Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Dødelig sjalusiSkriv ut Utskrift
En novelle om sjalusi.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Kristoffer kjente smertene. Han skjønte at han aldri kom til å få se familien sin igjen. Han skjønte ikke før nå hvor glad han var i dem. Høstmørket hadde begynt å senke seg. Det var en kald og kjølig bris som streifet håret hans. Bladene på trærne hadde begynt å få ulike farger, men Kristoffer så de ikke på grunn av tåken som la seg foran øynene hans. En tåre trillet over kinnet hans. Han visste at nå var det slutt…

 

”Kristoffer Eide (19) ble funnet skutt og drept i går kveld. Han ble funnet på en gangvei like utenfor Nordmarka av en tilfeldig turgåer. Kristoffer hadde blitt skutt i magen …” Anne leser avisen. Enda en salt tåre triller over det våte kinnet hennes. Aldri hadde hun forestilt seg at noe slikt kunne skje henne og hennes familie. Mange ganger hadde hun lest om lignende saker, men at det skulle skje hennes sønn, det hadde hun aldri trodd! Spørsmålene surret rundt i hodet hennes; Hvem kunne gjøre noe slikt mot Kristoffer? Hvilke motiver hadde drapsmannen? Hun kikket ut av vinduet. Sola trengte seg igjennom skyene og skinte på de våte og fargerike bladene. Det var egentlig en veldig fin dag, men atmosfæren hos familien Eide var ikke fin. Den var dyster og svært ubehagelig.

 

Pappaen til Kris, som de pleide å kalle han, satt inne på gutterommet. Han satt i senga til Kris med et bilde av han og seg selv i hånda. Senga var fortsatt uoppredd fra i går tidlig. Noen av klærne hans lå enda på gulvet. Alt var urørt. Lukta etter parfymen til Kris lå i lufta. Frank, som faren het, stirret rett inn i den blå veggen. Han kunne ikke fatte det som hadde hendt. Kris hadde da ingen uvenner, han var jo alltid så blid og vennlig. Alle var så glad i han, ingen ville vel gjøre han noe vondt?

 

I en rotete og mørk leilighet sitter Kent. Eller å si at han sitter er feil. Han er urolig og nervøs. Kent sitter og går om hverandre. Det er tydelig noe som plager han. Leiligheten hans er ikke vasket på lenge. Gammelt tøy og gamle matrester ligger slengt rundt overalt. Det lukter innestengt. Foran vinduet henger det et mørkt teppe, men en tynn stripe av sollys slipper inn gjennom et lite hull. Lysstripen lyser opp et lite, rundt steinbord som står midt i rommet. På bordet ligger en liten, svart pistol. Magasinet er tomt, det er tydelig at pistolen er brukt.

 

Kent river seg i det brune, mørke håret sitt, mens han prøver å huske gårsdagen. Han husker han ble rasende etter å ha hørt at kjæresten hans hadde funnet en ny type, men mer enn det husker han ikke. Allikevel forstår han at noe er galt. Magasinet i pistolen hans var ikke tomt i går, hvordan var det blitt tømt? Og hvordan har det seg at den lyse blå boblejakka hans er full av blod?

 

Telefonen hjemme hos Kris stoppet aldri å ringe. Familie og venner ringte for å kondolere. Det var mye som måtte ordnes, som om ikke Anne og Frank hadde nok med å takle sjokket og alle spørsmålene. Mye hjelp var det ikke å hente fra politiet heller. De hadde ikke funnet ut mye, de hadde få ledetråder å jobbe ut i fra. Noen av vennene til Kris hadde samlet seg hjemme i det lille huset til familien. De satt rundt kjøkkenbordet og prøvde så godt de kunne å trøst hverandre. Foreldrene syntes det var godt å ha de der. På bordet var det tent stearinlys og det stod en vase fylt med nydelige blomster.

 

Det var masse tårer rundt bordet, frustrasjonen var høy. De følte at alt var så meningsløst. Alle hadde mistet en del av seg selv. Ingen ville egentlig godta det som hadde skjedd med Kris. Mange ganger i løpet av dagen gikk en eller annen bort til rommet hans og kikket inn i håp om at han kanskje var der. De håpet det hadde skjedd en feil. Hver gang de åpnet døren håpet de å få se de store blå øynene til Kris og det skjønne smilet hans.

 

Kent ble mer og mer frustrert. Det var et bilde som hadde klistret seg på hjernen hans. Han så en gutt. En ung gutt som lå på bakken, han var skutt. Kent så redselen i øynene til gutten som lå der. Bildet skremte han. Var det han som hadde skutt denne uskyldige gutten? Han begynte å bli redd. Han husket mer og mer fra gårsdagen. Svetten begynte å piple fra den lave pannen hans. De store og sterke hendene hans skalv. Man kunne lukte frykten hans på langt hold.

 

Kent gikk bort til vinduet og så ut bak teppet. Mørke skyer steg over himmelen. Sola var borte og det brygget opp til uvær. De små barna som lekte ute i gata løp inn til husene sine. Plutselig fosset regnet ned fra himmelen. Det samme skjedde Kent. Tårene fosset som aldri før og han knakk sammen som en skjør bjørkegrein. Bruddstykkene fra i går var nå blitt hele. Han visste ikke hva han skulle gjøre, han lette febrilsk etter telefonen sin. Den lå under den blodige jakka hans. Kent skjønte at han måtte ringe politiet. Han kunne ikke leve slik resten av livet, han måtte erkjenne sin skyld. Det var ikke så farlig for han hva som skjedde etter dette, det kunne jo ikke bli verre. Han hadde ingen han stolte på, bare seg selv.

 

Han tok seg sammen, tørket tårene fra kinnet og trakk pusten dypt. Han slo nummeret… Piiiiip…… Piiiiiip…. Ingen svarte. Kent ble usikker. Plutselig var det en rolig og behagelig stemme i den andre enden. ”Oslo Politikammer..” Kent sa ingenting, han fikk ikke frem et ord. Det var som om noen hadde slått en knute på stemmebåndet hans.

 

Moren og faren til Kristoffer hadde reist til sykehuset. Kris lå i 4. etasje. Bena til Anne ble helt gelé i det hun stod i heisen. Hun så for seg Kristoffer slik han hadde sett ut i går når de måtte på sykehuset for å identifisere han. Han hadde vært full av blod. Hun husket ansiktsutrykket hans. Han hadde sett redd og alene ut. Nå gruet hun seg litt til å se han igjen.

 

De gikk bortover gangen, og stoppet utenfor døra til Kristoffer. Frank lukket forsiktig opp døra. De ble stående lenge i døråpningen og kikke på sønnen sin. Sykepleierne hadde vasket og ordnet han. Han hadde fått på seg yndlingsgenseren som han hadde fått til bursdagen i fjor av kjæresten sin. Han lå der så stille.

 

Frank syntes det var helt uvirkelig å se sønnen sin på denne måten. Kris som pleide å være så full av liv og nå bare lå han der. Helt livløs. Han lå med follede hender og holdt rundt yndlingsbamsen sin. På bordet ved siden av han stod det et tykt, hvitt stearinlys som skinte. Ved siden av han lå en bibel og det stod en vase med hvite roser. Det lå et kort der også ”Brått ble du revet fra oss, men nå er du i himmelen. Vi gleder oss til å se deg igjen gutten vår. Du er utrolig høyt elsket! Varme klemmer fra mamma og pappa…”  

 

Rommet var fylt med en ubeskrivelig atmosfære, fredfull og harmonisk. Foreldrene til Kris syntes det var godt å være der. På denne måten følte de at de fikk tatt ordentlig farvel med Kristoffer. Anne og Frank satt seg på hver sin side av senga. De satt stille og bare kikket på den nydelig sønnen deres. Uten forvarsel dukket to politimenn opp. De hadde et alvorlig utrykk i ansiktet, men man kunne se et snev av beklagelse i øynene deres. De fortalte at de hadde funnet ut hvem gjerningsmannen var. Den ene politimannen fortalte med en mørk og dempet stemme at de visste navnet på mannen som hadde drept Kristoffer, ”Han het Kent…”, men det var alt.

 

Det viste seg å være slik at Kent hadde ringt politiet og fortalt hva som hadde skjedd dagen før. Han hadde kranglet med kjæresten sin fordi hun hadde funnet en ny type. Kent hadde blitt så deprimert og frustrert at han hadde tatt med seg pistolen og løpt ut i sinne. På veien hadde han støtt på Kris. Av en eller annen grunn hadde Kent fått for seg at Kris var den nye typen til eksdama hans. Han hadde skutt etter Kris med to skudd.

 

Plutselig hadde han skjønt hva han hadde gjort. Han prøvde alt han kunne å holde Kris i live, men han hadde blitt så redd at han hadde løpt hjem til leiligheten sin. Da moren til Kristoffer hørte dette, ble hun veldig opprørt og spurte ergerlig hvorfor de ikke hadde pågrepet denne mannen. Politimennene så dystert på hverandre før den ene sa: ” Vi beklager, men dette er alt vi fikk vite før han fyrte av et skudd i telefonen.. Kent tok sitt eget liv i anger…

 

 

Tilbakemelding:

Språket er bra. Du har skrevet en kriminal novelle med en dramatisk slutt. Bruken av parallellhandlinger fungerer fint. Dersom du i større grad hadde avgrenset i stedet for å fortelle alt, ville novella, blitt enda bedre. Da hadde spenningsnivået blitt høyere. Men forsøket er absolutt brukbart.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish