Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Ingvar Ambjørnsen - biografiSkriv ut Utskrift
Særemne om Ingvar Ambjørnsen med analyse av "Hvite Niggere". Toppkarakter, 10. klasse.
Bokmål - SæroppgaveForfatter:
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.

Innhold

 

Innhold
Innholdsfortegnelse over alle sidene

 

Innledning                                                                                                   
Begrunnelsen for mitt valg av forfatter og tilhørende bok samt oppbygningen av særemnet

 

Biografi
En kort biografi om Ingvar Ambjørnsen fra han var ble født, til han fikk sitt gjennombrudd i 1986. Her finnes også beskrivelse av Ambjørnsen som forfatter

 

Forfatterskapet
Liste over alle hans bøker med beskrivelse av noen utvalgte.

 

Hvite Niggere
En analyse/tolkning av Ambjørnsens berømte bok fra 1986.

 

Konklusjon
En oppsumering av oppgaven og hva jeg har lært av den.

 

Kilder
Henvisning til mine kilder.

Innledning

Hvorfor Ambjørnsen?

 

Mitt valg av Ambjørnsen som forfatter var egentlig meget enkelt. Jeg hadde fra før av lest 9 av de 10 ”Pelle og Proffen” bøkene hans. Dette gav meg fordelen i å vite hva jeg gikk til. Jeg kjente skrivemåten hans og jeg viste at jeg likte den svarte humoren til Ambjørnsen. Ved å ha lest en del av ham fra før har jeg også mulighet til å dra paralleller hen til den boken jeg skulle lese av ham å se forskjeller/likheter.

 

Hvorfor ”Hvite Niggere”?

 

Valget av bok viste seg og ikke bli like lett som valget av forfatter var. Jeg startet opp med å ha 4 alternativer, thrilleren ”Stalins øyne”, den kontroversielle boka ”Den siste revejakta”, den gjennomsbruddsromanen ”Hvite Niggere” og en av de fire Elling bøkene. Valget falt til sist på ”Hvite Niggere” som er den jeg har hørt mest om. Den skulle også ha bedre humor enn ”Den siste revejakta”. Elling bøkene valgte jeg bort siden jeg ønsket noe eldre og jeg var mer redd for at det kunne være bøker jeg ikke likte i det hele tatt. Til slutt ble ”Stalins øyne” luka bort. Selv om det er en stor thriller som jeg helt sikkert ville like å lese følte jeg at når det bare stod mellom de to var det mest naturlig og velge ”Hvite Niggere”.

Oppbygning av særemnet

 

Jeg velger og begynne med en biografi om Ambjørnsen. Dette for å få vite mer om bakgrunnen hans og dermed lettere se hvor inspirasjonen hans kommer fra. Dette tror jeg kan komme til å føre til at jeg oppdager ting som jeg ellers ville gått glipp av. Etter Biografien hans føler jeg det naturlig å gå gjennom bøkene hans med en liten presentasjon av noen store eller spesielle bøker. Dette vil antagelig gjøre jobben med å skrive om ”Hvite Niggere” enklere da jeg har mulighet til å vurdere den opp mot hans andre verk.


Biografi

Barndom

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Ingvar Ambjørnsen ble født i den lille byen Larvik 20 mai 1956. Faren var postbud og mora var hjemmeværende. Særlig skoleflink var han ikke, men stilene hadde han dreis over. Dvs. de var fulle av feil, men innholdet var bra. Ambjørnsen var og er veldig glad i å lese bøker. Som ung slukte han det meste, men de to forfatterne Bjørneboe og Hamsun som favorittene. Selv den dag i dag har Ambjørnsen alltid en av Hamsuns bøker fremme. De blir lest om og om igjen. Når han var 14 år var han allerede fast bestemt på å bli forfatter, noe han skulle bli 11 år senere. Utdannelse gikk det heller dårlig med. Han fullførte ikke engang videregående.

En forfatter blir født

 

Det tok ikke lang tid før Ambjørnsen ble med i miljøer der røyk- alkohol- og narkotikaforbruket var stort. Ambjørnsen tok flere strøjobber her og der før han til slutt reiste hjemmefra som attenåring og fikk jobb på Lier sykehus. Jobben der skulle vise seg og bli inspirasjonskilden til hans første bok, ”23-salen”. Den handler om livet på en psykiatrisk avdeling på et sykehus. Ingvar Ambjørnsen hadde egentlig bare tenkt å skrive en liten sak kanskje et hefte. Han leverte det lille han hadde til Forfatterforlaget, et undergrunnsforlag som for lengst er borte. Mens han satt der og ventet tok han seg en kopp kaffe og snart hadde han en strålende forlagssjef foran seg. Han ga klar beskjed til Ambjørnsen om å gå rett hjem å skrive en bok. Bok ble det og Ambjørnsen hadde greid målet sitt, å bli forfatter, om enn ikke dikter som han mest ønsket.

På flyttefot

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Ambjørnsen har flyttet mye på seg og i 1985, fire år etter hans første bok, flyttet han til Hamburg i Tyskland hvor han fortsatt bor sammen med sin tyske kone Gabrielle Haefs. I følge ham selv er han nødt til det, for i lille Norge blir han overfalt av mennesker som ønsker å diskutere en av bøkene hans. I Hamburg lever han avslappet nok til å få ro til å skrive og ifølge seg selv så har han det ”jævlig fett”.

Gjennombruddet

 

I 1986 kom gjennombruddet som gjorde Ingvar Ambjørnsen til den rikskjendisen han er. Cappelen hadde holdt en stor romankonkurranse og den vant Ambjørnsen med kjempesuksessen ”Hvite Niggere”. Etter dette kom flere gode titler fra Ambjørnsen på rekke og rad.

Voksenforfatteren

 

Ingvar er først og fremst en voksenforfatter. Da henter han inspirasjon fra miljøer han kjenner godt. Det er grunnen til at mange av bøkene handler om outsiderne i samfunnet vårt, et miljø som ikke er skrevet så veldig mye om i litteraturen. Disse miljøene er skildret nøyaktig og det gir leseren et godt innblikk i hvordan personene har det.

Ungdomsforfatteren

 

Grunnen til at Ambjørnsen satt i gang med den berømte ”Pelle og Proffen” serien er såre enkel: Han satte seg ned på hytta å begynte å lese ”Hardy guttene”. Den serien hadde han som mange andre gutter lest glupsk som unge, men nå var lesingen et mareritt. Språket var dårlig og miljøet dårlig skildret. Mysteriene var også tåpelige og lite troverdige. Han bestemte seg fort for å gi ungdommen et bedre alternativ. Mysteriene skulle være troverdige og skildringene mer forseggjort. Slik ble de ti ”Pelle og Proffen” bøkene laget og undertegnede kan selv skrive under på at Ambjørnsens forsøk på å gi ungdommen et bedre alternativ var høyst vellykket.

Priser

Ambjørnsen har vunnet flere priser. Til sammen er det blitt 12. Spesielt må det nevnes Brageprisen som han fikk i 95 for boka ”Fugledansen” og Riksmålsprisen som han fikk i 1999. Den er litt spesiell med tanke på at som ung fikk Ambjørnsen igjen stilene sine med mer rødt en svart på. Hele Ambjørnsens liste over priser/belønninger er som følger:
  • 1986 1. Pris Cappelens romankonkurranse for "Hvite niggere"

  • 1987 Språklig samlings pris

  • 1988 Cappelenprisen

  • Hamburg bys stipend

  • Lübeck bys stipend

  • "Døden på Oslo S" på Ibbys Honour List

  • 1991 80-tallets beste barne- og ungdomsbok (”Døden på Oslo S”) utdelt av Bokhandlerforeningen

  • Ungdommens bokpris. Utdelt av Hå kommune på Barnas bokdag (utpekt av låntakere ved biblioteket og elever i kommunen)

  • 1995 Brageprisen (for romanen "Fugledansen")

  • 1996 Bokhandlerprisen (for romanen "Brødre i blodet")

  • 1999 Vestfold Litteraturpris (for romanen "Elsk meg i morgen")

  • 1999 Riksmålsprisen (for romanen "Elsk meg i morgen")


    Forfatterskapet

    Som tidligere nevnt er listen over Ingvar Ambjørnsens bøker lang. Den første boka, ”23-salen” handler om Ambjørnsens opplevelser på Lier psykiatriske sykehus. Vi måter Andreas Wiegert som begynner å arbeide der som skoletrøtt 18-åring, akkurat som Ambjørnsen selv. Andreas starter med det å stige i gradene og bli pleier ved sykehuset som mål, men intensjonene blir mindre og mindre i takt med hvor ille han ser systemet behandler pasientene. På denne måten forteller I. Ambjørnsen om hvor umenneskelig pasienter blir behandlet. ”23-salen” er på denne måten en skarp kritikk til et skjult kapittel i norsk samtid. Neste bok fra forfatteren skulle vise seg og være en sann nedtur. ”Sarons ham” ble Ambjørnsens kanskje svakeste bok. Den kom i 1982 og er en forløper til Ambjørnsens gjennombruddsbok ”Hvite Niggere”. I ”Sarons ham” beskriver I. Ambjørnsen på en rå og brutal måte hvordan en outsider trekker med seg andre ned i sumpen med narkotika, stoff og galskap.

     

    Ambjørnsen er godt kjent for sitt liberale syn på cannabis og det kommer lett frem i den kontroversielle boka ”Den siste revejakta”. Boka ble først utgitt i 1983 og republisert i 1988. Siste gang i Cappelens ”Cap” serie. En serie bestående av spenningsromaner noe som ”Den siste revejakta” definitivt er. Temaet i boka er å skildre narkomiljøet, og da særlig den delen som har med hasj og gjøre, på godt og vondt. Boken skildrer også de psykiske problemene hovedpersonen får som følge av mange års forbruk av hasj og andre rusmidler samt flere års flukt fra politiet. Hele boka er et langt innlegg i debatten om legaliseringen av hasj. Dette er også det boka er mest kritisert for. Ambjørnsen smører nemlig på så mye at fremdriften i boka kan bli litt liten. Det tegnes et markant skille mellom hasjmiljøet og miljø der hardere stoffer  dominerer. Dette vises gjennom hovedpersonens moral. Han vurderer aldri heroin, for det dør folk av. Det som er tøft for hovedpersonen, Carl F. Vang, er at de er lik straff for heroin og hasj, men man tjener fire ganger så mye for heroin. Språket i denne boka er meget ”røft” og banningen florerer. Det gjør boka meget troverdig og viser at forfatteren har et godt innblikk i slike miljøer.

     

    Etter ”Den siste revejakta” kom det to thrillere fra Ambjørnsen. De er ”Galgenfrist” og ”Stalins øyne” hvor sistnevnte er den best av de to. I 1987 kom ”Heksenes kors” som er forholdsvis kjent, men ikke blant Ambjørnsens beste. Aftenposten hadde som overskrift i sin anmeldelse ”Bok som forble en kladd”. Videre kan vi lese ”Fortellingen er preget av å være blitt til underveis(..). Det er slitsomt for leseren, som iblant blir mindre oppmerksom på selve historien og mer oppmerksom på hvordan forfatteren skal få sydd den sammen.”

     

    I 1991 begynte en serie om personen Elling. Til sammen er det kommet fire bøker i denne serien og de er alle blitt meget godt mottatt. Ellingbøkene er en skildring av en person som har vært totalt avhengig av moren, men nå er hun død. I disse bøkene skildrer Ambjørnsen verden gjennom en person som er gal, men på ingen måte dum. Dette kan føre til flerfoldige latterkick. Bøkene er kjent for å være Ambjørnsens vittigste.  Språket i bøkene er enkelt og mildere enn hva vi er vant til ifra Ambjørnsens side. Ellingbøkene kan kanskje karakteriseres som Ingvars beste.

     

    I 1987 kom første bok i ”Pelle og Proffen” serien. Det er en ungdomsserie på 10 bøker. Den begynner med ”Kjempene faller” og forsetter med kjempesuksessen ”Døden på Oslo S”(1988). Videre forsetter det med ”Giftige Løgner”(1989), ”Sannhet til salgs”(1990), ”De blå ulvene”(1991), ”Flammer i snø”(1992), ”Etter orkanen”(1993), ”Hevneren fra himmelen”(1994), ”Storbyens stemme”(1994) og ”Mordet på Aker brygge”(1995). I alle møter vi Pelle og hans kamerat Proffen. Boka er skrevet i jeg form hvor ”jeg” er Pelle. Sammen løser de all slags mysterier fra miljøforurensning til å fakke pyromaner. ”Døden på Oslo S” som er den beste av de ti bøkene er blitt filmatisert.

     

    Hele Ingvar Ambjørnsens bibliografi unntatt ”Pelle og Proffen” bøkene:

  • 1981 23-salen (roman)

  • 1982 Sarons ham (roman)

  • 1983 Den siste revejakta (roman)

  • 1984 Galgenfrist (roman)

  • 1985 Stalins øye (roman)

  • 1986 Hvite niggere (roman)

  • 1987 Heksenes kors (roman)

  • 1988 Jesus står i porten (noveller)

  • 1988 Bellona - gudinna som ble vaktbikkje (roman)

  • 1989 San Sebastian Blues (roman)

  • 1990 Den mekaniske kvinnen (roman)

  • 1992 Det gyldne vakuum (roman)

  • 1993 Utsikt til paradiset (roman)

  • 1994 Sorte mor (noveller)

  • 1995 Fugledansen (roman)

  • 1996 Brødre i blodet (roman)

  • 1997 Natt til mørk morgen (noveller)

  • 1998 Samson og Roberto (1) Arven etter onkel Rin-Tin-Tei

  • 1998 Husk hjelm! (artikler)

  • 1999 Elsk meg i morgen (roman)

  • 1999 Samson og Rpberto (2) Krakilske kamerater


    Hvite Niggere

    Handling

     

    <bilde>

    Logg inn for å se bildet
    Boka handler om de tre barndomsvennene Erling, Charlie og Rita. De er alle fra småbyen Lillevik og får kontakt med outsiderne i byen allerede i barneskolen. Tidlig begynner de å røyke hasj. I venting på det store forfattergjennombruddet begynner Charlie og Erling som industriarbeider på Rockwool eller Rocke-Vollen som de selv kaller den. Når så en dag Rocke-Vollen eksploderer drar Erling til Vestlandet for å gå på en gartnerskole i Voss. Etter et mislykka forhold i ei ”typisk jente fra Venus” og et ekstremt savn etter bylivet, flytter han inn hos Rita som nå har en leilighet i Bergen. Der kommer også Charlie som har jobba på en reketråler i mellomtida. Charlie og Erling begynner nå et liv fullt av tilfeldig sex, alkohol og narkotika. Etter hver sin kjønnssykdom begynner de å gå lei av alt og flytter til Oslo. Charlie har nå fått dreisen på diktene sine og får utgitt ei samling. Erling har det tyngre, men greier også å bli forfatter. Rita får etter hvert kreftdommen og havner på heroinkjøret. For å få endene til å møtes havner hun på gata og det hele ender med at hun tar livet sitt 26 år gammel. Hva som skjer videre er høyst usikker.

     

    Boka er delt inn i tre. ”B52” som handler om Ritas to siste måneder og styret rundt det. Denne boka er slutten på historien. Den andre, ”Grevskapets gutter og enkelte jenter” handler om oppveksten i Lillevik og ”Veien vest” handler om livet på gartnerskolen og i Bergen. Ved denne litt uvanlige inndelingen får vi først vite om hvor de havner og etterpå hvordan de havnet der. Noe som er meget artig.

    Tema

     

    Temaet i boka er hvordan man kan havne på skråplanet uten å komme fra en dårlig familie og vennskapet mellom outsiderne. Mye av skylda for at de havner der de havner legger Ambjørnsen faktisk på byen de kommer fra.

    Selvbiografi

     

    Boken er skrevet i Ambjørnsens favoritt synsvinkel, første person. Dette gir bøkene et mer personlig preg. Og er det noe denne boken er så er det personlig. Det er umulig og ikke oppdage de selvbiografiske trekkene i ”Hvite Niggere”. Første tegn ser vi i hovedpersonens navn, Erling Haefs. Haefs er nemlig etternavnet til hans tyske kone Gabrielle Haefs. Et annet tegn på dette er helt i begynnelsen av boken hvor vi får vite at ”Forfatterforeningen betalte billetten fra Hamburg til Oslo”. Undertegnede vet ikke om dette har hendt, men sjansen for at det har er stor for Ambjørnsen bodde nemlig i Hamburg da boken ble skrevet. Erling Haefs er også forfatter som Ambjørnsen, men har kavet med å få gitt ut noe. Det mest synlige tegnet på at dette er selvopplevd ligger allikevel i navnet på Erling Haefs hjemmeby, Lillevik. Det skal ikke mye fantasi til å bytte ut Lillevik, med Larvik. Når kjente landemerker som steinene tyskerne dumpet på Nalumstranda i Larvik er med, bare at i ”Hvite Niggere” kalles stranda Fristranda. På ungdomsskolen finner vi igjen rektor Gullvik, som i boken har forandret navn til Gullberg og ifølge larvikere selv blitt en anelse snillere. PÅ ungdomsskolen sliter Erling med rettskrivningen, akkurat som Ambjørnsen og både Erling og Ambjørnsen hadde lesedilla. At boken har så mange selvbiografiske elementer i seg gjør den om mulig mer spennende siden Ambjørnsen skriver om noe han kan. Dette gjør boka etter min mening veldig realistisk.

    Språk

     

    <bilde>

    Logg inn for å se bildet
    Som i mange andre av Ambjørnsens bøker er det mye slang og banning i boka. Språket er lett og elegant, noe boka er blitt litt kritisert for. Det kan til tider virke litt for elegant til å bli sagt av en outsider. Da må en huske at det nesten dreier seg om en selvbiografi og derfor kan vel Ambjørnsen med god samvittighet skrive med den snerten han er begavet med. Det er også med på å holde spenningen oppe i boka og den kunne lett blitt litt platt uten.

    Miljø- og personskildringene

     

    Flere miljøer er godt skildret, særlig Lillevik. Miljøet der blir skildret som en kjedelig og sladrete småby der alle kjenner alle eller som Ambjørnsen sier det ”Liten pen by ved liten pen fjord med små pene mennesker”. Men Ambjørnsen stopper ikke der. Byens stolte historie om greven som kom fra Danmark greier Ambjørnsen å gjøre narr av. Erling, Charlie og Rita har allikevel et tilholdssted i byen som de liker. Det er ”Sjøstjerna mat og vin”, stedet hvor Erling gjør sin første hasjhandel. Dessverre får ikke skadeforfulgte Erling beholde Sjøstjerna heller. Den sprenger riktignok ikke slik som fabrikken der han jobber en liten stund, men den brenner ned.

     

    De fleste andre stedene er skildret slik de fleste tenker seg steder outsidere befinner seg. En spesielt god en finnes på side 186 hvor Ambjørnsen beskriver rommet til en skolekamerat. ”Rommet likna en bit av en korridor, det var langt, men uhyre smalt. På det grønnmalte golvet hadde O’Connor strødd- eller unnlatt å spa ut- den sanda han hadde dratt inn. Oppover den ene veggen var det stabla bæreposer med søppel og tomflasker, og det stinka noe aldeles forjævlig”.

     

    Persongalleriet i boka er stort og de fleste har fått en artig karakterisering. Det skulle ikke forundre meg om de fleste av personene har rollemodeller i virkeligheten. Et godt eksempel på dette er når Katarina skal få sin skikkelse beskrevet. Hennes artige karakterisering fortoner seg nemlig slik: ”Jeg så på henne. Hun var lite pen. Tynt rødlig hår som rakk til skuldrene, en litt skeiv munn, og ei real potetnese midt i blinken. Det eneste som kunne kalles vakkert ved Katarina Næss, var tennene, som når hun smilte likna ei rad med polerte perler”.

     

    Konklusjon

     

    ”Hvite Niggere” skulle egentlig bli en bok om outsidere for outsidere, men siden den fikk en flying start ved å vinnen Cappelens romankonkurranse og bli distribuert av ”Bokklubben nye bøker” er boken blitt en av de mest kjente norske bøkene fra 80-tallet. Dens popularitet kan allikevel ikke bare begrunnes med den heldige starten. For boken tar oss med på innsiden av et miljø svært få av oss kjenner fra annet en avisoverskrifter. Når Ambjørnsens svarte humor og snertne skrivemåte legges på toppen er du nødt til å ha en klassiker.


    Konklusjon

     

    Mitt valg av forfatter og bok viste seg å være veldig heldig. Selv om jeg ikke er noen lesehest fant jeg, som beregnet, ”Hvite Niggere” som en spennedene bok om en miljø jeg ikke har vist så veldig mye om fra på forhånd. Humoren var litt mer fraværende enn det jeg håpet på. Det er på en måte mindre morsomheter i ”Hvite Niggere” enn i ”Pelle og Proffen” bøkene. Men når de kommer så sitter de der. Mer humor kunne også ødelagt boken litt ved å myke opp det harde miljøet Erling og vennene hans vanker i. Siden jeg ikke har lest andre bøker en den jeg har pluss ”Pelle og Proffen serien” ble det my tid på å lese gjennom flerfoldige analyser og anmeldelser av hver enkel bok. Raskere enn å lese bøkene, men jeg hadde gjerne sett at jeg hadde lest mer av ham for å ha mer personlig inntrykk av bøkene og sammenlignet dette mer mot anmeldelsene.


    Kilder

     

    World Wide Web:

     

    http://www.skoleforum.com
    http://www.dagbladet.no
    http://www.aftenposten.no
    http://tekst.aftenposten.no
    http://www.cappelen.no
    http://www.nrk.no

     

    Usenet:

     

    no.kultur.litteratur.diverse

     

    Særemne:

     

    Særemne skrevet av Eivind Sommerfelt

     

    Særemne skrevet av Martin Lohne

     

    Bok:

     

    ”Hvite Niggere” fra 1986

     

    Hele ”Pelle og Proffen” serien bortsett fra ”Mordet på Aker brygge”.


  • Kontakt oss  

    © 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
    Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
    Publiseringsløsning: SRM Publish