (i 1885) ble vedtatt. Dette gjorde at de to målformene ”Landsmål” og ”Riksmål” sidestilt. Og i 1892 kom målparagrafen om at man kunne velge hvilken målform man ville bruke i skolen. Dette var en stor seier for landsmålet.

 

Mot slutten av 1800-tallet var det en stor økning i antall skole kretser som brukte landsmålet i undervisningen. Og i 1901 ble det laget en normal for landsmålet. I 1906 ble Norges mållag stiftet, og noen år senere kom Riksmålforbundet.

 

Debatten om det ”norske skriftspråket” sluttet ikke i 1900, men pågår den dag i dag. Man har prøvd å lage ett skriftspråk, noe de ville kalle ”samnorsk”, som skulle være en sammensmelting av nynorsk og bokmål. Men det gikk ikke, folk ser på språket som en nasjonal skatt. Og derfor er det nok ingen som vil gi opp sitt språk frivillig. Og det at vi har to skriftspråk, er en kulturskatt. Det er ikke mange andre land som kan velge mellom to skriftspråk.

 

2a.

Henrik Wergeland ønsket en norsk språkreformasjon, som skulle fjerne den danske påvirkningen i språket. Han ønsket å fornorske det danskeskriftspråket. Dette ville han gjøre gradvis, med å bytte ut danske ord med norske. I sin diktning brukte han en del norske ord og uttrykk (såkalte norvagismer). Han brukte norvagismer i diktningen sin for at folk lettere skulle forstå hva de leste.

Det var tre argumenter Wergeland brukte som forsvar i sitt syn på fornorsking av dansken:

·      Nasjonalt argument

·      Demokratisk argument

·      Kunstnerisk argument

 

2b.

P.A. Munch hadde to syn på språkdebatten. Han mente at man enten skulle beholde det danske skriftspråket eller ta utgangspunkt i den reneste dialekten for så å sammenlikne den med gammelnorsk(norrønt). Og ut ifra dette lage et norsk skriftspråk. P.A. Munch mente at danskskriftspråk med norvagismer var en forderving av språket.

 

Hovedforskjellen mellom P.A. Munch og H. Wergeland sitt språksyn var at Wergeland ønsket fornorsking og Munch ønsket dansk eller et skriftspråk med utgangspunkt i norrønt.

 

2c.

I 1830åra, 16år etter at vi fikk vår egen grunnlov og eget Storting, begynte det en debatt. Debatten gjaldt skriftspråket vårt, som på denne tiden var dansk. Det hele begynte med at Johan Sebastian Welhaven kritiserte Henrik Wergeland fordi han brukte særnorske og udannede ord i sitt skriftspråk. Dette ble begynnelsen på språkdebatten i Norge!

 

2d.

Stikkord som karakteriserer språksituasjonen/utviklingen i:

1830-åra: debatt og ulike teorier

1840-åra: utprøving og eksperimentering med norsk stil tone

1850-åra: dialektene og norvagismer brukes i nedskriving av folkeviser og folkeeventyr      (Asbjørnsen og Moe)

1860åra: rettskrivingsreform (1862, av Knud Knudsen)

1870-åra: tre retninger innen det nye norske skriftspråket;

1.      Dansk - Norsk

2.      Fornorsking

3.      Landsmål

1880-åra: Jamstillingsvedtaket, likestilling mellom Landsmål og Riksmål

1890-åra: konkurranse mellom Landsmål og Riksmål

 

 

2e.

Ortofon betyr uttalerett/ riktig uttale. Man skulle forme skriftspråket etter uttalen. Ortofonien gikk ut på at hver bokstav skulle gjengi en språklyd, og hver språklyd skulle gjengi en bokstav.

 

Purisme kommer av det latinske ordet purus som betyr ren. Purisme er også en betegnelse for språkrensing. Da strebet man etter å rense språket for fremmedord og isteden sette avløser ord som var laget av hjemmelige elementer. Istedenfor å ta opp utenlandske ord som snowboard har man laget det norske ordet snøbrett. Knud Knudsen var en purist her til lands. (Purist betyr språkrenser).

 

2f.

Knud Knudsen 1812-1895

Han ønsket slik som Knudsen gjorde, et særnorsk skriftspråk. Det skulle være lettere å lære og ligge nærmere dagligtalen. Men Knudsen ønsket en gradvisfornorsking. Skriftspråket skulle ta utgangspunkt i ”den dannede dagligtale”.

 

Knudsen jobbet som lærer, men han skrev også en rekke artikler og bøker om det norske språk, blant annet

 

·      Om lydene, lydtegnene og Rettskrivningen i det norske sprog (artikkel fra 1845).

·      Om norskhet i vor Tale og Skrift (artikkel fra 1850)

 

Hans språksyn ble videre utformet i disse grammatiske arbeidene:

·      Haandbog i dansk-norsk Sproglære (1856)

·      Lærebog i dansk-norsk Sproglære (1857)

 

I 1867 kom ”Det norske målstrev”, her markerer Knudsen skille linjene i sitt og Aasen norsk-norske strev. Men han pekte også på mulighetene for samarbeid. Knudsen hadde også en ganske tydelig skandinavisk linje, dette kom frem i ” Om tilnærmelse mellom Norsk, Dansk og Svensk” (1866).

 

Et viktig verk i reformarbeidet hans kom ut i 1876; ” Den landsgyldige norske Udtale”. Her kom han med forslag om rettskrivingsendringer, og forslag om at dagligtalen skulle benyttes som opplesnings språk i skolen.

 

Hans fornorskingsbok ”Unorsk og norsk eller fremmedord avløsning”, som kom i 1888 fikk stor betydning. Knudsens forslag til ”ombøtter” av rettskrivningen samlet han i ”hvem skal vinne” (1886) og ”kortfattet redegjørelse for det dansknorske målstræv” (1889). Hovedpunktene her var å bytte ”bløde” konsonanter med ”harde”, fjerne stumme konsonanter og forkorte skrivemåten så den ble mer lik uttalen.

 

Mange av hans artikler er samlet i ”Norsk blandekorn 1-3” (1882-85).

Knudsen var purist.

 

Ivar Aasen 1813-1896

Han ønsket slik som Knudsen gjorde, et særnorsk skriftspråk. Det skulle være lettere å lære og ligge nærmere dagligtalen. Men Aasen ønsket å lage et nytt norsk skriftspråk, som bygde på de ulike norske bygdedialektene. Fra 1842-46 studerte han dialektene på Sørlandet, Vestlandet i dalene på Østlandet, i Trøndelag og i sørlige del av Nordland. Han gikk utenom byene da de var for preget av dansk. Resultatet av disse fire årene med studering resulterte i tre bøker:

·      Det norske Folkespogs grammatikk (1848)

·      Ordbog over det norske Folkesprog (1850)

·      Prøver af Landsmaalet i Norge (1853)

 

”Prøver af landsmaalet i Norge” var hans første steg i retningen av å lage en felles og samlende ”språknormal” basert på dialektene. Den inneholder for det meste målprøver, men i siste del kommer det også noen forslag/ideer rundt det Aasen vil kalle ”Landsmålet”.

 

Når ”Norsk grammatikk” kom i 1864 ble ”Landsmålet” et reelt alternativ. Og det blir et fullkomment alternativ i 1873 når ”Norsk Ordbog” kom ut.