Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Fortsettelse på "Et Dukkehjem"Skriv ut Utskrift

Fortsettelse av Ibsens "Et dukkehjem".

Bokmål - NovelleForfatter:



Nora smelte igjen døren. Hadde hun gjort det riktige? Hun hadde forlatt sin mann og sine barn. Hun besvarte denne tanken med at hun ikke hadde hatt noe valg. Thorvald hadde nektet henne å oppdra barna og hun ville ikke fortsette å leve som et useriøst kvinnemenneske resten av sitt liv. Nei, hun hadde definitivt tatt det rette valget. Hun ville ikke ha noen til å være hersker for henne til en hver tid. Nå skulle hun bli sin egen sjef. Hun gikk ned steintrappen som førte til porten. Her ble hun stående og gruble før hun sendte huset et siste blikk. Deretter satte hun kursen mot Kristines leilighet i Torggaten. Mørket hadde nettopp senket seg over Kristiania. Hun hadde forstått det slik at Torggaten lå i utkanten av byen. Men, hun var ikke helt sikker på hvor den lå. Så hun spurte en mann om hjelp på veien, han gryntet søvnig at stedet hun leitet etter lå ikke så langt fra havnen, og det visste hun hvor var. Så hun startet å gå i den retningen og da hun var like ved skimtet hun skiltet i lyset fra fullmånen. Hun gikk fra dør til dør, for hun visste ikke gatenummeret hennes, og etter en stund kom hun til en litt nedslitt dør. Den hadde et skilt som det sto skrevet Kristine Linde på. Hun banket forsiktig på, men det var ikke Kristine som åpnet. Det var sakfører Krogstad, hun rykket til ved synet av ham.

”Hva, du?”, spurte hun forskrekket, ”har jeg kommet feil?”

”Nei, ikke hvis det er fru Linde du søker”, svarte han i den vanlige rolige tonen.

”Og hva gjør så du her da?”, spurte hun

”Jeg og fru Linde har flyttet sammen”, forklarte Krogstad han henne.

”Og hvorfor skulle dere flytte sammen?”

”Det forblir en privatsak”, svarte han med en stren mine, ”hvis du ikke kan spørre henne selv da?”

I all oppstyrtelsen hadde hun ikke lagt merke  til at Kristine nå hadde stilt seg ved siden av Krogstad.

”Kristine!” ,utbrøt Nora, ”Er det greit om jeg overnatter et par netter?”

”Selvfølgelig, Nora”, svarte Kristine, ”Bærer du sakene hennes opp i stuen Krogstad?”.

”Så hvorfor har du flyttet sammen med ham”, spurte Nora nysgjerrig.

 

Kristine fortalte henne hele historien om det tidligere forholdet til Krogstad. Og om hvordan hun forlot ham på grunn av at hun trengte pengene fra sin avdøde forlovede. Nora synes synd på Krogstad som hadde hatt det enda verre enn hun hadde det for øyeblikket.

”Men nok om meg”, fortsatte Kristine, ”har du og Thorvald kranglet – siden du over natter her?”.

”Jeg har bestemt meg for å skille meg fra Thorvald”, betrodde Nora seg.

”Men dere har jo 4 små barn”, gispet Kristine.

”Det blir en smule uvesentlig når Thorvald ikke vil la meg omgås dem”, svarte Nora.

”Du tuller”, sa Kristine, ”jeg hadde slett ikke det inntrykket av Thorvald”.

”Ikke jeg heller”, sa Nora, ”jeg forsto først nå at jeg aldri har elsket Thorvald”.

”Men hva gjør du nå da?”

”Jeg drar til Bergen for å få meg jobb som avisskribent”.

 

De diskuterte gamle dager da de gikk på skole sammen. Men etter en stund var Kristine blitt så trøtt at hun gikk for å legge seg. Nora ble sittende (ved vinduet) og myse ut av det halvåpne vinduet. Hun grublet over dagens dramatiske hendelser. Hun ble sittende og mumle for seg selv til langt ut på natt. Men da klokken nærmet seg midnatt senket søvnen seg sakte over henne. Hun ble vekket av Kristine sent på formiddagen neste dag. Hun ruslet søvnig ut på kjøkkenet hvor hun fant Krogstad og Kristine som spiste frokost.

”God morgen”, gryntet Nora i halvsøvne.

”God morgen”, sa Kristine, ”ta en stol”.

Nora tok en stol og tok plass ved bordet.

”Hvordan hadde du tenkt og komme til Bergen”, spurte Kristine.

”Hadde tenkt å ta toget”, svarte Nora.

”Jeg kan følge deg til stasjonen”, tilbød Kristine seg.

Nora synes det var snilt av henne og takket ja til tilbudet.

 

I 18 00 tiden gikk de til togstasjonen for eventuelt å kjøpe henne en billett til Bergen. Det viste seg at det var ledige billetter til 1100-toget neste dag. Natten ble hun over hos Kristine. Neste dag sto hun tidlig opp for å rekke toget. Nora spaserte med Krogstad og Kristine til stasjonen og ikke lenge etter var de fremme. Hun takket dem for alt og løste inn billetten. Konduktøren hjalp henne med bagasjen og med å finne den rette kupeen. Hun ble sittende i kupeen og gruble ved vinduet nok en gang. Hun ville bli avisskribent, for hun hadde alltid vært dyktig i norsk. Hun kunne også tenke seg å bli forfatter, men bestemte seg for å satse som skribent i første omgang.

Hun var heller ikke i tvil om hva hennes eventuelle innlegg i avisen skulle omhandle. Det var kvinnens sak hun skulle tale. Hun ville skrive romaner og artikler som Camilla Collet.

”Vi ankommer Bergen stasjon”, lød en vennlig stemme fra gangen.

Det var konduktøren.

”Det var snilt av dem og minne meg på det”, takket Nora ham.

 

Hun gikk av toget og sjekket inn på et motell som var en smule nedslitt, og som lå i utkanten av byen. Motellets navn var Tors motell og hun henvendte seg til mannen i resepsjon. Han gav henne nøkkelen til rom 213 for en pris på 20 skilling natten. Hun gikk tidlig til sengs den kvelden og sto opp tidlig neste morgen for å søke jobb som avisskribent i Bergens Tidene. Kristine hadde vært i Bergen før, så hun hadde forklart Nora at selve bygget lå sentralt i byen. Hun hadde ingen problemer med å finne det. Det var et 4 etasjers bygg ,og hun ble stående og beundre det en stund. Hun trådde inn døren og henvendte seg til damen i resepsjon.

”God morgen jeg er her for å søke stilling som skribent i avisen deres. Kan jeg få snakke med sjefen din?”, spurte Nora.

”Da var du heldig”, svarte resepsjonsdamen, ”En av de gamle gikk av for under en uke siden. Kontoret du leter etter ligger i fjerde etasje.”

Nora takket henne for hjelpen og spaserte opp trappene til Hans-Reidar Øksevågs kontor. Hun banket på og en mørk mannsstemme svarte: ”kom inn”.

”God morgen”, hilste Nora.

”Hva kan jeg hjelpe deg med?”.

”Jeg vil gjerne søke stilling som skribent”, forklarte Nora.

”Og hvilke kvalifikasjoner har du for denne jobben da?”, spurte Hans-Reidar.

”Jeg har alltid vært dyktig i norsk og jeg var flink til å skrive stiler på skolen”.

”Hva hadde du tenkt til å skrive om da?”

”Jeg skal skrive om kvinnens stilling i ekteskapet på samme måte som Camilla Collet”.

”Vel, vel, hva skal jeg si? Det er akkurat det jeg har vært ute etter. Når kan du begynne?”.

”Hva, får jeg stillingen?”, spurte Nora begeistret, ” jeg kan starte i morgen”.

”Vel, da møter du her på kontoret kl. 9 00 i morgen, og så vil jeg gi deg nærmere instrukser.

 

Dagene gikk og nå hadde Nora hatt jobben et år, og hun trivdes bare bedre og bedre. Hun hadde skrevet en del innlegg i den økende debatten om kvinnesaken. Hun var blitt en av de mest omstridte skribentene i Norge. Dette hadde skaffet henne både beundrere og motstandere. Noen roste henne opp i skyene, mens andre beskrev henne som skamløs på grunn av hennes holdning til mennenes stilling i ekteskapet. På grunn av at hun hadde et relativt stort navn i Norge nå, gjorde det enklere for henne og realisere sine gamle drømmer om å bli forfatter. Hun mottok stadig brev fra Thorvald som nærmest tigget henne om å vende tilbake. Men hun kunne aldri tilgi ham for å ha sviktet henne på den måten han gjorde. Det var klart hun tenkte på ham og ungene både titt og ofte, men hun skjøv dem vekk ved tanken på Thorvalds svik.

Hun ville gjerne realisere sine drømmer om å bli forfatter. Hun planla en selvbiografi og prøvde og få alle de største forlagene med på planene. Men de avviste henne av frykt for all kritikken som ville komme. Så Nora fant ut at hun måtte ta kontakt med et av de mindre forlagene. Og det endelige valget falt på lokale, Tiden forlag. Hun hadde skaffet seg en avtale som gikk ut på å møte forleggeren Johannes Tiden dagen etter. Trykkeriet hadde lokalene sine i Markeveien 4 som ikke lå så langt fra togstasjonen. Hun fant veien og kontordamen førte Nora til kontoret hans.

Hun banket på og steg inn.

”God dag”, hilste Johannes Tiden høflig, ”Nora Helmer, var det så?”.

”Ja”, svarte Nora enkelt.

”Og de er her for å søke jobb som forfatter?”.

”Det stemmer hr. Tiden”, svarte Nora.

”Jeg har forstått det slik at de ønsker å gi ut en selvbiografisk roman”.

 ”Det stemmer”, svarte hun igjen.

 

Nora fortalte ham hele historien sin fra oppveksten med faren og til å bli Helmers ”dukke”, Hr. Tiden ble grepet av historien hennes og gikk med på å gi den ut.

Han foreslo å dele den i tre bind og. Nora synes det var en god ide og bestemte seg for å kalle dem ”Oppvekst”, ”Livet hos Helmers” og ”Avskjed”. Han ansatt henne straks og Nora sa opp sin stilling i Bergens Tidene for å prioritere karrieren som forfatter.

Hun flyttet inn i en større leilighet like ved forlaget i Marken.

Nå lød adressen hennes Marken og hun jobbet dag og natt for å få ferdig bøkene. Etter et halvt år var hun ferdig med første del, som het ”oppvekst”. Hun kritiserte hvordan faren hennes hadde oppdradd henne, og mente at tiden var kommet for at kvinnen skulle få absolutt like store rettigheter som mennene. Dette vakte store reaksjoner, akkurat som alle artiklene. Kvinnens oppgave var å passe på barna. Den andre boken, som hun brukte enda et halvt år på, fikk også en litt kjølig mottakelse. Denne sammenlignet måten Torvald behandlet henne med hvordan en småjente behandler dukkene sine.

Den tredje boken var den av dem som vakte klart sterkest reaksjoner.

Den ble rett og slett boikottet av mange mennesker, og dette tok Nora seg svært nær av siden den tross alt var den boken hun likte best.

 

Hun fikk mye ros av personligheter som George Brandes, men ble aldri helt anerkjent av det norske folk. På grunn av dette flyttet hun til Danmark, som hadde et klart mildere syn på dette. Her ga hun ut siste boken av de tre bindene og i Danmark ble den godt mottatt. Derfor levde hun resten av livet her. Hun fortsatte og skrive og ga ut en hel del romaner. Da hun nærmet seg 60 år tok hun seg motet og besøkte barna som alle var i 30 års alderen.

 

Det ble et tårevatt møte for. Torvald var død av sykdom 10 år tidligere og var aldri kommet over tapet av henne. Han hadde ikke giftet seg om igjen. Nora tilgav Torvald og flyttet tilbake til Norge, hvor hun levde i enda 15 år, før hun sovnet stille inn i samme hus som hun hadde forlatt 45 år tidligere.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish