Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Vennskapet som betydde for myeSkriv ut Utskrift
Jente som har mistet sin beste venn, og som begår selvmord.
Bokmål - NovelleForfatter:



Jeg gikk ut mot kanten, så ned. Langt der nede rant det en liten elv. Jeg kunne høre den bruse. Tenk hvor deilig det ville ha vært å bare renne med! Få vasket bort alle sorger og bekymringer. Jeg satte meg ned, og viftet med beina over kanten. "Fra jord er du kommet, til jord skal du bli.", sa jeg til meg selv. Denne lille setningen hadde "poppet" frem i tankene mine veldig ofte det siste året, helt siden begravelsen til Teddy, min aller beste venn i hele verden. Teddy var bare et kallenavn, egentlig het han Edvart, men han hadde alltid vært som en stor og god kosebamse, derav kjælenavnet. Tenk, han ble bare 18 år! Når ble det rettferdig at en så livsglad gutt skulle dø så ung, mens noen andre mennesker blir over hundre? Dette spørsmålet hadde jeg stilt meg selv flere ganger, men jeg hadde aldri funnet noe svar. Jeg tror ikke det finnes ett, det er bare sånn, livet er urettferdig, det er ikke noe man kan gjøre med det. Det som skjer, skjer, og vi må bare leve med det.

 

Jeg kunne huske det som om det var i går. Jeg hadde våknet, og gått for å hente avisen. Jeg kom inn, og fikk øye på forsiden. Der var det et stort bilde av en blodig Teddy, og under stod det: 18 år gammel gutt drept i front-mot-front kollisjon ved 23-tiden i går kveld. En bil med en sovende sjåfør bak rattet kom over i feil kjørefelt, og kolliderte med 18-åringens bil. 18-åringen, som hadde fått førekjørt samme dagen, ble nok et offer for uvettig kjøring. Den sovende sjåføren slapp fra det hele med bare noen skrammer. I det samme ringte politiet. "Teddy er på sykehuset, tilstanden hans er kritisk og ustabil. Han har vært bevisstløs, og våknet nettopp. Hans eneste ønske er å få treffe deg!" Jeg løp ned med en gang. Jeg var den siste som fikk se han, og høre stemmen hans. "Ses igjen i neste verden! Ta vare på deg selv!", sa han med en sliten stemme. "Jeg er glad i deg." Så døde han. Han så så fredfull ut, likbleik, og med et smil om munnen.

 

Den dagen ble vendepunktet i livet mitt. Jeg gikk fra å være en glad og utadvendt jente med mange bekjente, til å bli stille og innesluttet. Karakterene gikk nedover, og jeg hatet livet. Livet mitt hadde aldri vært en dans på roser, med en alkoholisert far, og en mor jeg bare hadde sett på bilder. Men Teddy hadde alltid vært der fro meg, gjennom gode og onde dager, og alltid med et smil og et trøstende ord på lur. Jeg og han hadde vært hjertevenner så lenge jeg kunne huske. Vi hadde vært naboer hele livet, og han og jeg hadde alltid vært sammen. Så jeg hadde egentlig aldri brydd meg med å få flere venner, hvorfor skulle jeg? Jeg hadde jo han. Han ville jo alltid være der, trodde jeg.

 

Han hadde aldri hatt det så lett, han heller. Moren hadde dødd under fødselen, og faren hadde solgt narkotika, og havnet i fengsel. Han bodde sammen med søsteren sin, men hun så helst at han flyttet ut så fort som mulig. Han passet nemlig ikke inn i hennes lille drømmeverden. Nå var det bare meg igjen. Venneløs, og konstant på gråten. Flere jeg kjente hadde prøvd å trøste meg, men de hadde til slutt gitt opp. Jeg hadde nærmest flyttet inn på kirkegården. Besøkte graven hans flere ganger daglig, og til og med på gravsteinen hans stod det Teddy. Takket være meg, hadde stedet hvor han tok sin siste hvile, blitt den flotteste graven på hele kirkegården. Ikke det at det betydde så mye for meg, for det eneste jeg ville var å vise alle hvilket fantastisk menneske han hadde vært, og hvor mye han betydde for meg.

 

Jeg så opp. Himmelen var blå og skyfri, og fuglene kvitret fra tretoppene rundt meg, akkurat slik det hadde vært på den skjebnesvangre dagen for akkurat 12 måneder siden. Jeg tok av meg skoene og sokkene mine, og satte dem fra meg på berget bak meg. Ville vifte litt med tærne, slik han og jeg hadde pleid å gjøre da han var i livet. Dette hadde vært favorittstedet vårt, og vi hadde gått opp hit hver gang vi følte for å være alene. Plutselig var det som om jeg kunne høre stemmen hans: "Kom til meg, jeg savner deg så inderlig! Kom!" Jeg så meg rundt, det var ingen der. "Jeg kommer nå!", ropte jeg tilbake. Så hoppet jeg.


annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish