Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Koloniseringen av AfrikaSkriv ut Utskrift
Handler om: Afrika blir kartlagt, kappløp i nord, afrikansk motstand, okkupasjon og miljøkrise, slavehandel.
Bokmål - TemaoppgaveForfatter:
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.


Afrika blir kartlagt

 

På 1800-tallet ble det stor interesse for indre Afrika, mens kysten av Afrika, Latin-Amerika og nesten hele Asia var plassert på kartet. Da var det indre Afrika enda fremmed land som ikke var så kjent. Det tok ikke lange tiden før ivrige oppdagere, handelsmenn og misjonærer dro til det indre Afrika.

 

Det begynte med de største elvene, som Niger, Nilen, Zambezi og Kongo. Det var store forhåpninger om at de store elvene kunne hjelpe handelsmennene med handel og frakt av de rike naturressursene.

 

David Livingstone og Henry M. Stanley hadde to forskjellige motiver for å utforske Afrika. Livingstone begynte i det sørlige Afrika som misjonær, men han hadde ikke noe særlig suksess med å vende om innbyggerne. Det ble mer berømmelse ut av å utforske Zambezi, som er en elv som går rett igjennom Afrika. De siste dagene hans ble for det meste brukt til å utforske kildene i Nilen. En viktig drivkraft for Livingstone var å være mot slavehandel, samtidig var han konsul for engelske interesser i Mosambik. Livingstone ville ha kolonisering langs Zambezi elven. Han lovte at det skulle bli et godt marked for tekstilindustrien bare de fikk folk til å kle seg. David Livingstone slo seg etter hvert til i en by som da het Ujiji. Innbyggerne elsket han og da han døde begravde de hjertet hans i byen.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Med disse lette stolene var makshastigheten 15km/t.

 

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Henry M. Stanley var egentlig en journalist fra en skandaleavis i Amerika, men i 1870 ble han sendt ut for å finne Livingstone som ingen hadde hørt noe fra på årevis.

Etter en stund fant han Livingstone i en by som het Ojiji. Livingstone valgte å bli der og da han døde, begravde de hjertet hans i Ojiji, så sendte de resten av kroppen hans til London.

Senere satte Stanley elven som heter Kongo på kartet. Etter det gikk han til tjeneste for den belgiske kongen Leopold, da han hjalp til med å gjøre Kongo til Leopolds egen eiendom. 

 

 

Kappløp i nord

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Kappløpet om Afrika begynte ca i begynnelsen av 1800 tallet. Da var for det meste handelsbyer langs kysten og områder i sør og nord som var kolonisert. Bortsett fra Etiopia og Liberia klarte ingen å overleve i sin selvstendighet. Liberia ble brukt til å sette fra seg slaver som vendte hjem fra USA rundt 1820. Etiopia slo et okkupasjonsforsøk fra Italia i 1869.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Hele Afrika ble delt opp i stykker (stater), som de fleste er nå. Det største stykket er Egypt, grunnen er logisk; de ville sikre seg Nilen som rant gjennom.

 

I 1898 erobret engelske styrker Sudan der 10’000 – 15’000 afrikanere og 49 europeere ble drept. Samtidig lurte franske tropper seg inn mot Sudan fra en annen side, men England klarte å lage en avtale med dem.

 

Egypt og store deler av Nord-Afrika lå da under tyrkisk-osmansk eiendom. Der hadde Frankrike allerede begynt koloniseringen i 1830-årene, men det tok mange år før Algeria ble knust. Etter at de hadde gjort et opprør, ble de straffet ved at europeere tok mer jord fra dem. I 1881 tok franskmennene Tunisia. Da hadde de allerede okkupert Marokko. På den tiden hadde Frankrike hadde erobret nesten hele Nord-Afrika.

 

Et annet utgangspunkt for kappløpet ser vi på kysten i vest, som ble brukt til å eksportere slaver til Sør og Nord-Amerika. Da slavehandelen ble stanset, ble England og Frankrike mer interessert for jordnøtter og palmeolje i stedet. Rundt 1880 planla de franske handelsselskapene å legge jernbaner og å kolonisere innlandet. Engelske konkurrenter ble veldig bekymret da de fikk høre denne nyheten, de ble ikke akkurat mer beroligende da de fikk høre at den belgiske kongen Leopold sa at han ville ha hele Kongo til sin egen eiendom.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Tyskland var også interessert i å drive med kolonimakt, men siden de var redde for å komme i konflikter med andre land i Europa ble det sakket. Men etter en konferanse i Berlin i 1884/1885. Europeiske stater var vant til å tegne grenser på kartet etter at områder var erobret av krig, ble heller Afrika delt opp på forhånd av diplomater. De ble da enige om at koloniseringen ikke var gyldig hvis ikke avtalen ble fulgt opp og at det ble en okkupasjon på stedet. Etter ca 1885 ble det derfor undertegnet avtaler, ført kriger, bygd jernbaner og tegnet kart i en fei.

 

Frankrike sikret seg kolonier langs kysten, som Elfenbeinskysten, Senegal og samtidig fattige områder som Sahara-ørkenen. England var så klart også med på kappløpet i vest, de erobret blant annet Ghana og Nigeria. England hadde også store kolonier i det østlige, sentrale og sørlige Afrika, som for eksempel Kenya, Zambia, Zimbabwe, Uganda, og Zanzibar. Tyskland kom med sent i kappløpet, men okkuperte områder som Togo, Kamerun, Tanzania og Namibia.

 

Portugal utvidet herredømmet sitt til innlandet i Mosambik og Angola.

Kong Leopold fikk oppfylt ønsket sitt om å få Kongo til sin eiendom.

Italia klarte ikke å overvinne Etiopia, men de tok mindre områder, som for eksempel Somalia, Eritrea og deler av Somalia. I 1991 dro Italienske styrker over Middelhavet og tok det store området Libya.

 

 

Afrikansk motstand

Det var ikke lett for afrikanerne å gjøre motstand mot den europeiske koloniseringen. Fordi afrikanerne manglet moderne våpen, og dessuten var forskjellige stammer stadig i krig med hverandre. Mange høvdinger valgte å samarbeide med de europeiske erobrerne, fordi de mente motstand var nytteløst. Men av og til gjorde afrikanske folkegrupper kraftig Cetawayo i Sør-Afrika motstand. Zuluhøvdingen beseiret britene i et stort slag i 1879.

 

Vanlige folk og herskere ville så klart prøve å forsvare livsformen, selvstendigheten og religionen sin. Men det var ikke så lett da det plutselig kom inntrengere fra industristater som var så sterke. Noen ganger så ikke afrikanerne noen annen utvei enn å overgi seg til fremmedstyret. Andre ganger undertegnet de avtaler slik at de fikk beholde så mye som mulig av selvstendigheten sin.

 

Hvis man skal sammenlikne koloniseringen av Afrika med for eksempel India, ser vi at det var mer militær erobring og motstandskamp. England gikk igjennom slag på slag før de beseiret Ghana. Tyskerne hadde mange og lange kriger i Tanzania. Portugiserne hadde ikke kontroll over Mosambik og Angola før ca 1920.

I Vest-Afrika hadde Samori Ture en hær på ca 35’000 militære menn med nye og moderne våpen. Den klarte å holde unna franskmennene i nesten tjue år.

 

Da europeerne erobret det stedet som i dag heter Zimbabwe, rundt ca 1893, traff 50 sørafrikanere på en hær. Etter ett par timer lå det ca 3000 europeere døde på bakken.

 

 

Okkupasjon og miljøkrise

Mens kolonitiden holdt på lagde ofte historikere fra Europa triste bilder av Afrika, før ”de hvite menneskene” hadde okkupert dem. De mente at før ”de hvite menneskene” kom inn i landet var det bare økonomiske problemer og stammekriger. Da de så slik på saken, ble det letter å utføre koloniokkupasjonen som en velsignelse. Men nå, som vi vet mer, har vi fått ett litt annerledes bilde av hvordan det var der rundt 1800 tallet i Afrika. Erobring og motstand tok mange menneskeliv og etter at koloniserningen var utført var det ofte opprør da folk måtte gi fra seg jord og arbeide på tvang. Ca 1904-1906 var det for eksempel et stort opprør som egentlig begynte som en protest for at de ikke ville tvangsdyrke bomull. Da slo tyskerne til og drepte rundt 100’000 afrikanere. Andre steder døde det flere en halvparten av innbyggerne p.g.a. sykdom og sult.

 

 

Slavehandel

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Slavehandelen var utbredt i Afrika lenge før europeerne begynte det.

Under stammekriger tok de fiender til fange, og brukte dem til slaver, særlig kvinner og barn.

Portugiserne begynte med slavehandel på 1500 tallet. De mente at de hadde rett til det siden ”negrene” ikke var kristne.

Etter hvert utviklet det seg og flere land som også begynte å handle med slaver.

På 1700 tallet var slavehandelen på sitt høyeste.

Slavene ble fanget eller kjøpt, lenket sammen, stengt inn i båter og seilte til Amerika.

Behandlingen var umenneskelig, mange døde på vei til Amerika og de døde som regel etter hvert av sykdom eller av den grusomme behandlingen de fikk av slavedriverne.

 

 

Kolonitiden

Frem til 1870 var det bare noen få, små områder langs kysten som var kolonisert.

Men fra 1870 var kappløpet om Afrika i gang, og i 1914 var det bare to land som ikke var europeisk styrt, Etiopia og Liberia.

Det var særlig England, Frankrike og Portugal som kjempet mest om Afrika.

Fra før av bodde det bare innfødte innover på kontinentet.

Utviklingen var kommet veldig kort, og europeerne hadde med sine moderne våpen som de hadde ingen problemer med å overvinne de innfødte.

Bare få plasser møtte de virkelig motstand.

Den største hindringen var alle sykdommene, men på slutten av 1800 tallet ble det funnet opp nye medisiner som hjalp dem.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish