Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Broren min

Broren min

Om jente som blir voldtatt, hvorpå broren vil beskytte henne.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
06.11.2004


Han ville bare beskytte meg, og nå er han død. Det er alt min feil. Jeg skulle aldri fortalt han om det.

Jeg ble voldtatt. Og jeg visste av hvem. Jeg ble voldtatt av gjenglederen i en gjeng. Han het Antonio. Jeg ble slått ned og voldtatt. Når han endelig gikk, lå jeg på baken en stund. Jeg kjempet for og komme meg opp på beina. Når jeg endelig klarte det gikk jeg sakte bortover gata. Jeg måtte dra til broren min, han var den eneste jeg kunne fortelle dette til. Han ville hjelpe meg, og beskytte meg.

 

Jeg ringte lenge på døren. Han lå og sov, og det er ikke så rart siden klokka var 2 på natta. Til slutt åpnet han, jeg gråt der jeg sto blodig og alene på trappa. Jeg bare datt mot han, han tok meg imot. Jeg gråt og var livredd. Jeg hadde vondt overalt. Hjelp meg, sa jeg til han. Jeg så på han at han var bekymret. Hva er det som har skjedd? Hvem har gjort dette mot deg? Sa han til meg. Jeg klarte nesten ikke og få fram et eneste ord, men etter mye stamming fikk jeg fram navnet, Antonio. Morten (broren min) så på meg. Jeg kunne se raseriet i øynene hans. Morten og gjengen hans hadde hatt problemer med gjengen til Antonio, og Antonio visste at jeg var søstera til Morten.


 

Han tok på seg jakka, og så på meg. Du blir her, skrek han til meg. Nei, skrek jeg. Ikke gå fra meg. Drit i han, hikstet jeg. Jeg reiste meg så fort jeg klarte opp på beina. Nei, svarte broren min med et brøl. Jeg skal finne han og drepe han, skrek Morten. Neeeeei, stammet jeg fram mens jeg løp så fort jeg kunne etter han. Han satte seg inn i den flonka nye bmw’en hans. Jeg løp etter og satte meg inn akkurat før han kjørte. Han bråbremset. Gå opp i leiligheten, skrek han i sinne. Nei, sa jeg. Han begynte og kjøre. Han kjørte fort. Jeg hadde aldri sett Morten så sur og sinna før. Vær så snill, skrek jeg. Ikke gjør han noe nå, han er sammen med gjengen sin. De kommer til og drepe deg, skrek jeg av full hals. Det driter jeg i, svarte han alvorlig. Jeg skal drepe han uansett, sa han.

 

Plutselig bråbremset Morten. Antonio og gjengen hans, sto på et hjørnet og lo og snakka. Morten stoppet bilen. Du blir her, sa han til meg. Jeg så på han med tårer i øynene. Ikke gå ut nå Morten, de kommer til og drepe deg, hikstet jeg fram. Slapp av, bare bli her, jeg er tilbake om 5 minutter, sa Morten. Han åpnet døren og gikk ut. Antonio og gjengen hans fikk øye på han. En av de i Antonio sin gjeng slo til Morten, jeg så det tydelig. Morten falt ned på bakken med et smell. Jeg åpnet opp bil døra. Og løp ut. Jeg skrek og hikstet så høyt jeg kunne. Hold dere unna Morten, skrek jeg. Stikk. Ikke gjør han noe, skrek jeg så høyt jeg klarte. Jeg skjønte at de kom til og drepe han. Jeg løp bort og prøvde og dytte noen av dem vekk, men de sparket og slo på Morten. Antonio rev tak i armen min og slang meg i bakken. Jeg slo hodet i asfalten. Jeg lå der mens jeg gråt og skrek av full hals. Jeg tok fram mobilen og slo inn nr 112 på mobilen. Jeg trykka på den grønne tlf på mobilen min og den begynte og ringe. En politimann tok tlf, men jeg klarte ikke få fram et ord. Jeg bare lå der og gråt. Nå kunne jeg ikke høre Morten lengre heller. Han var helt stille. Jeg forsto at de hadde drept han. Jeg kastet mobilen fra meg så den landet midt i veien. Jeg dyttet bort en gutt som sto og sparket på den livløse kroppen til Morten. Antonio ropte et eller annet på et rart språk. Også kjente jeg et spark i bak hodet. Så løp de alle sammen. De forsvant fort ned i gata.

 

Alt ble stille. Jeg lå der helt livløs. Klarte ikke bevege meg. Jeg blødde fra bakhodet etter sparket. Jeg kjempet fælt for og klare og snu meg. Til slutt så klarte jeg det. Jeg så på Morten. Han lå der helt livløs. Full av blod. Det var nesten ikke mulig og se ansiktet hans fordi det var så mye blod der. Jeg krøp bort til han. Jeg tok han i armene mine og satt der og gråt og skrek. Han var helt livløs. Han var død. Jeg gråt og skrek og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg la meg ned ved siden av han. Jeg lå der, alt var stille. Jeg så på han. Jeg holdt rundt han. Til slutt sovnet jeg.

 

Neste morgen våknet jeg på sykehuset. En politibil skulle patruljere området hvor jeg og Morten lå i går kveld og de hadde funnet oss. Morten var allerede død av hodeskader. Og jeg hadde besvimt. Jeg kjente at jeg hadde vondt i hele kroppen, men mest i hjertet. Fordi en del av det, broren min, var borte. Jeg begynte og gråte. Jeg kjente angsten. Mamma holdt rundt meg. Hun gråt hun også. Jeg tror aldri jeg har gråt så mye før. Og jeg gråter fortsatt. Det alt min feil. Det er min feil at Morten er død. Jeg skulle ikke sagt noe til han. Hvis jeg ikke hadde sagt noe hadde han ikke vært død. Unnskyld Morten, jeg vil aldri tilgi meg selv. Jeg er en morder. Jeg har drept min egen bror.  

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil