Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
JegSkriv ut Utskrift
Handler om ei jente med spiseforstyrrelser.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Jeg er så stygg. Jeg er så teit. Jeg er så dum. Jeg er så fæl. Jeg er så ekkel. Jeg er så feit. Jeg hater meg selv. Hvorfor er ikke jeg like pen som alle andre? Alle er så tynne. Er de ikke det, er de usedvanlig pene, eller flinke. Det er bare jeg som ikke er det. Jeg prøver å gjøre noe med det, men det hjelper ikke.

 

Jeg hadde vært flink i dag. Jeg hadde vært flink hele uken. Helt siden forrige helg. Nesten ikke spist noen ting. Et knekkebrød til frokost, et eple på skolen, utgjorde kanskje femti til hundre kalorier. Siden var jeg på trening. Tok i alt jeg kunne. Jeg var sliten, jeg var det, men jeg klarte å la være å spise likevel. Kom hjem og var kjempefornøyd med det. Men så skar det seg.

 

Jeg var alene hjemme. Kunne gjøre som jeg ville. Hadde tv-en helt for meg selv. Jeg trengte ikke spise noe til middag. Trengte ikke å finne på en unnskyldning for å la være.

 

Det begynte nok med kjeksen som stod på kjøkkenbenken. Jeg skulle bare slappe av litt, se på tv. Kjeksen så god ut. Med sjokoladetrekk. Dessuten var den ikke så fetende, for den var av grove korn. Skulle bare ha en. Mmm… knasende, sjokoladen smeltet på tungen. Jeg tok en liten bit av gangen, så den skulle vare lengst mulig. Jeg burde ikke ha gjort det, burde ikke ha gjort det, burde ikke ha gjort det! Hvor mange kalorier var det? Tjue? Hundre? Femti? Det var nok femti. Huff, og sjokolade da. Det fikk man jo så lett kviser av. Men det var ikke det verste. Jeg som hadde vært så flink. Nå var alt ødelagt. Jeg tok en til. Kunne like gjerne gjøre det da. Jeg måtte begynne på nytt i morgen igjen uansett. Kunne like gjerne ta en til, to til.

 

Jeg satte meg ned foran tv-en med noen flere kjeks. Ingen bra programmer på tv. Hm, hvor var det blitt av de kjeksene jeg hadde hatt for hånden akkurat? Jeg løp inn på kjøkkenet og hentet det som var igjen av kjekspakken. Spiste fortere nå. Det var ingen vits i å være flink nå. Jeg hadde jo ødelagt alt uansett. Kjekspakken var tom. Jeg rotet i kjøkkenskapene. Ville ha noe søtt, som sjokolade. Det lå en pakke kokesjokolade i kjøleskapet. Mamma hadde sikkert kjøpt den inn til å lage kakao. Jeg ville bare smake litt. Den var bitter, men søt allikevel. Der var sjokoladen også vekk. Jeg lurte på om vi hadde mer. Jeg fant noe sjokoladepålegg innerst i tredje hylle i skapet. Brødskiver? Nei, loff. Jeg skar fort og smertefritt i brødet. To tykke skiver. Jeg fant frem en kniv og smurte på en stor klase seigt sjokoladepålegg. Tørst? Nei. Jeg slang meg ned foran tv-en igjen.

 

Deilig, seigt og søtt. Borte. Det var ikke mer igjen. Magen føltes overfylt. Tung og full av klissete, ekkel mat. Jeg kunne kjenne hvordan kroppen min ropte: ”Altfor mye! Stopp! Altfor mye!” Jeg hørte ikke på den.

 

Det var ikke noe godt i kjøleskapet. Jeg løp ned i kjelleren. Fryseboksen stod og gurglet, den boblet over. Jeg åpnet lokket. Æsj, gammelt kjøtt og harde pizzastykker. Jeg gravde nedi fryseren, bøyde meg langt nedi. Det var så vidt jeg ikke falt oppi.  Har vi ikke noe godt? Jo da, is. En tolitersboks med vaniljeis. Jeg får dratt den opp av fryseren. Brennende kald, og tung som bly. Det var ikke spist mye av den. Fryseren sukket og takket, lettet over å bli tømt.

 

Deilig, kald vaniljeis. Jeg overøste den med sjokoladesausen jeg fant i kjøleskapet. Den seige brune massen ploppet ut av flasken med en ekkel lyd. Jeg tok fjernkontrollen til tv-en og satte meg godt til rette i sofaen med et digert ullteppe. Kaldt og godt i munnen, sjokoladesausen varm og søt. Jeg tok litt til. Endelig. Noe bra på tv. Jeg tok mer is. Plutselig kjempemett. Men det var jo så godt. Jeg måtte ha litt til, bare litt.

 

Overmett, altfor mye! Jeg følte meg enorm, som en elefant. Nei, en sumobryter. Magen presset seg ut av kroppen. Isen este opp innvendig. Idet jeg stampet meg bort til badet, fikk jeg et glimt av en stor, fleskete jente med kulemage speilet. Hun hadde sjokolade i hele fjeset og lignet de overvektige amerikanerne du ser på tv-programmer om amerikanske spisevaner som består av hamburgere og muffins. Jeg var så feit. Måtte få det ut. Jeg måtte. Klokken nærmet seg halv ti. Mamma og pappa kunne komme når som helst. Måtte få det ut fort.

 

Jeg kom meg inn på badet i en fart, låste døren og bøyde meg over toalettskålen. Stakk fingrene langt ned i halsen. Jeg fikk det ikke opp. Måtte stikke fingrene lenger ned i halsen. Fikk det fortsatt ikke opp. Panikk. Jeg ville ikke bli enda feitere. Da ville hele uken ha vært bortkastet. Det skulle opp. Jeg presset fingrene enda lenger ned i halsen. Tårene spratt ut av øynene. Jeg følte meg kvalm. Magen vrengte seg. En ekkel blanding av hvit og brun gugge fylte munnen som tidevann. Slim og matklumper rant nedover armen og ned langs halsen. Men alt hadde ikke kommet opp. Jeg måtte få det opp. Alt sammen. Jeg presset hele hånden ned i halsen. Kjente noe rart mellom fingrene. Mer gugge skjøt opp fra vannhullet. Smulete og seigt. Det dryppet ned på toalettskålen.

 

Lettelse. Jeg var ikke mett lenger. Bestemte meg for aldri å gjøre det igjen. Aldri spise så mye igjen, for jeg ville ikke gjøre det igjen, skulle ikke gjøre det igjen. Jeg fikk en tom og god følelse. Følte meg mye bedre. Jeg fikk tørket av toalettskålen og helte nesten halve håndsåpen oppi doen, før jeg dro opp og åpnet vinduet. Vasket ansikt og armer så godt jeg kunne. Ansiktet i speilet så tørt og ukjent ut. Øynene var røde og blanke.

 

Det kom lyder fra gangen. Jeg snek meg opp på rommet. Håpet så inderlig at de ikke ville merke noe. Ting snurret rundt. Jeg datt ned på sengen og grep fatt i ”DetNye” som hadde kommet i posten dagen før. Noen gikk inn på badet. Jeg slo opp på sidene med bilder av modeller i siste mote. De var så tynne og pene. Jeg ville aldre bli slik hvis jeg ikke skjerpet meg.

 

Det var fottrinn i trappen. Tunge og slitne. ”Dunk, dunk”. Jeg ga fra meg et oppgitt ”Ja”, og mamma kom listende inn som om hun var redd hun skulle tråkke på en mine.

 

”Hei, vennen!” begynte hun. Hun begynte å plapre om hvor fint de hadde spilt på konserten de hadde vært på. Jeg hørte ikke etter. Bare smilte og nikket. Ventet på det som måtte komme. Tenkte på hva jeg skulle svare. Jeg stirret på mamma. Hun var rund og liten. Hadde et søtt lite ansikt med smilerynker ved øynene. Mamma var heldig. Hun trengte ikke bry seg om å være pen. Pappa var jo like glad i henne uansett. Dessuten var hun jo moren min. Mødre trengte liksom ikke å være tynne, de. Derfor ville hun aldri forstå det heller. Hun ga meg en god klem. ”Du har blitt så tynn, jenta mi,” sa hun. ”Jeg tror ikke du spiser nok. Du har ikke kastet opp vel? Det luktet litt rart på badet.”

 

Jeg stirret vantro på henne, som om jeg ikke ante hva hun snakket om. Forklarte at nei, selvsagt hadde jeg ikke kastet opp. Det var nok bare den nye håndsåpen. Den luktet ikke helt godt etter min mening, fortalte jeg. ”Du lyver vel ikke?” spurte hun. Da fikk jeg virkelig sjokk, Mamma hadde alltid hatt sånn tiltro til meg. Hun ville da aldri tro at jeg løy? Jeg passet på å ikke blunke når jeg sa at jeg snakket helt sant. Hun hevet øyenbrynene, virket ikke helt overbevist, men gikk sin vei likevel. Hun måtte aldri få vite noe. Det ville bare ødelegge alt.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish