Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Til EliseSkriv ut Utskrift
Spesiell type novelle. Nesten kjærlighetsbrev.
Bokmål - NovelleForfatter:



Jeg husker jeg møtte henne i slutten av niende. I Juni.
Min Elise.
Da jeg så henne for første gang, visste jeg at hun var ment for meg.
Jeg så på henne, der hun satt. Hun lo, omgitt av venner. Jeg satt alene.
Ensom.
Uten venner.
Uten latter.
Det var som om hun var det jeg trengte for å fylle tomheten i meg.
Tomheten.
Den evige tomheten.
Den var som et bunnløst hull, hvor du falt og ventet på å treffe den harde, kalde steinbakken.
Men bakken kom aldri. Istedenfor bare falt og falt du. Og ventet. Ventet på bakken som aldri kom.
Jeg hadde allrede hatt denne følelsen i tre år, til jeg så henne.
Hun var grenen som vokset ut fra siden. Grenen du kunne holde tak i.
Nå hang jeg der.
Totalt avhengig av grenen.
Av henne.
Av Elise.
Vi ble sammen i sommerferien, og det ble mange glade dager og kvelder sammen. Sola skinte på selv de mest overskygde dagene. Jeg var lykkelig.
Jeg var med venner.
Med Elise.
Min Elise.

Jeg ler kort, og knytter en løkke på tauet. Jeg holder det i handa. Det er et kraftig nylontau. Grønt.

Jeg tenker på de gangene jeg og Elise lå i gresset, og kikket på stjernene og månen sammen. De gangene vi var på kino sammen. På den tiden gjorde vi nesten alt sammen.


Sammen.
Det jeg trodde vi alltid kom til å være.
Da skolen begynte igjen, kunne vi ikke møtes like ofte, på grunn av forskjellige skoler. Men i helgene møttes vi alltid. Vi dro til sentrum og spanderte hamburgere på hverandre.
Foreldrene våre hadde også blitt godt kjent med hverandre, slik at vi dro samlet på ferie sammen.
Helligdagene tilbrakte vi også sammen.
Sammen.
Jeg og Elise.
Elise og jeg.
Vi.
Oss.
Sammen
.
Jeg ser på løkka jeg holder i hendene. Hengeløkke, tenker jeg. Jeg veier tauet i hendene. Litt tungt.

I sommerferien var vi på hytta vår på Sørlandet. Det var den mest fantastiske tiden vi hadde sammen. Vi badet og solte oss og gjorde masse annet. Det er nesten ett år siden nå, men jeg husker det som om det var i går.
Hennes lange spreke ben, små delikate føtter, lange, smidige fingre på en lekker hånd. Hun var slank, men ikke tynn. Brystene hennes var ikke små, heller ikke store, men passe store, og faste. Hennes ravnsvarte, silkeglatte hår mens mørke, nesten svarte, øyne gnistret av livslyst. De smilende rubinrøde leppene skjulte to rader av perfekte, perlehvite tenner.
Da skolen begynte atter en gang, begynte hun å holde avstand. Og sakte, men sikkert, vokste den avstanden mellom oss.
Jeg visste ikke på den tiden hva årsaken var.
Etter et par måneders tid sluttet vi å treffes regelmessig. Våre familier sluttet å feriere sammen.
Hele tiden hørte jeg det knake i grena jeg hang i.

Jeg fant ut hva det var mot slutten av skoleåret.
Jeg tenkte å be Elise ut på kino, eller noe. Hun sa nei, og jeg bestemte meg for å gå alene. På veien til byen satt jeg i bussen og prøvde å finne ut hvorfor Elise ikke ville være med. Jeg kikket nonchalant ut gjennom vinduet, og så grunnen. Elise og en annen stod og kysset ved et hushjørne.
Jeg trodde jeg tålte alt.
Jeg trodde jeg kunne drikke livets verste kloakk, og kalle det gudenes nektar.
Jeg tok feil.
Grena knakk.
Jeg fortsatte å falle.

Nå har jeg falt slik i seks uker.

Jeg fester tauet i et av takbjelkene.
Jeg ser den harde, kalde steinbakken langt der nede.
Bakken nærmer seg i stor fart.



annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish