Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Wannsee-konferansen - Spor av krig i EuropaSkriv ut Utskrift
Oppgave om Wannsee-konferansen som fant sted 20. januar 1942. Referat på norsk fra diskusjonene.
Bokmål - SæroppgaveForfatter: Anonym
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.


Innholdsfortegnelse

Forord

Historie

Kuldedøden

Antisemittistisk lovgivning

Hitlers antisemittisme

Forsøk: Hitlers raseblandingsteorier

Uten medynk

Referat fra diskusjonene

Se virkeligheten i øynene

Wannsee-konferanden –i ettertid

Behov for jødene

Kilder

 

Forord

Velkommen! Vi vil nå ta deg med på en reise over 60 år tilbake i tid. Vi skal til Berlin for å ta del i Wannsee-konferansen.

 

Oppgaven har tatt form i løpet av fire opplevelsesrike uker. Prosjektet ”Spor av krig” er knyttet til Polen-reisen vår med Aktive fredsreiser. Der fikk vi se hva som skjedde, – vår oppgave var å finne ut hvorfor. Problemstillingen ”Hvorfor ble konferansen avholdt, og hva gikk den ut på?” har ført oss gjennom mye grufull litteratur. I en av de første timene, hvor vi sitter i klasserommet og leser, utbryter Ingvild: ”Æsj! ÆSJ! Så sinnsykt ekkelt! Vil du høre Dyveke?” Ingvild leser fra Cappelens verdenshistorie, bind 17: Gasskamrene ble som regel fylt til bristepunktet med mennesker. ”Gjennomsnittelig tok det 15 minutter før skrikene ebbet ut og ofrene var døde. (…) I dødsangst hadde de døende ofte flettet seg sammen og stod i makabre formasjoner i blod og ekskrementer. (…) Til slutt ble likenes gulltenner og gullplomber trukket ut. De nakne likene ble så transportert til krematoriene.” Når hun er ferdig med å lese, blir det helt stille. Ingen av oss klarer å si noe, og det står bare en tanke i hodene våre. Det kan ikke være sant. Det kan rett og slett ikke være mulig! Ingvild er ikke gammel nok til å se filmer med 15årsgrense, hvordan kan hun da være gammel nok til å lese historier som dette? Bøkene burde vært merket med 15årsgrense, minst.

 

Vi har, i tråd med problemstillingen, delt oppgaven vår i to. Problemstillingen er ikke noe enkelt spørsmål vi kan svare på med et par setninger. Del en, omhandler ting som skjedde før konferansen, ting som er opptakter for hele den endelige løsningen. Del to, består av Adolf Eichmanns møtereferat, oversatt til norsk av Ingvilds pappa. Tusen takk, Erling! Samt et sammensurium av konklusjoner og teorier i ”Wannsee-konferansen – i ettertid”. Da vi startet på prosjektet, føltes det som om vi hadde valgt oss en stor sky. Den var vanskelig å komme inn på, og når du først var kommet inn i den, omringet den deg på alle kanter. Vi sender nå skyen vår videre, med ønske om å formidle videre det vi har lært om lunsjen i Wannsee, 20.januar 1942. God fornøyelse!

 

Historie

1.september 1939 gikk Tyskland til angrep på Polen, og startet dermed andre verdenskrig. Under dekket av krigen kunne nazistene utføre handlinger de aldri kunne ha gjennomført i fredstiden. Samme dag som krigen var erklært, ga Hitler ordre om systematisk utryddelse av alle tyske psykisk utviklingshemmede og mentalt syke. Mange av dem som deltok i dette programmet for ”barmhjertighetsdrap” og gjennomførte gassingen av disse gruppene, ble senere overført til programmet for å utrydde jødene, fordi de behersket bruken av gass.

 

Bare i den polske hovedstaden Warszawa var det flere jøder enn i hele det tyske riket, og erobringen av Polen brakte over tre millioner polske jøder under nazistenes herredømme. Erobrerne terroriserte de polske jødene ved offentlige ydmykelser, vold og tilfeldige drap. De begynte å samle jødene i overfylte gettoer sammen med tyske jøder. For at man skulle kunne se forskjell på jødene og de ordentlige menneskene, måtte jødene ha på seg den gule jødestjernen. SS hadde ofte aksjoner i gatene og jøder som ikke gikk med davidsstjernen kunne bli drept. Forholdene i de overfylte gettoene nazistene hadde etablert i de polske byene, var forferdelige. I Warszawa-gettoen vinteren 1941-42 var det alvorlig mangel på mat og brensel, og tusener døde av kulde og sult.

 

Etter en rekke militære seirer i midten av 1940 dominerte nazistene det meste av Europa. Siden de mente jødene var en sykdom og en trussel mot det tyske folk, var de ikke i tvil om at de områdene de nå regjerte i, måtte bli ”jødefrie”. Men hvordan skulle dette skje? Nazistene vurderte å tvinge alle jødene til å emigrere. En plan gikk ut på å opprette et jødisk hjemland et sted i Øst-Europa, en annen plan var å sende alle jøder til Madagaskar. I 1941 ble begge disse mulighetene forkastet til fordel for en enklere og mer direkte plan for å få slutt på det jødiske problemet.

 

Kuldedøden

Forholdene i de overfylte gettoene som nazistene hadde etablert i de polske byene, var forferdelige. I Warszawa gettoen vinteren 1941-1942 var det alvorlig mangel på mat og brensel. Tusener døde av kulde og sult. En jødisk skribent inne i gettoen, Emanuel Ringelblum, skrev en kveld:

Det verste synet er barn som fryser. Små barn med bare føtter, bare knær og ødelagte klær står og gråter i gatene. I kveld hørte jeg en liten en på tre-fire år som jamret seg. I morgen tidlig, om noen få timer, vil barnet sannsynligvis bli funnet ihjelfrosset.

 

Antisemittistisk lovgivning

Til å begynne med ble de som ble regnet for å tilhøre fremmede raser bare utsatt for økonomiske straffetiltak, som etter hvert ruinerte dem. Derimot ble syke og sosialt uprivilegerte, som også ble klassifisert som å være dårlig rase, øyeblikkelig utsatt for fysisk og psykisk terror. Lovgrunnlaget for dette var loven for å stoppe arvelige sykdommer, fra 14.Juli 1933. Den ga tillatelse til tvangssterilisering av personer som led av en lang rekke sykdommer ble regnet for å være arvelige. Det gjaldt også for kroniske alkoholikere. Folk kunne og bli sterilisert uten å være syke, hvis de var "fellesskapsfremmede" eller "asosiale", selv om dette ikke var tillatt ifølge denne loven. Det kom både skjulte tiltak og sosialpolitiske og velferdsmessige bestemmelser som ble offentliggjort. Derfor kan egentlig ikke antisemittismen, eller rasehygienen, studeres atskilt fra hverandre.

 

De første antijødiske lovene kom i april 1933. Det var på en måte et kompromiss. Lovene skulle både gi de nazistiske aktivistene utløp for sin voldsmentalitet, samtidig som de skulle begrense den antisemittistiske aktiviteten. Dette for å ikke støte viktige personer, som general Hindenburg, som syntes politikken var avskyelig. Lovgivningen begynte med loven om restaurasjon av embetsverket, av 7.april 1933, fulgt av tiltak mot jødiske leger, lærere og studenter den 22. og 25.april. Den første av disse lovene godkjente avskjedigelse av både politisk uønskede og "ikke-ariere". Den andre forsøkte både å fjerne jødene fra profesjonen og å nekte dem adgang til profesjonene, mens de oppfordret "arierne" til å ikke bruke jødiske tjenester. Alle disse tiltakene ble raskt satt sammen, med en rekke unntak for ikke å støte Hindenburg. Spesielt skulle ikke jødiske krigsveteraner rammes. Nazistene så ut til å være forbauset over hvor mange krigsvetteraner det var. Like stor andel av de tyske jødene som av de "ariske" tyskerne hadde kjempet for Tyskland under første verdenskrig.

 

Den neste bølgen av antisemittisk lovgivning kom i 1935. Den skulle gi en tydeligere definisjon av hvem som var jøde, for å med større sikkerhet å kunne angripe nettopp dem. Ved den militære tjenesteloven av mai 1935 måtte man være "arisk" for å få tjenestegjøre i militæret. På nazistenes årlige partidag i Nürnberg i september 1935 ble det utstedt tre lover. Disse ble satt raskt

sammen i løpet av samlingen for at Hitler skulle ha noe å meddele forsamlingen. De tre Nürnberglovene er helt sentrale antijødiske lover.

1. "Riksborgerloven" gjorde ikke-ariere (først og fremst jøder) til annenrangs borgere med bare et fåtall av de bergelige rettighetene. Da loven trådte i kraft i september 1935 skulle kun de "ordentlige" riksborgerne få nyte godt av å være en del av det tyske folkefellesskapet. Jødene ble utelukket på grunn av rasen sin.

2. "Loven til beskyttelse av det tyske blod og den tyske ære" forbød blant annet ekteskap og seksuelle forhold mellom ariere og ikke-ariere. Denne raserensende loven skulle sikre at det tyske blodet ikke ble blandet med laverestående raser.

3. "Loven om riksflagget" gjorde hakekorsflagget til landets eneste riksflagg. Til og med krigsflagget skulle være med hakekors.

Mange jøder godtok lovene, de trodde det nå var kommet en endelig regulering av deres status, så det ikke ville bli flere inngrep senere. De tok feil.

 

Hitlers antisemittisme

I boka ”Mein Kampf” kom Hitler med tre påstander som er grunnleggende for rasistisk tenkning:

1. Bare skapninger som sammen produserte sunt avkom utgjorde en rase.

2. Bare den ”ariske” rasen skapte kultur, den var den høyeste rasen. Kinesere og japanere var kulturbærende. Andre raser, slaviske og svarte, var av mindre verdi, mens den jødiske var ”legemliggjørelsen av det onde”.

3. Både blant mennesker og dyr var det en trang til rasemessig renhet. Blanding av rasene førte til ”bastardisering”, og redusert verdi.

 

Hitler mente at siden det var så mange rene nordisk-germanske mennesker i samfunnet, måtte disse bli tatt vare på. De måtte hjelpes fram til de beste jobbene. Mindreverdige raser måtte underordne seg de høyerestående rasene.

 

Hitler ønsket å rense den tyske befolkningen for å oppnå en ren tysk rase. Hvis jødene fortsatte å blande seg med germanerne, ville menneskeheten kunne komme til å gå under, sa han. Historikere hevder han tenkte noe helt annet. I ”Protokollen til Zions vise” ble det påstått at det fantes en jødisk konspirasjon som søkte å oppnå jødisk verdensherredømme. Jødene var flinke handelsmenn og Hitler var nok både misunnelig på dem og redd for hva de kunne utrette. Han ga jødene skylden fr alt han ikke likte. Det var til og med deres skyld at Tyskland hadde tapt første verdenskrig.

 

Hitlers propaganda grep folk, men få forestilte seg at utryddelsesprogrammet om jødene skulle bli realisert. Det ble organisert en boikott dag mot jødene 1.april 1933. Selv om SA satte opp vakter og slo opp plakater utenfor så å si hver eneste jødiskdrevne forretning, hadde det på den tiden ikke så mye å si for handelen. Det fantes ingen alminnelig antisemittisme blant det tyske folk, og folk flest fortsatte å bruke foretningene.

 

 

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

<bilde>

Logg inn for å se bildet

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Forsøk: Hitlers raseblandingsteorier.

Hvor enn du leser om Hitler og jødene, kommer du borti uttrykk som raseblanding. For å forklare det Hitler mente, har vi laget et raseblandingsforsøk. Hitler hadde uttrykt at jødene, før de begynte å blande seg med arierne, hadde vært et helt greit folkeslag. Altså, han likte rene raser, men mislikte blandede.

 

Til forsøket vårt har vi brukt appelsinsaft for ariere, cola for svarte og kefir for jøder.

· På bilde nummer en ser da alle ganske smukke ut!

· På bilde nummer to har de begynt å blande seg. Dette var kanskje ikke helt lurt…

· På bilde nummer tre ser vi resultatet av forsøket. Her har rasene blandet seg til noe ganske ekkelt. Ut fra dette forsøket kan vi kanskje forstå hva Hitler mente. Allikevel er det vanskelig å forstå at han kunne iverksette utryddelsen av 11.millioner mennesker!

 

Uten medynk

SS-mannen Felix Landau skrev dagbok mens han gjorde tjeneste i en drapsstyrke i Ukraina. Han beskrev sin totale mangel på følelser når han skjøt en gruppe jøder:

De dømte fikk spader for å grave sin egen grav. To av dem gråt … Underlig nok var det intet som gjorde inntrykk på meg. Ingen medynk, ingemting … Kvinnene ble grepet og drevet mot kanten av grøften, der de snudde seg rundt. Seks av oss måtte skyte dem, ved at tre siktet på hodet og tre på hjertet. Jeg tok hjertet … De siste to måtte sette seg på den bortre kanten av graven, slik at de ville falle ned på riktig sted. Så ble noen av likene flyttet på med høygafler, før vi begynte begravelsesarbeidet.

 

Referat fra diskusjonene

I. Følgende personer tok del i diskusjonene om den endelige løsning av jødespørsmålet som fant sted i Berlin, på Groβen Wannsee Nr 56/58 den 20. januar 1942.

 

Gauleiter Dr Meyer og Reichsamt-                      Riksministeriet for de

Leiter Dr Leibbrandt                                           okkuperte østre territorier

 

Minister Dr Stuckart                                           Innenriksministeriet

 

Minister Neumann                                     Utvalget for fireårsplanen

 

Minister Dr Freisler                                         Justisministeriet

 

Minister Dr Buehler                                            Generalguvernørens kontor

 

Viseminister Dr Luther                              Utenriksministeriet

 

SS-Overführer Klopfer                              Partikanselliet

 

Ministeriedirektør Kritzinger                                Rikskanselliet

 

SS-Grüppenführer Hofmann                               Hovedkontoret for rase og bosetting

 

SS-Grüppenführer Mueller                                  Hovedkontoret for Rikets

SS-Obersturmbannführer Eichmann                    sikkerhet

 

SS-Oberführer Dr Schonengarth                         Sikkerhetspolitiet og SD

Sjef for sikehetspolitiet og SD

I Generalguvermentet

 

SS-Sturmbannfüher Dr Lange                    Sikkerhetspolitiet og SD

Kommandør for sikkerhetspolitiet og

SD i General-distriktet Latvia, som

Assistent for kommandører for Sikkerhetspolitet

og SD i Rikskomisariat ”Østland”.

 

II Ved begynnelsen av diskusjonen meddelte Sjefen for Sikkerhetspolitet og SD, SS-Obengruppenführer Heydrich, at Riksmarskalken hadde utnevnt ham som delegat i forbindelse med forberedelsene av den endelige løsning av jødespørsmålet i Europa, og påpekte at møtet var blitt sammenkalt for å klargjøre fundamentale spørsmål. Riskmarskalkens ønske var at det ble sendt ham et utkast vedrørende de organisatoriske, faktiske og materielle interesser som nødvendiggjøres i forbindelse med den endelige løsning av jødespørsmålet i Europa og igangsettelsen av en innledende felles handling av samtlige sentrale myndigheter som vil være direkte involvert i disse spørsmål, med tanke på å bringe disse aktiviteter i takt.

 

Reichsführer-SS og Sjefen for Tysklands politi (Sjefen for Sikkerhetspolitiet og SD) var bemyndiget til alle offisielle sentrale tiltak i forbindelse med den endelige løsning av jødespørsmålet, uten hensyn til geografiske grenser.

 

Sjefen for Sikkerhetspolitiet og SD ga deretter en kort rapport om de anstrengelser som hittil hadde blitt ytet mot denne fiende, med følgende vesentlige punkter:

 

a) utdrivelsen av jødene fra det tyske folks livssfære,

 

b) utdrivelsen av jødene fra det tyske folks livsrom.

 

Som et ledd i disse anstrengelsene, hadde en forsterket og planlagt økning av den jødiske emigrasjon fra Rikets territorier blitt igangsatt, som den eneste tilgjengelige løsning.

 

Etter ordre fra Riksmarskalken, ble et Rikssentralkontor for Jødisk Emigrasjon opprettet i januar 1039, og Sjefen for Sikkerhetspolitiet og SD ble betrodd ledelsen. Kontorets viktigste oppgaver var

 

a) å gjøre alle nødvendige tiltak for å forberede en øket jødisk emigrasjon.

 

b) å dirigere emigrasjonsstrømmen,

 

c) å sørge for at emigrasjonsprosessen i hvert enkelt tilfelle ble gjennomført med hurtighet.

 

Målet med alt dette var å rense tysk livsrom for jøder på en legal måte.

 

Alle instanser innså ulempene med en slik tvungen øket emigrasjon. Inntil videre hadde imidlertid dette blitt tolerert i mangel av andre mulige løsninger av problemet.

 

Arbeidet forbundet med emigrasjonen var etter hvert ikke bare et tysk problem, men også et problem som myndighetene i de land emigrasjonen var rettet mot, skulle ta del i. Økonomiske problemer, som krav fra forskjellige fremmede myndigheter om større pengebeløp som skulle stilles til ved emigrantenes ankomst, mangelen av transportkapasitet, øktete restriksjoner på adgangstillatelser, eller kansellering av slike, innebar en ekstraordinær økning av vanskelighetene forbundet med emigrasjon. På tross av disse vanskelighetene, hadde 537.000 jøder blitt sendt ut av landet mellom maktovertagelsen og fristdagen 31. oktober 1941. Av disse var

 

Ca 360.000 i Tyskland den 30. januar 1033

Ca 147.000 i Østerrike (Ostmark) den 15. mars 1939

Ca 30.000 i Protektoratet Böhmen og Mähren 15. mars 1939.

 

Jødene selv, eller deres politiske organisasjoner, finansierte emigrasjonen. For å unngå at fattige jøder ble igjen, fulgte man prinsippet om at rike jøder betalte emigrasjonen av de fattige. Dette ble gjennomført ved å innføre en passende skatt, dvs en emigrasjonsskatt, som ble brukt til finansielle arrangementer i forbindelse med emigrasjonen av fattige jøder, innkrevet i forhold til inntekt.

 

Bortsett fra nødvendige beløp i Reichsmark, måtte fremmed valuta fremlegges i forbindelse med ankomsten. For å beskytte Tysklands valutareserver, ble utenlandske jødiske finansielle organisasjoner – med hjelp av jødiske organisasjoner i Tyskland – gjort ansvarlige for å skaffe til veie et nødvendig beløp i fremmed valuta. Inntil 30. oktober 1941 hadde disse utenlandske jøder gitt i alt ca 9.500.000 dollars.

 

I mellomtiden hadde Reichsführer-SS og Sjefen for det tyske politi forbudt emigrasjonen av jøder som følge av faren ved emigrasjon i krigstid og mulighetene i øst.

 

III En annen mulig løsning av problemet har nå kommet i stedet for emigrasjon, dvs evakuering av jødene til øst, forutsatt at Føreren gir de nødvendige tillatelser på forhånd.

 

Disse tiltakene må imidlertid anses som midlertidige, men praktisk erfaring blir allerede innhentet, noe som er av største viktighet i forhold til den fremtidige endelige løsning av jødespørsmålet.

 

Ca 11 millioner jøder vil bli involvert i den endelige løsning av det Europeiske jødespørsmål, fordelt som følger på de enkelte land:

 

A.

Tyskland                                                          131.800

Østerrike                                                            43.700

Østterritorier                                                            420.000

Generalguvermentet                                         2.284.000

Bialystok                                                            400.000

Protektoratet Böhmen og Mähren                       74.200

Estland                                                         fritt for jøder

 

Latvia                                                        3.500

Litauen                                                              34.000

Belgia                                                    43.000

Danmark                                                                5.600

Frankrike /okkuperte områder                           165.000

            uokkuperte områder                           700.000

Grekenland                                                        69.600

Nederland                                                          160.800

Norge                                                                  1.300

 

B.

Bulgaria                                                             48.000

England                                                             330.000

Finland                                                                2.300

Irland                                                                   4.000

Italia, inkludert Sardinia                                      58.000

Albania                                                                   200

Kroatia                                                              40.000

Portugal                                                               3.000

Romania, inklusive Bessarabia                            342.000

Sverige                                                                8.000

Sveits                                                                18.000

Serbia                                                           10.000

Slovakia                                                             68.000

Spania                                                               6.000

Tyrkia (Europeisk del)                                        55.500

Ungarn                                                              742.800

Sovjet                                                             5.000.000

       Ukraina                        2.994.684

       Hviterussland

       Ekskl. Bialystok            446.484

 

Totalt mer enn                                        11.000.000

 

Antallet jøder angitt her for fremmede land inkluderer bare de jøder som bekjenner seg til den jødiske tro, da enkelte land fortsatt ikke har en definisjon av begrepet ”jøde” basert på raseprinsipper.

 

Håndteringen av problemet i de enkelte landene vil møte problemer som følge av utseendet og oppførselen til folket der, særlig i Ungarn og Romania. For eksempel kan jøder i Romania fortsatt kjøpe dokumenter som offisielt beviser hans utenlandske statsborgerskap.

 

Den jødiske innflytelsen i aller deler av livet i Sovjet er vel kjent. Omtrent fem millioner jøder bor i den europeiske delen av Sovjet, mens det i den asiatiske delen bor knapt ¼ million.

 

Fordelinga av jøder i den europeiske delen, fordelt på yrker, var omtrent som følger:

 

Landbruk                                                           9.1%

Funksjonærer                                                   14.8%

Handel                                                              20.0%

Statsansatte                                                        23.4%

Selvstendige yrker som leger, journalister

Skuespillere etc                                                  32.7%

 

Som en del av den endelige løsning, skal jødene bli fordelt til passende arbeide i øst, under grundig overvåking. Fysisk egnede jøder, fordelt etter kjønn, vil bli overført i store arbeidskolonner for veiarbeid. Under denne prosessen vil en betydelig del av disse vil utvilsomt bli eliminert av naturlige årsaker.

 

Den mulig gjenværende andel vil, da denne utvilsomt vil bestå av den mest motstandsdyktige gruppen, måtte bli behandlet deretter, da den vil være et resultat av naturlig utvelgelse, og vil, hvis frigitt, danne grunnlaget for en ny jødisk oppblomstring (jf den historiske erfaring).

 

Som en del av den praktiske gjennomføringa av den endelige løsning, vil Europa bli finkjemmet fra vest til øst. Tyskland, inklusive Protektoratet Böhmen og Mähren, må håndteres først som følge av boligproblemene og ytterligere sosiale og politiske nødvendigheter.

 

De evakuerte jødene vil først bli sendt gruppevis til såkalte transitt-gettoer, hvorfra de vil bli transportert videre til Øst.

 

SS-Obengruppenführer Heydrich fortsatte med å påpeke at en viktig forutsetning for evakueringen som sådan er en eksakt definisjon av personene som er involvert.

 

Det er ikke planlagt å evakuere jøder over 65 år, men heller sende dem til en getto for gamle. Theresienstadt er vurdert for dette formål.

 

I tillegg til disse aldersgruppene (av de ca 280.000 jødene i Tyskland og Østerrike er ca 30% over 65 år), vil alvorlig sårede krigsveteraner og jøder med krigsdekorasjoner (Jernkorset av første grad) bli godtatt i gettoene for eldre.

 

Gjennom denne hensiktsmessige løsning vil man, med et enkelt håndgrep unngå en rekke listeføringer og registreringer.

 

Innledningen av den større individuelle evakueringen vil i stor grad være avhengig av den militære utviklingen. Når det gjelder håndteringen av den endelige løsning i de land som er okkupert eller under innflytelse av oss, ble det foreslått at den passende ekspert i utenriksministeriet diskuterer saken med den ansvarlige tjenestemann i Sikkerhetspolitiet og SD.

 

I Slovakia og Kroatia er ikke problemet leger så stort, da de mest grunnleggende problemene allerede er brakt nær en løsning. I Romania har myndighetene utnevnt en kommisjonær for jødiske saker. For å komme til en løsning i Ungarn, vil det snar bli nødvendig å presse en rådgiver i jødiske spørsmål på myndighetene.

 

Når det gjelder forberedelsene for å håndtere problemet i Italia, anser SS-Obergruppenfühere Heydrich det hensiktsmessig å ta kontakt med politisjefen med hensyn til dette.

 

I både det okkuperte og ikke-okkuperte Frankrike vil registreringen av jøder for evakuering etter all sannsynlighet by på store problemer.

 

I denne sammenheng henleder viseminister oppmerksomheten på det faktum at i enkelte land, slik som de skandinaviske, vil det oppstå problemer dersom problemet blir håndtert grundig og at det derfor vil være fornuftig å utsette aksjonen i disse landene. Dessuten, i lys av det lille antall jøder som er omfattet, vil ikke en slik utsettelse innebære særlige begrensninger.

 

Utenriksministeriet ser ingen store problemer knyttet til Sydøst- eller Vest-Europa.

 

SS-Gruppenführer Hofmann planlegger å sende en ekspert fra Hovedkontoret for Rase og bosetting til Ungarn for generell orientering når Sjefen for Sikkerhetspolitiet og SD tar opp saken der. Det ble besluttet å engasjere denne eksperten fra Hovedkontoret for Rase og Bosetting, som ikke selv vil arbeide aktivt, som politi-attasjeens assistent.

 

IV. Som en del av planene for en endelig løsning, vil Nürnberg lovene utgjøre et spesielt grunnlag, der en forutsetning for den absolutte løsning av problemet også er løsningen på problemet med blandingsekteskap og personer av blandet blod.

 

Sjefen for Sikkerhetspolitiet og SD tar deretter opp, først på teoretisk grunnlag, følgende punkter, i forhold til et brev fra Rikskanselliet:

 

1) Behandling av personer med blandet blod av første grad

 

Personer med blandet blod av første grad vil, i forhold til den endelige løsning av jødespørsmålet, bli ansett som jøder.

 

Følgende unntak vil bli gjort fra dette:

 

a) Personer med blandet blod av første grad som er gift med personer av tysk blod, dersom ekteskapet har resultert i barn (personer med blandet blod av avvev grad). Slike personer med blandet blod av annen grad vil i det vesentligste bli behandlet som tyske.

 

b) Personer med blandet blod av første grad, for hvem de høyeste stats- eller partikontorer allerede har utstedt dispensasjoner for alle livets sfærer. Hver enkelt sak må imidlertid behandles individuelt, og det er ikke utelukket at en avgjørelse kan bli tatt i disfavør av personen med blandet blod.

 

Et unntak vil alltid måtte baseres på angjeldende persons personlige forhold. (Ikke på forhold relatert til foreldre eller ektefelle av tysk blod.)

 

Personer med blandet blod av første klasse som er unntatt fra evakuering vil bli sterilisert for å forhindre forplantning og for en gnag for alle å eliminere problemet med personer av blandet blod. Slik sterilisering vil være frivillig, men vil utgjøre en forutsetning for å kunne bli i Riket. Den steriliserte ”person av blandet blod” vil deretter være fri fra alle restriksjoner han tidligere var underlagt.

 

2) Behandling av personer med blandet blod av annen grad

 

Personer med blandet blod av annen grad vil i det vesentligste bli behandlet som personer av tysk blod, med unntak av de følgende tilfeller, der personer med blandet blod av annen klasse vil bli ansett som jøder:

 

a) Personen med blandet blod av annen klasse ble født i et ekteskap der begge forelder var av blandet blod.

 

b) Personen med blandet blod av annen klasse har en rasemessig spesielt uheldig fremtoning som gjør at han fremstår som utpreget jødisk

 

c) Personen med blandet blod av annen klasse har en spesielt dårlig politisk historie eller forhold hos politiet som viser at han tenker og oppfører seg som en jøde.

 

Heller ikke i disse tilfellene skal det gjøres unntak som følge av at personer med blandet blod av annen klasse har giftet seg med en person av tysk blod.

 

3. Ekteskap mellom Fulljøder og personer av tysk blod

 

Her må det avgjøres fra sak til sak om den jødiske partneren skal evakueres eller om det, hensyn tatt effektene av et slikt skritt på de tyske slektningene, skal vurderes å sende vedkommende til en getto for eldre.

 

4. Ekteskap mellom personer med blandet blod av første klasse og personer av tysk blod.

 

a) Uten barn

Hvis ekteskapet er barnløst (uten personer med blandet blod av annen klasse), skal personen med blandet blod av første klasse enten bli evakuert eller sendt til en getto for eldre (samme behandling som ved ekteskap mellom Fulljøder og personer av tysk blod, jf punkt 3)

 

b) Med barn

Hvis det er barn i ekteskapet (personer med blandet blod av annen klasse), vil disse, dersom de skal behandles som jøder, bli evakuert eller sent til en getto sammen med forelderen med blandet blod av første klasse. Dersom disse barna skal anses som tyske (de regulære tilfellene), er de og deres forelder med blandet blod av første klasse unntatt fra evakuering.

 

5. Ekteskap mellom personer med blandet blod av førsteklasse og personer med blandet blod av første klasse eller jøder

 

I slike ekteskap vil alle familiemedlemmer (inklusive barna) bli behandlet som jøder og følgelig bli evakuert eller sendt til en getto for eldre

 

6. Ekteskap mellom personer med blandet blod av første klasse og personer med blandet blod av annen klasse

 

I slike ekteskap vil begge ektefellene bli evakuert eller sendt til en getto for eldre, uten hensyn til om det er barn i ekteskapet eller ikke, da mulige barn i slike tilfeller gjennomgående vil ha sterkere jødisk blod enn en jødisk person med blandet blod av annen klasse.

 

SS-Gruppenführer Hofmann gir uttrykk for en oppfatning om at sterilisering vil bli hyppig benyttet, da man må anta at den person av blandet blod som gis valget mellomsterilisering og evakuering, vil velge sterilisering.

 

Minister Dr Stuckart fastholder at en praktisk gjennomføring av de ovennevnte løsninger for personer med blandet blod og bandingsekteskap vil medføre uendelige mengder av administrativt arbeide. Som et alternativ, idet biologiske fakta ikke kan bli sett bort fra, foreslo Minister Dr Stuckart at man gikk over til tvungen sterilisering.

 

Videre, for å forenkle problemet med blandingsekteskap må det undersøkes om det er mulig å få lovgiver til å uttale ”Disse ekteskap er oppløst”, eller liknende.

 

Når det gjelder den effekt evakueringen av jødene vil ha på økonomien, understreket Minister Neumann at jøder som arbeider i virksomheter som er vitale for krigens utvikling, ikke kan evakueres med mindre det finnes tilgjengelige erstatninger.

 

SS-Obergruppenfüher Heydrich indikerte at disse jødene ikke ville bli evakuerte etter de regler som han hadde godkjent med hensyn til de evakueringer som allerede var i gang.

 

Minister Dr Buehler påpekte at Generalguvermentet vil sette pris på at den endelige løsning kunne innledes der, siden transportproblemet ikke spilte noen stor rolle her. Likeledes ville problemet med arbeidskraft hindre aksjonen. Jødene må snares fjernes fra Generalguvermentets territorium, siden det særlig er her jøden som bærer av epidemisk smitte utgjør stor fare og at han på den annen side også forårsaker konstant kaos i landets økonomiske struktur gjennom stadig svartebørshandel. Dessuten, av de omtrent 2 ½ million jøder som er omfattet, er majoriteten uegnet for arbeide.

 

Minister Dr Buehler påpekte videre at løsningen av jødespørsmålet i Generalguvermentet var ansvaret til Sjefen for Sikkerhetspolitiet og SD og at hans anstrengelser måtte støttes av tjenestemennene i Generalguvermentet. Han hadde derfor bare et ønske, å løse jødespørsmålet i dette området så raskt som mulig.

 

Under oppsummeringen ble de forskjellige mulige løsninger diskutert. Under disse diskusjonene tok både Gauleiter Dr Meyer og Minister Dr Buehler det standpunkt at visse forberedende tiltak skulle iverksettes umiddelbart i de angjeldende territorier. I denne prosessen var det viktig å unngå at befolkningen ble alarmert.

 

Møtet ble avsluttet med et ønske fra Sjefen for Sikkerhetspolitiet og SD til deltagerne om at de ytet ham nødvendig støtte under gjennomføringen av oppgavene som var en del av løsningen.

 

”Se virkeligheten i øynene”

De fleste som var med på å organisere Holocaust holdt seg så langt unna den egentlige avlivningen som mulig. Adolf Eichmann, som spilte en ledende rolle i å sende millioner av jøder i døden, overvar en gang at mennesker ble gasset i hjel i Chelmo. Senere sa han:

Jeg forsøkte å unngå å se på … jeg kunne ikke, jeg hadde fått nok … dørene ble åpnet, og likene ble kastet ut … de ble slengt i en grøft, og jeg kan fremdeles se for meg en sivilist som trakk ut tenner med en tang. Sa stakk jeg av … kastet meg i bilen og åpnet ikke munnen mer … jeg var helt ferdig.

Men Eichmann fortsatte å organisere transporten av jødene til dødsleirene, i trygg avstand på sitt kontor.

 

Wannsee-konferansen – i ettertid

Adolf Eichmanns referat fra konferansen viser at deltagerne diskuterte praktiske detaljer i den allerede pågående forbrytelsen. Den 20. januar 1942 samlet Reinhard Heydrich, sjefen for sikkerhetspolitiet og sikkerhetstjenesten i Det tredje rike, 15 statssekretærer, høye embetsmenn og funksjonærer fra parti, SS og stat i villaen med gateadresse Am Großen Wannsee 56/58 i Berlin. Blant deltagerne var Heydrich selv og, som referent, Adolf Eichmann.

 

Konferansen tok ikke mer enn en og en halv time. Det var en avslappet og til tider entusiastisk stemning blant deltagerne. Valget av den herskapelige villaen ved den maleriske, vinterlig isdekkede Wannsee bidro sikkert til det. På konferansen drøftet deltagerne åpenhjertig folkemordet på elleve millioner europeiske jøder. I daglig tale brukes Wannsee-konferansen som et synonym for tyskernes administrativt organiserte og på en industriell måte avviklede folkemord på fem millioner europeiske jøder under den annen verdenskrig. Fra 1947, da en kopi av Eichmanns referat fra møtet ble oppdaget, og et stykke ut på 1950-tallet trodde historikerne at de hadde funnet selve nøkkeldokumentet til den avgjørende beslutningen om folkemordet. Videre trodde historikerne at referenten Adolf Eichmann var hjernen bak programmet for folkemordet.

 

Forskerne har deretter mer og mer forlatt denne fortolkningen. Etter alt å dømme hadde konferansen ikke denne omfattende betydning, og Eichmann spilte en viktig, men klart underordnet rolle i hele prosessen.

 

Konkret er det ikke så enkelt å forklare hele folkemordet med møtet av 15 menn, 20. januar 1942. Dette av to grunner. For det første hadde folkemordet på dette tidspunkt vært i gang i et halvt år allerede. Det var flere hundre tusen jøder som da allerede var blitt drept.

 

Åstedene lå først og fremst i de områdene som tyskerne hadde erobret fra Sovjet siden juni 1941, men også i Serbia og i deler av den tidligere polske staten. Her, på tidligere polsk jord, hadde tyskerne tatt i bruk gass for å drepe jøder. Jødene var blitt kvalt med eksos fra forbrenningsmotorer. I konsentrasjonsleiren Auschwitz hadde det på dette tidspunkt allerede funnet sted forsøk på å drepe sovjetiske krigsfanger med giftgassen «Zyklon B». På denne måten kan det ikke være tale om at Wannsee-konferansen var begynnelsen på folkemordet.

 

Den andre grunnen til at historikerne har gått fra å ta Wannsee-konferansen som startpunkt for folkemordet, er at møtedeltagerne ikke var viktige nok til å ta en slik beslutning. De høyeste sivile representantene hadde rangen av statssekretærer. Representantene for SS og sikkerhetspolitiet sto enda lavere i hierarkiet. Hvis dette hadde vært det ene og avgjørende møtet om folkemordet, ville «føreren» og rikskansleren Adolf Hitler, hele riksledelsen, med Göring og andre statsråder og toppfunksjonærer, samt sjefen for det tyske politiet og SS, Himmler, vært til stede. Det var de ikke, og de var ikke blitt invitert heller.

 

Hva var det så som skjedde 20. januar 1942? Historikerne mener i dag at konferansens egentlige betydning ligger i at den markerer en viktig milepæl i beslutningsprosessen frem mot folkemordet på de europeiske jødene i perioden fra sommeren 1941 til våren 1942. Hele denne tiden, og ikke bare møtet for 60 år siden, var avgjørende for de europeiske jødene. I løpet av halvåret bestemte regimet seg for å utvide drapsaksjonene, slik at de ikke bare gjaldt de øst- og sørøsteuropeiske jødene. Regimet utviklet et systematisk program for å myrde alle jøder i Europa.

 

Det som er spesielt med Wannsee-konferansen, er at den har etterlatt seg et enestående dokument, Eichmanns referat fra møtet. Referatets historiske betydning ligger i at det er bare her en finner det omfattende programmet for folkemordet skrevet ned, selv om det ble brukt tilslørende ord og betegnelser. I referatet er det ikke bare tale om planer, men til og med er det svart på hvitt nedskrevet at viktige detaljspørsmål ble diskutert.

 

Referatet er ikke minst et enestående vitnemål om at det ikke fantes innvendinger mot folkedrapet på de europeiske jødene, ikke engang fra de tilstedeværende som ikke var glødende jødehatere. Ansvaret for folkemordet var bredt fordelt.

 

Konkret var det Reinhard Heydrich, sjefen for det tyske sikkerhetspoliti og sikkerhetstjenesten, som innkalte til konferansen. Han hadde innhentet en bemyndigelse til dette fra Hermann Göring, som igjen hadde fått i oppdrag fra Hitler å samordne alle tiltak rettet mot jødene. Ut fra skriftlige arkivdokumenter fremgår det at det var Heydrich som hadde innhentet bemyndigelsen fra overordnede, og ikke Hitler eller Göring som av eget initiativ ga ordren til underordnede. På denne måten kan en slå fast at det helt konkrete initiativet til Wannsee-konferansen kom nedenfra og ikke ovenfra.

 

Videre ønsket Heydrich å få konferansens deltagere med på å utvide offergruppen, slik at også jøder som tidligere ikke var blitt deportert, skulle kunne drepes. Han ville også underrette deltagerne om at deportasjonene og drapene var del av et omfattende program for folkemordet på de europeiske jødene i sin helhet. Slik ville han gjøre de tilstedeværende til sine sammensvorne og medansvarlige for folkemordet. Og de ble det, uten å klage. Med bakgrunn i referatet kan konferansens forløp rekonstrueres: Først ga Heydrich en oversikt over hvordan de tyske, østerrikske og tsjekkiske jødene var blitt diskriminert, fratatt rettigheter og drevet ut av landet frem til 1941. Deretter understreket han at Tyskland i 1941 forlot utvandringspolitikken, dvs. at myndighetene prøvde å presse jødene til å reise ut av landet og at de isteden ble deportert østover.

 

Videre skisserte Heydrich dimensjonen på det planlagte folkedrapet. Han la ut om at elleve millioner jøder skulle «evakueres østover», både til de land tyskerne hadde under sin innflytelse, og til de land som ville bli det i løpet av krigen. Referatet inneholder bl.a. statistikk over jødene i Spania, England, Sverige og Tyrkia.

 

Når det gjelder hva som skulle skje med jødene etter deportasjonen, kan det være verdt å sitere fra referatet: «Jødene skal bringes til arbeidsinnsats i Øst, under tilbørlig tilsyn. De arbeidsføre jødene skal ledes inn i disse områdene i form av store arbeidskolonner, idet de bygger veier. Kjønnene skal holdes adskilt. En brorpart av disse vil selvfølgelig falle ifra som en naturlig reduksjon. Den til syvende og sist resterende bestand må behandles på en høvelig måte. Dette fordi denne, som er et naturlig utvalg av de beste, kunne sees som kimen til en ny jødisk oppbygging.» Implisitt sier sitatet at de ikke-arbeidsføre jødene skulle drepes umiddelbart. Videre er det tale om at konseptet «Vernichtung durch Arbeit» (tilintetgjørelse gjennom arbeid) systematisk skulle bli anvendt på dem som var sterke nok til å arbeide. De som eventuelt skulle overleve slavearbeidet i en lengre periode, skulle likedan «behandles på en høvelig måte», dvs. drepes. Slik var drapet på hele det jødiske folket tilsiktet, det var bare et spørsmål om prosedyrer og tidspunkt.

 

Behov for jødene

Utryddelsen av jødene medførte ingen praktiske fordeler for den tyske økonomien eller krigsinnsatsen. Det ville ha vært av større verdi å holde jødene i live som slavearbeidere. Faktisk ble mange av jødene spart, i det minste for en stund, fordi de var nyttige. Fabrikkeiere og hæroffiserer forlangte at verdifulle jødiske arbeidere ble på sine poster. Hitlers propagandasjef Joseph Göbbels beklager seg i sin dagbok i mars 1941: Vi må ta med silkehansker på de 30 000 jødene som jobber i rustningsindustrien; vi trenger dem – hvem skulle ha trodd noe slikt?

 

 

Kilder

· Det 20. århundre: Holocaust, av R.G. Grant.

· Cappelens verdenshistorie, bind 17.

· Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon.

· Aftenposten.

· Internett:

www.europas-historie.net/

www.flyktninghelse.info/

http://www.holocaust-uddannelse.dk/

mf.

 

Takk til:

· Erling Amundsen, for oversettelse av referatet.

· Tante Ruth, for psykisk støtte.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish