En søt tid

Den utskrevne dagboka dukket plutselig opp da jeg til min mors forskrekkelse imponerte med rydding av ungdomsrommet mitt. Jeg glemte ryddeprosjektet og lot meg bli dradd inn i den verdenen jeg opplevde for omtrent tre år siden, som stormforelsket ferskis på ungdomsskolen.

 

Kjære Dagbok                                                                       5.9.2000

Jeg har en hemmelighet jeg ikke kan si til noen. Du er den eneste jeg vil fortelle den til før jeg blir modig nok til å si den til andre: Jeg er forelsket… Ja, tåpelig nok holder jeg følelsene mine hemmelige.

 

Hun heter Kristin, og sitter to pulter til venstre for meg i klasserommet, på raden foran. Du må ikke tro dette bare er en liten 13-årings ukentlige nye forelskelse, for det er noe spesielt med denne jenta! Smilet hennes er som fylt av magiske krefter som forhekser hjertet og gjør at det pumper hundre ganger raskere og hundre ganger hardere. Latteren hennes gjør meg til den rødmende, stammende idioten hun ser. Hun setter skolten (eller det som burde være i den) totalt ut av funksjon slik at kroppen står igjen tom og dum og brystet nesten sprenges av alle de glade gule sommerfuglene som vil ut og rope: ”Jeg elsker deg!” Men brystet er som pakket sammen og knyttet igjen med tusen blåknuter, og jeg oppfører meg som en stokk dum dust med et manisk tåpelig smil i trynet.

 

Jeg vet at Kristin er spesiell. Det så jeg med en gang vi møttes, første skoledag for noen uker siden. Og jeg håper så inderlig mye at hun kommer til å se at jeg også er spesiell!

 

God natt, gode dagbok! Måtte du gi meg lykke, hell og gjerne litt mer sjarm og sosial intelligens til bruk i spesielle situasjoner. Amen.

 

Hallay, du vise dagbok.                                                         9.9.2000

Tredje skoleuke på ungdomsskolen er herved overstått. Med glans? Neppe… Men jeg kan i hvert fall si jeg har gjort mitt beste, bare for å gi meg selv litt skryt.

 

Rød i trynet, svett under armene og redd for mitt hjertes kapasitet klarte jeg på onsdagen å føre en ikke så aller verst samtale med Kristin. Jeg glemte å være redd for at håret lå feil, glemte å være redd for at hun skulle synes jeg luktet vondt og hadde dårlig ånde. Jeg var bare meg selv, en person Kristin kunne snakke med og forhåpentligvis fatte interesse for.

 

Dette vet jeg om Kristin: Hun har verdens vakreste stemme som sier mange interessante ord. Øynene hennes er som to uvurderlige smaragder, og blikkene de sender kan smelte ethvert hjerte, i hvert fall mitt. Hun har nydelige hender, en liten mørk hestehale og en hårlokk hun trekker bak øret fordi den er for kort til å bli med i hestehalen.

 

Jeg aner i grunnen ikke hva Kristin har fått vite om meg, for ordene strømmer over tungen min uten kontroll når jeg er sammen med henne. Og nå er det helg, noe som betyr at jeg ikke får se Kristin før mandag hvis jeg ikke tar mot til meg og ringer henne…

 

Nå er det fredag fortsatt, og jeg har hatt en fantastisk kveld! Ordene jeg skriver her er ikke i stand til å uttrykke hvor herlig jeg har hatt det…

 

Kristin ringte meg i ettermiddag, idet jeg gjorde meg ferdig med dagbokskrivinga. I all hast la jeg deg tilbake på gjemmestedet mitt. Jeg er vel litt mer jentete enn folk tror, når jeg gjør noe så enormt jentete som å skrive dagbok! Ingen må noen gang finne deg!

 

Vi avtalte å møtes. Jeg var i himmelen, og svevde nedover trappene for å gå ut. Jeg stoppet foran speilet der en forelsket tenåring så tilbake på meg. Jeg fiksa litt på håret, hadde enda ikke vent meg helt til min egen sveis. Men angret ikke noe på at jeg hadde klipt og bleket hele manken like før sommerferien. Nå hadde jeg også fått en liten mørk centimeter lengst inn mot hodet.

 

Jeg seilte videre. Ute var det herlig norsk sommer. Med herlig utenlandsk sommertemperatur. Jeg hadde t-skjorte på, men kjente at det kom til å bli varmt i Levi’s-buksa.

 

Med en dirrende følelse av spenning i kroppen slengte jeg den opp på sykkelen og tråkka mot møteplassen vi hadde avtalt, ved kiosken utenfor kjøpesenteret.

 

Kristin fikk meg til å føle meg bra, vi skravlet og lo mens vi gikk ved siden av syklene våre. Etter en time hadde vi gått en runde i parken, sittet på en benk ved vannkanten og sett duer krangle om brødbiter fra en gammel dame.

 

Nå sitter jeg i senga mi og har fått skrevet ned opplevelsene, mens jeg husker dem. Tenker bare på Kristin og gleder meg til i morgen. Da skal jeg i hvert fall ringe! Over og ut, helt uten kaffigrut…

 

Søndag morgen.                                                          11. 9. 2000

Hodet verker, tankene surrer. Må tømme hodet, skriver tankene i deg.

           Status: Bakrus, forelska.

           I går var det lørdag, det husker jeg. Kristin tok meg med på en fest et sted i byen. Det husker jeg også, det var morsomt. Vi drakk. Vi danset. Vi kysset. Så drakk vi mer. I rommet var det mye folk og mye røyk. Fargede lysglimt fra roterende lyskastere brøt røyken i mørket, og vi danset til den pumpende musikken. Hva mer husker jeg? Kommer ikke på hvordan vi endte opp i senga mi. Bare at vi satt sammen på sengekanten og fniste. Så kysset vi, holdt hverandres hender og fniste mer. Plutselig åpnet noen døra til soverommet mitt, og min halvsovende pyjamaskledde mor sto i døråpningen: ”Solveig?” sa hun med hes sovestemme. ”Hva er det du driver med?” Vi satt der paralysert. ”Å hei, mamma”, sa jeg, mistenkelig slarvete. ”Dette er Kristin”, sa jeg. ”Er det greit at hun overnatter her i natt?” Min mor var svært trøtt: ”Ja da, men dere får ikke bråke sånn. Vær stille så andre får sove!” Hun lukket døra bak seg, og vi klarte ikke å holde latterkrampen tilbake.

 

Din Lykkelige Solveig (med hodepine – au!)

 

Det ringer på døra, og jeg hører den blir åpnet mens jeg går ned trappene. Jeg møter Kristin med et kyss og stryker hårlokken hennes bort fra kinnet og bak øret. Vi er fortsatt sammen og skal være det for alltid. Jeg legger dagboka fra meg på kommoden, er ikke redd lenger.