Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Flukten fra helveteSkriv ut Utskrift
En person er sperret inne på en konsentrasjonsleir og prøver å flykte.
Bokmål - FortellingForfatter:



Jeg våknet brått. Det var natt. Regnet sprutet ned, og månen lyste inn i cellen min. Alt var helt stille, utenom den vislende vinden som smøg seg inn gjennom døren. Den liksom svevde rundt i rommet - lik en slange som ålte seg gjennom gresset. Jeg reiste meg opp. De kalde steinflisene tok tak i føttene mine, og ga meg frysninger over hele kroppen. Jeg tittet ut av vinduet og hørte intense skrik. Det var soldatene som ”lekte” seg med en liten jente. De rev og slet i henne som om hun var et tau. Hun bare skrek høyere og høyere. Skrikene skar i ørene mine. Så ble det helt stille - nesten mistenkelig stille. Da kom smellet. Jeg holdt for ørene, men klarte ikke å la være å forestille meg en stakkars jente liggende ute i regnet, ensom - kanskje død. Jeg reiste meg brått opp, men kastet meg raskt ned i sengen igjen - med det tynne lakenet trukket godt over hodet. Jeg tenkte lenge på jenta, men til slutt sovnet jeg.

 

Neste morgen våknet jeg av at en vakt tok tak i meg og rev meg opp av sengen. ”Følg meg” - sa han bare. Jeg fulgte med ham gjennom trange og lange ganger, helt til han stoppet ved en dør. Han lukket opp døren, og vi gikk inn i et rom som var stort og grått. Rommet hadde møkkete, slitte vegger. På noen delvis ødelagte stoler, satt det mange mennesker rundt ett bord og spiste. Jeg satte meg diskret ned og helte litt suppe opp i skålen min. Etter at alle hadde spist, kom en tysk offiser inn i rommet. Han geleidet oss ut av rommet, og tilbake til cellene våre.

 

Vel inne på cellen var cellekameraten min Simon. Han hadde allerede kommet tilbake fra lufting. Han fortalte at det var masse blod på bakken, og lurte på hvem som hadde blitt drept forrige natt. Etter at han fortalt med dette, satte jeg meg godt til rette og fortalte min historie om hva jeg hadde hørt. Han så helt forskrekket ut etter at jeg hadde fortalt ham dette. Han ristet på hodet og sa: ”Snart er det vel vår tur. Jeg hater dette stedet. Jeg vil heller dø enn å være her en uke til.”

 

Senere på dagen var det endelig min tur til å luftes. Som vanlig bar soldatene en pisk som de nå og da brukte på noen av fangene. Da jeg kom ut i luftegården møtte øynene mine et eneste stort kaos. En av fangene hadde startet en slåsskamp mot en av vaktene, noe som resulterte i at nesten alle de andre fangene kastet seg med i slåsskampen. Etter å ha sett på en stund, var det en gammel mann som benyttet sjansen til å prate med meg mens vaktene slåss. Jeg snudde meg raskt rundt. Han så på meg med sine store øyne og sa: ” Her gutt - ta denne, kom deg unna så fort som mulig!” I hånden fikk jeg en avbitertang. Dette var min store sjanse til å rømme fra dette helvetet. Jeg løp bort til gjerdet og begravde tangen godt ned i jorden. Jeg rakk akkurat å grave den ned før en vakt ropte til meg: ”Hva gjør du der borte? Kom deg vekk!” Jeg spaserte langsomt vekk og gikk tilbake til cellen. Hele dagen gikk jeg og tenkte på at jeg kanskje skulle gå fri om noen timer. Om jeg ikke klarte det, kunne det gå fryktelig ille.

 

Etter noen ufattelig lange timer på cella, turte jeg å fortelle Simon hva flukt-planen gikk ut på. Han bestemte seg også for å bli med. Så gjensto det bare å vente til kvelden, før vi kunne slå til og flykte. Lyset ble plutselig slukket utenfor vinduet vårt. Vi hørte skritt utenfor cellen. Det var en av vaktene. Vi tok tak i ham, og smalt han inn i gitteret på cellen. Vakten besvimte øyeblikkelig. Deretter tok vi nøkkelen hans og låste opp døren. Vi listet oss lydløst bortover gangen. I og med at vi hadde vært så mange ganger ute og luftet oss, visste vi veien ut, selv når det var mørkt. Vi åpnet døren og gikk ut. Ute var det en fantastisk flott nattehimmel. Jeg gikk for å grave opp avbitertangen, mens Simon holdt vakt. Etter noen minutter fant jeg endelig tangen og startet å klippe opp gjerdet. Jeg måtte klippe et stort hull for at det skulle bli plass til et menneske. Plutselig hørte jeg Simon rope på meg. Jeg så i retning av ham, og der så jeg mange soldater med lommelykter og våpen komme løpende mot oss. ” Kom igjen! Vi må stikke - NÅ!!”, nærmest hylte jeg ut. Ettersom jeg var nærmest hullet kom jeg meg raskt ut, mens Simon hadde soldatene rett bak seg. Han kastet seg ned mot hullet, krabbet halvveis ut, men der satt han helt fast. De tynne klærne (eller nærmere et laken) satte seg fast i gjerdet. ”LØP! Jeg klarer meg! Bare løp!” skrek han til meg. Jeg hørte på ropene hans, og løp alt jeg kunne vekk fra Simon og soldatene. Jeg kastet meg ned en skrent og rullet i frihet. Jeg gjemte meg bak noen busker, da jeg hørte at en bil nærmet seg. Etter at den hadde passert fortsatte jeg å gå videre.

 

Jeg gikk i timevis, helt til jeg holdt på å besvime av utmattelse. Så hørte jeg motorlyd igjen. En lastebil kom bak meg! Jeg kastet meg ned i grøftekanten og ventet. Den var rett ved siden av meg nå. Bilen hadde vinduet oppe, og jeg hørte noen snakke med seg selv. Det var noe kjent med den stemmen. Det var Simon! Jeg hoppet opp fra grøfta, og hylte til ham. Han så med det samme at det var meg - og bråbremset. Jeg løp bort til bilen og satte meg ved siden av ham. ”Du klarte deg jo! Hvor fikk du denne fra og ……

 

Jeg gjorde ikke annet enn å prate under hele turen til Berlin. Da vi hadde stoppet utenfor mitt hus, kunne jeg ikke tro at vi hadde kommet oss vekk fra den fryktelige konsentrasjonsleiren. Endelig var jeg hjemme. Jeg sa adjø til Simon, og takket han for samarbeidet og tiden vi hadde hatts sammen. Så gikk jeg inn og tilbake til mitt normale liv.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish