Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
AnoreksiSkriv ut Utskrift
Om en jente som har anoreksi og blir lagt inn på klinikk.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Jeg våknet, det var tidlig om morgenen. Jeg hadde ikke fått så mye søvn i det siste. Jeg var sliten og trøtt, men klarte ikke og sove. Jeg lå og glante opp i taket. Så meg omkring i rommet, og da var da det gikk opp for meg. Det gikk opp for meg hva det var jeg hadde blitt, hva jeg hadde gjort mot meg selv, hva jeg hadde utsatt meg selv for. Jeg hadde anoreksi, og jeg skjærte meg selv på armen, for og unngå og tenke på det. Det var liksom så godt og slippe og tenke på den psykiske skaden min. Jeg trengte bare og tenke på den fysiske skaden. Jeg hatet jo kroppen min, den var liksom for stor og for stygg.

 

Jeg begynte med og slanke meg forsiktig, men jeg ikke ned en eneste kilo. Så begynte jeg og trenene. Jeg begynte og gå ned, men det gikk for sakte for meg. Jeg ville at det skulle gå fortere. Jeg sluttet helt enkelt og spise. Snart trente jeg også som en besatt. Kiloene raste av. Jeg ble bare tynnere og tynnere, men jeg ble ikke noe gladere. Jeg følte meg ikke noe bedre. Jeg følte meg bare verre. Til slutt begynte mamma og merke det. Hun sa at jeg var nødt til og spise, men hun var for sendt ute. Nå klarte jeg ikke og spise, uansett hvor mye jeg prøvde så kom maten bare opp igjen. Jeg ble svakere og svakere. Jeg gråt hver eneste natt, jeg orket det bare ikke mer.

 

Jeg tok et gammelt barberblad jeg fant på badet og kuttet et langt kutt på armen min. Det føltes så godt, og bare kunne tenke på at jeg blødde og at jeg hadde et kutt på armen. I to minutter så slapp jeg og tenke på at jeg hadde anoreksi. Jeg slapp og tenke på at livet mitt var et helvete. Jeg fortsatte med kuttinga. Det roet meg ned og fikk meg til og føle meg bedre. Søvnen min ble dårligere og dårligere. Jeg visste mamma hadde sovepiller i medisinskapet, jeg gikk ned når mamma og pappa hadde sovnet. Og tok ganske mange av dem ut av medisinglasset. Jeg løp opp på rommet igjen. Jeg svelget alle, uansett om jeg visste det var farlig og at man kunne dø av det hvis man tok for mange. Jeg svelget også paracet som en besatt. Jeg vet ikke hvorfor for det hjalp jo ikke mot den mentale vondheten inni meg. Det som var så rart var at mamma og pappa ikke merket noe. Det gjorde at jeg følte meg enda verre, jeg følte at de ikke brydde seg, men grunnen til at de ikke merket det var vel heller at jeg skjulte det så utrolig godt.

 

Jeg var avhengig av sovepiller og paracet. Jeg fortsatte med kuttinga og spiste ingenting. Til slutt ble jeg så svak at jeg besvimte. Midt i timen, jeg skulle bare reise meg opp og gi noe til læreren så datt jeg rett ned på gulvet, alt ble svart. De ringte sykebilen.

 

På sykehuset tok de mange tester for og finne ut hva som var galt med meg, og hvorfor jeg besvimte. Jeg latet som om jeg ikke visste hvorfor, men det visste jeg. Det var fordi jeg ikke spiste, kuttet meg og var avhengig av sovepiller og paracet. Men det var det ingen andre som visste. Mamma og pappa tok seg fri fra jobben og kom så fort de kunne til sykehuset. Jeg var så sikker på at testene til legene ikke ville gi noe svar. Og at de ikke ville vise hvorfor jeg besvimte, så jeg var ikke engang redd for at mamma og pappa skulle finne det ut. Dessuten så tenkte jeg bare at de ikke brydde seg uansett. Legen kom til rommet mitt. Han var helt stille. Han ønsket og prate med mamma og pappa utenfor rommet. Jeg var så sikker på at han bare skulle si at de ikke visste hvorfor jeg besvimte. De var ute i ti minutter eller noe. Så kom de og legen inn igjen. De var helt stille. Alle tre. Det var da jeg skjønte at noe var galt. Hva er det? Sa jeg stille. Hvorfor? Jenta mi sa mamma med tårer i øynene. Pappa var også på gråten. Hva har jeg gjort? Sa jeg med tårer i øynene selv. Mamma gråt og falt sammen på gulvet, pappa holdt rundt henne. Legen så på meg. Vi vet at du har sultet deg lenge, og at du kutter deg på armene. Vi så også at du har tatt store mengder med sovepiller og paracet, sa legen til meg. Jeg ble helt stum, klarte ikke få ut et eneste ord.

 

Du kommer til og bli lagt inn på anoreksiklinikken nede i byen. Det vil du være til du klarer og spise på egenhånd og til du ikke er avhengi av sovepiller og paracet noe mer, sa legen og så på meg med et alvorlig blikk. Mamma og pappa var tydelig skuffet. De virket bekymret. Jeg følte at jeg hadde skuffet dem. Jeg ville bare løpe inn på badet og kutte meg så dypt at jeg ville dø. Så slapp alt dette, alt dette helvete.

 

Jeg lå på sykehuset et par dager til, de prøvde og gi meg mat, men jeg nektet. Jeg ble lagt inn på anoreksi klinikken. Det er her jeg er nå. Her hvor jeg ligger og ser meg omkring og tenker på hva jeg har blitt. Nå er alt blitt tydelig. Jeg vet hva jeg har blitt. Jeg trenger ikke nekte for det. Jeg vet at de som jobber her vil tvinge meg til og spise og de vil stoppe meg fra og kutte. De vil holde meg borte fra sovepiller og paracet. Jeg orker ikke det. Klarer ikke gå igjennom dette helvete. Vil ikke skuffa mamma og pappa noe mer. Orker ikke såre dem igjen. Jeg snur meg og legger meg på magen. Ser ned i puta, også legger jeg hode ned på den. Fjeset ned, jeg klarer ikke puste. Presser fjeset mer og mer ned. Klarer ikke puste. Alt blir svart. Hvor er jeg nå?




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish