Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Å myrde en prinsSkriv ut Utskrift
Et forsøk på å beskrive Princips følelser før og etter han myrdet erkehertugen av Østerrike-Ungarn.
Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



Han sto der, blendet av sola som skinte høyt der oppe. Lyset som gjennomboret alt. Ingenting slapp unna. Han snudde seg rolig, ikke for hastig og sola slapp med ett taket. Han gikk innover i rommet, satte seg ved en nedslitt gammel pult. Han noterte på et ark som var like trist som resten av Sarajevo. Det var varmt, studiene ventet, men han orket det ikke. Bare satt der og noterte endeløst og uten noe mening på den tynne papirlappen: Fire skudd er nok. Mer trengs ikke for å myrde en prins. Heller ikke hans kone…

 

Mannen som sto foran ham i døra rakte frem hånden: «Gavrilo Princip, antar jeg? Princip tok imot hånden og ristet den forsiktig. «De får komme inn,» sa han. Mannen lot seg ikke spørre to ganger. Han gikk inn i rommet og betraktet det. Han gikk litt rundt før han stoppet foran et stort kart over Sarajevo som hang på veggen. Han rev det ned og la det på sengen som sto i et mørklagt hjørne.

«Interessant. Kan De vise meg våpenet?» spurte mannen.

Princip trakk fram en sølvglinsende Luger. Mannen sperret øynene opp, da han så den:

«Ah. Jeg elsker denne! De vet at den var laget først og fremst for tyske offiserer? Utrolig bra treffsikkerhet og utrolig dødelig, selv på langt hold.»

 

Gavrilo Princip tok imot pistolen, satte sikringen på, og dyttet den inn i hylsteret.

«Hvem er De?» spurte Princip forsiktig. Mannen begynte å humre lavt.

«Har ingen av våre medsammensvorne? Jeg er en tjener ved Østerrikes konge sitt hoff! Jeg er for å repetere oppdraget for Dem! En kan kalle meg en av hjernene bak planene. Se her…»

Han pekte på kartet, lot fingeren gli oppover langs hovedgata og stoppet den ved et kryssmerket punkt. «De har sikkert hørt dette utallige ganger før, men her kommer den igjen: En bombe vil gå av her presis klokken sytten. Den sprenger og tar med seg hele kassebilen til prinsen i luften.»

«Hvordan kan De vite at bilen vil stå der, da?» Mannen trommet pekefingeren mot hodet sitt.

«De får se…» sa han kaldt.«Men husk for all del dette! De er en plan B. Om noe skulle gå galt med bomben, skal De skyte prinsen og hans kone i filler. Deretter skal De rolig og behersket slippe pistolen fra Dem og spasere inn i folkemengdene med blikket senket. Hvis De blir tatt; drikk dette:» mannen rakte ham en meget liten sylinderformet flaske.

«Arsenikk!? Men, hvor stor sjanse er det for at jeg må drikke dette? Hvor stor sjanse er det i det hele tatt for at jeg vil bli drept?»

«Ikke veldig stor, De er en av syv som har samme oppdrag; dere er bare plassert i ulike gater.» Princip svelget. Mannen reiste seg, tok frakken sin og skulle til å gå ut døra da han snudde seg til en nå likblek Gavrilo Princip. «Glem ikke: Fire skudd er nok. Mer trengs ikke for å myrde en prins. Heller ikke hans kone…» Han blunket med det ene øye, så gikk han.

 

Han følte seg langt fra bra. Pistolskaftet presset mot brystet. Mannen han hadde snakket med tidligere hadde ordnet en mislykket veisperring. Bomben gikk av for sent. En av prinsens offiserer ble skadet, mens Frans Ferdinand slapp unna.

 

Princip kunne nå se bilen til prinsen langt nede i gata. Han grøsset. Svetten rant nedover pannen. Han følte seg ikke bra. Han ville bort – nå! Men han kunne ikke. Han hadde svoret ed til Den Svarte Hånd. De hadde sagt at om han ikke døde i dag, ville han være død om noen måneder. Noe fryktelig ville skje: De spådde den nye Napoleonskrigen. Millioner ville død, sa de. Princip orket ikke mer, han fant frem giften, tømte i seg halve flasken. Han ble svimmel, og varm. Det føltes som en rar drøm: Så lett, så lett, hoppet han opp på bilens stigbrett. Trakk fram pistolen på en elegant måtte, tittet først på den, så på prinsen. Siktet sløvt på ham. … Fire skudd er nok... Han skøyt to skudd, traff prinsen rett i brystet. Princip var kvalm nå, fryktelig kvalm. … til å drepe en prins… Kona hylte og skrek – høyt. ... heller ikke hans kone… Princip fyrte av to nye skudd. Skriket og blikket til damen stivnet og blod piplet ut av munnviken hennes. Princip falt sammen, ned fra bilen og kastet opp. Han lå der en stund, kjente at han ble blek og nervøs igjen, samtidig som han sakte kom til seg selv. Han begynte å svette. Menn i uniform kom og bar ham bort. Sola slapp taket. Lyset gjennomboret ingenting, mørket var for tett.

 

Tauet gnisset mot håndleddet. Han kunne ikke se, bare lytte. En høy fager stemme sa:

«Gavrilo Utode Princip, medlem av Den Sorte Hånd, er dømt skyldig i alle punkter i drapet av erkehertug Frans Ferdinand og hertuginne Sophie av Østerrike/Ungarn. Henrettelsen finner sted idag. Måtte Gud tilgi ham og hans synder.»

En ny stemme; ikke fullt så høy og ikke fullt så fager, ropte:

«Tropper av Østerrike! Klare

Princip ble blek og begynte atter å svette.

«Sikt!»

Han prøvde febrilsk å løsne tauene. Han rev og slet. Ristet som en gal. Han ville vekk – bort – NÅ!

«Fyr!»

 

Han hørte flere skudd gå av og kjente et ekkelt stikk av smerte som skar gjennom hodeskallen og brystet. Noe ble revet over, noe som ikke skulle bli revet over. Noe som skulle ha vært slik det skulle ha vært. Et blendende lys langt der bort, han gikk mot det. Så vakkert! Så mystisk. Han skulle akkurat til å strekke hånden sin ut etter det, da en annen hånd kom. En stor, fryktinngytende hånd, som rev lyset og livet til Princip vekk. Det var Den Sorte Hånd.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish