Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
SyklusSkriv ut Utskrift

Det er ikke lett å være ung. Om studievalg, det å vokse opp, krav, karakterer og det å komme overens med venner.

Bokmål - EssayForfatter: Anonym



Jeg har fått katalogen. Katalogen med alle linjene jeg kan gå etter ungdomsskolen. Jeg har fått ansvaret i mine hender. Folk spør hele tiden, har spurt meg fra jeg var rundt 9 år. Hva skal du bli? Hva har du lyst til å jobbe med når du blir stor da? Skal du bli som mamma eller som pappa?

 

Tanter, bestemødre, folk som jeg aldri har sett, spør! Nå som jeg har blitt litt større, vet jeg litt hva jeg har lyst til. Ingen veit det, jeg har ikke fortalt det til noen. Egentlig har jeg lyst til å bli skuespiller, men innså at det ikke var en mulighet. Jeg er ikke god til å synge, jeg er jo ikke bra nok.

 

Nå har jeg to valg jeg står imellom. Å hjelpe andre mennesker i andre land, jeg leste at det var typisk jenter å velge ”noe som har med mennesker å gjøre”. Jeg vil hjelpe mennesker som er blitt født inn i en verden av fattigdom, folk som ikke har det så bra som meg. Du må ikke tro at jeg har som hensikt å vinne en pris eller få oppmerksomhet. Jeg vet at jeg ikke kan bedre hele verden, hjelpe alle, men klarer jeg å hjelpe en eller to stykker, så er jeg fornøyd.

 

Det andre valget er å forske, finne ut nye ting. Ikke for å skryte, men jeg er god i matte og naturfag. Det er veldig interessante fag, det handler om så mye! Kjemi, mennesket, planter og miljøet rundt oss.

Det blir vel allmennfag på vidregående tenker jeg. Du vet, foreldre, de sier ikke ting direkte, men du forstår på dem hva de mener.

 

Mamma sier at jeg må more meg, ikke bare gå på skolen. Egentlig er mine meninger basert på en del det hun mener, et ting har jeg lovet meg selv; jeg skal ikke bli som mamma. Jeg har tenkt på å ta et år i utlandet, et skoleår i New Zealand eller Australia. New Zealand står høyest, men mamma har sagt nei. Australia er greit, men New Zealand får jeg ikke dra til. Tenkte først på å dra til et land der de snakker spansk, siden jeg er i mitt tredje år med spanskundervisning. Men igjen nektet mamma meg å dra til Sør-Amerika.

 

Jeg har en vanskelig tid foran meg, vet ikke om jeg liker å bli voksen, å bli eldre. Redd for å få ansvar for alt. Jeg vil være ung og ikke bekymre meg for renta eller om Dagfinn Høybråten får en plass i Regjeringen eller ikke.

 

Det høres vel egentlig rart ut, på grunn av at jeg er ganske ung, men jeg er redd for døden. Har vært det i flere år nå. Det går i perioder. Drømmer om at jeg eller noen nær meg dør. Jeg har jo ønsket at foreldrene mine dør eller at jeg dør, men det var i sinne. Jeg er redd for flere ting, redd for å bli voksen, redd for å bli mislykket, redd for å få en mislykka ungdomstid! Ingen kjæreste. Redd for å mislykkes. Redd for å få dårligere en 5- på prøver. På tentamner. På eksamen...

 

Redd for å ikke innfri krav. Redd for å skuffe de forventningene som er satt til meg. Venninne mine tror at jeg er det geniet, siden jeg i 8. og 9. klasse fikk 5ere og 6ere på prøver. De forventer at jeg ikke får dårligere. En gang fikk vi tilbake mattetentamen. Det var sommer og solen gløttet fram da og nå. Vi fikk dem tilbake og læreren fortalte at dette var en vanskelig tentamen og det var mange som ikke hadde klart den så bra. Jeg ble litt skuffa over resultatet. Det var på ingen måte et dårlig resultat, men det dårligste jeg hadde fått på en mattetentamen. Tankene svirret i hodet på meg. Hva skulle jeg si til vennene mine?

 

Vi har for vane å si hvilken karakter vi fikk, selv om det bare var en gloseprøve. I begynnelsen syntes jeg det bare var morsomt, men nå vet jeg ikke lenger hva jeg synes. Jeg sa hva jeg hadde fått, en 5-. De begynte å le og juble, Kristine hadde fått bedre enn meg, hun hadde fått en 5er. Hun jublet fordi hun fikk bedre enn meg. Jeg følte det slikt at hun og de andre jublet og feiret at jeg hadde fått et dårligere resultat enn dem. Jeg bare gratulerte henne, gikk og satt meg på plassen min og puttet tentamen nedi den blå sekken. Jeg tror de ikke mener det slik, men det er slik jeg føler det.

 

Etter denne episoden har jeg av og til jugd å sagt at jeg har en bedre karakter enn det jeg har fått. De kaller meg nerd, jeg bare fleiper over det, det er på overflaten. Inne i meg går det rett i hjertet og hjertet mitt blør og litt seinere blir det strødd salt i det. Det svir.

 

Nå har jeg nektet å si hvilken karakter jeg har fått. Da går Kristine og Ida seg ”en tur”. De hvisker åpenlyst om meg, fniser. De baksnakker meg, de sier hva slags karakter de fikk til andre. Hvisker det inn i ørene på dem og jeg kan stå rett ved siden av. De sender blikk, blikk som dreper. Dreper alt det positive og glade jeg har inne i meg. Utenpå har jeg et pokerfjes, men inne i meg gråter jeg. Og disse skal være mine venninner!

Jeg tror jeg finner meg noen andre, takk! De går litt snakk i gjengen en uke og de prøver å lirke det ut av meg, truer med å gjøre ting. Tar de ikke et nei for et nei?! Jeg sa jo NEI, jeg vil ikke si det! Når uken er omme og neste gang vi treffes er vi like gode venninner. Vi ler, drar på kino, diskuterer gutter og det gode venninner gjør.

 

Vi jobber sammen og hjelper hverandre med lekser. Men så straks en prøve blir nevnt av en lærer, da jobber vi hver for oss. De andre kommer bort å roser meg opp i skyene og så spør de hva fasiten er eller hva jeg har skrevet. Jeg viser det ikke til dem, det står jo i læreboka. Svart på hvitt! De sender en og en representant med jevne mellomrom. Alle prøver å lirke det ut av meg. De klager sin nød og sier at de ikke finner det i boka. Da viser jeg dem hvilken side det er og hvilken setning svaret står i. Da gir de seg, men med en gang den jeg fortalte det til har satt seg, begynner skravla å gå ved det bordet. Ser med de stygge øynene på meg, hvisker og ler.

 

Jenter er virkelig ille når det gjelder å fryse ut folk. Da er det ingen kjære mor skal jeg si deg.Når prøven er tatt, er det på’n igjen. En sånn syklus er det hele skoleåret.

Det føles som jeg er tvunget til å oppleve dette, kommer ikke ut av det, har ikke noe frihet.

Jeg vil ut av det, men klarer ikke. Befri meg! Befri meg!




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish