Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Musikken i hans livSkriv ut Utskrift
Stil fra 10. klasse skrevet på tentamen. Omhandler musikken i en gutts liv fra fødsel til 15 år.
Bokmål - EssayForfatter:



Helt siden han var en liten baby som krabbet lekent rundt omkring på gulvet, hadde han opplevd smaken av musikk. En smak som han kom til å kjenne flere ganger i livet sitt. Smaken av de svingende, flytende tonene og notene som mykt presset seg inn i de små ørene hans.

 

Kan ørene smake? Ja, det kan de. Akkurat som munnen kjenner forskjell på godt og vondt, kan ørene kjenne forskjell på høye og lave lyder, behagelige og ubehagelige lyder. Tenk om den lille akrobaten hadde blitt født døv. Da hadde han aldri ha kunnet få kjent de deilige lydene som kom ut fra høyttalerne eller en syngende munn. Bade beroligende og oppmuntrende lyder. Lyder og sanger som skulle vise seg å bestemme humøret hans, eller endre det.

 

Faren hans var av den typen som spilte 60-70-talls musikk. Musikk litt over i rockesjangeren. Og kanskje en god poplåt innimellom. Ikke akkurat den som satt og "rocka" i sofaen, men en person som tok til seg musikken og fordøyde den. Fordøyde den godt og sørget for at den havnet vellagret i hjernen hans. For vellagret måtte den være for å huske tekst og melodi for så å nynne etter den, kanskje på jobb eller i bilen. Moren kan man vel plassere i en mer rolig sjanger. For det meste poplåter fra 70, 80 og 90-tallet. Men hun hadde ikke noe imot å få høre en rockelåt. Bare den var rolig, ikke noe heavy metal hvor man desperat prøver a få dratt fingrene fortest mulig over strengene på den hylende elgitaren. Så denne musikken var han vokst opp med. En mer rolig musikktype som var behagelig å høre på for ørene. Beroligende var jo noen av sangene og.

 

I 6-årsalderen hans skjedde det en stor forandring i livet hans. Ingen døde, heldigvis. Ingen var skadet for livet, heldigvis. Ingen mistet jobben, heldigvis. En stor forandring kan mange ganger være positiv, men når vi hører om en stor forandring tenker vi mennesker automatisk negativt. Vi kan ikke noe for det, det er menneskelig. Forandringen som skjedde var en forandring som skulle påvirke det musikalske livet hans for alltid. Ikke bare hans musikalske liv, men også de andre i huset sitt liv.

 

Et piano ble løftet inn gjennom døren, Pianoet hadde flotte utskjæringer som man ikke kunne unngå p se. Det var det første man så ved å se på det. Ikke et nytt piano, men ikke et kjempegammelt heller. Et midt-på-treet-piano for a si det på en litt mer humoristisk måte. To gullbelagte pedaler, eller noe som lignet på gull, var festet i bunn av pianoet. Gutten var sikker på at det var gull. Resten av pianoet bestod av svarte og hvite knapper som lagde lyd når man trykket på dem. Visst var det moro for gutten å trykke på de. De laget jo lyd! Pianoet ble plassert tett opptil veggen. Man kunne se det når man kom inn døra.

 

6-aringen satt plantet på pianoet resten av den dagen. Solen stod på sitt høyeste og himmelen var målt blå. Ingen hvite skyer i dag, men best av alt ingen grå skyer heller. Han var ikke noen stor fan av regnet selv om mange av de andre barna i klassen hans var det. Det var vel kanskje en gledens dag. Vel, ikke for mor og far som måtte høre på det de kalte et grusomt spetakkel i mange uker framover. Uansett hvor mye tilsnakk og kjeft han fikk ville han ikke rikke seg fra det store instrumentet. Han hamret løs og prøvde forskjellig kombinasjoner av fingertrykk på knappene. Han skulle bli komponist. Det hadde han funnet ut av helt selv.

 

Senere kom det en stor oppdagelse. Hvis man tråkket på den høyre pedalen og holdt den nede, og så trykket på en knapp så ble lyden forlenget, et ekko rett og slett. Så kom den andre oppdagelsen hvis man tråkket på den venstre pedalen og holdt den nede, og så trykket på en knapp så ble lyden forkortet. Den ble bare kort. Kort, kort, kort. Ikkenoe mer.

 

Så kom dagen da foreldrenes ører var reddet. "Han ble lei av å spille, HAN BLE LEI AV Å SPILLE!", ropte faren ut. "JEG ER FRELST!", ropte moren. En plate ble slengt relativt raskt inn i CD-spilleren. En sang som skulle beskrive følelsene til mor og far. En julekonsert laget av George Frederich Handel. Konserten som ble kalt Messias. "HALLELUJA, HALLELUJA, HALLELUJA, HALLELUJA, HALLELUJA", teksten og tonene fylte foreldrene med glede. Det de fø1te kunne kanskje ikke bli beskrevet bedre.

 

Det gikk et par år før fingrene hans våget å nærme seg tangentene. Han hadde lært det nå. Å si knapper var barnslig. Nå het det tangenter. Det hørtes jo litt mer voksent ut og. Han var jo 10 år og greier. Kunne jo ikke si knapper lenger.

 

Et nytt og vakkert instrument hadde entret seg inn i huset. Bestående av seks strenger, en hals og en kasse med hull i, var det vel ingen tvil om hva dette var. Ikke akkurat noe titusenkroners spørsmål. Ja, han fikk en gitar. En flunkende ny gitar. Akustisk var den, ikke elektrisk. Med sine silkemyke og deilige toner ble denne en stor hit for han. Noen grep kunne han også. De hadde han lært av en venn som hadde besittet en gitar lenge. Han hadde ikke prøvd det sa ofte, men nå som hadde en gitar selv så var det vel bare å spille i vei. Men den ble ikke spilt på sa mye som pianoet. Men han spilte i hvert fall på den, i forhold til pianoet som han aldri spilte på.

 

Instrumentene ble lagt bort. Nå var han 11 år og tilfeldigvis i boybandenes storhetstid. De feminine, ekstremt lyse stemmene, fra de like feminine guttene, boret seg fast i hjernen til ikke bare han, men en hel verden. Enten man likte de eller ikke så fikk de deg av en eller annen grunn til å nynne på sanger, som de påstod å ha skrevet selv, hele tiden. Han var en av de som var mer positiv til disse "bandene"(hvis man kan kalle de det da!). Musikken deres var avslappende musikk. Hos noen var det beroligende for sinnet mens for andre var det mer opphissende for sinnet. Jeg vet ikke om hvor mange gutter som faktisk hadde klubber i mot boyband. Men det er en annen sak for gutten digga jo rett og slett boyband! RETT OG SLETT!

 

Boyband kulturen dabba litt av etter en stund, og det ble plutselig ikke sa jævlig kult for han å sitte hjemme og høre på flørtepusene. Jentene stod fast på sitt og alle var jo forelsket i en av boyband-gutta. Han syntes det var utrolig hva musikk kunne gjøre med folk. Han visste jo mange ting som det kunne gjøre for bl. a. humøret, men at det kunne dra damer, nei, det var han ikke klar over.

 

Etter en stund ble det mer til at han begynt å hate bandene, så da var det på tide a finne seg noe nytt. Selv om han hadde grublet og tenkt lenge sa fant han ikke ut noe. Han prøvde å høre på forskjellige typer musikk, og resultatet:

 

Punk - Ble for bråkete

Klassisk- Ble for rolig

Heavy Metal - Ble for sterkt

Rock - Passet liksom ikke, av en eller annen grunn

Black Metal - Litt for satanistisk kanskje...(han ville egentlig ikke kalle det musikk)

Men sa kom popen:

Pop - Faktisk, ganske greit... Ble interessant for han.

 

Pop både er jo og har alltid vært en stor sjanger. Han tok for seg The Beatles. Tja, hvorfor ikke tenkte han. Moren hadde en CD med Beatles - Greatest Hits. CD-en ble tatt ut av coveret, tatt opp i handen og så puttet han den i CD-skuffen. CD-en ble så sugd inn i CD-spilleren, via skuffen. Så presset notene seg ut av høyttalerne og traff ørene hans. Deilig 60 talls musikk kom dansende inn i hodet hans. Dette var musikk for han. Rolig og "digg", som han kalte det, musikk. Endelig hadde han funnet seg noe. "JA!", brølte han ut i huset. Ingen var hjemme, ellers hadde han vel ikke turt det. Beatles fulgte han helt til alderen han er nå; 15 år, og den kom sikkert til å følge han resten av livet. Det var han sikker på.

 

I alderen 14 år fikk han øynene opp for sjangeren Heavy Metal. En musikksjanger som han før hadde avvist ganske kraftig. En musikksjanger hvor han kunne sitte å rocke i sofaen og stå å hoppe på gulvet etter. Han fikk seg et nytt band som han likte spesielt godt, AC/DC. De hylende gitarene som han aldri før hadde likt ble nå noe han rett og slett digget! De dritkonge riffa som ble spilt i sangene ble noe han ikke kunne la være å høre på. Denne sjangeren gjorde at han fikk øynene opp for gitaren igjen. Han lærte seg noen av riffene og soloene deres, og faktisk så driver han på med dem ennå.

 

Musikken har betydd veldig mye for ham, når han har vært trist, kjedet seg eller trengt noe å prate om. Drømmen hans er å bli sanger i et band, og hvem vet; kanskje han en dag blir det...




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish