Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Kallende stjernerSkriv ut Utskrift

Vi lever alle i troen at det "skjer ikke meg". Slik tenkte også Marianne.

Bokmål - NovelleForfatter:



Du tror ikke det kan skje deg. Slike ting skjer ikke med noen du kjenner. Alle vet da det. Du ser det bare på nyhetene, leser om det i aviser og bøker, men det kan aldri slå deg at du kan komme midt i det, sanse det, se det, kjenne det på kroppen når noen bryter intimgrensen din. Gjøre ting med deg som du ikke selv vil. Det kan ikke skje deg. Sånn er det bare. Men når det først skjer farer alle slags tanker gjennom hodet ditt. Det er min feil, jeg skulle ikke gått der, jeg skulle ikke gjort ditt, jeg skulle ikke gjort datt. Det hele er min feil. Men sånn er det ikke. Det er ikke min feil. Jeg gjorde ingen ting. Jeg bare gikk der, var bare tilfeldigvis på feil sted til feil tid. Det er ikke min feil. Jeg gjorde ingen ting.

 

Det var mørkt og varmt i luften da Marianne gikk av trikken på Majorstua og gikk over veien mot parken. Dette var favorittstedet hennes på sommeren. Ingenting var bedre enn denne parken, med grønt gress, glade mennesker, rennende vann. Ingenting. Hver dag hun hadde tid på sommeren pakket hun sekken med et pledd, en god bok, niste, mp3-spilleren. Ingenting slo å ligge på gresse og lese, se på alle menneskene. Noe skjedde med Oslo på sommeren. Alle så lykkelige ut og lekne. Men denne kvelden var ikke parken like fredelig som den pleide. Hun kunne ikke skjønne det. Klokka var ikke mer enn 01.00 på natten så det var enda mildt i luften, stjernene blinket ned på henne og sa at de skulle beskytte henne, men det var noe som lurte der. Marianne tok et godt tak peppersprayen i veska. Hun hadde fått den av onkelen sin som beskyttelse, men hun hadde ennå ikke fått bruk for den, takk og pris. Hun gikk fort da hun kjente en hånd gripe tak i armen hennes. Alt skjedde så fort. Hun rakk ikke engang å ta opp peppersprayen. Den fremmede hånden dro henne ned på bakken og dekket munnene hennes med noe. Det kjentes kaldt som stål mot leppene. Det var for mørkt til at hun kunne se noen ting, men en ting så hun. To lysende hvite øyne, to øyne kalde som stein. Hun hørte skjørtet revne og kjente en kald hånd mot bar hud. Hud ingen hadde fått ta på før. Hele kroppen hennes skalv, men hun kunne ikke røre seg. Øynene hennes falt opp mot himmelen og de stjernene som skulle beskytte henne. Så ble alt mørkt.

 

Hun våknet av at hun frøs. Dynen hadde sikkert glidd av i løpet av natten. Åh, takk og pris, det var bare en drøm. Hun snudde seg rundt og en smerte av tusen nåler kjentes over hele kroppen. Hun klare å reise seg opp og så seg rund. Dette var da ikke rommet hennes. Dette var parken hennes. Den kjære, trygge parken hennes. Men den kjentes ikke trygg lenger. Blikket hennes gled nedover resten av kroppen. Skjørtet var borte, hele nedre del av kroppen kjentes som om den var revnet. Da kom alt tilbake. Det var ikke bare en drøm. Det hadde skjedd.

 

En jogger kom tilfeldigvis forbi mens hun satt og hulket på bakken. Han så at hun blødde fra flere steder og fortet seg å ta opp mobilen og ringte legevakten. I løpet av det lange kvarteret som det tok før sykebilen kom hadde joggeren sittet og pratet med Marianne, men han hadde ikke fått noe svar av henne. Alt hun hadde gjort var å sitte og vugge fram og tilbake fram og tilbake og si, ”skitten, skitten, skitten. Jeg er så skitten”. Ambulanse sjåførene fikk henne trygt inn i bilen og takket joggeren. Bilen kjørte i stor fart mot Ullevål sykehus mens joggeren stod tilbake før han gikk med tunge skritt tilbake samme vei som han hadde kommet.

 

På Ullevål så Marianne bare hvite vegger, ansikter fly forbi, alt skjedde i små glimt, så ble alt svart igjen. Små pip vekket henne ut fra den beskyttende søvnen. Ved siden av henne stod en tom seng. Ingen ting så kjent ut. Hun prøvde å røre seg. Først kom denne smerten. Den skarpe, vonde smerten. Så kom minnene og med dem kom skriket. Det skarpe, sårede skriket som fikk det til å gå kaldt ned over ryggen til alle på avdelingen. Leger kom løpende med sykesøstere rett i helene. Sprøyter ble stukket i henne og søvnen kom igjen og tok henne vekk fra den harde virkeligheten.

 

Midt på natten våknet hun. Denne gangen kom igjen minnene, men skriket kom ikke, tårene kom ikke. Hun kunne ikke føle noen ting. Hun satte den ene foten forsiktig ned på det kalde gulvet, så den andre, armene tok ut slangene. Alt dette skjedde uten at bevisstheten tok del. Føttene fant veien til trappen som førte til taket. Alt skjedde automatisk. Ingen tanker, ingen følelser.

 

På taket var det mørkt, men hun kunne se alle lysene fra byen. Føttene fant selv veien opp på kanten. Oppe på himmelen lyste stjernene klarere enn noen sinne. Det var som om de ropte, kalte. Et stille ”Jeg kommer” blåste vekk med vinden før et hardt dunk brøt stillheten. Det var ingen ting igjen av den blide jenta. Ingen håp. Ingen framtid. Alt som var igjen var de lysende stjernene som hadde fått en ny venn blant seg.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish