Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Blomstenes maktSkriv ut Utskrift
Bokmål - NovelleForfatter:



Hun går inn porten, opp trappene, låser opp inngangsdøra, lukker den etter seg, lener bakhodet mot døra og sier: "Endelig reddet!" Hun er hjemme. Utenfor skinner det fra en lyktestolpe. Det skimrende lyset kommer inn i den lille, trange studentleiligheten som et skjærende, guddommelig lys. Og midt i denne herlighetens glorie står potteplanta Agnes. Hun setter seg ned i sofaen ved siden av karnappet til Agnes, skrur ikke på et lys. Bare sitter der og stirrer patetisk ut gjennom det store vinduet mot lyktestolpen. Stillheten renner innover henne, og lyktestolpen lyser som om det var den siste dagen den noen gang skulle lyse. "RIIIIING!" Telefonen ringer. Hun blir sittende sammen med Agnes og stirrer på den. Det ringer igjen. Og igjen. Hun tar den ikke. Venter på telefonsvareren. Der, der kobla den seg inn. Hun hører sin egen stemme fortelle ham at, dessverre, Lise og Agnes er ikke inne, men det er bare å legge igjen en beskjed. Hun er sikker på at det er ham. Det må være ham. DET SKAL VÆRE HAM! Det blir stille. Surringen fra svareren høres gjennom rommet. Båndet går og går, men ingen leser inn noen beskjed. Det høres et klikk. Den andre la på. Enda et klikk, etterfulgt av surring. Svareren spoler tilbake og stopper. Stillhet. Fullstendig stillhet.

 

Solen skinner inn gjennom vinduet til Agnes. De bleke vintersolstrålene får henne til å løfte litt på bladene og strekke dem mot taket. Sakte, men sikkert, løfter hun bladene. Det er ikke mulig for et utrent øye å se det. Men Lise ser det! Agnes våkner til liv etter nattens usmakelige lysfest. Lise sitter på sofaen, glaner på potteplanta si. Agnes. Hun begynner å tenker på den dagen da hun hadde kjøpt Agnes. Det var en mandag, og hun skulle bare ut en tur etter å ha kjempet seg tilbake fra skolen, som hun for øvrig hadde sluttet på nå. Det var en butikk på hjørnet, bare hundre meter fra oppgangen hennes. Det ville ikke være så vanskelig å klare. Bare ut en tur til. Hun hadde klatret ned trappen med et sterkt og veltrent grep om gelenderet og sett seg rundt hver gang en eller annen hadde flyttet på et møbel, åpnet en dør eller smelt med en postkasse. Hun hadde da kommet seg til veis ende denne gangen også. Ingen overfallsmenn gjemte seg under trappa, ingen seriemordere hadde puttet et blodig brev halvveis ned i en av postkassene heller. Alt var rolig og slik det skulle være. Lufta utenfor hadde vært varm og god. Akkurat slik den skal være i august. Hun var ikke helt sikker på alle gatenavn, men navnet på gata hun selv bodde, ja, det kunne hun. Frank Amundsens gate. Telefonen hvor hun hadde lag inn 112 på hurtigtasten, blei omtrent klemt i filler. Den var i hvert fall noe hun kunne redde seg med. I enhver situasjon, ringe politiet. Men det var ikke lange veien til butikken. Og siden dette var en av butikkene med et rart navn, så hadde den det meste av interessante og uinteressante ting. Hun hadde gått frem og tilbake på fortauet. Gjennom butikken. Tilbake på fortauet. Studert de forskjellige produktene med utenlandsk opprinnelse. Sett på alt verktøyet. Hun hadde til og med plukket opp en hammer. En ganske alminnelig hammer med påmalt navn. Hun hadde spurt innehaveren om det var han som hadde gjort det, og da det blei bekreftet, spurte hun om hun kunne få en med sitt navn. Det gikk bra, og hun måtte vente i fem minutter. Fem minutter! En evighet ute i det uforsvarlige Oslo. Men hun hadde tatt motet til seg og ventet. Da hadde øynene hennes plutselig sett henne! Agnes! Hun stod i en potte bare noen meter fra henne. En vakker, håndmalt potte. Kroppen hadde blitt sittende og se på planten i flere minutter mens sinnet hennes hadde drømt. Eieren av butikken kom tilbake med hammeren og tilbød henne både potte, plante og hammer for en hundrelapp. Og hun hadde tatt imot tilbudet med en gang. Løpt tilbake til leiligheten med Agnes i hendene og hammeren i munnen. Fått kastet seg inn før utgangsdøra smalt igjen etter den kjekke gutten i første etasje. Løpt opp trappa og funnet ut at hennes egen dør ikke var låst. Til hennes glede var det hun selv som hadde glemt å sette på smekklåsen, for nøklene lå på bordet.

 

Nå var det blitt vanlig hverdagslys ute, og hun kunne gjøre noe inne uten det ekle, elektriske lyset. Lise satte seg igjen på sofaen og stirret på Agnes. Plukket av et dødt blad og vannet henne. Så hvordan hun nøt det næringsgivende vannet mens det trengte ned i jorda hennes og inn i røttene. Sprayet henne med en dose bladpolering. Klappet kronbladene forsiktig. Lise satte seg opp i vinduskarmen og så på menneskene i parken på andre siden av gata. Hun og Agnes satt og så. Så og studerte.

 

Det varte ikke lenge før sola varmet opp den lille skrotten. Hun satt igjen i vinduet sammen med Agnes og så på menneskene. Snøen var borte, sanden var spylt bort. Det var også spyet som hadde ligget på gatehjørnet etter 17. mai. Alt og alle var blitt spylt vekk fra Frank Amundsens gate. Igjen lå gaten der ren og pen. Kun noen små barn hadde overlevd bortspylingen. I parken var blomstene kommet opp, og det var ikke lenger noe som minnet om vinteren. De grønne trærne med små, søte løv vaiet i den lette vår brisen. Det var på tide å handle inn litt mat igjen.

 

Døra smalt igjen bak henne. Hun så på nøklene i hånda, og kjente på døra. Kjente igjen på døra. Den var låst. Puttet nøklene godt ned i allværsjakka og dro igjen glidelåsen. Trappene var dekket med et skittlag som om ingen hadde vasket der på en uke. Hun stoppet opp ved vaskelisten, og konstaterte at det var 4c som skulle vaske denne uka. Hun gikk videre. Så den overfylte postkassa til 4c. Tenkte med et grøss på hva som kunne være oppi den. Det var skygger utenfor utgangsdøra. Sola kom ikke lenger fra nord, og gata lå skyggelagt fra de større husene oppe i svingen. Hun tok til høyre. Herfra hadde hun kommet den første dagen hun noen gang hadde kommet til denne leiegården. Høyre. Med lengsel i blikket så hun seg til venstre, så til høyre. Så til venstre igjen. Hun gikk over veien og inn i parken. Gikk inn under trærne. Snudde seg, så oppover den lysegule bygården med engleansikter på fasaden. Oppe i fjerde så hun et kjent ansikt og vinket. Responsen kom straks. De grønne fingrene vinket tilbake fra bak de lange lyse gardinene, de smilte til hverandre. Lise gikk videre inn i parken.

 

Forberedelsene til sommeren var helt klart i gang i Oslo Park- og Idrettsvesen. De orange og gule dressene lyste opp hvorhen du snudde deg. De gravde i jorda, plantet nye trær og blomster, fjernet de gamle. Døde greiner ble skåret bort. Den friske duften av sagmugg trengte inn gjennom neseborene hennes. En hundeeier gikk forbi henne, hilste høflig ved å løfte på hatten. Hun smilte tilbake, orket ikke tanken på å snakke med noen ennå. Og der var den kjekke gutten i første. Han gikk sammen med en kamerat. Hun smilte til ham også, men han smilte ikke tilbake, han så henne ikke. Gikk bare videre, snakket energisk med kameraten sin om et eller annet. Sikkert den siste fangsten på damefronten. Hun lot det passere. Orket ikke tenke mer på alle de som "kunne" vært vennene hennes. Ingen ville det allikevel. Sola strakk seg gjennom trærne nå. Hun følte den varmet alt inni henne. Hun gikk videre. Gjennom parken. Her var det alltid vakter som passet på at ingen vårkåte par elsket i buskene, så hun følte seg trygg. Lyset gjorde også sitt til at hun torde sette seg på en av benkene ved det lille vannet. Alle de vakre fargene som spilte nede i det grunne vannet, fikk tankene hennes til å fly. Fly langt bort. Bort fra denne verden. Bort fra elendighet og kjedsomhet. Bort, bort, bort.

 

De blafrende gardinene vekket minner. Minnene om den sommerkvelden på hytta sammen med Peter. Sommeren -93. Det hadde gått fem år allerede. Men den varme sommerkvelden vekket minnene som lå under det hele. Minnene om Peter som falt. Om båten de hadde tyvlånt av foreldrene hans. Om blodet som hadde sprutet opp da han traff propellene. Skrikene hun hadde lagd. De forferdelige bildene dukket opp i hodet hennes igjen. Hun kastet seg ned fra vinduskarmen. Lå på magen på sofaen. Nektet å kjenne den friske duften av sommer og blomster som kom utenfra. Lukket alle sanser. Lukket seg ute. Ville ikke mer.

 

Agnes var syk. Nei, hun var ikke syk, hun var tørst. Lise fant frem vannkanna, helte forsiktig i den tørre jorda. Det gikk igjennom. Agnes smilte tappert tilbake og ba henne forsøke igjen. Lise helte, og det rant gjennom. Da tok hun Agnes opp av potteskjuleren, tappet vann i vasken, og satte henne der. Lot lunka vann renne over bladene hennes, ned i den tørre jorda. Lot det hele stoppe opp i noen minutter. Gjentok akten. Lot vannet stå i vasken, så jorda igjen kunne komme seg. Litt gjødsel kom også godt med nå. Lise lot sin svake venn stå igjen i vasken. Hun bestemte seg for å ta en dusj. Det var lenge siden nå. Flere uker faktisk. Hun ga Agnes et medlidende blikk og trådte inn i dusjkabinettet. Det kalde vannet fra krana gjorde henne iskald. Hun grøsset. Lufta fra det åpne vinduet i stua trakk inn og gjorde kontrasten mellom temperaturene enda større. Hun frøs seg gjennom det. Tok et mykt og rent håndkle og tørket seg omhyggelig. Hele kroppen føltes ren. Varmen fra håndkleet fikk henne til å ville noe igjen. Det var lenge siden sist. Agnes hadde kviknet til. Jorda var ikke lenger så tørr og sprukken, og de følte seg begge i bedre form da de så den andre. Lise plukket opp Agnes og flyttet henne til vinduet igjen. Lot det stå åpent, slik at hun skulle kunne se alle som gikk rundt på gata, i parken, overalt. Gikk tilbake til soverommet sitt også gjennom garderobeskapet. Der lå den nyeste kjolen. En liten, nett sommer kjole. Den passet faktisk ennå. Den passet perfekt! LaMote hadde ennå ikke mistet formen, og hadde hun observert riktig, så var det fremdeles "in" med høye såler. Hun så seg i speilet. La et lett lag med sminke. Fikset håret, la det pent, sprayet. Fikset seg selv for første gang siden Peter hadde falt over bord. Hun gikk inn i stua og så Agnes lyse opp. De førte en lenger samtale om hvilke farger hun hadde valgt, og kom frem til at de begge var enige om at blå sko og gul kjole passet bra sammen.

 

"Hybe’rn" var fremdeles det heteste sjekkestedet i Oslo. Alle mellom 18 og 28 som var ute etter en skikkelig kjøttbit, vanket her. Lise gikk inn, noe vaklende på de høye sålene, men stødig nok til at kun et trent øye kunne se at hun var ute av trening. Det blei litt plystring da hun entret lokalet. Hun rødmet lett, men det syntes ikke i den dempede belysningen. Et lett overblikk over de som fantes der, fortalte henne at hun ikke kjente noen. Turen gikk bestemt over til baren og det ble bestilt en Martini. Det kom en indre glede og lykkestemning da smaken av alkohol traff smaksløkene. Hun så seg om og merket at flere av gutta så på henne. Hvorfor hadde hun ikke gjort dette før? Hvorfor hadde hun sittet i leiligheten sin så lenge? I flere år hadde hun løpt frem og tilbake for å unngå denne oppmerksomheten. Nå nøt hun den igjen. Men hvem var det som satt der borte? Var det ikke den kjekke gutten i første? Lise plukket opp vesken sin og gikk med rolige, vrikkende skritt over til bordet hans. Det virket som om han ikke kjente henne igjen, selv om de hadde støtt på hverandre et par ganger ved postkassene. Men det gjorde ikke noe. Hun spurte om stolen var ledig, og satte seg ned. Hun hadde kalt ham Kristian i tankene sine. Nå satt hun sammen med ham og noen av kameratene hans. De presenterte seg. Alle sammen. En etter en. Ole Marius, Jens Kristian og Nils Tore. Alle hadde dobbeltnavn. "Kristian" satt bare der. Stirret litt ut i lokalet, akkurat som om han våknet av en hypnose da Nils Tore dunket ham i siden. Han presenterte seg. Peter. Han het Peter! Det blei svart. Lyset gikk. Stolen svinget under henne. Gulvet blei som skumgummi. Så klarnet det opp igjen. De var frempå nå. Hva hun het? Lise. Lise het hun. Samtalen kom i gang og det virket som om alle hadde en hyggelig kveld. Peter virket fraværende hele kvelden og stirret på et eller annet punkt, eller var det et menneske?

 

Da kvelden gikk mot natt, og natta gikk mot morgen, var det på tide å dilte hjemover. Hun hadde ikke drukket så mye alkohol på flere år. Faktisk hadde hun ikke drukket alkohol i det hele tatt på flere år. Da hun begynte å gå, merket hun at hun ikke var alene. Sommermørke skygger strakte seg over gater og veier. Hun gikk saktere, hørte skrittene. De kom bakfra. Så hørte hun stemmene. Stemmene som ropte på Lise. Lise ropte de. Hun snudde seg, og så at det kom fem gutter mot henne. Hun kjente ikke igjen alle, men Peter var der. Midt i gjengen. Han hang over en like kjekk gutt. Hun ante ikke hvem han var. Men Ole Marius, Jens Kristian og Nils Tore var der også. De spurte om de skulle følge henne hjem, for det var ikke trygt for en så vakker jente alene i Oslo klokken 4 om natta. Hun aksepterte tilbudet, og de begynte å gå. Hun geleidet dem fram til Frank Amundsens gate 4 og så opp på de blafrende gardinene i fjerde etasje. Så det vakre ansiktet som blunket til henne. Lise blunket tilbake. Hun skulle til å låse seg inn, da Peter og den fremmede kom henne i forkjøpet. Peter låste opp, og holdt døra for henne. Hun sa farvel og svarte ja til å møte dem igjen. Hun ga alle en klem, men da Peter stod for tur, kysset hun ham på kinnet, smilte og gikk inn. Hun kunne høre hvordan det blei brølt utenfor. Plystring og mobbende ord til Peter. Hun smilte fornøyd med seg selv, og gikk opp trappa.

 

Beina hennes verket. De skitne trappene var ikke lenger skitne, men postkassa til 4c var like full. Hun klatret opp de siste trinnene, fant frem nøklene fra veska og låste opp leiligheten med c på døra. Samtidig gikk utgangsdøra opp. Det kom en forferdelig gjennomtrekk, så hun måtte holde på kjolen. Gardinene i stua flagret som besatt. Hun så det! Hun slapp kjole, veske og dør, og løp som en gal inn gjennom leiligheten. Plutselig mistet hun likevekten og falt langflat utover gulvet. Så hørte hun lyden. En forferdelig knusende lyd, etterfulgt av klirrende glasskår, eller var det porselen? Hun fikk stablet seg på beina og lente seg ut av vinduet. Der nede stod Peter og den fremmede mens de holdt hverandre i hånda. Likbleke. Ved siden av dem lå Agnes. Hun så lidende ut. Lise skreik! Hun skreik forferdelig. Hylte og skreik i et forferdelig smerte hyl. Peter klemte seg tettere inntil den fremmede, som la armen tettere rundt ham. Lise så på dem, så på Agnes. Hun kunne se hvordan hun led. Hvordan hun døde foran øynene på henne. Hvordan det eneste levende vesen hun hadde følt kjærlighet for siden Peter døde, hvordan hun nå blei revet vekk fra henne av et vindpust. Lise brøt sammen der i vinduskarmen. Minnene om dagen hun hadde kjøpt Agnes, dukket opp igjen. Alle minnene om hvordan de hadde sittet og snakket sammen om "Kristian" i første, om hvordan de hadde snakket om liv og død, om parken, om livet rundt butikken på hjørnet. Hun merket mørket. Det kalde mørket kom fra gatelykten. Gatelykten som lyste opp de to mennene under henne. Hun stirret på dem. De forsøkte å rope noe. Hun hørte dem ikke. Ville ikke høre. Lukket ørene og stengte verden ute. Tok seg sammen. Hørte kun lyden av knirkende sofa da hun tråkket i den. Steg opp i vinduet og hoppet. De to mennene som stod og holdt rundt hverandre i Frank Amundsens gate, stod og stirret på den ubevegelige kroppen som lå ved siden av en knust potteplante.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish