Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
RanetSkriv ut Utskrift
En litt dyster novelle om en gutt som var vitne til et ran.
Bokmål - NovelleForfatter:



Det er oppstyr i gangen. Jeg kan høre hvordan politimesteren kjefter på lærlingen som han vanligvis gjør når han blir sint. I et brøkdelssekund synes jeg synd på ham, men så blir jeg igjen oppmerksom på den hulkende moren og yngstesønnen som sitter ved senga i samme rom som meg. Faren er på vei hit. Så rart å tenke på at èn kule kan stjele livet fra noen. Den døende jenta ligger slapt, og man kan nesten ikke se at hun puster.

 

Jeg puster endelig, etter to skrekkslagne timer, rolig. Sitter og ser ut av vinduet nå – det har jeg gjort ganske lenge. Det er trær der ute. Trær og blomster som svaier rolig i den milde brisen. Som om ingenting har skjedd ...

 

Allikevel er det ikke stille. Alle lydene er tortur for meg – politimesterens kjefting, familiens hulking, sekretærens pc-klikking, og doktoren som prøver å beherske situasjonen. Jeg føler meg ikke så bra, jeg som nettopp har fått hjertet ned fra halsen, pusten i normal takt og beina ned på bakken.

Hvorfor? Spørsmålet farer gjennom meg; helt siden den 14-årige gutten trakk av skuddet har det gjort det. Jeg føler meg som en fange av situasjonen. Den har taket på meg, jeg er fortapt. Jeg klarer ikke å tenke klart, for hodet mitt dunker sånn ...

 

< Vinden pisket meg i ansiktet, og håret mitt blåste om kapp med bladene i vinden. Pedalene føltes stødige under meg, så jeg løftet hendene fra styret slik jeg pleide. Bilene kjørte raskt forbi meg. Veien ned til Landerudsenteret var alltid like forfriskende å sykle. >

 

Minner er gode å ha når noe slikt som dette har hendt. Ut av vinduet prøver jeg å fokusere på noe positivt. Noe som kan la meg være fri fra situasjonen et lite minutt. Umulig.

 

< Raskt syklet jeg over veien der ingen bilder var. Deretter krysset jeg gangveien ned mot bensinstasjonen og stanset der nede. Sykkelen ville nok klare seg utmerket godt uten lås, så jeg låste ikke. Radioen inne på bensinstasjonen kunne høres utenfor også, så uvitende gikk jeg mot inngangsdøra mens jeg nynnet; Med ett ble en pistol presset mot brystet mitt, en hånd grep hardt omm munnen min og jeg ble slengt inn i butikken. >

 

Sykkelen min står der nede ennå. Den med ødelagt gir. Jeg ser klart at noen politimenn undersøker den, selv om jeg føler meg litt surrete. Etterpå vil de avhøre meg ...

 

< Skremt så jeg meg om, og fikk øye på masse folk med tau om munnen og henda. Blikket mitt for mot raneren, og lettelsen slo ned i meg som et lyn. Jeg reiste med omsider opp og på fleip prøvde jeg å ta lett på det.

”Hei sann, Kev,” smilte jeg og så på pistolen han holdt i høyrehånda. ”Hvor fikk du tak i den pistolen? Jeg kjøper mine fra –”

”Hold kjeft!” snerret Kevin. ”Dette er en ekte pistol, og dette er et ran! Om du ikke tier stille heretter fyrer jeg av!”

”Rolig nå ...” prøvde jeg meg, men tvilen og forvirrelsen hadde boret seg i meg. >

 

Det som er så rart er at Kevin går i klassen min, og vi er bare 9-klassinger. Har egentlig aldri hatt et godt forhold til ham, men at han skulle være helt gærn hadde jeg da aldri trodd. Vi i klassen, eller i hvert fall de fleste av oss gutta, samler på soft-gunner, så det var helt naturlig for meg at han holdt i en pistol. Det at han grep tak i meg kan komme av det dårlige forholdet vårt, sånn at han ville skremme meg. Jaggu klarte han det og’. Det med alle de andre folka fikk meg jo til å lure litt ...

 

< Jeg ble jaget av en rasende Kevin som siktet på meg med pistolen sin. Jeg hadde ingen anelse om hva som skjedde. Kanskje han prøvde å lure meg? Var pistolen ekte?

”Kevin –” begynte jeg da jeg ble avbrutt.

”Hold kjeft og la meg bli ferdig her!”

Da la jeg merke til ei lita jente som stod bak ham og gråt stille. Kevin holdt hardt om armen hennes. Skrekkslagen av ordene hans rygget jeg to skritt til.

”Og om du sier noe mer dreper jeg jenta!” truet Kevin. Jeg måpte.

”Gi deg!” sa jeg irritert, men samtidig redd. ”Og hvorfor skal jeg ikke snakke? Du begynner å skremme meg, Kev!”

 

PANG!

 

Et lyst, hjerteskjærende skrik hørtes, og jenta falt om på bakken. Blodet silte ned fra skulderen hennes. Jeg ble paff og skjelven.

”Kevin!!!!!!!” var det jeg hadde lyst til å skrike, men alt som kom fram var et lite pip. >

 

Endelig kjører politibilen bort fra bensinstasjonen og opp mot dette huset i Sønstrudveien. Jeg prøver å klarne tankene mine, men om jeg fortsatt har stemme igjen, ville det ha forundret meg. Jeg vil egentlig ikke snakke mer. Det var jo stemmen min som drepte jenta. Hva hadde skjedd om jeg ikke hadde sagt noe da det skjedde?

 

< ”Du trodde ikke jeg kom til å gjøre det, du,” sa Kevin i en ekkel tone.

”Du er jo gal!” hylte jeg rasende og rettet meg opp.

”Du sier ikke det!” svarte Kevin likegjyldig på en ironisk måte.

”Dette er ikke morsomt!”

”Kevin!” ropte plutselig en annen stemme. En bil kjørte inn på bensinstasjonen. Øyeblikket senere var han tilbake med en stor sekk som han bar bort til bilen.

Jeg ble nødt til å foreta meg noe, så i full fart fikk jeg fram mobilen og tastet nummeret til politiet. De sa at de straks skulle komme, og imens lempet noen eldre karer pengesekken oppi bagasjerommet. Nå var jeg nødt til å avlede dem.

”Kevin!” skrek jeg. ”Hva med jenta?!”

”Hold kjeft, ellers dreper jeg deg og’!” ble svaret, og minst fem pistoler siktet på meg. Jeg frøs til, livredd for å gjøre noe galt. >

 

Politiet står utenfor døra nå, klare til å høre på historien min. Politibetjenten må bare spørre doktoren om noe. Jeg vet ikke om jeg har noe særlig lyst til å si noe stygt om Kevin ...

 

< Da hørtes politisirener. Alle snudde seg mot politiet. Hjertet mitt hamret oppi halsen.

”Drit i ham!” skrek en av karene og smalt igjen bildøra. Alle senket pistolene og satte seg kjapt inn i bilen, inkludert Kevin. Bilen kjørte ut på veien og politibilen fulgte fort etter. Jeg så måpende på.

Et hode stakk plutselig ut av det bakerste, venstre vinduet, og han som gjorde det siktet på politibilen med en pistol. Etter flere skudd traff han omsider det ene hjulet og politibilen pungterte. De var på frifot ... >

 

”Hei, mitt navn er Fiona Stårbeiik,” sier en dame som kommer mot meg. ”Og du er Josh? Josh Stollersen?”

Jeg nikker taust.

”Jenta kommer ikke til å klare seg,” sier Fiona trist. Jeg ser på henne like trist, fortsatt stum.

”De fleste her sier at du så ranerne,” fortsetter Fiona, litt mer alvorlig i stemmen nå. Jeg nikker igjen, mens jeg lurer på om jeg har lyst til å fortelle henne resten. Kevin var tross alt en klassekamerat, og jeg har fått mine anelser om at han har hatt det vanskelig, og at det var narkotika som drev ham til å gjøre det han gjorde.

”Hvordan så de ut?” lurer Fiona.

Jeg svarer ikke. Vet ikke om jeg bør.

”Vil du hvile deg litt?” spør fiona litt bekymret.

Nå må jeg bli strengere med meg selv. Jeg er nødt tol å si det!

”Nei da,” svarer jeg fort, før jeg legger til ett ord til. ”Kevin. Kevin Bjerkiland.”




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish