Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Et avgjørende valgSkriv ut Utskrift
En novelle om en familie og deres valg etter at deres barn har vært ute for en ulykke.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Sykebilen var på vei, jeg kunne høre sirenene. Vinden kastet seg rundt ørene mine, og kulda stakk mot huden. Lukten av svidd gummi satte seg i nesen. Jeg hadde ingen anelse om tid. Det eneste jeg hadde en anelse om var at mine kjæreste hadde vært fastklemt inne i bilvraket i lang tid. Fronten på bilen var smadret inn i den isete og høye fjellveggen, så det var umulig å få åpnet noen av dørene. De som var inni bilen virket apatiske, det var ingen tegn til liv.

 

Det føltes som en evighet siden jeg kjørte bak dem og så bilen skli inn i fjellveggen. Ventetiden til ambulanse og politi kom, virket som flere timer. Det var vinter, gradene hadde sunket ned på minussiden. Kvelden hadde begynt å liste seg over oss. De hvite krystallene som falt fra himmelen dalte så vakkert og stille. Men tankene i hodet mitt var ikke vakre og rolige. Alt var bare fullstendig kaos.

 

Mennene i hvite frakker, som jobbet på sykehuset, var flinke. De tok seg godt av meg. Mens de små hjelperne deres løp frem og tilbake i gangene, satt de hvite frakkene hos meg. De fortalte hvor heldig jeg var. Hvor flott familie jeg hadde, og at jeg snart skulle få se de igjen. Jeg skjønner ikke helt hvordan tidsperspektivet til de hvite frakkene fungerte, de sa ”snart”, men jeg vet ikke hva de legger i ordet ”snart”. For meg virket det som flere timer, flere døgn… Men da de hvite frakkene fortalte at jeg kunne gå til mannen min, glemte jeg den uvisse ventetiden. ”Men vi jobber fortsatt med datteren din, hun er fremdeles på intensiven.”.

 

Jeg kjente en hånd på skulderen min, det var en hvit frakk jeg ikke hadde sett før. Jeg ble helt stiv av skrekk. Hadde de kontroll over mannen min, men ikke datteren min? Den hvite frakken som kalte seg selv for overlege ba meg gå inn til Olav, mannen min, og vente der til jeg fikk videre beskjed vedrørende min datter.

 

Om jeg ikke hadde vært forvirret før, ble jeg det i hvert fall nå. Jeg så nedover den lange korridoren. Den minnet meg om en labyrint, en labyrint som ikke hadde noen utgang. En av de små hjelperne som løp rundt og rundt i labyrinten viste meg rommet til Olav. Da jeg kom inn på rommet hans glemte jeg det vonde for en stund. Det var en lettelse å se det brede smilet hans, de hvite tennene, de små, men synlige smilehullene. Han hadde en bandasje rundt hodet. Den var ikke hvit og ren, den var skitten, skitten av blod fra skadene. De vakre, brune øynene hans så på meg med et litt fortvilet blikk. Det ene øyet var rødt og forslått. Han sa det ikke var farlig. Det gikk litt rundt i hodet hans bare. Jeg satte meg på en grønn, falleferdig stol som stod ved siden av sengen. Han tok hånden min, men kikket sønderknust på meg og sa: ”Det var så glatt, jeg hadde ingen sjanse. Bilen sklei rett inn i fjellveggen. Jeg følte meg så maktesløs…”

 

Jeg strøk han over hånden. Den var litt større enn vanlig, hudfargen var også litt annerledes. Men den føltes fortsatt like trygg som den alltid har gjort. Da han spurte hvordan det gikk med Mari, datteren vår, kjente jeg et stikk i brystet. Tankene mine spant rundt som en virvelvind. Hva skulle jeg si? Jeg visste jo ingenting annet enn at hun var på intensiven. Olav hadde nok skyldfølelse fra før, så jeg ville ikke gi han mer eller gjøre han oppskaket. Jeg løy. I stedet for å si det slik det var, fortalte jeg at hun hadde det bra. ”Snart skal vi få se henne, det sa legene.”

 

Etter en lang stund, kom det en hvit frakk inn døra. Han kunne faktisk minne litt om Jesus der han stod, sånn som vi lærte om han på barneskolen. Det var nesten litt komisk, men han hadde ikke det trygge og varme ansiktsuttrykket vi lærte at Jesus hadde. Ansiktet hadde et alvorlig drag over seg. De store øynene hans, med de tykke øynebryna flakket ned mot det gule, ekle sykehusgulvet. Munnen hans åpnet seg forsiktig, han begynte å si noe. Jeg klarte ikke å oppfatte alt han sa, men det var to ord som festet seg i hukommelsen min. Det var ”Mari”, og ”koma”…

 

Olav og jeg var målløse. Jeg kjente tårene fra øynene begynte å presse mer og mer på. Hjertet hoppet over noen slag, og magen min forandret seg til å bli en stor, tung klump. Hele kroppen min føltes tung. Tung som bly. ”Mari? Er hun i koma?” Olav spurte overlegen med den hvite frakken om igjen og om igjen om det var sant.

 

Den dystre og mørke stemmen til den ellers så hvite og lyse frakken fortalte at hun var falt i koma og at tilstanden var veldig kritisk. Hun hadde fått en kraftig hjerneskade. Om hun noen gang ville bli seg selv kunne ikke den hvite frakken si noe om ennå. Han fortsatte å prate om hva som hadde skjedd med hodet til Mari og hvordan fremtidsutsiktene hennes så ut: ”Når hun eventuelt våkner opp av koma vil muligens noen av sanseinntrykkene hennes ha gått tapt. Hun kan bli 100 % hjelpetrengende, og det kan skje at hun vil ha lite – eller ingen hjerneaktivitet.”

 

Mens han stod der og pratet kom det inn en grønn mann. Han hadde en grønn ”pose – dress” på seg, en slik man har på seg når man operer noen. Den grønne dressen så stresset ut. Svetten rant fra pannen hans. Den ene dråpen falt helt ned på gulvet, mens de andre dråpene ble stoppet av det grå skjegget. Den spisse munnen hans mumlet noe til overlegen som var inne hos oss. Ansiktsuttrykket hans ble enda mørkere og enda tristere enn det hadde vært. Så gikk den grønne mannen. Den Jesus – lignende frakken så på meg med et hjerteknusende blikk. ”Jeg beklager å måtte si dette, men jeg fikk akkurat vite at deres datter nå blir holdt kunstig i live.” Det viste seg at hun måtte ha hjelp til å puste.

 

Den lille kroppen hennes, som pleide å være så aktiv, klarte ikke å puste alene lenger. Jeg kjente sinne bruse opp i meg. Skulle ikke disse hvite frakkene og deres små hjelpere være livreddere? Var de ikke godt nok utlært siden de ikke klarte å hjelpe datteren min? Det føltes som hele verden rundt meg raste sammen. Overlegen beklaget så mye, men han sa vi måtte ta et valg. Dette kom til å bli et av de verste valgene vi måtte gjøre, noen gang. Ville vi fortsette å holde henne kunstig i live, eller ville vi slå av respiratoren og se om hun kanskje klarte seg selv?

 

Olav og jeg satte oss ned sammen med en krisepsykiater som skulle hjelpe oss. Hun så ut som en gammel, men koselig bestemor. Håret hennes var satt opp i en løs topp bak på hodet. Nederst på den runde nesen satt et par sorte briller. Hennes oppgave var å hjelpe oss, gi oss råd slik at vi følte vi tok en riktig avgjørelse. Vi satt og vurderte for og i mot. Det var både samvittighet, moral og etikk som styrte oss. Tankene fòr frem og tilbake i hodene våres.  Skulle vi la maskinen hjelpe Mari å puste? Var det slik Gud mente livet hennes skulle ende? Hvis vi holdt henne i live, var det da for vår skyld, eller for hennes skyld? Kanskje var vi egoistiske hvis vi holdt henne i live? Men hva ville skje hvis vi skrudde av respiratoren? Antakeligvis ville hun stoppe å puste, og dø sa legene. Hvis vi gjorde det, ville det da være barmhjertighetsdrap?

 

Angsten grep meg. Skulle jeg aldri få se Mari leke i skogen mer? Skulle jeg aldri få holde den lille hånden hennes mer mens vi gikk sammen til barnehagen? Jeg hadde aldri følt det slik, noen gang. Her satt det to personer, forholdsvis unge og uerfarne personer, som hadde all makt over et annet liv. Våre tanker, våre avgjørelser og våre valg avgjorde en annen persons skjebne. Våres datter sin skjebne.

 

Sinnet inni meg begynte å boble. Jeg var sint på meg selv. At jeg kunne la dette skje. Hvorfor ble vi ikke et kvarter lenger på bursdagen? Hadde vi ventet litt med å dra ville det kanskje ikke vært så glatt ved fjellveggen lenger. Det var ikke bare meg selv jeg var sint på. Jeg var frustrert på legene som ikke kunne redde min lille engel. På vår Herre. Hva var meningen med å la dette skje med oss? Hva galt hadde vi gjort? Etter mange timer med tårer, fortvilelse og angst kom vi fram til en endelig avgjørelse.

 

Vi gikk hånd i hånd inn på rommet der lille Mari lå. De små, lyse krøllene lå rotete over den lille pannen hennes. Huden som alltid hadde vært full av liv, og røde roser var nå hvit og grå. Akkurat som himmelen på en gråværs dag. Hun så livløs ut, men samtidig så fredfull. Øynene hennes var lukket og hendene lå pent follet utenpå den blomstrete dynen. Det så ut som hun sov. Slangene, som hjalp henne med å puste, var nesten for store for den lille nesen. Atmosfæren inne hos henne var spent og urolig. Det gikk et kaldt grøss nedover ryggen min, og jeg falt om på gulvet. Gråten kvalte meg nesten. Olav satt seg ved siden av meg på gulvet, holdt godt rundt meg, og gråt.

 

Mari, som alltid hadde et smil på lur, hun som var så full av energi, lå nå livløs på en sykeseng. Pipene fra respiratoren var irriterende, men allikevel en trøst. For jeg visste at de var de som holdt den vakre prinsessen vår i live. ”Er dere sikre på avgjørelsen deres?”, spurte en av de hvite frakkene. Olav og jeg nikket. En liten stund senere, stoppet pipingen fra respiratoren…




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish