Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Styrk Norges flaggSkriv ut Utskrift
Trist historie om to kommunister under andre verdenskrig.
Bokmål - EssayForfatter:



Nå har jeg gjort det, og jeg er nå en av Norges kommunister.

 

Året er 1945. Alt er trist. Det er en kald vinter. Jeg, Johanne, jeg er en kommunist. Nå skal jag ut å ødelegge for tyskerne, med å sprenge broer og andre viktige transportmidler for tyskerne. Styrke Norges flagg.

 

Ute i gatene var det mange folk bestandig, mange tyskere. Det hjelper og være jente, smil søtt og tyskerne mistenker deg ikke for noe.

 

Jeg gikk bortover gatene. Skulle møte Asle, Asle Grepp. Han er og en kommunist. Vi skal sammen styrke Norges flagg.

 

Det luktet rart ute i luften. Det luktet krutt. Det stoffet, krutt, skal jeg sikkert holde på med. ”kremt, er du Johanne?” hørte jeg bak meg. Jeg snudde meg. ”ja, hvem er du?” ”Asle Grepp, venter du på meg?” Jeg så opp på han. Blondt, bølget hår og blåe øyne. Den fineste gutten jeg har sett. ”ja” stammet jeg. ”da for du bli med inn i huset. Vi må planlegge litt.”

 

Inne i huset var det alt for enkelt, Ikke en plante, ikke en duk. Ingenting mer enn nødvendig. ”Er det ditt hus?” spurte jeg forsiktig. ”Nei” sa han. Bare nei, ikke noe mer. Han tok opp ei mappe og et kart. ”her” sa han. ”Her er broen vi skal sprenge i morgen. Tyskerne sender over sine viktigste våpen her. Vi må ta med dynamitt. Høres dette greit ut?” ”Jo da” sa jeg fort.

 

Vi gikk ut, jeg måtte smugle sprengstoffet. Det var jo enkelt siden jeg var jente. Jeg bare smilte så søtt jeg greide til alle tyskere. Vi tok tog og Asle sa vi måtte hoppe ut om et kvarter. ”ok” sa jeg. Jeg var egentlig kjempe redd og hadde lyst hjem. Ingen hadde sagt noe om å hoppe av tog. Asle sa at når han hadde telt til tre, skulle vi hoppe. Jeg skalv da han tok hånden min. Han så ikke redd ut i det hele tatt. Han hadde sikkert gjort det mange ganger før. ”1…2…3…” Jeg hadde hoppet. Rakk akkurat og angre i lufte før vi landet. Jeg landet ganske mykt i snøen. ”opp fort, så ikke noen tyskere ser oss.” Sa han litt redd i stemmen. Jeg skyndte meg opp og vi gjemte oss i skogen. Det luktet herlig av trær og snø. ”opp her” sa Asle. Der var broen. Asle tok dynamitten og tente på. Vi gjemte oss bak en stor stein. Jeg hørte elva klukke under oss. BOOM! Så høyt et smell. Nå måtte vi springe før tyskerne kom etter og ha hørt eksplosjonen. Asle var rask med god kondis, jeg følte meg som en liten klatt som hang seint etter. ”dit” sa han andpusten, ”der er hytten vi skal bo i”. Jeg så opp på en liten hytte. Han sa vi…

 

”Endelig framme” sa jeg da vi kom opp. ”Du var flink” sa han. Jeg kjente jeg ble rød.

 

Da middagen var ferdig og vi hadde spist spurte jeg forsikteig: ”hvor gammel er du?” ”23” sa Asle litt forstyrret. ”Eeh. Du da?” sa han etter noen sekunder. ”20” sa jeg fort.

 

Senere om kvelden kom det mange andre kommunister. De fortalte og skrytte om alt de hadde gjort. Jeg var nokså flau. Jeg hadde jo bare sprengt ei bru. Og jeg var den eneste jenta der.

 

Om morgenen hørte Asle på radioen. Vi andre hadde ikke stått opp enda. Plutselig ropte Asle, ”de kommer! De kommer! Operasjon Hollandsrose kommer! Gjem dere! Tyskerne kommer!” Jeg fikk på meg klærne, men for sent. Tyskerne hadde allerede kommet seg inn i hytta. Tre av oss døde. De ble skutt med engang de prøvde og gjøre motstand.

 

Vi ble tatt med til Akershus festning. De snakket tysk. Jeg forstod ingenting.  Jeg og noen andre ble satt i ei mørkecelle. Det kom bare litt lys inn igjennom ett gitter og det stinket pyton der. Det var bare ei skål til å gå på do i. De som var der sa at om kveldene måtte de ta en sko å måke avføringen ut gitteret. Jeg så rundt meg, på alle herrene som satt der. De hadde sittet i samme klærne i over en måned uten å ha badet eller barbert seg. Da så jeg Asle. Jeg løp bort til ham. Han klemte meg. Han var redd. Jeg merket det.

 

Etter noen dager åpnet tyskerne den store døren som sperret oss inne og ropte: Harald, Bjørn, Mikkel! De gikk ut, men kom aldri tilbake igjen. De hadde blitt bedt om å marsjere til tårnet. Jeg og Asle hørte skuddene. Jeg gråt, men Asle var sterk. Både fysisk og mentalt. Jeg og Asle ble veldig gode venner. Vi lo sammen. Snakket om mat mest. Vi fikk bare ei tørr skorpe på deling med litt vann. Vi ble etter hvert kjærester og snakket om hva vi skulle gjøre etter at krigen var slutt. Vi skulle skaffe oss barn, og styrke flagget. Norges flagg.

 

15 mars 1945, ble Asle Grepp henrettet. Jeg gråt og gråt, men jeg oppfylte hans siste ønske og ord: Styrk Norges flagg, skaff deg mann og barn. Jeg er ikke redd.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish